Helsereformutvalget må bygge endringer på åpne fakta og sikre reell medvirkning fra ansatte. Slik kan feil tallgrunnlag og rollekonflikter unngås og bemanning og pasientsikkerhet styrkes.

Når litteraturfolk samles til fest, får vi sykepleiere oppleve hvor høyt yrket vårt faktisk verdsettes. At ros strømmer mot oss selv midt i kjendistette hagefester, sier mye om hvilken plass sykepleien har fått i folks bevissthet.

Jeg har jeg akkurat kommet hjem fra en business and pleasure-ferie i Steigen og Kjerringøy langt nord i Norge. Her fant jeg både naturopplevelser og menneskemøter som ga hjertet noe å tro på.

Når en sykepleier forklarer hva som skjer, og samtidig viser at de ser mennesket bak diagnosen, da senker skuldrene seg. For meg betydde det enormt mye å vite at pappa ble møtt av fagpersoner som så ham.

Flere snur seg innover og lytter til egne behov. Færre spør hva fellesskapet trenger.

Som nittenåring manglet jeg både kunnskap og forståelse for ansvaret jeg fikk. Likevel ble jeg satt til oppgaver som krevde faglig innsikt og etisk skjønn.

Vi står nå ved et veiskille i helsetjenesten. Vi må fornye, forsterke og forbedre for å bevare tilliten og unngå en utvikling mot et todelt helsevesen.

Rett til nødvendig helsehjelp settes til side i møte med sparetiltak og nedbygging. Og helseforetakene fatter avgjørelser uten å vurdere konsekvensene for pasientsikkerheten.

Sykepleiere må skille mellom god og dårlig behandling. På samme måte bør kritikere kunne skille mellom god og dårlig litteratur.

Helsepersonell lever tett på liv og død hver dag. Likevel får vi sjelden tid til å stoppe opp og bearbeide det vi opplever.

Googlesøk viser at mange nordmenn frykter krig. Spørsmålet er hvordan vi håndterer denne frykten – særlig hos barn og unge.

Når sykepleiere i hjemmetjenesten bruker tiden sin på oppgaver andre burde gjort, går det utover både pasientene og fagmiljøet. Vi trenger en organisering som sikrer riktig bruk av helsepersonell, slik at pasientene får den omsorgen de har krav på.

Jeg er stolt av å være fra nord. Men det hender at jeg blir litt lei av å bli oppfattet som først og fremst fra nord.

Helsepersonell må være forberedt på mer enn medisinske rutiner. Kulturelle praksiser kan skape livsfarlige situasjoner hvis de ikke blir forstått i tide.

Hjemmesykepleiere ser pasientene der de er, hver dag. Når systemet svikter, må stemmen deres bli hørt.

Vanligvis pleier jeg å bruke spalteplassen min til å løfte frem hva som er viktig på min politiske agenda. Hva jeg ønsker at vi skal få til sammen og hvilke gode eksempler jeg har fått oppleve den siste tiden. Slik blir ikke dette innlegget. 

Unge kvinner lar seg i økende grad påvirke av trender fra sosiale medier som utfordrer tidligere generasjoners kvinnekamp. Tradwives og naturlig prevensjon er nå en del av Tiktok-bølgen, som flere følger uten refleksjon over konsekvensene.

Å bruke ordet utfordringer er forbundet med vår tids redsel for å krenke. Om du derimot kaller utfordringer for det det ofte er, nemlig et problem, ja, da har du et problem.

Det er fascinerende hvor mye mer positivt jeg ser på både yrket mitt, pasientene og de vanskelige spørsmålene hvis jeg bare har fått litt hvile og holder blodsukkeret stabilt.

Som ung hypokonder var jeg livredd for enhver liten flekk på huden, og det at legen ikke var bekymret for min «livstruende» fregne, gjorde meg opprørt.

Arbeidskraft kan bli vår knappeste ressurs i årene fremover. Blir det forsvaret eller helsetjenesten som vinner kampen om de kloke hodene? 

Når ventetidene har økt i lang tid, haster det med å reversere utviklingen. Tilliten til velferdsstaten avhenger av at vi lykkes med dette nasjonale prosjektet.

Det ligger et dypt alvor under den alternative omgangen med fakta. For hvor er vi på vei når det ikke lenger betyr noe om ting vi sier, er sant eller ikke, så lenge de har ønsket effekt?

Det ensidige søkelyset på teori har ført til et komplisert fagspråk og en undervisning som oppleves fjern fra den praktiske virkeligheten.