Introduksjon 

Norsk primærhelsetjeneste har opplevd betydelige organisatoriske endringer de siste årene. Helse- og omsorgstjenesteloven fra 2011 (1) og samhandlingsreformen fra 2012 (2) har medført at pasienter som tidligere var spesialisthelsetjenestens ansvar, nå behandles i kommunene (3). Samtidig mangler mange kommuner ressurser og kompetanse for å ivareta disse pasientene (4).

For å møte behovet for sykepleiefaglig spesialkompetanse i primærhelsetjenesten initierte norske helsemyndigheter i 2011 en masterutdanning i avansert klinisk allmennsykepleie (AKS) (5). 

Utdanningen er forankret i den internasjonale modellen Advanced Practice Nursing og tilbyr breddekompetanse innen fire sykepleiefaglige områder: 1) klinisk vurderings-, beslutnings- og handlingskompetanse, 2) helsekompetanse, pasientopplæring og veiledning, 3) faglig ledelse og koordinering samt 4) kunnskapsbasert fagutvikling, tjenesteforbedring og innovasjon (6). I Norge skal Nasjonal forskrift for allmennsykepleiere (6) sikre at kompetansen danner grunnlag for likeverdige helse- og omsorgstjenester. 

Der spesialsykepleiere har særskilt kompetanse innenfor ett bestemt fagområde, eksempelvis kreftsykepleie, har allmennsykepleiere avansert breddekompetanse som gjør dem i stand til å utøve selvstendig og helhetlig helsehjelp til ulike pasientgrupper og tilstander (7). Breddekompetansen inkluderer kunnskap om akutte og kortvarige så vel som komplekse, langvarige helseutfordringer hos ulike pasientgrupper, som eldre og skrøpelige med kroniske sykdomstilstander og pasienter med behov for palliativ omsorg (5). 

Allmennsykepleiere har kunnskap til å innhente data om pasientenes helsehistorie, tolke kliniske funn som laboratorieprøver og utføre systematiske organundersøkelser, og de kan tidlig identifisere helseforandringer hos pasientene. De har bred farmakologisk kunnskap og særskilt kompetanse i blant annet koordinering av pasientforløp på tvers av tjenestenivå, fagutvikling og kollegaveiledning (5, 6) og beskrives som naturlige samarbeidspartnere til allmennleger og andre helsefaglige yrkesgrupper (8).

Internasjonal forskning viser at allmennsykepleiere bidrar til økt kvalitet, tilgjengelighet og kontinuitet i tjenestene. De spiller en viktig rolle i å redusere helseulikheter, særlig i underbetjente områder (9, 10). I enkelte land har allmennsykepleierne gjennom oppgaveglidning tatt over legeoppgaver som reseptforskrivning, henvisninger og visitter (11, 12). 

Selv om allmennsykepleierrollen er globalt anerkjent, varierer implementeringen. Manglende regulering, uklare rammer og rangordnede strukturer har vist seg å begrense bruken av denne kompetansen (13–15). En oppsummeringsstudie (16) peker på fravær av nasjonale retningslinjer, finansieringsordninger og rolleavklaring som sentrale hindringer. Spenninger mellom allmennsykepleiere og allmennleger kan begrense allmennsykepleiernes handlingsrom og føre til at de fyller legedelegerte funksjoner fremfor å bruke hele sitt avanserte kliniske sykepleierepertoar (16). 

Muligheten til å bruke kompetansen er videre avhengig av lokale forhold som ledelsesstøtte, tverrprofesjonelt samarbeid og organisatorisk fleksibilitet. Der slike strukturer finnes, rapporteres bedre integrasjon og mer helhetlig pasientomsorg (17). 

I Norge er det fremdeles begrenset forskningsbasert kunnskap om hvordan allmennsykepleierne opplever å bruke sin breddekompetanse. Den som finnes, samsvarer i stor grad med internasjonale studier. Studier som undersøkte henholdsvis samarbeidet mellom allmennsykepleiere og allmennleger (18) og avanserte geriatriske sykepleieres erfaringer (19) viste at muligheten til å arbeide i henhold til rollen var avhengig av arbeidsplassens rammebetingelser. Mangel på regulering og retningslinjer gjorde rolleforståelsen uklar for samarbeidende yrkesgrupper, men også for allmennsykepleierne selv, og bidro til at de ikke fikk brukt sin breddekompetanse (18, 19). 

En rapport basert på en spørreundersøkelse fra forskningsinstituttet Fafo (20) publisert i 2025 viste at flere kommuner mangler formalisering og forankring av allmennsykepleierrollen. Den viste også at slike initiativer i mange tilfeller kommer fra allmennsykepleieren selv i stedet for gjennom overordnede systematiske kompetansevurderinger.

Hensikt og forskningsspørsmål

Hensikten med denne studien var å utforske allmennsykepleieres erfaringer med å bruke egen breddekompetanse i primærhelsetjenesten. Denne kunnskapen kan bidra i utviklingen av en bærekraftig primærhelsetjeneste nå og i fremtiden. 

Metode

Design

Dette var en kvalitativt utforskende intervjustudie med allmennsykepleiere som var ansatt i sju ulike norske kommuner.

Utvalg og rekruttering

Vi gjorde et strategisk utvalg (21) av allmennsykepleiere ansatt på institusjon, i hjemmesykepleien og på tvers av tjenestenivå. Studiedeltakerne hadde 6–22 års erfaring som sykepleiere i både primær- og spesialisthelsetjenesten samt 0–8 års erfaring som allmennsykepleiere og var ansatt i både by- og bygdekommuner. Mange arbeidet fortsatt på samme arbeidsplass som tidligere. Tabell 1 viser en oversikt over studiedeltakerne.

I rekrutteringsprosessen ble forespørsel om å delta lagt ut på allmennsykepleiernes egne Facebook-grupper. E-post ble også sendt til Norsk Sykepleierforbund i alle landets fylker for å komme i kontakt med allmennsykepleiere som var tilknyttet forbundet. Tolv allmennsykepleiere samtykket til å delta i studien. Tre av dem trakk seg uten nærmere forklaring.

Datainnsamling

Vi samlet inn dataene i september og oktober 2023 ved hjelp av individuelle semistrukturerte dybdeintervjuer (22) med ni allmennsykepleiere, der åtte var kvinner. På bakgrunn av tidligere forskning utviklet vi en intervjuguide som besto av 13 åpne spørsmål (tabell 2). Som følge av stor demografisk variasjon blant studiedeltakerne benyttet vi digitale videointervjuer med lydopptak. Intervjuene varte fra 35 til 65 minutter og ble transkribert ordrett og fortløpende av førsteforfatteren. Intervjuene ga rikholdige data, og metning (22) ble vurdert oppnådd etter ni intervjuer. 

Analyse av dataene

Dataene ble analysert med Braun og Clarkes sekstrinns refleksive tematiske analyse (23). I trinn én leste vi transkripsjonene for å bli kjent med innholdet og få et helhetlig inntrykk. Trinn to innebar språknær koding, der tekstsekvenser som var relevante for forskningsspørsmålet, ble markert. I tredje trinn ble kodene sammenslått til mulige temaer. Vi så etter mønstre på tvers av intervjuene, men også nyanser og avvik fra disse. Ett mønster var at allmennsykepleierne opplevde breddekompetansen som belastende. 

Fjerde og femte trinn handlet om å videreutvikle temaene, kontrollere at temaene var tverrgående, og at de samsvarte med transkripsjonene. Trinn seks representerer den skriftlige fremstillingen av resultatene (23), som underbygges med sitater fra studiedeltakerne. I enkelte sitater omtales allmennsykepleierne med forkortelsen AKS. Tabell 3 viser et eksempel på analyseprosessen.

Forskningsetiske overveielser

Studien ble godkjent av Sikt – Kunnskapssektorens tjenesteleverandør (referansenummer 222374). Studiedeltakerne ble informert om studiens formål, frivillig deltakelse, mulige fordeler og ulemper ved å delta og retten til å trekke sitt samtykke når som helst i prosessen (24). Studiedeltakerne signerte et samtykkeskjema i forkant av intervjuene. Persondata ble anonymisert under transkriberingen. Lydfiler ble oppbevart i henhold til forskningsetiske retningslinjer (25). 

Resultater 

Studiedeltakerne hadde ulike erfaringer fra arbeidet som allmennsykepleier. Noen opplevde å få brukt hele sin breddekompetanse og deltok aktivt i videreutviklingen av rollen, mens andre fortsatte å arbeide på samme måte som før, uten at rollen medførte vesentlige endringer i deres praksis. Resultatene presenteres i tre hovedtemaer: 1) Breddekompetansen hevet tjenestekvaliteten, styrket samhandlingen og fremmet fagutviklingen, 2) Organisatoriske rammer påvirket bruken av breddekompetansen og 3) Breddekompetansen ble opplevd som belastende.

Breddekompetansen hevet tjenestekvaliteten, styrket samhandlingen og fremmet fagutviklingen 

Studiedeltakerne fortalte at breddekompetansen de hadde ervervet seg gjennom studiet, ga autonomi og trygghet til å jobbe selvstendig. De vektla særlig den kliniske kompetansen, som ga dem en dypere og mer helhetlig forståelse av pasienter med kompleks sykdom: «Jeg ser et mye større bilde. Det er det en AKS utgjør, ikke sant, fokuserer ikke bare på ett symptom eller én sykdom. Du ser det hele» (studiedeltaker 1). 

Studiedeltakerne erfarte at masterutdanningen gjorde dem mer oppmerksomme på sammenhenger i pasientenes helsesituasjon som de ikke tidligere hadde sett. Ved å kartlegge den enkelte pasient systematisk kunne de tidlig identifisere endringer i helsetilstanden og dermed forebygge sykdomsforverring. 

Studiedeltakerne fortalte om nyervervet kompetanse i å ivareta oppgaver som anamneseopptak og organspesifikke undersøkelser. De erfarte at kunnskapen deres hevet kvaliteten på tjenestene og fremhevet at pasienter med kompleks sykdomshistorie hadde behov for sykepleiere med klinisk breddekompetanse: 

«Jeg går [kun] til de pasientene som har en eller annen utfordring, sånn at det alltid krever en mer utvidet kartlegging og undersøkelser enn det sykepleierne har kompetanse til å gjøre. Kanskje det må vurderes sykehistorie, medisinbruk, det må gjøres kartlegginger, kanskje organfokusert, men det å se helheten. Se hvor skrøpelig pasienten er» (studiedeltaker 8).

Breddekompetansen gjorde at allmennsykepleierne lettere kunne identifisere pasientens problemer og innhente forskningsbasert kunnskap som bidro til riktig behandling. På den måten brukte allmennsykepleierne aktivt sin masterkompetanse til å arbeide kunnskapsbasert. 

Flere trakk frem at masterkompetansen hadde bidratt til å styrke det tverrfaglige samarbeidet på arbeidsplassen. Allmennsykepleierne hadde utviklet et tydelig fagspråk som var verdifullt i samarbeidet med blant annet legene. De opplevde at tidlig identifisering av sykdomsutvikling samt systematiske rapporter til fastlegene bidro til å fremskynde pasientbehandlingen. 

Hjemmebesøk for å vurdere pasientens tilstand, i samråd med fastlegen, medførte at relevante tiltak kunne settes i gang i hjemmet. Slik sparte de skrøpelige pasienter for strevsomme reiser til legekontoret. Allmennsykepleiernes kliniske kompetanse var også verdifull i annet tverrfaglig samarbeid:

«Hvis jeg går med en fysioterapeut eller ergoterapeut, så drar jeg jo inn sykepleieperspektivet mye mer og klinisk undersøkelsesteknikk. De tenker ikke kanskje på at pasienten er tungpustet fordi at han har lavt hemoglobin, ikke sant. Eller om pasienten er svimmel så kan du tenke ortostatisk blodtrykk. De tenker ikke på at det kan være atrieflimmer som ligger der, og som gjør at han er så sliten underveis» (studiedeltaker 4).

Å øke kompetansen hos kolleger ble ansett som en viktig del av allmennsykepleierens rolle. Studiedeltakerne fortalte at de inkluderte sin kliniske kunnskap i fagutviklingsprosjekter, undervisning og simulering. De involverte kolleger i pasientnære oppgaver, veiledet dem i praktiske prosedyrer og bidro til faglig refleksjon rundt komplekse pasientsituasjoner. For allmennsykepleierne var denne involveringen en måte å sikre at også kollegene deres arbeidet kunnskapsbasert.

Enkelte allmennsykepleiere hadde administrative oppgaver og fungerte blant annet som faglig støtte for ledere og saksbehandlere i behandling av pasientklagesaker. De ble også inkludert i tverrfaglige prosjekter på systemnivå, regionale prosjekter og tverrsektoriell samhandling som prosjektsamarbeid med spesialisthelsetjenesten.

Organisatoriske rammer påvirket bruken av breddekompetansen

Organisatoriske forhold på arbeidsplassen var sentrale for måten allmennsykepleierne fikk brukt sin kompetanse på. Det var avgjørende å få fristilt tid til å bruke breddekompetansen, men ikke alle studiedeltakerne opplevde slik tilrettelegging. Selv om mange arbeidet på samme arbeidsplass før og etter fullført mastergrad, trengte lederne ofte tid til å forstå hvordan de skulle bruke den nye kompetansen: «Jeg er fremdeles i implementeringsfasen, og det betyr at mye ikke er på plass enda» (studiedeltaker 1). 

Andre fikk tidlig tillit og frihet til å utforme egen stillingsbeskrivelse og til å velge arbeidsoppgaver som innebar aktiv bruk av breddekompetansen: «Har ganske tett samarbeid med min leder. Har veldig tillit fra henne til at jeg får gjøre det jeg har lyst til» (studiedeltaker 3).

De allmennsykepleierne som hadde administrative oppgaver, opplevde at det gikk på bekostning av pasientnært arbeid. De ønsket kompetansen avgrenset til klinisk praksis eller fagutvikling. Strukturelle rammebetingelser kunne også føre til sen involvering i komplekse og krevende pasientsituasjoner, noe som svekket tjenestekvaliteten: «Ting kunne vært løst veldig annerledes kanskje for to–tre måneder siden, men så har man kommet inn når det har blitt krise da, og da koster det også veldig mye mer å løse de krisene» (studiedeltaker 2). 

For få brukt breddekompetansen understreket studiedeltakerne at de måtte fristilles fra ordinære pleieoppgaver. De vektla behovet for tydelige rolleavklaringer og organisatoriske rammer for å utnytte allmennsykepleierkompetansen effektivt:

«Jeg tenker jo at det er veldig viktig at jeg ikke inngår i pleien på en avdeling, at jeg er fristilt til å kunne gjøre andre ting. Jeg tenker at det er helt avgjørende, for hadde jeg vært en av sykepleierne på post, så hadde jeg også måttet dele ut medisiner og vært med på måltider, legevisitt. Så da hadde ikke jeg fått brukt den kompetansen jeg har, da, for jeg jobber jo helt annerledes» (studiedeltaker 8).

Flere arbeidet likevel uten en tydelig stillingsbeskrivelse og opplevde arbeidsoppgavene som fraksjonerte og tilfeldige. Noen var ansatt i kombinerte stillinger der de delvis arbeidet som allmennsykepleier og delvis som vanlig sykepleier, mens andre kun arbeidet som vanlige sykepleiere: «Ja, min rolle er akkurat som en vanlig sykepleier. Jeg er akkurat på lik linje som de andre sykepleierne, og jeg går i stell» (studiedeltaker 7). 

I tillegg utførte de assistentarbeid som å vaske skyllerom og kjøkken. Disse arbeidsoppgavene samsvarte ikke med forventningene de hadde til den nye rollen. De følte at kompetansen ikke ble anerkjent, og at de gradvis mistet tilknytningen til allmennsykepleierrollen. Flere opplevde mangelen på rammer i arbeidshverdagen som så utilfredsstillende at de vurderte å slutte i stillingen. 

Breddekompetansen ble opplevd som belastende

Studiedeltakerne opplevde at allmennsykepleierkompetansen førte til større arbeidsbelastning enn før. De fortalte om arbeidsdager med stort arbeidspress og et overveldende antall oppgaver som skulle utføres. Oppgavefokuset resulterte i mindre tid til å arbeide så grundig og helhetlig som de ønsket. Grensesetting og prioritering var vanskelig fordi alle arbeidsoppgavene ble ansett som viktige: «Jeg hadde kanskje følt at jeg gjorde ting litt mer skikkelig hvis jeg fokuserte litt mer på én ting, men hva er det jeg skal fokusere på da? Hva er det jeg skal velge vekk?» (studiedeltaker 6).

Sykepleierne som ikke fikk brukt sin kompetanse som tiltenkt, opplevde dette som belastende. De beskrev hindringer som uklare rolleforventninger og begrenset støtte fra kolleger og ledere. Flere opplevde at de måtte legitimere rollen overfor samarbeidspartnere. De tok initiativ til å presentere seg for ledere og fastleger, utarbeidet informasjonsmateriell og inviterte seg inn i tverrfaglige møter. Slik skapte de arenaer for å bli kontaktet når det var behov for dem. De beskrev denne innsatsen som både energikrevende og belastende.

Flere opplevde at sykepleierkollegene følte seg truet av det brede kunnskapsgrunnlaget til allmennsykepleierne. For å unngå konkurranse og reaksjoner fra kollegene hendte det derfor at de utførte kliniske pasientundersøkelser i det skjulte. Fravær av kollegial støtte begrenset allmennsykepleiernes handlingsrom og bidro til at oppgaver ikke ble løst på en tilfredsstillende måte. Studiedeltakerne fortalte om tapt arbeidsglede og engasjement, og flere følte at utdanningen var mer en belastning enn en ressurs: 

«Av og til kjennes kompetansen nesten som en byrde, fordi det var enklere å ikke ha så mye kunnskap. For da så du ikke alle de konsekvensene av ting. Nå gjør jeg jo det, og det kjennes faktisk vondere, fordi nå kjenner jeg at, selv om jeg vet alt det her, så får jeg ikke gjort det likevel på bakgrunn av at jeg har ikke nok støttespillere rundt meg» (studiedeltaker 1).

En av studiedeltakerne angret på å ha tatt masterutdanningen og beskrev allmennsykepleieren som «spesialisten ingen vil ha» (studiedeltaker 9).

Flere følte seg ensomme i den nye rollen. De opplevde å stå alene med et stort ansvar for alvorlig syke og komplekse pasientgrupper, samtidig som det ble forventet at de skulle støtte, avlaste og veilede andre. Mangel på støtte sammen med store krav og begrensede ressurser forsterket følelsen av faglig og emosjonell isolasjon:

«Det kan bli litt ensomt selv om jeg har leger og sykepleiere. Blant sykepleiere og hjelpepleiere så blir jeg den som er på toppen, så det kan være utfordrende til tider. At det er ingen som liksom drar meg opp eller løfter, sant, jeg må jobbe litt da for å sørge for at jeg ikke blir utdatert eller irrelevant» (studiedeltaker 8).

Sitatet synliggjør behovet for et kollegialt fellesskap for allmennsykepleiere som arbeidet i kommunene.

Diskusjon

Organisatorisk tilrettelegging som forutsetning for kompetanseutnyttelse

Denne studien viser at organisasjonens tilrettelegging er avgjørende for om allmennsykepleierne får benyttet sin breddekompetanse. Selv om flere allmennsykepleiere i denne studien arbeidet etter allmennsykepleiernes rollebeskrivelse (6), ble andre tildelt grunnleggende sykepleieroppgaver, og enkelte ble også benyttet til rengjøring og rydding. 

Studien antyder at ledernes manglende kjennskap til allmennsykepleiernes rolle kan være en medvirkende årsak til at kompetansen ikke blir fullt ut tatt i bruk. Dette funnet samsvarer med tidligere forskning som viser at mangel på organisatorisk regulering, rolleforståelse og tillit blant samarbeidspartnere hemmer sykepleiernes autonomi og begrenser muligheten til å utnytte rollen fullt ut (13, 16, 19, 20, 26). Det fremstår likevel som et paradoks at tilgjengelig spesialkompetanse ikke benyttes hensiktsmessig samtidig som behovet for slik kompetanse vedvarer (4).

Høy arbeidsbelastning og prioriteringsutfordringer 

Studien viser at selv om allmennsykepleierne arbeidet i henhold til rollebeskrivelsen, begrenset en høy arbeidsbelastning og prioriteringsutfordringer muligheten til å utøve helhetlig sykepleie. Det er kjent at sykepleiere som går på akkord med yrkets verdigrunnlag, risikerer utbrenthet (27). Et utvidet ansvar for alvorlig syke pasienter kombinert med høy arbeidsbelastning og manglende støtte fra lederen og kolleger er en medvirkende årsak til at sykepleiere forlater yrket (27). Dette er bekymringsfullt i en tid der flere kommuner har problemer med å rekruttere nødvendig sykepleiefaglig kompetanse (4).

Utfordringer med å prioritere arbeidsoppgaver kan skyldes at studiedeltakerne var relativt nye i allmennsykepleierrollen. Alle hadde likevel lang erfaring fra helsetjenesten, noe som styrker prioriteringsevnen (28). Dette funnet indikerer et behov for strategiske tiltak, for eksempel å ansette flere allmennsykepleiere, som også kan bidra til et verdifullt kollegialt fellesskap og motvirke ensomhet i yrket. 

Andre tiltak kan være å tydeliggjøre allmennsykepleiernes oppgaver i tråd med rollebeskrivelsen. Allmennsykepleieres breddekompetanse gjør at de kan ha flere ulike funksjoner – en av allmennsykepleiernes styrker. Breddekompetansen kan likevel gjøre det vanskelig å prioritere hensiktsmessig, slik denne studien viser (28).

Rolleavklaring og forankring er nødvendig

Denne studien har tydeliggjort at allmennsykepleierens rolle fortsatt ikke er tilstrekkelig innarbeidet i norsk primærhelsetjeneste. Overordnet er det organisasjonens ansvar å tilrettelegge for at ansatte kan utøve sitt arbeid i tråd med den kompetansen og utdanningen de besitter. 

Når sykepleiere ansettes i nye roller, krever det en strukturert innarbeidelse med tydelige rollebeskrivelser og forankring hos samarbeidende yrkesgrupper. Dersom sykepleiere må bruke tid og energi på å legitimere sin egen rolle, kan det hemme effektiviteten og kvaliteten i pasientbehandlingen (16, 20). Det kan også belaste arbeidstakeren unødvendig og føre til yrkesretrett, slik denne studien antyder.

Allmennsykepleierne bør ha stillingsbeskrivelser som gir klare roller i det tverrfaglige teamet og rom til å utøve sin kompetanse. Det er avgjørende å involvere samarbeidende yrkesgrupper, som fastleger og annet helsepersonell, for å skape gjensidig forståelse og nødvendig tillit til allmennsykepleiernes kompetanse. Når sykepleiere får mulighet til å arbeide i samsvar med sin utdanning, styrkes både den faglige autonomien og ressursutnyttelsen (29). Organisatorisk tilrettelegging er derfor nødvendig for en velfungerende og bærekraftig primærhelsetjeneste – nå og i fremtiden. 

Studiens styrker og begrensninger

Allmennsykepleierens rolle i Norge er relativt ny og uutforsket, og vi vurderer temaet som tidsmessig relevant. Kvalitativt design er velegnet ettersom feltet fortsatt preges av begrenset kunnskap (22). Studiedeltakerne arbeidet på forskjellige tjenestenivåer i sju ulike kommuner. Variasjonen i utvalget styrker resultatenes overføringsverdi til andre kontekster. Resultatene samsvarer med tidligere forskning på feltet, noe som styrker studiens validitet. 

Det er likevel en svakhet at de fleste studiedeltakerne hadde kort erfaring som allmennsykepleier. Ni intervjuer ga rikholdige data. Det kan likevel tenkes at flere deltakere, inkludert allmennsykepleiere med lengre erfaring i rollen, kunne nyansert resultatene ytterligere (22).

Begge forfatterne har nærhet til det studerte feltet, noe som kan representere en risiko for såkalt feltblindhet (22), der forskerne vektlegger det som er kjent. Vi var bevisste på vår egen forforståelse og utfordret denne gjennom kontinuerlig refleksjon og diskusjon av funn, i tråd med Braun og Clarkes refleksive tilnærming (23). 

Konklusjon 

Denne studien viser at organisatoriske faktorer som ledelsesforankring og stillingsbeskrivelse kan påvirke bruken av allmennsykepleiernes breddekompetanse. Allmennsykepleiere som fikk mulighet til å anvende hele sin breddekompetanse, opplevde at kompetansen hevet kvaliteten på tjenestene, men at ansvarsområdene var for mange. Allmennsykepleiere som trådte inn i rollen uten avklarte ansvarsområder, arbeidet i stor grad som vanlige sykepleiere. 

Uhensiktsmessig bruk av allmennsykepleiernes spesialkompetanse kan bidra til at de slutter i arbeidet, og kan føre til geografiske forskjeller i kommunalt helsetilbud. Bærekraftige helsetjenester forutsetter at allmennsykepleieres faglige ressurser ivaretas og integreres i nye arbeidsmodeller.

Forfatterne oppgir ingen interessekonflikter.

Åpen tilgang CC BY 4.0