Mars 2024: Branislav Eric er 26 år gammel og sykepleierstudent på første året ved OsloMet.

Han bor sammen med kjæresten Thale og hunden deres, Numi, og har deltidsjobb på sykehus.

Han har akkurat kommer i en god rytme med å trene bryting, en sport han rett og slett elsker. 

Livet smiler ikke, det gliser!

Hva som ligger rett foran, aner han ingenting om.

Natt til 5. april 2024: Brano får et anfall med kramper. 

Han blir hentet hjemme av ambulanse midt på natten. Kjøres rett til akutten. Prøver og CT blir tatt.

Legene forteller at de har funnet noe i hjernen. 

Det er en svulst som må opereres ut. 

Noe er galt. Han vet fremdeles ikke hvor galt. 

Kreft. I hjernen. 

Det er det som er galt. 

Diagnosen er alvorlig og skremmende, han vet det blir tøft. Men Branislav holder motet oppe.

Sjelden tumor

Alt endrer seg. Studiene må settes på vent. Jobben må settes på vent. Brytingen må settes på vent. Strålebehandling og kontroller på Radiumhospitalet kommer foran alt. Svulsten er ondartet og veldig sjelden. 

Diagnostikken har vært utfordrende, for tumoren er sjelden. I journalen hans står det: 
«CNS tumor med EP300::BCOR fusion.»

Under kan du bla deg gjennom Branos egen bildedagbok fra sykdomsperioden. 

Mai 2026: Branislav er blitt 28 år, og er nå tilbake som sykepleierstudent. Han fortsetter der han slapp. 

Denne våren har han vært i praksis på Radiumhospitalet, sykehuset han ble litt for godt kjent med fra «andre siden».

I rollen som student har han ennå ikke truffet på noen av dem som har hatt ham som hjernekreftpasient.

– Men det er null problem for meg om vi møter på hverandre. Da sier jeg bare hei. Og jeg tipper de vil si noe sånt som: «Neimen, hei, er du i praksis her? Så hyggelig.»

God oppfølging fra skolen

Han har bare gode ting å si om oppfølgingen fra skolen mens han var syk: 

– Jeg har hatt god kontakt med læreren min hele veien. Målet har vært at jeg skal komme tilbake og fullføre så raskt jeg kan. Det har vært en hovedprioritet for meg å bli ferdig.

Vil være i øyeblikket

Han har det bra med samboeren, som sammen med venner og familie har vært en god støtte. Brytetreningen er i gang, litt og litt.

Fatiguen som kom i kjølvannet av kreftbehandlingen, liker han dårlig.

– Jeg er oppe på hesten igjen og prøver å trene én til to ganger i uka. Noen dager kjører jeg på litt hardere – og angrer etterpå. Andre tar jeg det veldig rolig og er mest med for det sosiale. 
I perioder må livet planlegges rundt et lavere energinivå enn før. 

Men i det store og det hele er livet bra, og han gjør som han pleier: forsøker å være i øyeblikket og er takknemlig for alt og alle han har rundt seg.

Hver tredje måned er det kontroller. 

– Jeg vil ikke bruke tiden min på å frykte neste MR. Plutselig har det gått 40 år, og man har bekymret seg hele veien.

Ser opp til trygge sykepleiere som tør å ta litt plass

Når han er ferdig utdannet, har han noen mål og noen drømmer.

– Drømmen er å bli redningsmann. Det hadde vært rått. Eller å jobbe på akuttmottak. Jeg blir gira når det skjer mye og vil gjerne jobbe i et akuttmiljø. 

På spørsmål om hvilken sykepleier han vil være, er han tydelig: 

– Jeg ser opp til sykepleiere som er faglig trygge og tør å ta litt plass – og som samtidig er gode på å lese rommet. 

Han likte ikke så godt når for mange av dem som var innom, la ansiktet i alvorlige folder når de snakket med ham. 

– Som pasient har det vært nok av tøffe beskjeder. Jeg har visst veldig godt at dette er alvorlig og har ikke trengt en påminnelse om det.

– Tvert imot har det vært veldig deilig å møte sykepleiere som har vært litt kødne, som tør å si eller gjøre noe gøy.