En uvanlig gjenforening fant nylig sted på nyfødtintensiv avdeling ved Sykehuset Østfold.

– Det er ikke ofte at man møter pasientene igjen når de har blitt voksne, så dette er spesielt, sier lege Jan Henrik Lund.

– Ja, dette var stort, sterkt og varmende, istemmer sykepleier Bjørg Jensen.

– Jeg må bare få si takk, utbryter medisinskteknisk ingeniør Marlene Sagplass og gir de to andre hver sin hjertelige klem.

I rommet står også operasjonssykepleier Steffen Saxegaard.

Selv om alle fire i dag jobber her ved Sykehuset Østfold, er det første gangen de er samlet slik. Det vil si, som voksne kolleger.

De har befunnet seg samtidig i et liknende rom tidligere, men det er lenge siden.

Før både Marlene og Steffen skulle vært født.

Den bittelille jenta

Vi skal tilbake til en februardag i 1988.

På det gamle Sentralsykehuset i Fredrikstad er 21-årige Gina Saxegaard innlagt.

Hun er svært medtatt etter svangerskapsforgiftning og et hastekeisersnitt noen dager tidligere.

Da fikk hun bare et kort glimt av babyen sin før han ble fraktet bort.

Mor og sønn blir ivaretatt på hver sin avdeling med tre etasjer mellom.

– Jeg var veldig syk, minnes Gina overfor Sykepleien 38 år senere.

– De første dagene var det ikke tilrådelig at jeg ble flyttet på.

Men nå, etter tre dager, skal hun omsider få møte gutten sin ordentlig.

Steffen kom til verden 2. februar, fem uker før termin. Han var ikke store karen, og Gina er engstelig.

– Jeg visste ikke hva verken svangerskapsforgiftning eller premature barn var.

– Det var så mye å ta inn. Mye jeg ikke forsto. Alt var ganske skremmende.

Nurket Gina ser aller først da hun kommer inn på neonatal avdeling, er derimot ikke Steffen.

Den bittelille jenta er Marlene Sagplass.

– Hun var så utrolig liten, minnes Gina.

Marlene ble født 16. januar, tre måneder før termin.

Hun veide kun 770 gram ved fødselen og ligger i kuvøse. Steffen, på nærmere to kilo, ligger rett ved siden av i varmeseng.

– Jeg tenkte at når de kan redde henne, så redder de nok gutten min. Det ga meg en styrke og støtte.

Husker navnene

Det er altså her Marlene og Steffen møttes aller første gang.

Det verserer en historie om at de to små sågar skal ha delt kuvøse eller varmebord, men dette har det ikke vært mulig å få verifisert gjennom foto eller journalnotater. 

– Ifølge journalene var begge innom kuvøse, sier lege Jan Henrik Lund, som behandlet både Marlene og Steffen den gangen.

Han mener det ikke er utenkelig at de fikk lysbehandling sammen.

– Det hendte, om det var mangel på kuvøser eller varmebord, at to barn ble lagt med en håndklerull imellom, men jeg husker ikke konkret at det ble gjort med akkurat disse to, sier sykepleier Bjørg Jensen.

Hun husker derimot navnene fra den gangen, selv om avdelingen hadde 300–500 barn innom i løpet av et år, og Jensen jobbet der i mange år.

– Steffen husker jeg siden navnet var litt uvanlig, og jeg har en nevø som heter Steffan, forteller hun.

– Marlene heter Sagplass til etternavn, og da falt det liksom «på plass» i hukommelsen. Dessuten er det de aller minste premature som har vært mine favorittpasienter.

En livat, liten jente

Jensen har, ifølge seg selv, en jobb med over nitti prosent glede.

– Men så er det helt uendelig trist når det ikke går bra.

– Ofte jobber vi jo helt på grensen mellom liv og død, og noen ganger går det ikke slik man ønsker, sier Lund.

– Bjørg og jeg har vært dåpsvitner mange ganger når det ikke har vært tid nok til å hente inn andre. 

– Noen ganger har vi også hatt nøddåp uten prest, sier Jensen.

Marlene ble født i uke 27. Det regnes i utgangspunktet ikke som ekstremt, og var det heller ikke den gangen.

Ifølge lege Lund var hun derimot veldig liten for alderen.

– Hun hadde likevel god prognose og var livat, sier han, etter å ha gjenoppfrisket minnet ved hjelp av papirjournalene fra den gang.

Et vennskap blir til

Steffen ble utskrevet 19. februar, mens Marlene måtte bli på sykehuset helt til 6. april.

De to vokste opp i samme lille kommune, nemlig Rolvsøy, som senere ble slått sammen med Fredrikstad.

Likevel så verken de eller foreldrene noe til hverandre de første årene.

Da de skulle begynne på barneskolen, la derimot Gina merke til et kjent navn på klasselisten.

– Det måtte jo være henne, tenkte jeg.

Og det var det.

Det første minnet både Steffen og Marlene i dag har av hverandre, er fra nettopp første skoledag.

Da fikk de høre historien om hvor og når de hadde møttes før.

De fant fort tonen, ble gode venner og gikk i samme klasse helt frem til tiende.

– Vi hang mye sammen gjennom hele oppveksten, minnes Marlene.

– Steffen var glad i hester. Det var ikke jeg, men jeg ble med i stallen likevel.

– Vi har hatt ulike interesser opp gjennom årene, men beholdt vennskapet, bekrefter Steffen.

– Jeg tror mye skyldes at vi har samme humor. Etter et besøk hos Steffen våkner jeg med vonde magemuskler etter å ha ledd så mye, forteller Marlene.

Rundt 200 keisersnitt

Etter ungdomsskolen gikk de på hver sin videregående. De valgte etter hvert ulik karrierevei, men vennskapet besto.

Steffen fant tidlig sin plass i helsevesenet og startet å jobbe som pleieassistent innen eldreomsorgen allerede som 17-åring.

Senere utdannet han seg til operasjonssykepleier med master i klinisk sykepleie og videreutdanning i ledelse.

For mamma Gina kom yrkesvalget noe overraskende. Steffen ble nemlig temmelig skeptisk til sykehus i sine tidlige år. Han var mye inne til undersøkelser grunnet utfordringer med ernæring og vekst.

– Han ble frustrert, og jeg husker han boikottet en hørselsundersøkelse en gang, forteller Gina.

– Men da ble det jo bare flere sykehusbesøk og flere undersøkelser.

I 2020 begynte Steffen å jobbe ved Sykehuset Østfold der han i dag er ansatt ved gynekologisk seksjon og inngår i operasjonsteamet som tar imot barn med keisersnitt.

Siden 2022 har han bistått ved nærmere 200 slike kirurgiske inngrep.

Steffen er ikke i tvil om at hans egen start på livet har påvirket karriereløpet.

– For meg kjentes det helt naturlig å skulle jobbe med kvinnehelse på grunn av min egen historie, sier han.

Sterkt å jobbe med kuvøser

Marlene jobbet først en del år til sjøs.

Da faren hennes havnet i en alvorlig bilulykke og ble liggende i kunstig koma på intensivavdeling i to måneder, innså hun for alvor hvor viktig medisinske apparater har på sykehus.

– Da forsto jeg hva jeg ønsket å bruke tiden min på å lære mer om, forteller hun.

– Jeg har alltid vært opptatt av teknologi og duppedingser. Begge foreldrene mine var superhandy, og jeg lærte mye fra dem.

I voksen alder utdannet Marlene seg til elektronikkingeniør med spesialisering innen medisinsk teknologi.

Før studiene var ferdig, fikk hun sommerjobb ved medisinsk-teknologisk avdeling på Sykehuset Østfold Kalnes, der hun også er ansatt i dag.

– Jeg elsker jobben min, forteller hun.

– Jeg jobber med preventivt vedlikehold og akutte reparasjoner av teknisk utstyr. Det kjentes ekstra sterkt da jeg fant ut at jeg skulle jobbe med kuvøser.

Bryllupssangen

I 2025 giftet Steffen seg med kjæresten Saxe. Paret ønsket ikke noen taler i bryllupet. 

– Jeg omgikk forbudet ved å skrive og fremføre en sang, forteller Marlene.

– For meg var det ufattelig skummelt, men jeg gjorde det siden det var Steffen.

Sangen hadde hun selv skrevet om det ferske ekteparet.

– Men alle gjestene trodde den handlet om Steffen og meg, ler hun.

– Det sier kanskje noe om hvor nært forhold vi har.

En lang historie

Det hender kolleger ved Sykehuset Østfold legger merke til den helt spesiell tonen og interne humoren mellom Steffen og Marlene.

Kanskje spør noen hvor de kjenner hverandre fra.

Da svarer de gjerne:

– Det er en lang historie.

En historie som både starter og slutter på et sykehus i Østfold der bitte små barn trenger litt ekstra hjelp i forbindelse med en tøff start på livet.