Ordet «forventningsgap» skaper et bilde av at innbyggerne forventer for mye av kommunens tjenester. Slik skal det ikke være.

Arbeidsvilkårene for sykepleiere forverres, mens ansvaret dyttes mellom politikere og arbeidsgivere. Uten konkrete tiltak for bedre lønn, boligmuligheter og arbeidsforhold, forblir sykepleiermangelen en uløst krise.

Hvert år kuttes det, og hvert år loves det at det ikke skal gå utover pasientene. Samtidig forvitrer akuttfunksjoner, fødetilbud og spesialisthelsetjenester – bit for bit.

Praksis gir verdifulle erfaringer, men kan bli krevende hvis samarbeidet med veilederen skurrer.

En underfinansiert helsetjeneste gir færre gratis tilbud til innbyggerne. Samtidig blir private initiativer som utfyller det offentlige tilbudet, møtt med kritikk snarere enn samarbeid.

Når vi forteller at vi er underbemannet og at sykepleiermangelen er økende, så dras «OECD-tallene for antall sykepleier per pasient» stadig opp igjen av hatten. Dette er en merkelig bruk av tall. 

Sykepleiere står daglig i en skvis mellom systemets krav og pasientens behov. Utdanningen må derfor gi dem mot og kunnskap til å handle faglig forsvarlig, ikke bare systemlojalt.

Jeg reddet et liv, men likegyldigheten rundt meg sjokkerte. Vi kan ikke bare se på når noen trenger hjelp.

Vi må tydeliggjøre at «varme hender», som en metafor for mellommenneskelighet, er en nødvendig, men ikke tilstrekkelig betingelse for sykepleie.

Praksis er en intens periode som krever mer enn fagkunnskap. Men å være skjerpet hver dag kan være utfordrende.

Jeg er stolt av å være fra nord. Men det hender at jeg blir litt lei av å bli oppfattet som først og fremst fra nord.

Forbudet mot kvinners helseutdanning i Afghanistan rammer ikke bare kvinnene selv, men hele samfunnet. Når halvparten av befolkningen stenges ute fra helsesektoren, øker både helsesvikten og sosial ulikhet.

Sykepleierutdanningen balanserer omsorg og realiteter. Studenter forberedes på både faglige utfordringer og arbeidslivets krav.

Nordmenn støtter aktiv dødshjelp i økende grad. Sykepleierne må våge å ta stilling til et tema som fortsatt er tabu i helsevesenet.

Det er vanskelig å si ifra om uheldige forhold på sykehjemsavdelingene. Jeg som pårørende ønsker åpenhet og kvalitet fordi det skaper tillit og et godt sted å være for ansatte, pasienter og pårørende.

Sykepleiestudenter møter en virkelighet de ikke er forberedt på. Utdanningen er opptatt av omsorgsidealer, men gir for lite innsikt i arbeidslivets krav og utfordringer.

Digitale løsninger kan styrke helsestasjonstjenesten, men krever bevisste valg. Uten klare retningslinjer risikerer kommuner å støtte kommersielle aktører som undergraver gratisprinsippet.

Ledelsen påvirker arbeidsmiljøet mer enn regelverk gjør. Å utvikle gode ledere kan redusere sykefraværet i helse- og sosialsektoren.

Helsesykepleieren må håndtere både det planlagte og det uventede. Praksis krever raske vurderinger som ofte går utover det lærebøkene forbereder dem på.

Mobiltelefonen er en uunnværlig del av hverdagen vår på jobb og privat. Da må vi huske kjørereglene.

Smertepasienter møter ofte mistro og stereotyper i helsevesenet. Mangel på kunnskap og forutinntatte holdninger skaper avstand der det burde være samarbeid.

Foreldre møter helsevesenet med utmattelse og høyt stress. Ansatte kan gjøre en forskjell ved å lytte, tilpasse kommunikasjonen og vise forståelse.

Pasientene ved psykiatrisk klinikk i Bergen venter på ham tre dager i uken. Da kommer «Butikkmannen», som vi kaller ham. Han leverer det meste av det pasientene måtte ønske seg.

Helsepersonell må være forberedt på mer enn medisinske rutiner. Kulturelle praksiser kan skape livsfarlige situasjoner hvis de ikke blir forstått i tide.