Debatten taper når ironi og skadefryd får styre ordvalget. Nettopp derfor er balansert analyse og respekt for ulike perspektiver avgjørende for faglighet og tillit.

Helsereformutvalget må bygge endringer på åpne fakta og sikre reell medvirkning fra ansatte. Slik kan feil tallgrunnlag og rollekonflikter unngås og bemanning og pasientsikkerhet styrkes.

Vi er verken renholdere, kokker, portører eller postbud. Hvorfor ender vi da opp med å måtte gjøre alle disse oppgavene?

Helsevesenet mangler både folk og penger. Nettopp derfor må ressursene brukes smartere hvis sykehusene skal overleve presset.

Bak hvert tall står en familie, en arbeidsplass og et nettverk som aldri blir det samme. Selvmord er ikke bare statistikk. Det er liv som går tapt og et samfunnsansvar vi ikke kan snu oss bort fra. 

Skadefryd er aldri vakkert, men jeg må innrømme at jeg i dag nyter å høre surmulingen fra disse fortapte rikingene.

Hvordan kan norske kommuner akseptere avtaler som uthuler yrkesetiske prinsipper, mens politikere og arbeidsgivere ser en annen vei? 

Sykehusene leverer helsetjenester på vegne av staten, men må finansiere byggene med midler fra driften. Politikerne snakker om løsninger i valgkampen, men svarer sjelden konkret på hvordan krisen skal løses.

Jeg ser drømmen om å være trygg jordmor rakne når jeg må løpe mellom fødestuene. Jeg kjenner sorgen vokse når omsorg reduseres til flaks i livets mest sårbare øyeblikk.

Sanksjoner mot spørsmål svekker faglig åpenhet. Når kritiske stemmer møtes med mistenkeliggjøring, trues både pasientsikkerheten og ytringsfriheten i helsevesenet.

Tverrfaglighet styrker både fag og tillit. Veiledning bygger trygghet, kultur og retning når kravene er høye.

Sykepleiere slutter altfor ofte fordi dårlig ledelse og feil bruk av kompetanse tærer på motivasjonen. Får de mer tid til pasientene og en tydelig faglig plass i helsetjenesten, kan flere bli værende i yrket.

Politikere må tåle å bli hudflettet. Når både Listhaug, Solberg og Støre settes under nådeløst press, viser det hvor brutalt spillet om makten faktisk er.

Kvinnehelsedebatten stopper ofte ved overgangsalderen. Men de fleste som bor på norske sykehjem, er kvinner. Og de fortjener mer enn medisindoser og rutiner.

Takotsubo – et hjertesyndrom utløst av stress og sorg – rammer tusenvis av mennesker årlig. Likevel møter pasientene ofte uvitenhet i helsevesenet. Det må vi gjøre noe med.

Sykepleiere tier ofte om feil fordi flinkhetskulturen gjør dem redde for å si ifra. Pasienter får bedre sikkerhet først når ansatte tør å dele erfaringer åpent.

Når litteraturfolk samles til fest, får vi sykepleiere oppleve hvor høyt yrket vårt faktisk verdsettes. At ros strømmer mot oss selv midt i kjendistette hagefester, sier mye om hvilken plass sykepleien har fått i folks bevissthet.

Frivillige skaper aktivitet og kontakt for eldre over hele landet. Skal innsatsen gi varig effekt, må den forankres i tydelige rammer og rolleforståelse.

Når mennesker med rus- og psykiske lidelser dør altfor tidlig, svikter vi som samfunn vårt ansvar. At systemet lar pårørende stå igjen alene i sorg, viser hvor dypt problemet stikker

Vi som har overlevd kreft, burde ikke stå alene i møte med seneffektene. Vi har kjempet for livet én gang allerede. Vi fortjener et system som kjemper for oss.

Sommeren er på hell, og med siste rest av sommervarme tørkes panna for svetteperler. Ikke at jeg tror panna hadde vært så mye tørrere uten varmen heller, for man får kjørt seg som sykepleier. 

Terningkastene har lik et virus sneket seg inn i den politiske debatten. De sprer seg raskt og er umulige å bli kvitt. 

Du kan stå til eksamen ved å studere på gamlemåten, men for mange er fagstoffet fort glemt etter eksamen. Nyere hjerneforskning har lært oss hva vi heller bør gjøre.

Sykepleiere får flere oppgaver og færre kolleger. Nå bør vi tørre å prøve en ny politikk som faktisk kan snu utviklingen.