Tirsdag 15. september er det premiere på oppfølgeren av Barnesykehuset, en dokumentarserie produsert av NRK. Den foregår på Haukeland universitetssykehus.

Benedicte Hopland (31) og Rigmor Helen Naustdal (27) er de to sykepleierne som følges i serien.

De to jobbet sammen på barne- og ungdomsklinikken på Haukeland universitetssykehus da dokumentaren ble tatt opp.

Nærmere bestemt på medisin B, som er en barnekreftavdeling.

– Mye fint, men et trist bakteppe

Benedicte Hopland har jobbet på avdelingen i snart i to år. Sykepleier har hun vært i ti år.

– Hvordan havnet du i dokumentaren?

– De ville filme fra avdelingen. Et utvalg var på intervju, og de ville ha meg med, sier hun på telefon til Sykepleien.

– Hvorfor valgte de deg?

– Kanskje fordi jeg byr på meg sjøl?

– Hvordan er det å jobbe med barn som har kreft?

– Det er en kjekk jobb, men kontrastfylt. Mye fint, men et trist bakteppe.

– Er det mange som dør?

– Nei, heldigvis ikke. Men mange skal gjennom heftig behandling.

Uvant å ha kamera på slep

Aldersgruppen på avdelingen er 0 til 18 år.

I serien følges Odin, som er tre år. Han behandles for leukemi.

– En veldig sprudlende fyr. Han er blant de mest aktive pasientene og er gøy å ha med på tv, sier Hopland, som kan fortelle at det går bra med Odin nå.

– Hvordan var det for deg å være med i dokumentaren?

– Kameradamen som fulgte oss hele veien, var fantastisk grei å jobbe med. Men jeg ble ikke helt vant til å ha kamera på slep. Ikke det jeg ville gjort til vanlig. Men en gøy erfaring å ha.

– Er dette noe du vil fortsette med, altså jobbe med barn?

– Ja, definitivt. Jeg passer bedre til å jobbe med barn enn med voksne. 

– Og gjerne barn med kreft? 

– Ja.

– Mye gøy mellom heftige behandlinger

– Hva er best med jobben?

– Gode kolleger, selvfølgelig.

Hopland legger fort til:

– Det som er bra med barn, er at det er så mye lek og gøy mellom heftige behandlinger. Det svinger mellom lykke og det motsatte. Voksne ligger mer i seng. Unger er ofte oppe av sengen og leker og styrer når kuren eller kvalmen er over.

Dessuten er det fantastiske foreldre og familier, synes Hopland, og mange har et godt nettverk rundt seg. 

– Og du møter vel en god del barn som er pårørende?

– Mange søsken, ja. Vi må være veldig bevisst. Det spørs på alderen, men vi prøver å forklare og inkludere søsken i det som skjer, sier Benedicte Hopland. 

– Barn har en unik tankegang jeg setter veldig pris på

Kollega Rigmor Helen Naustdal (27) har nå permisjon etter et drøyt år på barnekreftavdelingen. I august begynte hun på en master ved Universitetet i Oslo. Faget er helseledelse, økonomi og policy.

Hun ble sykepleier for fire år siden og har vært innom ulike arbeidsplasser.

– Barn i kreft har stått høyt oppe på ønskelisten 

– Hvorfor det?

– Fordi jeg alltid har vært glad i barn. Jeg har likt å prate med dem og høre hvordan de ser verden. Barn er robuste, og de har en unik tankegang jeg setter veldig pris på.

Den måten de tenker på, preger dem i måten de håndterer sykdommen på, mener Naustdal.

– De forstår ikke alt sykepleiere må gjøre

Naustdal syns det er både vanskelig og motiverende å jobbe med barn.

– Hvorfor er det vanskelig?

– Fordi de ikke forstår hvorfor man som sykepleier må gjøre alt som må gjøres. De forstår ikke spennet i sykdommen sin slik voksne ville gjort.

– Og hva er motiverende?

– Det er flotte, små folk som har en god overlevelsesrate, heldigvis.

– Noe du vil fortsette med?

– Jeg er så heldig å ha kommet inn på masterstudiet i Oslo. Forhåpentlig vil masteren gi meg mer kunnskap om helsevesenet. Jeg er svært glad i yrket mitt, og jeg vil at det skal være bærekraftig og attraktivt å være sykepleier. Vi får se hva veien min blir videre, sier Naustdal.

– Det er ikke alt man kan si eller vise på tv

– Hvordan var det å være objekt i dokumentaren?

– Egentlig var det litt tilfeldig. Jeg hadde sagt nei til å være med. Jeg er altfor ny. Så spurte Hilde, sjefen min, om jeg bare kunne bli med på et intervju for å vise at vi som avdeling var interessert, som vi jo var. Så hadde jeg en god dag, og Hilde overbeviste meg, sier Naustdal.

– Jeg har også gjort det for barnas del. Og for å vise hvordan arbeidsdagen vår er, selv om det ikke er alt man kan si eller vise.

Hun føyer til:

– Det er jo rart å gå rundt og bli filmet når du er på jobb.

– Pasienter fra 0 til 18 år – det er et stort spenn?

– Et ekstremt spenn på en toåring og en på 17.

– For stort?

– Nei. Det er fordeler og ulemper med det.

– Blir fint å se den ferdige serien

Hun har fortløpende sett gjennom opptakene der hun selv er med.

– De er jo tatt over en lang periode. Det blir fint å se hele den ferdige serien.

– Noe spesielt du vil trekke frem fra filmen?

– Odin var opptatt av at han måtte skifte plaster på en fiktiv venn. Han måtte fylle sekken sin med plaster og annet utstyr, og vi var rundt omkring for å finne vennen. Odin er en bestemt type. Jeg måtte si at jeg hadde glemt bilnøkkelen, så vi kunne ikke dra av gårde.

– Har vært en åpenbaring hvor mye de får med seg

– Hva har du lært av å være sykepleier for barn?

– Masse. Spesielt med de minste. Det har vært en åpenbaring hvor mye de får med seg av alt man sier og gjør. Og de husker svært godt.

Å jobbe ut fra respekt skal man jo alltid gjøre, uansett alder og situasjon, påpeker hun.

– Barn møter oss på en helt annen måte enn voksne. De er litt ærligere, vil jeg påstå. De er også flinke til å lese uttrykk og det som skjer rundt dem. De leser deg som en åpen bok. 

– Den bevisstheten dette har skapt i meg, vil jeg ta med meg videre, både i arbeidslivet og i livet ellers.

 – Man blir bevisst på seg selv, for barna får med seg alt

Hun tenker nå annerledes om kommunikasjon:

– Til barn er det viktig å snakke på en måte som gjør at de føler seg trygge. Og at det du sier, faktisk stemmer, så de vet hva de skal forholde seg til. Har du sagt a, så skjer a. Eventuelt må du ha en god forklaring på hvorfor ikke, sier Naustdal.

Akkurat dette har hun skjønt gjelder voksne også:

– Man blir bevisst på seg selv, for barna får med seg alt. Vi får vite med en gang om det er noe.

Rigmor Helen Naustdal legger til: 

– Jeg er også takknemlig for at Odin og familien stilte opp.