– Det er egentlig veldig rart. I bokseringen handler alt om meg. På jobb handler alt om å hjelpe andre, sier sykepleier Tobias Yrvin.

I opptil 18 timer i uken står han i bokseringen med høy puls og treningssvette, midt i tøffe økter der målet er å slå motstanderen. 

Men så fort runden er over og klokken klinger, legges konkurranseinstinktet til side.

– Vi klemmer med en gang. Boksing er en edel sport, ikke blind vold. Jeg hadde aldri klart å bare slå noen på gaten, sier han.

Fascinasjonen startet da han var 13-14 år. Faren var gammel bokser, storebroren tok steget inn i klubben, og Tobias fulgte etter. Faren er nå treneren hans.

– Jeg glemmer aldri den første følelsen. Den tunge, innestengte lukten av gammel svette, lær og hardt arbeid. Det var noe ekte der. Jeg ble bitt av basillen umiddelbart.

I dag kjemper 27-åringen i tre ulike arenaer samtidig: som toppidrettsutøver på vei mot den norske bokseeliten, som dedikert sykepleier og som pappa til to små.

Skulle «bare ta en utdanning»

Veien inn i sykepleien var langt mindre planlagt. 

Etter videregående, der han satset på boksing, visste han at han måtte velge en utdanning.

– Jeg tenkte: «Hva kan jeg ta som passer meg?» Jeg liker å jobbe med mennesker, hjelpe folk, og pappa er helsearbeider. 

Yrvin jobbet på bofellesskap før han begynte på sykepleierutdanningen på Stord.

Under studiet fikk han diabetes type 1.

– Det skjedde mye på kort tid. Da måtte fokuset være på skolen og på å lære meg å leve med sykdommen.

Boksingen ble satt litt på vent.

En ro støpt i stål og svette

I dag jobber Tobias på et bofellesskap for beboere med sammensatte behov og utagerende atferd. Det er her årene med hardtrening viser sin skjulte styrke.

– Ringen har lært meg å kontrollere frykt. Når en situasjon tilspisser seg og pasienter blir fysiske eller utagerende, slår ikke panikken inn. Pulsen min holder seg lav. Ringen har lært meg å pusten med magen, ta ett sekund om gangen og stole på egne evner.

Bare én ting i hodet

Å sy sammen en hverdag med turnusarbeid, småbarnskaos og toppidrett krever presisjon, men han ønsket seg tilbake til bokseringen.

Nattarbeid i hjemmesykepleien ble raskt kassert. Han skjønte at han måtte bytte jobb for å få tiden til å strekke til. 

– Da jeg bestemte meg for å satse mot NM, måtte jeg søke ny jobb. Jeg fant en leder som er utrolig flink til å tilrettelegge. Så lenge jeg planlegger i god tid, finner vi løsninger.

Selv om kroppen kjøres hardt gjennom knalltøffe økter, beskriver han bokseklubben som et sant fristed.

– Det høres kanskje sprøtt ut, men i ringen finner jeg ro. Der er det ingen regninger, ingen timeplaner, ingen bekymringer. Det er bare meg, motstanderen og oppgaven. Det er det eneste stedet hjernekapasiteten min er 100 prosent til stede i øyeblikket.

Sølv ga ny motivasjon

Comebacket i 2025 ble et vendepunkt.

Etter en pause stilte han i NM og tok sølv.

– Før mesterskapet tenkte jeg: «Har jeg egentlig sjanse?» Da jeg sto igjen med sølv, ga det utrolig mye motivasjon.

Siden har satsingen blitt mer målrettet, med treningssamlinger i blant annet Danmark, Portugal og England.

I 2026 tok han NM gull.

Hvem er han når støyens legger seg?

Folk sperrer ofte opp øynene når den milde sykepleieren forteller at han banker opp folk på fritiden. Men Tobias lar seg hverken definere av boksehanskene eller sykepleieruniformen.

– Spør du meg hvem jeg er etter en tøff kamp eller et krevende skift, kommer svaret uten betenkningstid: Jeg er pappa. Det er min viktigste tittel.

Kontrastene i livet har gitt ham et skarpt perspektiv på tilværelsen.

– I ringen handler alt om min egen suksess. På jobb handler alt om å løfte andre. Og innerst inne er det den siste rollen som gir meg aller mest.

Drømmen videre er klar: Han skal slå fra seg i bokseringen så lenge kroppen spiller på lag. Samtidig vil han videreutdanne seg. 

– Sykepleie er et yrke du alltid kan komme tilbake til. Det er noe av det fine. Jeg har lyst til å videreutdanne meg, gjerne innen rus og psykiatri. Men akkurat nå satser jeg alt jeg kan på boksingen. Drømmen er OL.