En oppfordring til ulydighet mot hurtighetssamfunnet

Boken forsøker ikke bare å beskrive resonansen og hva som skjer, men også å nærme seg hva den faktisk er og hvor den kommer fra. Vi får hint om hvordan vi kan åpne oss for den, og hvilke faktorer som spiller inn. Dette kan være utfordrende lesning. Martinsen legger heller ikke skjul på at det krever innsats. Undertegnede noterte selv et desperat «Hjelp!» i margen omtrent midtveis i lesingen.

Det er befriende at Martinsen oppmuntrer oss til å være ulydige mot høyhastighetskulturen. Hun ber oss ikke om å slutte å være effektive eller avvise systemets krav. I stedet oppfordrer hun oss til å stille kritiske spørsmål: Kan vi fortsette å være effektive samtidig som vi er genuint til stede med mennesket foran oss?

Foucaults begrep om heterotopier – andre rom – gjør dette lettere å se for seg. Det handler om hvilke «rom» vi skaper i møtet med en pasient. Er det et rom der vi haster videre, eller et rom der det finnes mulighet for et ekte og nærværende møte?

Konsekvensene av hurtigheten belyses gjennom teorier om at omsorgsforpliktelsen oppstår spontant i møte med andres sårbarhet – vi føler en naturlig impuls til å bry oss. Når vi undertrykker denne omsorgsimpulsen, haster videre og overser behovet for resonans, kan det få konsekvenser for både pasienten og pleieren. Boken viser treffende til den dårlige samvittigheten som kan tynge etter endt vakt.

Dette gjør det aktuelt å reflektere videre over hvordan vi kan være åpne og nærværende uten å bli selvoppofrende. Sykepleie har historisk vært knyttet til tanken om et kall, mens vi i dag er opptatt av profesjonalitet og grenser. Martinsen utfordrer oss til å spørre om vi har mistet noe verdifullt ved å avvise kallstanken helt.

Boken er formet som et stort essay, et sjangervalg som kler innholdet godt. Essayet, som beveger seg mellom sakprosa og skjønnlitteratur, gir rom for stor undring og spørsmål som ikke nødvendigvis krever bastante svar. Vekslingen mellom det konkrete og det abstrakte kan imidlertid oppleves som en intens, bølgende badetur: Det konkrete gir fotfeste i sandbunnen, før nye filosofiske bølger løfter deg og du igjen må lete etter stødig grunn.

Én ting er sikkert: Boken må leses sakte. Forfatteren presiserer selv betydningen av «å ha seg selv med under lesingen». Det åpnes for refleksjon over livet og underet ved at vi er til. Bokens avslutning er myk og viser oss nåde etter et parti som tar for seg aggresjonen som kan oppstå hos sykepleiere på grunn av tidspress. Når vi baksnakker med et smil eller tyr til kynisme, er det kanskje tegn på en dypere ubalanse i systemet og i oss selv?

Martinsen takker en medhjelper med bakgrunn fra psykomotorisk fysioterapi – et fagfelt der var, lyttende sansing står sentralt. Kanskje kan tverrfaglig samarbeid om dyp lytting og følsom berøring ha noe å tilføre fremtidens sykepleie?

Lengsel etter resonans viser at sykepleie handler om langt mer enn å dokumentere, prioritere og haste videre. Boken lar oss nærme oss det uhåndgripelige som oppstår mellom mennesker. Den er relevant både i undervisning og arbeidsliv, men også utenfor helsetjenesten, fordi de skjulte rommene i helsevesenet kan speile noe i resten av samfunnet. Hvem er det du ikke ser i farten? Kanskje kjenner du også på den samme lengselen etter å stoppe opp.

Noen av Foucaults begreper og de musikalske referansene kan med fordel utforskes utenfor boken for å gjøre lesingen og forståelsen enklere.