– Velfungerende helsetjenester i Norge er viktig, og det er en påstand som støttes av Helsepolitisk barometer 2021. Det gjelder nå, og det vil i aller høyeste grad gjelde i fremtiden, skriver studentlederen.
– Mediene tegner ofte et skremmende bilde av sykepleieryrket. Stort sett vinkles det i retning av dårlig lønn og arbeidsforhold. Derfor bør vi heller løfte mer frem de gode sidene ved yrket vårt, skriver sykepleieren.
– For åtte år siden publiserte Klassekampen en kronikk jeg hadde skrevet. Jeg skrev om hvor vanskelig det var å jobbe som sykepleier i lys av økonomi og byråkrati. Det slår meg at ikke mye har skjedd siden den tid.
I dag er jeg 59 år gammel og en uføretrygdet sykepleier. Det er vel det vanlige for sykepleiere det? Når jeg leser bøkene som har blitt utgitt under pandemien – av Liv Bjørnhaug Johansen og Vigdis Jarness Reisæter – slår det meg at det ikke har skjedd noe siden 2013. Derfor deler jeg kronikken som ble publisert i Klassekampen 4. april 2013 med Sykepleien.
Jeg er sykepleier i en liten kommune i Utkant-Norge. For et år siden satt jeg på dødsleiet til en nitti år gammel dame og sang den sangen hun hadde lært meg å synge fordi hun elsket nettopp denne mer enn noen annen: «... Opp alle jordens bundne træler, opp i som sulten knuget har…». Sangstemme mangler jeg, men damen satte uendelig stor pris på at jeg kunne synge nettopp denne sangen sammen med henne i hennes siste timer blant oss. Jeg minnes denne damen og stundene sammen med henne godt. For alltid!
Da damen kom til vår avdeling, hadde jeg et innlegg i lokalavisa om mine erfaringer som sykepleier i snart tretti år. Tretti år med yrkesglede, yrkesstolthet, men også utbrenthet gang etter gang. Å komme fra sykepleie i spesialisthelsetjenesten og pleie- og omsorgstjenestene i Oslo til en liten utkantkommune var som å komme til et helsefaglig paradis. Derfor skrev jeg mitt innlegg.
Mens mine tidligere kolleger i Oslo trodde jeg faglig skulle råtne på rot i utkanten, fant jeg her virkelig plass til å utøve mitt fag med stolthet og med muligheter for å gå inn i pasientenes behov. Den faglige kompetanse her viste seg å langt overgå den jeg kjente fra universitetssykehusene i Tigerstaden. Her kom pasientbehov og faglighet først.
Tretti år som sykepleier er lang erfaring med å stå sammen med mennesker i sårbare situasjoner. Sykepleiens funksjon og ansvar er å assistere den syke i alle livsfaser, og vi kjenner belastningen hver gang vi vet at her kunne et menneske fått mindre plager og lettere mestring om vi ikke skulle ha spart så voldsomt på kronene.
Etter tretti år i bransjen vet jeg at dette skjer ofte, kanskje aller mest fordi en presset bemanning rett og slett ikke har anledning til å kartlegge vanskeligheter og muligheter helt og fullt. Sparing har influert hele mitt yrkesliv. Jeg er utøver av et fag jeg er glad i og stolt av å utøve. Men det er også så krevende at jeg ofte har ønsket jeg aldri hadde valgt det. Det er et fag jeg vil fraråde enhver jeg er glad i å gå inn i. Ikke på grunn av fagets innhold, men på grunn av alt det andre rundt fagutøvelsen.
Økonomi og byråkrati har de tretti siste årene fjernet stadig mer av mulighetene til å utøve faget. Det blir mer og mer en byråkratisk instans der du skal benytte andre ord for å forklare hvorfor de syke ikke kan få hjelp til ulike ting: Helseforetak, direktører og styrer i spesialisthelsetjenesten. Bestiller- og utøverenheter med vedtak i kommunehelsetjenesten.
Alt med ett formål: å spare penger. Byråkrater og ledere får topplønninger bare de kan utvise kompetanse i å spare på det som skal til pasientene. Saken er vel egentlig at Norge ikke vil ha syke mennesker? «Følg alle sunnhetsråd og forebygg og unngå sykdom», er mantraet.
Jeg vet ikke om man kan kalle dette en utopi. Et levende samfunn har også skrøpelighet og sykdom. Vi kommer garantert aldri til å bli fri fra det. Samfunnet vårt ville blitt mye fattigere og dårligere å leve i om vi ikke måtte forholde oss til forskjeller, skrøpeligheter og lidelser.
Som professor Per Fugelli sier: «Jeg er ikke for at folk skal lide og dø, men lide og dø skal vi. Det er livets eneste vinnerlodd.» Sykdom er en del av livet, det er ikke slik at sykdom er snylting på samfunnet, noe vi kan få inntrykk av i helsebyråkratiets tid.
Jeg har flyttet rundt i helsesystemet. Vært både i spesialisthelsetjeneste og kommune, i Oslo og i utkantkommuner. Og jeg har drevet med forskning. Å komme fra hovedstaden til en liten utkantkommune var som sagt å komme til paradis for en sykepleier som setter pasienten i sentrum. Men også her strammes grepet.
Konsulenttjenester kjøpes inn for å sammenlikne, og da er det ikke faglig suksess eller kvalitet for pasientene de ser etter, men stillinger og pengeforbruk. Nå legges institusjonsplasser ned. Fra sykehusene kommer pasientene tilbake til kommunen enda raskere uten at flere stillinger opprettes. Vi går mot tigerstadnivå i omsorgen for våre medmennesker også her i utkanten.
Det var vel også målet til konsulentfirmaene som analyserte og konkluderte? Hvem bryr seg om den nylig utkomne rapport fra Oslo der private aktører i pleie og omsorg skårer lavt på kvalitet så lenge de koster mindre enn offentlige tjenester? Dette visste vi jo fra før. Skal du vinne et anbud må du holde kostnaden nede, og det er én måte å få til dette: lavest mulig personalkostnader.
Men pleie og omsorg er hovedsakelig basert på kompetente fagfolk som kan faget og bryr seg om dem de skal assistere. Dette koster penger. At kvaliteten ikke heves av å legge eldreomsorgen ut på anbud skjønte vi før vi så det dokumentert. Det er ikke god butikk å drive god helsetjeneste. Likevel forsøker offentlig forvaltning og helseforetak å overbevise oss om at de skal gjøre nettopp det med gode, godt betalte styreledere og byråkrater.
Som en pasient av meg, gammel og full av livsvisdom om enn plaget med demens, sier det: «Nei, mot dumheten kjemper selv gudene forgjeves».
Men nå er det altså innledet en helsetjenesteaksjon. Fagfolk har gått sammen og roper at nok er nok! En mild bris strømmer over oss og kan komme til å utvikle seg til en storm og kanskje til en orkan.
Det har vært et problem at profesjoner innen helsetjenestene har kjempet seg imellom og villet representere det ene faget som er viktigere enn de andre. Det er det bare å erkjenne. Stat og offentlig forvaltning har trodd at de skulle løse stridighetene med å tvinge oss sammen i det markedsliberalistiske helsevesen. Det er bare det at markedsliberalismen ikke kjenner helsevirkeligheten. Markedsliberalismen mangler plass til skrøpelighet, lidelse og sykdom. Så nå har vi endelig samlet oss, på tvers av fag, fordi vi vil at pasientene og deres behov skal komme først.
At jeg som profesjonell fagarbeider, som sykepleier, har måttet kjenne på egen kropp og helse prisen ved å være profesjonell, betyr ingenting. Derimot betyr prisen de skrøpelige, de sårbare, de syke i vårt land kjenner på alt! Det vil ikke jeg godta lengre. Vil regjeringen og de folkevalgte godta den?
Ovenstående skrev jeg altså for nøyaktig åtte år siden. Nå er det i alle fall kommet to nye – særdeles viktige – bøker om temaet.
Helsetjenesteaksjonen er fortsatt engasjert og jobber for et helsevesen der pasientbehandling skal stå i sentrum. Der pasientbehandling og -omsorg skal kjennetegnes av kvalitet og ikke styres av markedets usynlige hånd.
Kan vi håpe at dagens regjering, statsminister og helseminister samt dagens storting vil handle med hensyn til dette problemet?
Personlig tror jeg det er viktig å bruke stemmeretten nå til høsten. Vi må ha nye folk i regjering og på Stortinget.
Kan vi sammen bidra til det?
Bli dessuten gjerne medlem i Helsetjenesteaksjonen du også.
– Det er lett å tenke at mennesker som rammes av demenssykdom, er uten en stemme. Det er feil. Stemmene er der, men noen må ta ordet, skriver sykepleieren.
Koronakommisjonen feller en knusende dom over tilgangen til smittevernutstyr da pandemien kom. Det er alvorlig for sykepleiere og annet helsepersonell. Og det er alvorlig for pasientene og oss alle, skriver Anne Hafstad.
– Flere steder i landet har man omdisponert helsesykepleiere fra deres vanlige arbeid med barn og unge til smittesporing, smittetaking, legevakt og nå vaksinearbeid. Det vil få konsekvenser, skriver Landsgruppen av helsesykepleiere.
– I 2009 hadde vi 290 intensivplasser i Norge. 13. mars 2020 hadde vi 250 intensivsenger. Hvorfor synes myndighetene at det er greit at tjenestene mister intensivsykepleiere i større grad enn de klarer å rekruttere? spør Paula Lykke.
Helsepolitisk barometer 2021 er nok en bekreftelse på at velfungerende helsetjenester er viktig for folk flest, og at den menige kvinne og mann mener sykepleierne fortjener høyere lønn.
– Det er åpenbart at mennesker som har vært utsatt for seksuelle overgrep, sliter med sin seksualitet og sin relasjon til en partner. Derfor må vi våge å snakke om det, skriver Kent Are Johansson.
– Er det noe pandemien har fått frem, så er det behovet for faglig kvalifisert helsepersonell, skriver høgskolelektoren.
– Jeg oppfordrer arbeidsgiverne i kommuner og sykehus til å bruke årets lønnsoppgjør for å gjøre seg attraktive slik at sykepleiere som har forlatt yrket, ledes tilbake, skriver lederen i NSF Møre og Romsdal.
– Smittetallene er forventet å stige nå etter påske. Og skal helsevesenet klare å ivareta pasientene er man nødt til å ha sykepleiere på post i heltid med stor nok grunnbemanning til at heltid er mulig å gjennomføre, skriver Karin Bell Trældal.
– De mange tiltakene kan ikke kimses av. Vi tangerer snart fjorårets toppnivå på antall covid-19-innleggelser nasjonalt, og igjen stenger OUS ned operasjonssaler, skriver Cathrine Krøger.
– Sykepleierne og helsetjenesten står overfor store utfordringer. Det ville vært en unnlatelsessynd av dimensjoner om sykepleierens egen fagforening og profesjonsorganisasjon ikke snakket om dette, skriver Silje Naustvik.
– Som sykepleiere kan vi ikke akseptere at sårbare grupper skal motta helsetjenester av dårligere kvalitet i strid med aktuelt lovverk og yrkesetiske retningslinjer, skriver Bregård, Bollas og Dublin.
– Den pågående pandemien synliggjør mer og mer manglene på og behovet for spesialsykepleiere i helsetjenestene. Dette tynger dem som er i aktiv tjeneste hver dag, skriver den pensjonerte sykepleieren.
– Sentrale politikere langs hele aksen fra venstre til høyre må bære skylden for at vårt omsorgssystem for eldre står i en trippelkrise. Kompetansen, kapasiteten og tilliten er så tynnslitt at jeg blir redd, skriver forskeren.
Vi vet ikke nok, vi har ikke tid og hva skal vi si? Er det ikke litt privat? Men mer privat enn urin, avføring, smerter og sår kan det vel egentlig ikke bli, spør Lill Sverresdatter Larsen.
– Mange pasienter opplever at seksualitet får for liten plass i helsevesenet. Jeg mener at sykepleiere ikke har nok kunnskap og erfaring til å ta opp intime spørsmål omkring seksualitet i møte med pasienter, skriver Ann Kristin Hegseth.
– To av de mest benyttede søkeordene som leder inn til NSFs nettsider er ordet «lønn» og «yrkesetiske retningslinjer». For meg er det både en interessant og god nyhet, skriver lederen i Rådet for sykepleieetikk.
– Kontaktsykepleiere bør innta en mer observerende rolle i praksisfeltet. Jeg opplever at mange vil, men likevel ikke får det til, skriver sykepleierstudenten.
– Jordmoryrket er den eldste kvinneprofesjonen vi veit om, og dei aller fleste hevdar at ordet jordmor kjem av at fødselen i gammal tid skjedde på jordgolv. Men saka er ikkje så opplagd, skriv professoren.
– Det sies at håpet er lysegrønt. For meg er håpet kledd i grønt, blått og gult og bærer masker. Når mørket truer med å kvele meg, så er dere der og danner en livslinje tilbake til livet mitt. Heltene i helsevesenet. Dere må ikke glemmes når pandemien er over, skriver Marianne Rustad Carlsen.
– Ledere på mellomnivå bør primært ha sykepleiefaglig utdanning og deretter administrativ kompetanse. Hvis ikke, kan man risikere at lederne tjener økonomien fremfor pasienten, skriver Rita Solbakken.
