Frem i flomlyset
Ytringsfrihet er ikke bare en greie for 17. mai-taler. Den gjelder også for sykepleiere som står frem med kritikk om forhold ved egen arbeidsplass.
Ytringsfrihet er ikke bare en greie for 17. mai-taler. Den gjelder også for sykepleiere som står frem med kritikk om forhold ved egen arbeidsplass.
– Jeg er lei av dugnad, klapp og støtte. Ikke fordi jeg ikke setter pris på det, men fordi det ikke hjelper meg i min arbeidshverdag. Det gir ikke flere sykepleiere, skriver Oda Marie Nilsen.
– Jeg er klar over at dersom institusjonen skal fylle alle vakter 24/7 så står det utfordringer i kø. Og dette må løses raskt. Det er ikke noe som tyder på at smitterisikoen ikke vil vare i lang tid, skriver innleggsforfatteren.
Innleggsforfatteren er redd konsekvensene blir fatale om det ikke snart kommer et bevis på hvor mye sykepleierne verdsettes i den pågående koronasituasjonen. Her kommer hun med årets julegavetips til statsminister Erna Solberg.
– Ved å øke sykepleierutdanningen til 4 år hvorav ett er et turnusår med lønn, vil sykepleierstudentene kunne bli en ressurs for praksisfeltet, mener Anne Grethe Kydland.
– Sykepleiermangelen, i kombinasjon med svært utbredt bruk av deltid, er i ferd med å bli en stor kvalitetsutfordring i flere kommuner, skriver forbundslederen i NSF.
– Jeg mener bestemt at alle er best tjent med å konsentrere seg om det de er utdannet til, skriver Ann-Chatrin Linqvist Leonardsen. I dette innlegget sammenlikner hun utdanningene for sykepleie og vernepleie.
«Puster pasienten, eller puster pasienten ikke? Hvis ikke pasienten puster, trenger han ikke puter!», sa sykepleieren. Det var en upassende kommentar, men jeg håper den kan inspirere helsepersonell til å gi det lille ekstra.
– Jeg er nyutdannet sykepleier og jobber i hjemmesykepleien. Jeg er stolt av yrket mitt. Det jeg derimot ikke er så stolt av, er uniformen min, skriver Gabrielle Drageseth.
– I disse dager er utkastene til nasjonale retningslinjer for utdanning av spesialsykepleiere sendt på høring. Det viktig nå er at alle fagmiljøer «melder seg på» i høringsrunden. Dette er vår sjanse til å påvirke hvordan føringene for utdanningene skal være fremover!
Retningslinjene vil erstatte de tidligere rammeplanene for utdanning innen henholdsvis anestesi-, intensiv-, operasjons-, barne-, kreft- og helsesykepleie. Jeg har allerede deltatt i diskusjonsrunder, og miljøene er ikke enige på noen punkter.
Det jeg selv brenner aller mest for, og som miljøene er enig om, er selvsagt at departementene må møte motstand på «avslutningsmuligheten». Det er helt uforståelig og ulogisk: Utdanningene skal være på masternivå, men med mulighet for å avslutte før utdanningen er fullført, og likevel får studenten tittel og funksjon som spesialsykepleier?!?
Det handler ikke om hvilken utdanning som har gitt funksjonsdyktige spesialsykepleiere tidligere. Det handler om hvordan utdanningen skal være for fremtiden. I høringsbrevet etterspørres innspill på, blant annet, «i hvilken grad vurderes utkast til retningslinjen å være i tråd med tjenestenes fremtidige kompetansebehov» og «i hvilken grad vurderes utkast til retningslinjen å være i tråd med brukernes fremtidige behov for kompetanse i tjenestene?» Her er, etter min mening, det eneste svaret at retningslinjene oppfyller dette kun dersom kandidaten fullfører dem i sin helhet!
Det andre jeg brenner for, men som det råder uenighet om, er opptakskravet til masterløpene. Om vi ser på rammeplanene, definerer alle et minimumskrav til relevant yrkespraksis for anestesi/intensiv/operasjon/barn/kreft på to år og ett år for helsesykepleie. Jeg mener minimumskravet bør opprettholdes.
For det første er det dessverre ingen garanti for hvor studenter som ønsker masterutdanning har vært i sine praksisperioder på bachelor. De kan faktisk ha fullført sykepleierutdanningen uten å ha sett en kritisk syk pasient en eneste gang og ha begrenset erfaring med praktiske prosedyrer som kateterisering og innleggelse av perifert venekateter selv med bruk av avansert medisinsk teknologi.
Etter innføring av nasjonale retningslinjer for sykepleierutdanning, ser det ved Høgskolen i Østfold ut til at 3. års studenter får praksis i sykepleierens organisatoriske og pedagogiske kompetanse. Her vil jeg for det første be deg – du som leser dette og som forhåpentligvis vil komme med høringsinnspill og du som er anestesi/intensiv/operasjon/barn/kreftsykepleier spesielt (men kanskje også helsesykepleier?) – om å reflektere over hvordan det vil være å veilede en nyutdannet sykepleier med nevnte (manglende) erfaring i det høyteknologiske miljøet vi alle er en del av – med de sykeste og mest sårbare pasientene.
Videre er vel formålet med våre utdanninger at de skal være en erfaringsbasert master (versus en «akademisk master»): jf. Forskrift til krav om master §5. Også her kreves minst to års relevant yrkespraksis. Argumentasjonen imot kravet om erfaring går blant annet på at «løpene» blir så lange – fra bachelor (3 år) – (erfaring 2 år) – master (2 år) – ph.d. (3 år). Da spør jeg: Hvor mange ønsker vi skal ta en doktorgrad? I hvert fall ikke flesteparten, spør du meg!
Vi trenger doktorer til forskning og undervisningsinstitusjonene, men ikke hovedsakelig som klinikere! Klinikerne skal ha mastergrad. For meg tok det 21 år (!!!) fra starten på bachelor til slutten på ph.d. takket være mange års klinisk erfaring både før og etter anestesiutdanning. Og jeg ville ikke vært de årene foruten. Klinisk erfaring gir faglig innsikt og oversikt, og ikke minst troverdighet.
Riktignok tar det dermed to «ekstra» år for en hypotetisk sykepleier å bli ferdigutdannet spesialsykeleier. Men for de aller fleste utdanningene er søkertallet mye høyere enn antall plasser – selv nå hvor kravet om relevant yrkeserfaring eksisterer. Så, etter min mening vil gjennomførbarheten av retningslinjene faktisk avhenge av de to årene før oppstart.
Det tredje jeg brenner for er omfanget av praksisstudier. Her vet jeg også at diskusjoner har gått på om det virkelig er nødvendig med så mye praksis, om noe kan erstattes av simulering og/eller ferdighetstrening, eller rett og slett bare fjernes.
Igjen ber jeg dere se på rammeplanene. De har gitt oss funksjonsdyktige spesialsykepleiere siden 2005. Omfanget på praksis har utgjort minimum 50 prosent for anestesi/intensiv/operasjon/barn og spesifisert med minimum 90 prosent pasientnært. Her kan man da regne på antall uker og timer per uke. Uavhengig av dette mener jeg at praksis ikke skal reduseres sammenliknet med tidligere, at det fremdeles skal være pasientnær praksis og at eventuell simulering/ferdighetstrening kommer i tillegg, som et pedagogisk middel.
Her ber jeg igjen den leseren som selv er spesialsykepleier, men nevnte praksisomfang, om å reflektere over egen funksjonsdyktighet ved avsluttet spesialutdanning. Hvor trygg følte du deg den første/eventuelt de første månedene som spesialsykepleier? Hvor takknemlig var du ikke over å ha erfarne kolleger å støtte deg til? Her må vi, etter min mening, være varsomme for ikke å havne i «effektiviseringsfella».
Til sist vil jeg gjerne «få brenne for» de ulike funksjonene alle utdanningene skal fylle. Dette er ikke en masterutdanning for spesialsykepleiere. Det er ulike masterutdanninger for henholdsvis anestesisykepleiere, intensivsykepleiere, operasjonssykepleiere, barnesykepleiere, kreftsykepleiere og helsesykepleiere. Det er svært spesialiserte, definerte, funksjonsområder i en stadig mer spesialisert helsetjeneste.
De nasjonale retningslinjene som er på høring, er utarbeidet i fellesskap av representanter for studenter, klinikere, ledere og ansatte ved utdanningsinstitusjoner. De har alle nedlagt stor innsats og engasjement i arbeidet. Her er det viktig at nettopp de samme gruppene følger opp, kommer med innspill om det er noe de savner, eller fremhever det de mener og støtter er viktig. Og ikke minst er det viktig at vi nå følger prosessen videre, slik at arbeidsgruppene får gjennomslag for sine (reviderte) retningslinjer og at dette ikke overstyres fra departementsnivå!
– I løpet av de siste 100 år er 8300 sykepleiere utdannet i vår landsdel. Kompleksiteten i helsetjenesten øker krav til breddekompetanse hos sykepleierne, skriver Fossum, Findal Dahl og Slettebø.
– Gi oss sykepleiere det lønnsløftet vi sårt trenger og fortjener. Om ikke, frykter jeg at vi ikke lenger klarer å stå i jobbene våre, skriver sykepleieren.
– Noe har forundret meg i denne koronatiden. Det er at mediene bare snakker om ensomhet som lidelse. Så vidt jeg har sett, er det ingen i denne tiden som har skrevet eller sagt noe om ensomhet som helse, skriver Brita Nilsson.
– Sexolog bør være en beskyttet tittel som krever fagkompetanse, men vi må ikke gjøre seksualitet enda skumlere enn det er ved å begrense åpenhet og hjelp fra helsepersonell, skriver Solberg og Hansen.
– Mange av våre studenter har spilt en nøkkelrolle under koronaepidemien. Det skyldes at de er flinke, men så har de også fått en god utdannelse, skriver innleggsforfatterne.
– God prevensjonsveiledning er utrolig viktig fordi vi ser hvor mye prevensjon kan bety for den enkelte. Men dessverre er det ikke alle steder at helsepersonell besitter nok kunnskap, skriver Aarvold.
– Vi har blitt flinkere til å stille diagnose tidligere ved mistanke om demens, men har vi blitt flinkere til å snakke åpent om sykdommen? Og forstår vi nok om enkeltpersoners liv med demens? spør Marte Haugen.
– I sommer publiserte Sykepleien en fagartikkel om dissosiativ identitetslidelse. Vi kan ikke la denne passere uten å komme med våre innspill og standpunkt, skriver NSFs faggruppe for sykepleiere innen psykisk helse og rus.
– Jeg får ofte spørsmål knyttet til lønn for sykepleierstudenter. Jeg skulle så gjerne ønske at jeg hadde et klart svar til studentene når de spør, men så enkelt er det ikke, skriver studentnestlederen i NSF.
– All utdanning bør etter min mening innebære økt kompetanse og derigjennom økt kvalitet og effektivitet, skriver Ann-Chatrin Linqvist Leonardsen.
– Mange tilpasninger gjenstår, og mange av disse avgjør om arbeidstaker får en god eller dårlig pensjon, skriver Erik Orskaug, sjeføkonom i Unio.
– Flere av sykehjemmenes vanlige sosiale tilbud har vært stengt ned og besøksforbud har gjort at de fleste har måttet vente i dager, uker og måneder på å få møte sine kjære, skriver Tor Engevik.
Var barn på sjukehus i 1950-åra: Reidun Aambø si historie.
– Det er ikke bare for oss studenter at 2020 har vært tøft, sier Solveig Frantzen Fosse i dette innlegget, og retter en liten takk til flinke veiledere.