Just a taste…

Jeg er så uvel. Skal prøve å avslutte denne arbeidsdagen nå. Skal prøve å få gjort det jeg skal på en ok måte. Men magen er så tung, så tung. Det ulmer rett og slett.

Det begynte med at vi skulle arrangere en internundervisning. Vi skulle ha internundervisning i ernæring, og den ble ganske bra. Helt til jeg smakte på ALTFOR mange næringsdrikker. Så nå er jeg uvel. Men kanskje er det greit, for nå har jeg fått en liten smakebit på hvordan de har det, disse pasientene som har fått næringsdrikker helt i vrangstrupen. De klarer rett og slett ikke å drikke 10 ml til – de blir uvel bare de ser næringsdrikk-flasken.

Det er derfor vi ofte lager hjemmelagde smoothier for pasientene. Disse inneholder stort sett noe mindre kalorier per 100 ml enn de vi kjøper. Men for pasienter som ikke trenger så og så mange kalorier fungerer det godt. Enkelte pasienter trenger imidlertid en viss mengde proteiner, fett eller kalorier. Da er de både enkle, gode og komprimerte mange av disse kjøpe-ernæringsdrikkene.

Underernæring er undervurdert. Opp mot 80% av sykehjemspasientene skal være underernærte, og dette er helt utrolig høye tall. Det mangler nok like mye bevisshet som kunnskap. Og jeg tror at det mangler nok ofte heller gode retningslinjer enn badevekter – for de tror jeg fins det nok av. Vekta er elementær. En vektnedgang kan skyldes for lite mat inn, og da kan tiltakene være forholdsvis enkle, eller mer kompliserte. Vektnedgangen kan også skyldes andre forhold. Men hvis ingen måler vekta blir ikke nødvendigvis vektnedgangen oppdaget før det har gått altfor lang tid. Eller før pasienten blir forvirret.

I spesialisthelsetjenesten har vi et lovpålagt ansvar for å screene pasientene ernæringsmessig. Og fastlegene må ta sin del av ansvaret, ved å følge opp de pasientene som er utsatte for underernæring. Dette gjelder både hjemmeboende og de på institusjon. Det er ikkeet nederlag for en fastlege å henvise til en spesialist. Bare så du vet det, fastlege – du viser både armmuskler og ansvarsfullhet ved å henvise til en ernæringsfysiolog i tide. Ikke vent til pasienten må innlegges. Det fins ulike måter å screene på, og ved behov for tiltak, er ernæringsdrikker er ikke nødvendigvis første tiltak.

Men jeg har fått respekt for næringsdrikker etter denne dagen. De er virkelig proppfulle av energi. Magen min roper det HØYT - det ble for mye sånn rett etter lunch.

For det var kompakte, ikke-kompakte, sjokoladesmak, eplejuice-konsistens, youghurt-konsisens, mango-ferskensmak, barnesmoothie, mokka, vanilje-sitronsmak, eplesmak, proteindrikk, fiberrik, vaniljesmak, skogsbærsmak, bringebærsmak, solbærsmak….

Just a taste…

Innovasjon. Smak på ordet, og du vet du har kjent det før. Er det den umiskjennelige smaken av en godbit, eller er du litt usikker på hvordan du skal klassifisere det hele? I så fall skjønner jeg deg godt. Du vet du må ha det, du vet altså hvorfor - men kanskje ikke helt hvordan?

Mye er i spill i norsk helsevesen akkurat nå. Vi har en statsråd som over år uttaler hva han mener om profesjonsnøytralitet, uten at det får betydning i politiske innretninger og proposisjoner. Bent er god når han i det Høie slår fast at profesjonenes egenart er en forutsetning for å lykkes med økt samhandling. Det er korrekt. Hvorfor er det da så vanskelig for Bent Høyre å få gjennomslag for dette i en regjering som uttaler slike ønsker?

Trolig bunner det i en rekke politiske og profesjonsaktige konflikter. Skal noe endres, vil noen potensielt miste makt og innflytelse. Akkurat der endres politisk fokus fra «Pasientens helsetjeneste» til en mer stillestående agitasjon. Pasientene får ikke bedre behandling når sykehusenes budsjetter er strammere enn murpussen på de planlagte nybyggene det spares til. Pasientene får ikke bedre samhandling mellom sykehus og kommuner når det ikke er nok sykepleiere og stillinger til spesialister i kommunale helsetjenester. Pasientens Helsevesen er ikke på plass når valgfriheten består i om arbeidsgiver ønsker å benytte sykepleiere eller andre profesjoner, i et profesjonsøytralt lovverk. I denne konteksten er det lov å lure litt på hva innovasjon faktisk kan bety.

– Sykepleiere kan utrette fantastiske ting, var en av mange meldinger fra professor Philip Darbyshire fra det sørlige Australia under Sykepleierkongressen, høstens store happening. Helsearbeidere tåler mye omstilling, men de tåler ikke å bli utsatt for toskeskap, var en annen. Moralen er klokkeklar: Si hva du mener, gjør det du sier. Lytt til erfarne helsearbeidere og pasientnære sykepleiere. Da får du de rådene god ledelse behøver. I Norge betyr det at i stedet for å snakke om hvordan det kan bli, så er tiden inne for å gjøre det. Statsåd Høie ligger milliarder bak egne løfter, og bør unngå å havne lysår bake sine egne uttalte ønsker om retning i utvikling. 

For hva skjer i lokale budsjettprosesser nå? Har vi en slitesterk kommunehelse? En helsetjeneste som tåler økt slitasje på lav bemanning, og flere pasienter? NOVA-rapporten fra Høgskolen i Oslo og Akershus og NSF tyder ikke på det. Statsråden betegner den som en alarm, for i neste setning å konkludere med at glasset ikke er halvtomt - men halvfullt. Det er underlig at en nasjonalt omfattende systemalarm kan settes på slumring omtrent automatisk. Alle som vet hva det betyr, aner at problemet i beste fall bare er utsatt. Sykepleiere må samtidig bli tydeligere og mer samstemte, både i presisjon av beskrivelse og i rapportering for bedre løsningsforslag. Vi trenger et felles og bedre kodeverk. Utdanningsinstitusjoner, utøvende sykepleiere og bevilgende myndighetspersoner må forstå språk og kontekst mer på likt. Da nærmer vi oss et pasientens helsevesen. 

Økonomisk målstyring er svaret på veldig mye i offentlig sektor. Samtidig finnes statssekretærer som ikke vil høre mer om New Public Management (NPM) fordi det er så gammeldags. Slikt er tøv, og en titt inn i enhver offentlig lederutdanning beviser det motsatte. I bakhodet kan vi ha Oslo-byråd Geir Lippestad (A) sine ord under Sykepleierkongressen: «New Public Management har ødelagt mye for mange i helsevesenet». 

Historisk NPM har en rekke avløsere og knoppskytinger. Felles for dem alle er ideologien som ligger bak det hele; den økonomiske styringen som kan være mer basert på markedskrefter enn bare ren forvaltning. Derfor skal vi ha dette i mente når det flere steder nå innføres nye lederledd i kommuner, med faglige begrunnelser om økt presis ressursstyring som mål. Inkludert økt faglig kvalitet i en tjenesteleveranse. Tanken om bedre presisjon og høyere faglig fokus er god. Intensjonene om mer presis ressursutnyttelse kan være riktig. En forutsetning for å lykkes er imidlertid at alle verktøy er på plass, og slik er det ikke. Både når det gjelder kompetanse, språklig presisjon, bedre og felles elektroniske datajournaler, og felles datagrunnlag for bedre anbefalte handlingsplaner.

Løfter vi blikket finnes det læring å hente i Portugal. ICNP er et internasjonalt kodesystem som i Portugal er blitt en nasjonal standard. Slikt bidrar beviselig til økt pasientvennlighet og faglig kvalitet, og mer presis ressursbruk. Sykepleien blir mer presis, og pasienten bedre forstått. Ofte også flinkere til å håndtere egen sykdom. Skal du lykkes med bedre samhandling, må de samhandlende være tilstede hos begge parter. I dag mangler for mange sykepleiere i kommunene, både generalister og spesialister. Dette er et overordnet ansvar, som må håndteres før kommunal helse havarerer. På sjøen er det alltid lettere å lense båten for vann før den synker. Samme prinsipp gjelder i arbeidslivet også. Alt starter med en erkjennelse, fulgt av handling. 

Et samfunnsoppdrag bør ikke stoppes på ideologisk (altså ikke logisk) grunnlag. Svar kan ligge hos mange, men kan også oppsummeres som professor Pål Gulbrandsen ved Institutt for klinisk medisin ved Universitetet i Oslo gjorde på helsedirektoratets nasjonale helsekonferanse i Oslo mai 2015: Deler du glede, blir det mer glede. Deler du sorger, blir det mindre sørgelig. Deler du ansvar, blir det borte!

« Sykepleierens særegne funksjon er å hjelpe individet sykt eller friskt å utføre de gjøremål som bidrar til god helse eller helbredelse (eller en fredelig død), noe han ville gjort uten hjelp om han hadde hatt tilstrekkelige krefter, kunnskaper og vilje» .

Tja, hva betyr dette her?

Hva er det denne definisjonen forteller oss om hva sykepleie er?

«Å hjelpe individet, sykt eller friskt, til å utføre gjøremål som bidrar til god helse eller helbredelse.»

Har du bruk for sykepleie når du er frisk? Tja, det er kanskje et naturlig spørsmål å fremme når en leser denne definisjonen her? Sykepleiefaget er et stort fagfelt. Et spesialfelt i sykepleie er helsesøsterfaget. Jordmorfaget er også et slikt spesialfelt. Jeg må bare medgi at disse to fagfelt er utenfor min erfaringsbakgrunn. Men svangerskap og fødsel, og forebyggende folkehelsearbeid slik helsesøstre og jordmødre har som sine oppgaver, det har vel noe med å hjelpe friske mennesker å gjøre? Disse feltene her stopper jeg med her. Andre må eventuelt si mer om disse feltene. Jeg konstaterer bare at sykepleie også omfatter det å hjelpe friske mennesker. Jeg er dessuten forberedt på at i ordene som kommer kan det dukke opp mer omkring sykepleie som det å hjelpe friske mennesker. Det får jeg ta når det dukker opp, om det dukker opp. At mine beskrivelser har sin basis i mine erfaringer og sykepleie til eldre mennesker er nok ikke til å komme utenom. Likevel tror jeg at en god del av det jeg beskriver vil være overførbart til mange flere områder av sykepleien.

Å hjelpe syke individer, med gjøremål som fremmer god helse og helbredelse, eller en fredfull død; se der har jeg en større erfaringsbakgrunn, og her kan jeg forsøke å tydeliggjøre mer hva faget sykepleie består i. Det er omfattende. Om jeg kommer i mål i første kapittel, se det vil tiden vise.

Jeg vil begynne med innledningen i definisjonen: å hjelpe syke individer. Sykepleie er altså å hjelpe individet å utføre de gjøremål som bidrar til god helse eller helbredelse, eller en fredfull død. Dette kan være så uendelig mange gjøremål. Ved sykdom setter krefter, kunnskaper eller vilje grenser i individets muligheter til selv å utføre ting. Sykdommen, eller diagnose og dens symptomer, fratar kanskje individet krefter til å vaske og eller kle på seg selv. Sykdom fratar individet krefter til å lage seg mat, men også matlyst, og påvirker kroppens funksjoner til å fordøye maten, eller endrer smak på maten. Sykdom påvirker individets behov. Feber gir kroppen spesielle behov, for eksempel knyttet til påkledning, luft, og medisiner. Individet trenger et kjøligere rom. Hyppigere utskifting av luft. Mer væsketilførsel. Febernedsettende medikamenter. Diverse undersøkelser av kroppstemperatur og infeksjonsparametre i blod. Kroppen trenger kanskje antibiotika. Enten i tablettform, mikstur eller injisert i kroppen på et eller annet vis. Sykdom kan fordre at individet har behov for å bli undersøkt av lege og få diagnose og rett medisinsk behandling. Sykdom gjør at individet må innrette seg etter kroppens, psykens og sosiale behov, for å komme seg gjennom sykdom, og for å leve med og gjennom sykdom, enten en kort periode eller for lengre tid.

I alle slike situasjoner kan det være snakk om at sykepleiere kommer inn og assisterer eller hjelper pasienten eller individet, slik at pasientens behov både med tanke på dagliglivets gjøremål, mestring av symptomer og behandling for å komme seg fra sykdom blir sikret og ivaretatt. Sykepleie er ikke å gjøre der pasienten selv utmerket godt klarer alene. Sykepleie er å gjøre det pasienten har behov for hjelp for, i en eller annen form. Enten for å makte å gjøre selv, for å gjenoppbygge krefter til å kunne klare selv, for å lære nye teknikker, for å prioritere bruk av krefter riktig for å fremme helse, for å få medisiner som er nødvendige, for å forebygge ytterligere skader eller sykdommer som følge av aktuell sykdom og symptomer.

Sykdom og begrensinger i livsbetingelsene som følge av dette, vil ofte også innebære å oppleve usikkerhet, utrygghet, tap og sorg i livet. Enten dette er for en periode eller for et lengre tidsrom. Å få lov til, og plass til, å kjenne på disse følelsene og bearbeide dem er også viktig.

Sykdom kan også vekke assosiasjoner og følelser til andre sårbare faser i livet. Dette må det være rom for, for de som opplever det. Det nytter ikke å fortrenge eller benekte følelsene. Å komme seg gjennom sykdom og mestre den kan da bli verre og vanskeligere.

Familie og venner påvirkes av individets sykdom, alt etter sykdommens art og relasjonene sin form. Sykepleien har også en vesentlig funksjon her, fordi mestring av sykdom henger sammen med våre sosiale roller og vår flokktilhørighet. Avhengig av sykdommens art, får individene større opplevelse knyttet til eksistensielle og åndelige behov. Å ha mulighet til hjelp i slike spørsmål, er vesentlig for å mestre sykdom.

Mennesket er komplekst, og er mer enn summene av delene. Florence Nightingale sammenlignet sykepleie med å være gartner. Å få blomstene til å vokse og bli frodige og livsbeherskende er gartnerens funksjon. Sykepleie er å «vanne og gjødsle» de syke menneskene slik at de kan vokse og bli frodige og livsbeherskende.

Dette her er allerede uendelig mange ord. Jeg tror disse ordene er så mange, og så «fine» at de kan være vanskelig for mange å få tak i og forstå. Samtidig har jeg allerede skapt et flere siders dokument. Og det er fortsatt så uendelig mye å gripe fatt i her, for å få beskrevet litt mer av det som er sykepleie, og det som er sykepleiens ansvar.

Jeg må nå bare ta med noen eksempler, for å konkretisere, og så fortsette videre i neste etappe på reisen.

En gammel dame ligger på sykehuset, hun ble operert i går, la oss si for lårhalsbrudd. Hun skal mobiliseres, og hun trenger ernæring etter de store inngrep kroppen er blitt utsatt for. Først i form av et fall, som har påført kroppen et brudd. Så i form av et kirurgisk inngrep som har påført kroppen ytterligere juling, for å kunne bli bedre av skadene. Damen er rett og slett tappet for krefter etter alle påkjenninger. Så skal hun opprettholde personlig hygiene, for å opprettholde velvære og for å unngå ytterligere skade på kroppen. Hun trenger å få i seg næring for å gjenoppbygge kroppen til normaltilstand. Hun trenger å trene for å bygge opp kroppen og vende tilbake til normaltilstand. Hun har lenge hatt en hjertesvikt, som hun har balansert godt, med medikamenter og passe aktivitet. Denne er nå i ulage etter anestesi og kirurgisk inngrep. Har damen nå krefter til både vaske og å kle seg selv, spise frokost og bli med på trening med fysioterapeut? Har hun krefter til å ta sine medisiner, som legen har forordnet, eller til å få råd fra lege om endring av medisiner etter at hjertesvikten har kommet ut av balanse? Har hun ork til å ta fatt på den gjenoppbygging av kropp og helse hun nå utfordres på, eller kjenner hun nå at nok er nok, og at døden bare kan komme? Klarer hun selv å ta kontakt med viktige mennesker i sin omgangskrets? Og så videre og så videre? Her er det mange spørsmål, og mange helserelaterte problemer for denne damen.

Det er her sykepleien kommer inn. Sykepleien skal ta ansvar for at denne damen her får bygge opp kroppen etappevis. I dag vasker vi deg, slik at du har krefter igjen til å spise og delta i litt trening/mobilisering. I dag får du nødvendige medisiner av sykepleier og sykepleier kommuniserer med legen for deg, slik at du sikres å få riktig medisinsk behandling. Sykepleien sikrer at damen får kommunisert med sitt viktige sosiale nettverk, og hjelper også damen å kjenne på og bearbeide følelsene rundt sykdom, aldring og det å måtte ta i mot hjelp til det hun før bruddet maktet selv, og det at tankene rundt døden kom et hakk nærmere akkurat nå.

«En blir jo liten da», svarte en av informantene i min hovedfagstudie, på spørsmålet om hvordan det var å ta i mot hjelp til dagliglivets mest elementære gjøremål. Nettopp det er en opplevelse mange kjenner på, og som gjør at sykepleien alltid må yte hjelp med ydmykhet og omsorg.

Jeg tror dette her får holde på denne etappen. Det kommer flere.

Et sentralt poeng på neste etappe blir knyttet til dette som står i definisjonen om at det er individet sykepleien hjelper, og at hjelpen ytes slik vedkommende selv ville gjort, om hun eller han hadde hatt krefter, kunnskaper og vilje.

Beregninger viser at vi i årene framover vil få økt behov for helsetjenester. Vi lever alle lengre og andelen eldre i befolkningen blir dermed større. Eldre over 70 viser seg å ha 5 ganger så stort behov for helsetjenester som den øvrige befolkningen (https://helsedirektoratet.no/Lists/Publikasjoner/Attachments/190/Behove…).

I dette ligger det mye bra. Det er flott at medisinen og behandlingsmetoder utvikles slik at sykdommer som for få år siden var ensbetydende med død, nå kan behandles og den syke kan bli frisk eller leve med sykdom og fortsatt ha et godt liv.

En rapport publisert av SSB i 2009 sier at vi kommer til å mangle 40.000 ansatte i helsevesenet i 2030 (http://ssb.no/forskning/mikrookonomi/arbeidsmarked/helsepersonell-etter…). Dette forutsetter riktignok blant annet at vi gjør alt likt som nå i årene framover. Det er det lite trolig at vi gjør fordi verden vil fortsette å gå framover og det vil utvikles andre metoder og bedre måter å gjøre ting på, også i helsevesenet.

Likevel vil vi trenge flere ansatte. Og vi må dekke opp for dem som går av med pensjon og dem som etter hvert er utslitte etter mange år med hardt arbeid. Å jobbe i helsevesenet synes å bli tøffere og tøffere, det er stadig større misforhold mellom oppgavene som skal løses og tilgjengelige ressurser til å løse dem. Det er med andre ord både stor enighet om og dokumentert at behovet for ansatte i helsesektoren vil øke i årene framover. Men med dagens arbeidsgiverpolitikk er det vanskelig å se for seg hvordan helsevesenet skal forbli en attraktiv arbeidsplass.

La meg forklare hvorfor:

1. (Det evinnelige tema) arbeidstid: I skrivende stund står akademikermedlemmer i hele landet streikevakt i forsøket på å beholde sitt kollektive vern i arbeidstidsavtalene. De kjemper en kamp som er viktig for oss alle. Det er ikke uten grunn at mer enn 1,1 millioner fagorganiserte støtter dem. Vi frykter at dersom Akademikernes skalp først henger i arbeidsgivers belte, står flere for tur. Oss inkludert. Vår arbeidsgivers organisasjon, Spekter, sier at de vil bevare partssamarbeidet, samarbeide tett med tillitsvalgte om arbeidstid og generelt uttrykker de støtte til «den norske modellen». Gjennom handling viser Spekter imidlertid noe annet. Som i organisasjonens høringsuttalelse til Arbeidstidsutvalget, der de mener at utvalget ikke går langt nok (!) i å gi arbeidsgiver styringsrett på arbeidstid. Samtidig har mindretallet i utvalget, i hovedsak folk med forskningskompetanse på arbeidstid, presisert at en maktforskyvning i arbeidstidsplanleggingen i helsevesenet ikke er «særlig smart». (https://www.regjeringen.no/contentassets/32354d9ee7974df0976d76790cab56… side 219). I samme utvalgsrapport kan vi lese at flertallet er klar over de helseskadelige følgene av det de foreslår, men mener de samfunnsmessige fordelene oppveier at ansatte blir utsatt for belastningen. Det er greit å si når de selv ikke rammes, tenker jeg.

2. Ei lønn å leve av? Lønnsoppgjørene i offentlig sektor følger i stor grad de i privat sektor. Med fastlåste føringer er arbeidsgiver med på å sementere verdsettingsdiskrimineringen som lønnsgapet mellom kvinnedominert og mannsdominert sektor er. I offentlig sektor gikk kvinners andel av menns månedslønn ned fra 88,1 prosent til 87,4 prosent i 2015, mens den i privat sektor var uendret på 84,4 prosent (https://www.ssb.no/arbeid-og-lonn/statistikker/lonnansatt). Vi har altså arbeidsgivere i en svært kvinnedominert sektor som gjennom lønnspolitikken bidrar til diskriminering av egne ansatte. Arbeidstakersiden har foreslått flere grep som kan endre på dette, uten å bli hørt. I lokale lønnsoppgjør er det umulig å få gehør for at rammen for frontfaget ikke er annet enn en mal for oss andre. Dersom frontfaget lander på 2.5 prosent tillegg, betyr det at vi alle skal lande på 2,50. Til og med 2,51 prosent er helt utelukket. Forhandling kan fint omdøpes til fordeling. Det er det det i praksis er.

3. Utviklende kompetanse: I 2015 sa Erna Solberg at kunnskap er den nye oljen (https://www.nrk.no/nyheter/solberg_-_-kunnskap-den-nye-oljen-1.12275000). Det er vårt fortrinn og vil forhåpentligvis bidra til at den utviklingen vi har hatt i landet fortsetter. Samtidig har vi en arbeidsgiver som roper «mastersyke» og synes uforstående til at økt kompetanse gir økt kvalitet. Til og med den ofte så arbeidsgivervennlige avisen Aftenposten har gjennom sin politiske redaktør, Trine Eilertsen tatt et kraftig oppgjør med uttrykket mastersyke (http://www.aftenposten.no/meninger/kommentar/Uten-mastergradene-stopper…). At en kompetansekrevende sektor har arbeidsgivere som ikke evner å se verdien i høy kompetanse er spesielt. Slik videreutdanningssystemet for sykepleiere er nå, er utdanningene en akademisk «blindvei». Et eksempel på en blindvei som Norge ville bort fra gjennom deltakelse i Bolognaprosessen (https://no.wikipedia.org/wiki/Bologna-prosessen). Vi har arbeidsgivere som i mange år ikke ville bruke penger på å videreutdanne sykepleiere, og noen (heldigvis blir de færre) er nok dessverre av den oppfatning ennå. Først da de selv innså at dette medførte kritisk mangel på sykepleiere med nettopp denne kompetansen, endret de holdning. Men enda er det en vei å gå både når det gjelder lønn og det antall man sender til skolebenken. Faktum er; vi utdanner på langt nær nok spesialsykepleiere! Vi opplever også at kolleger må argumentere for å få gå på kurs eller ta videreutdanning. I tillegg må de finne seg i å krangle om økt lønn som følge av kompetansehevingen.

Jeg forstår ikke hvordan arbeidsgiverne kan regne med å få flere inn i helsesektoren i årene framover med slike holdninger til ansattes arbeidsforhold. Det ser ut som at de må greie seg med oss som allerede er «innafor», og vi skal altså presses så mye som mulig. Arbeidsgivers atferd signaliserer at vi ikke er verdt noe særlig lønnsmessig, de vil ha full råderett over hvordan vi jobber og når vi jobber uten at tillitsvalgte skal ha et ord med i laget. Arbeidsgiverne prioriterer ikke kompetanse som fører til utvikling og økt kvalitet verken i tid eller penger. Hvordan kan arbeidsgiverne tro at mange tusen kommer til å søke seg inn i helsevesenet i fremtiden? Tror de at utradering av tillitsvalgtes avtalerett på arbeidstid og manglende vilje til en skikkelig likelønns- og kompetansehevingspolitikk virker rekrutterende? Hva får arbeidsgivere til å gå ut i fra at folk «på gulvet» ikke søker seg ut når arbeidsforholdene forverres? Arbeidgivers politikk er langt unna god reklame for sektoren. Jeg ønsker et tydelig svar på hva de tenker om dette og hvem i huleste de har tenkt skal gjøre jobben i fremtiden når folk på gulvet søker seg vekk og rekrutteringen svikter.

Tanker om sykepleie, 2016

Hva det er, og hva det ikke er

Hva er sykepleie? Nå I 2016?

Jeg tror det er mange troer, meninger og tanker om dette her. Men om disse tankene, troene og meningene er riktige? Se det er mitt store spørsmål. Derfor vil jeg nå skrive litt om nettopp dette her.

"Sykepleierens særegne funksjon er å hjelpe individet sykt eller friskt å utføre de gjøremål som bidrar til god helse eller helbredelse (eller en fredelig død), noe han ville gjort uten hjelp om han hadde hatt tilstrekkelige krefter, kunnskaper og vilje", sier Virginia Henderson. Dette er også den definisjon som det internasjonale sykepleiesamfunn bruker på hva sykepleie er.

Men en definisjon gjør det ikke alltid like enkelt å fange hva det er som faktiskligger i definisjonen. Derfor vil jeg nå i det følgende dele mine kunnskaper, erfaringer og tanker omkring dette her.

Hva er sykepleie, sett fra mitt ståsted!

Tidligere har jeg sagt, på min måte, sykepleie er å assistere pasienten. Det er jo nettopp det som ligger i denne definisjonen her. Men hva betyr det?

Dette blir neppe en kortfattet tekst. Så enkelt er det ikke å beskrive dette her. Derfor tenker jeg nå først å komme med en tekst som rommer de større overskrifter av hva sykepleie er og ikke er. I de følgende tekstene vil en utdyping av disse overskriftene komme. Muligens vil det også bli flere underkapitler av enkelte av de større overskriftene.

Jeg tenker ikke å lage en lærebok i sykepleie. Det er veldig langt fra min intensjon. Så detaljert i de enkeltvise elementer har jeg ikke tenkt å gå. Det er tanker rundt hva sykepleie er og ikke er jeg vil formidle nå, på et litt mer overordnet plan.

Sykepleie skal altså hjelpe individet sykt eller friskt å utføre de gjøremål som bidrar til god helse eller helbredelse (eller en fredfull død), noe han ville gjort uten hjelp om han hadde hatt tilstrekkelige krefter, kunnskaper og vilje.

Hva betyr det?

Og hva er sykdom? Eller hva er helse?

Hva er helbredelse? Og hva er en fredfull død?

Her ser man strakst en uendelig kompleks problem- og målsammensetning. Ikke noe som kan beskrives lettvint og kjapt.

Og hva er det å ha tilstrekkelig krefter, kunnskaper og vilje?

Tjaa, det er nok heller ikke så enkelt og udiskutabelt å fange kanskje?

Det er altså en ganske så formidabel oppgave jeg her tar på meg.

Jeg tror likevel, det er en viktig oppgave, for mange fler enn meg, at jeg tar den på meg.

Det er vanskelig å gripe tak i hva sykepleie egentlig og faktisk er. Samtidig så utgjør sykepleiefaget, og sykepleiere en vesentlig arbeidsgruppe i vårt samfunn i dag. En arbeids- og faggruppe det bare blir større og større etterspørsel etter. Mange har dessuten en klar formening om hva sykepleiere skal være, ofte uten at de kanskje egentlig har så stor innsikt i hva sykepleiefaget egentlig er? Uten å vite hva sykepleiere faktisk er utdannet til å ta ansvar for?

Med min mangeårige, og sammensatte erfaringsbakgrunn, som det intellektuelle vesen jeg er, tror jeg faktisk at det er uendelig viktig å få fram i lyset, til mange, mange flere, hva sykepleie faktisk er. Så jeg kaster meg nå ufortrødent ut i denne nesten umulige oppgave her. Så får vi se hva som kommer ut av det. Til de som måtte orke å følge med.

Jeg har altså innledningsvis her vist hva Virginia Henderson, og ICN (International council of Nursing) sier om hva sykepleie er. Hva slags andre ord er det som ofte går igjen når det snakkes om hva sykepleie er?

Sykepleie skal ivareta pasientenes behov både fysisk psykisk, sosialt og åndelig. Altså når krefter, kunnskaper eller vilje svikter, så skal sykepleie hjelpe pasienten å imøtekomme sine behov, både fysisk, psykisk, sosialt og åndelig.

Sykepleie er «minimedisin», Det vil si, medisinfaget er et sentralt element i sykepleiefaget. Sykepleie dreier seg på en eller annen måte om å bidra til behandling av sykdom, i medisinsk forstand. 

Sykepleie er et selvstendig fag. Og sykepleie har et selvstendig ansvar i pasientbehandlingen.

Sykepleie er lagarbeid.

Sykepleie har med kroppsvask, og med matinntak å gjøre. Sykepleie har med dagliglivets aktiviteter å gjøre.

Sykepleie har et eller annet med omsorg å gjøre. Å nevne dette her gjør det umulig å ikke ta med spørsmålet; - hva i alle dager er omsorg?

Omsorg til pasienter er faktisk lovfestet i Norge, men hva er omsorg?

Sykepleie er relasjonelt.

Sykepleie er kunnskapsbasert pleie og omsorg. Kunnskapsbasert betyr at sykepleie skal utøves i tråd med forskningsbasert viten, ikke bare tro, mene og synes.

Trenger man forskningskunnskap for å vaske en rompe, kan man kanskje da si? Tjaaa, det er faktisk et tema for seg. Men i henhold til norsk lov så skal pasientbehandling være basert på evidensbasert forskning, så er ikke forskning så enkelt og likefram det heller. Så da er det mye å ta opp i dette temaet her.

Mange mener forskning ikke har noe i sykepleie å gjøre. Å vaske en rompe, og å være snill med hverandre og respektere hverandre; det er da selvfølgeligheter og godt skjønn. Hvorfor dra forskning inn i dette her? Her er det snakk om dårlige, og om gode holdninger, and that’s it.

De ovenstående punkter er det jeg tror mange har til tanker og forståelser rundt hva sykepleie er. Med mange, ja, da mener jeg sykepleiere, hjelpepleiere, og ikke-sykepleiere, altså legfolk.

Dette er en sammensatt bukett av overskrifter av hva sykepleie er. Sykepleie skal sette sammen alle disse elementer, for å fremme pasientens helse, helbredelse eller en fredfull død.

Tjaa?

Hvordan blir det?

Følg med framover, så skal jeg gå mer inn i hvert enkelt element, hver enkelt påstand, og si mer om hva det er og ikke er i relasjon til faget sykepleie. Kanskje forstår mange mer etter hvert? Kanskje skaper det en debatt som fremmer en tydeliggjøring av hva sykepleie er?

Uansett så er jeg nettopp nå innstilt på å grave meg inn i dette feltet her. Og så skrive.

Vi får se hva som kommer, og hva som kommer ut av det?

Vil du følge meg på reisen?

I dagens samfunn snakker vi vel egentlig om så mangt.

Mange snakker også, gjerne høyt og tydelig, om dårlige holdninger hos folk. Det må arbeides med holdningene til den og den, eller de og de.

Holdningene må endres!

I denne debatten her er det alltid klart at disse holdningene er der. De er dårlige. Ja uakseptable. De må endres.

Selv klarer jeg nå ikke lenger å holde meg unna spørsmålet; hva er det som egentlig er de dårlige holdninger?

Som sykepleier har jeg jobbet sammen med sykepleiere og hjelpepleiere, dyktige sådanne, som brått gjør ting jeg overhodet ikke aksepterer, egentlig. Jeg har sett denne hjelpepleieren som strever seg alene gjennom vakten, med åtte urolige, utrygge, sårbare mennesker rundt seg. Hjelpepleieren skal ikke bare hjelpe disse åtte menneskene med å få i seg mat og drikke, og få stelt dem. Hjelpepleieren skal også vaske kopper, vaske gulv, vaske klær, rydde pasientrom, bad, kjøkken, spisestue/stue, skyllerom, administrere medisiner, skrive rapporter, og aller helst utrolig mye mer. Så når denne mannen kommer for tiende gang i løpet av siste kvarter og forstyrrer i alle gjøremål, med det samme spørsmål om at mor venter og er sint på han, så eksploderer denne hjelpepleieren bare, i sin høyst menneskelige utilstrekkelighet.

Har hjelpepleieren dårlige holdninger da?

Jeg leser om en kjendislege som forteller om mennesker i vår tid som går til sine leger for å få lov til å bli uføretrygdet og få slippe strevet med å gå i arbeide. Hvordan han har lært seg til å håndtere slike uakseptable holdninger i møtene med sine pasienter. Har denne legen her gode holdninger da?

«Det selvoppfyllende profeti

Når du forventer at noe skal skje, altså forventer et resultat, så er det allerede sant, enten forventningen er rett eller feil, fordi tro og forventning påvirker resultatet. Robert Merton var en amerikansk sosiolog som studerte og skrev mye om dette her, «Det selvoppfyllende profeti». Når alle mennesker fikk beskjed om at bankene i 1929 ville kunne gå konkurs, så strømmet jo folk til bankene og tok ut sine penger, og bankene gikk jo selvsagt konkurs. Men var bakgrunnen for forventningen sann eller usann?

Mistillit versus tillit

Douglas McGregor fremsatte tanker om betydningen av lederes menneskesyn. Han beskrev teori X, som kan oppsummeres slik:

1) Gjennomsnittsmennesket har en iboende motvilje mot å arbeide.

2) Pga denne uviljen må folk tvinges, styres, kontrolleres og trues med straff for å kunne yte en rimelig innsats. Og

3) Gjennomsnittsmennesket foretrekker å bli ledet, og ønsker ikke ansvar. Det har få ambisjoner og vil fortrinnsvis ha trygghet.

McGregors alternative teori ble, teori Y, bygd på kunnskap om menneskelig atferd. Denne teori mener:

1) Det er like naturlig å bruke fysiske og psykiske krefter på arbeid som på lek og hvile.

 2) Når den enkelte identifiserer seg med sin oppgave, vil vedkommende også selvstendig kunne legge opp og kontrollere sitt arbeid, og gjøre sitt ytterste for å fremme bedriftens mål.

3) Identifisering med oppgaver og målsetting henger nøye sammen med de belønninger som er knyttet til vellykket gjennomføring av oppgavene. Vellykket gjennomføring henger sammen med egen og andres aktelse og selvrealisering.

4) Under gunstige forhold vil gjennomsnittsmennesket oppsøke ansvar.

5) Evnen til å bruke fantasi, oppfinnsomhet og skaperkraft i løsning av organisatoriske problemer er meget utbredt, ikke begrenset til et fåtall mennesker.

Her ser vi hvordan McGregor legger fram en teori X som kan omfavnes av begrepet mistillit og en teori Y som kan omfavnes av begrepet tillit. Det som da også er tydelig i store deler av norsk offentlighet i dag, er at teori X er den teori som våre ledere, og sannsynligvis også mange av våre politikere, og mange legmenn rundt omkring har som menneskesyn. Offentlige tjenester forvaltes etter malen til New Public Management, og den bygger på menneskesynet i teori X.

Hva er konsekvensene av dette syn ut i vårt samfunn i dag?

Om vi ser det i lys av «Det selvoppfyllende profeti»?

Mennesket opplever uvilje mot å arbeide? Tja gjør det nå det? Egentlig?

Eller er det rammer og effektiviseringspress som gjør at det blir så vanskelig å arbeide? Som gjør at selve arbeidet påfører menneskene sykdom og altså sykefravær? Er det dagens mistillit og effektivisering som utgjør piskeslag, og som gir en ny type sår på ryggen til menneskeindividene i dagens arbeidsliv, på samme måte som piskeslagene fra slave-eierne i tidligere tider?

Eller er det egentlig uvilje mot å arbeide?

Hvordan påvirker menneskesynet bak, de ansattes helse?

Når fundamentet er at «mennesket ikke egentlig vil ha ansvar», og detaljkontrollerte ledere og detaljkontrollerte systemer for å skape løsninger setter begrensinger i hva de ansatte kan gjøre og ikke gjøre, hva skjer da?

Hva når man kanskje selv egentlig vet om muligheter til virkelig god kvalitet som systemet ikke godkjenner, kan denne manglende mulighet til å fremme egen og andres aktelse og selvrealisering, skape en sykefraværsstatistikk som underbygger enkeltes antakelser om menneskets uvilje mot å arbeide og mot å ta ansvar?

Er ansattes dårlige holdninger i eldreomsorgen en dårlig holdning, eller en konsekvens av et alt for høyt effektivitetspress, for å si det sånn?

Hva er det som formidles i arbeidsmiljøkurs arrangert i de offentlige tjenesters regi. De ansatte har så dårlige holdninger. De skal snu denne trenden og gjøre de ansatte mer positive. De skal få slutt på denne «sutringen».

Ethvert kritisk spørsmål en ansatt tar opp knyttet til arbeidets løsninger straffes, og de ansatte skal drives framover under en pisk.

Hva gjør dette her med oss?

Hva er det vi ser i dag? Det snakkes så ofte, også innenfor eldreomsorgen, om dårlige holdninger.

Men hva med holdningene til de lederne som ikke har tillit til at den og den ansatte virkelig er syk?

Hva med holdningene til de lederne som ringer ned fastleger og refser dem for at de sykemelder den eller den personen der?

Hva med holdningene til den kunnskapsminister som ikke godkjenner at foreldre skriver fraværsmeldinger til sine barn?

Hva med holdningene til en regjering som må ha egne kontroll-leger i NAV, som skal kontrollere fastlegene sine sykemeldinger?

Hva med holdningene til de som hevder at lærerne ikke duger til å oppdra og undervise våre barn etter uendelig mange år som lærer, om de ikke tar den og den videreutdanning til selvkost?

Hva med holdningene til en arbeidsgiverorganisasjon som spekulerer i latskap hos sykepleiere som går på kafe midt i uka, uten å se at de sykepleierne der faktisk jobbet både lørdag og søndag, når resten av familien hadde fri?

Hva med holdningene i et departementsstøttet prosjekt som sier i sin egenreklame: at de jobber for å skape kultur og holdningsendring i de faggruppene som jobber i sykehjem?

Sykepleiere og hjelpepleiere har altså per definisjon, dårlige holdninger, og dette gjør et bestemt, departementstøttet, prosjekt noe med?

I alt dette her kan ikke jeg unngå å høre annet enn ett ord, nemlig ordet MISTILLIT.

Skulle jeg ikke reagere på begrepet mistillit? Både for meg selv og for andre?

HVA ER ÅRSAKEN TIL ET SÅ GRUNNLEGGENDE SYN AV MISTILLIT TIL VÅRE MEDMENNESKER?

Og deretter kommer spørsmålet som blir så avgjørende og så grunnleggende viktig. Er mistilliten berettiget?

Samt hva slags selvoppfyllende profetier skaper dette menneskesynet for vårt samfunn, og for våre tjenester i dag?

Jeg vet ikke alle svarene. Jeg har mine troer og mine meninger, i tillegg til mine kunnskaper og mine erfaringer.

Mer enn tredve år i norsk helsevesen har gitt et utall av erfaringer. Jeg har vært sykepleier, lærer, forsker og leder. I min første lederperiode, da var jeg veldig ung. Det var utrolig omfattende og ansvarsfullt, uendelig lærerikt, og enormt arbeidskrevende. Av og til kunne jeg tenke hvor mye enklere alt hadde vært om jeg bare kunne si, og gi ordre, og så ville alt bli etterfulgt, nettopp slik jeg sa. Jeg hadde på den tiden også en del ubehagelige nattlige drømmer. Jeg husker dem ikke detaljert, men de hadde i seg noen bilder av diktatorer og tyranner, berømte sådanne.

Da måtte jeg ta et oppgjør med meg selv og eget menneskesyn. Var det slik, en diktator og en tyrann jeg ville være?

Jeg gjorde et valg, som har fulgt meg siden.

Jeg valgte tillit.

Det valget gjør det ikke alltid enkelt, men jeg har aldri angret det valget jeg gjorde da. Jeg har gjort det flere ganger, med meg selv, i årene som har fulgt. Jeg velger tillit. Jovisst er det et utfordrende valg. Men valget har foreløpig alltid blitt det samme.

DET ER GANSKE ENKELT DETTE MENNESKET HER JEG VIL VÆRE.

Dette er mitt menneskesyn.

Jeg er ikke naiv, men jeg er fortsatt overbevist om at jeg vinner mer enn jeg taper på dette synet her.

Jeg vinner først og fremst min egen selvrespekt og selvaktelse på det.

"Jeg er et menneske, og intet menneskelig er meg fremmed," som en stor mann sa en gang for uendelig lenge siden. Jeg tror dette er en vesentlig erkjennelse å ha med meg dette, hva som er menneskelig.

«Tillit er en gave jeg gir, ikke noe den andre skal gjøre seg fortjent til.»

Så ja; HVEM BÆRER EGENTLIG DE DÅRLIGE HOLDNINGER?

Den overbelastede hjelpepleieren?

Eller kjendislegen?

Eller politikeren?

ELLER HVEM ER BÆRER AV DEN GODE HOLDNINGEN?

Er du blant dem som ser skyene i horisonten, og som bekymrer deg for framtida? Da vil du like dette: Det er håp! La det være sagt med en gang: Dette er skryt fra A til Å. Fortjent, og deilig! Å oppleve profesjonsorganisasjonen NSF i prekonferanser og i Sykepleierkongressen 2016 er mektig, stort og strålende. Å få være en del av alt dette er fantastisk! Hvorfor?

Vi kan starte med arrangements-appen: tilgjengelig på iPad og smartmobil. Dermed er all kommunikasjon sikret alle veier, og det funker som bare det. #Sykepleierkongressen 2016 er slik jeg (og en rekke andre) opplever det tidenes beste. Arrangementet som hvert fjerde år er Norges desidert største helsekonferanse, med over 1600 sykepleiere som aktive deltakere og lærende tilhørere, engasjerer. Lyden av innovasjonskraft er årets merkelapp, og den nye tid skal få nye roller til å virke både fristende og nyskapende. En rekke forelesninger slår fast at endring kommer, som den alltid gjør. Nå kommer den digitalt overalt, i lysets hastighet. Hvordan klarer en godt over hundre år gammel dame som NSF å henge med på alt dette?

Godt, framoverlent, og tildels nyskapende både i hode og handling - om vi skal tro mye av det som ble formidlet på kongressenteret på Gardermoen. Tillit til hverandres evner til å lære, iverksette kunnskap på ny måte, og systematisk endre rutiner for å søke forbedring, er en del av det. Tydeligst var framtidsforsker Anders Ekholm, mangeårig svensk regjeringsrådgiver på framtidsscenarier. Han konkluderer med at de viktigste endringene er de vi ikke ennå kjenner, og at vi blir færre som skal gjøre mer. Før han slår fast at kriser alltid gir de beste forhold for nyskapende endringer. Det kan derfor gå riktig godt!

Han er ikke alene. Philip Darbyshire er professor ved blant annet Flinders University i Adelaide, og titulerer seg på twitter som Social Media Nurse. Han forteller om hvordan australske sykepleiere bruker smarttelefoner til å bli et diagnostiserende verktøy i hendene på syke barn og behandlende sykepleiere. Slik minsker avstand på mange vis. Han viser til hvordan hierarkiske og byråkratiske organisasjoner alltid bryter med gode forutsetninger for innovative miljøer, og hva som skal til for å legge til rette for ny og forbedret praksis. "Sykepleiere er drevet av innovasjons-DNA", sier han, og fortsetter: om vi sykepleiere skulle levert like dårlige tjenester som de fleste øverste ledere gjør, så hadde helsetjenester kræsja for lenge siden. Over to tredeler (70 prosent) av toppdrevne og pålagte organisasjonsendringer går rett i dass. Ville våre pasienter blitt med på behandlingsforløp under slike katastrofale forutsetninger? Neppe. Sløsing med knappe ressurser er det også.

Professor Darbyshire slår imidlertid også fast at sykepleiere ikke vil være med på dette fordi vi er kloke. Foreslåtte hierarkiske idiotiske tilbakeskuende organisasjonsendringer ødelegger. Legg heller til rette for å høre på de pasientdrevne forslagene som kommer fra sykepleiere som har hyppig pasientkontakt. De vet, de ser, de foreslår. Der ligger kimen til mye forbedring. Da trenger du bare å ansette flere forbedringsagenter, og la dem få ansvaret du har gitt dem ved ansettelsen! Sykepleiere er innovatører i helsetjenesten, slår mannen fra blant annet Down Under fast. Han beviser det med statistikk og forskning også; avlegg ham gjerne et twitterbesøk! "Health workers are not resistent to change. Health workers are resistent to stupidity!" Hør, hør!

Norsk Sykepleierforbund er så langt det eneste nasjonale sykepleierforbund som har satt innovasjon på kartet som eget satsingsområde, og som investerer i slikt. Det betyr at alle landets ulike arbeidsgivere har en dedikert utviklingsorientert samarbeidspartner i oss. Som organisasjon, og ikke minst som dedikerte ansatte. Husk det neste gang sjefen din glemmer å ta deg med på råd, før det problematiseres hvor vanskelig samhandling kan være - og når ressursene blir knappere. Arbeidsgivere som tar sykepleieres kompetanse på alvor, involverer også oss i planprosesser fra start til mål. Ikke fordi vi kan alt, men fordi vi kan behandling av mennesker i endringsprosesser. Innovasjon er alltid det. Som byråd Geir Lippestad (A) i Oslo treffende sa det fra scenen, i et tydelig oppgjør med ødeleggende bedriftsøkonomisk tankegang i helsevesenet: Sykepleiere har ikke etikk- og verdiseminar hvert femte år. Sykepleiere har det hver dag på vakt i møtet med pasientene!

Ny kunnskap i et område, nyttiggjort i en ny sammenheng, gir samlet sett også nyttigere resultater. De kloke hodene forstår det. La oss dele godene, og de kloke hodene. Sykepleiere kan, vil og vi kan få det meste til. Nøkkelen ligger, blant annet, i at vi forsøker sammen. Det er klokt. Ingen er som kjent best alene. Aller minst en god ide.