Jeg gikk i egne tanker, med et lite snev av dårlig samvittighet for handel litt for sent på en fredags ettermiddag. Tankestrømmen og julemusikken i kjøpesenteret stoppet brått når jeg så deg. Jeg hadde ikke sett deg på lenge, men tankene streifet stundom forbi et minne av ei som slo armene rundt midjen min og klemte inderlig etter at jeg hadde delt av det jeg kunne om «Røde og Grønne tanker». 

Det var ikke lenger den blyge forsiktige jenta som jeg så for meg. Håret og kroppen hadde vokst, du var blitt tynnere. Altfor tynn. Skarpe konturer av lutende skuldre gjennom genseren, spede håndledd ble blottlagt når du strakte deg etter ei venninne som satt bortenfor deg. Et blekt smil som ikke nådde øynene i et ansikt som hadde mistet noe jeg ikke kunne sette ord på… 

Jeg hastet videre uten å finne det jeg skulle ha – jeg husket det forresten ikke – hodet var fylt av undring og bekymring over hva jeg hadde vært vitne til. Var det noe jeg ikke hadde sett den gang du var på mine lister. Var det noen som så deg nå?

Jeg vet at mange barn ikke finner en åpen dør når de har noe på hjertet. Jeg vet at mange helsesøstre jobber langt ut over sin begrensede tidsramme for å hjelpe flest mulig – best mulig.

Jeg jobber som helsesøster og tillitsvalgt. Håper at min skjerv kan gjøre en forskjell. At de som bestemmer over pengene kan gjøre meg og mine medhelsesøstre mer tilgjengelig for dem som trenger oss. 

La meg hjelpe mer!

Det er min bønn i desember.

Nasjonal helseplan for organisering av sykehusene er nylig presentert for oss og er intet annet enn en varslet katastrofe for de små og mindre lokalsykehusene.

For vår del her på Stord vil vi miste vår akuttkirurgi og Odda står i fare for å bli nedlagt.

Den skisserer opp scenario 1 og 2 som enklest kan beskrives som et valg mellom pest eller kolera.

Jeg ønsker ingen av delene og vi må opp med et alternativ hurtigst mulig.

Dette er en rasering av et likeverdig helsetilbud til alle oss som bor og arbeider i distriktene og det er ikke akseptabelt.

Det eneste som vil oppleve en betydelig vekst er de prehospitale tjenester med ambulante oppdrag langs veiene og i luften.

Det er et absolutt krav å beholde muligheten for å behandle akutte kirurgiske skader for stabilisering av pasienter når ingen andre valg er tilstede.

Fremtidens helsevesen står overfor store utfordringer bare ved å behandle de vanlige plager og lidelser som preger den daglige driften og utgjør et betydelig volum både i Odda og på Stord. Dette volumet kan ikke de større sykehusene klare å ta unna slik situasjonen er i dag.

Det er et viktig bidrag lokalsykehusene utfører hver eneste dag året rundt. Dette medfører at vi er tilstede på de mindre plassene og har en beredskap som er tilgjengelig med kompetanse for de hendelsene som haster.

Norge har behov for alle de sykehussengene som er her i dag og mer til.

Det er tverrpolitisk enighet i distriktet for at vi ikke vil ha den planen dere nå legger frem.

Det er viktig å understreke at en ikke skal skape et fiendebilde innad i helseforetaket fordi dette dreier seg om noe som er mye større.

En bedre funksjonsfordeling mellom sykehusene må gjøres slik at vi samlet sett står sterkere. Klarer man ikke det lokalt får andre gjøre det. Helse Bergen har klart det med for eksempel Voss.

Det er eksistensielt for oss som bor i distriktene og vi forlanger å bli verdsatt likt som i mer sentrale strøk.

Det skal være likestilt å ha adresse i Røldalsveien i Odda, Hystadvegen på Stord som Ullevål Hageby Oslo.

En sortering som annenrangsborgere er her helt uakseptabelt!

Vi krever å ha et akuttkirurgisk tilbud ved våre sykehus på Stord og i Odda.

Dem som i villfarelse har klatret opp i naivitetens høyborg og roser denne planen kan pent komme ned på landjorda igjen der dere er velkomne for et jevnbyrdig samarbeide.

Vi vil engasjere oss og kjempe for vårt lokalsykehus med de funksjoner vi har i dag og vi vil også styrkes.

Alt annet er uaktuelt.

Oftere og oftere føles det som vi sykepleiere er offer for den berømte "stoppeklokke"-mentaliteten. Vi avbryter samtaler midt i og må haste avgårde, glemmer noe og må snu og dra tilbake. Vi glemmer å spise og det går ofte en hel vakt mellom dopausene. Men av og til så lar jeg stoppeklokken ligge;

Jeg stryker bort en salt tåre fra ditt triste ansikt som ikke vil jeg skal dra. Jeg gir trygghet når det er som skumlest, ved å være der. Jeg gir deg troen på at dette skal gå bra. Jeg smører mat med favorittpålegget ditt og legger en agurk, formet som et hjerte ved. Jeg henger opp det våte tøyet som er satt på i skjul, når uhellet har vært ute. Jeg strør litt ekstra grus ved trappen for jeg vet du er tidlig oppe og henter avisa. Jeg koker en ekstra kopp kaffe som vi kan drikke sammen. Jeg vanner familiekaktusen som er over 150 år, jeg stryker forsiktig over hår som er herjet av sykdom når jeg vekker deg. Jeg finner frem den andre kjolen, når den som er lagt frem ikke fremhever øynene dine. Jeg forteller villig om vær og føre - for da smiler du og sier " du vil få din lønn i himmelen du engelen min". Jeg rer opp sengen din og legger frem pysjen. Jeg lager kveldsmat og lager en kopp te med riktig antall sukketter.

Jeg er sykepleier og ikke urmaker. Jeg jobber etter hjertet og ikke stoppeklokken. Det er derfor jeg ble sykepleier.

Her om dagen fikk jeg mail fra Sykepleien om at jeg var en av 35 bidragsytere som var trukket ut til å blogge for bladet Sykepleien. Jeg må si jeg er ydmyk og takker for tilliten jeg har blitt vist. Lite visste jeg om at det var slik det skulle gå når jeg opprettet Sykepleier-bloggpå eget domene for halvannet år siden. 

Men jeg må si at dette er meget gøy og litt skummelt. Prestasjonsangsten kom snikende med en eneste gang og jeg har hatt en liten anelse skrivesperre de siste dagene. Men jeg skal bidra så godt jeg kan med innlegg som kommer rett fra levra og andre saklige meningsutvekslinger. 

Tidligere har jeg skrevet en del om utdanning og om arbeidslivet generelt. En sykepleiers arbeidshverdag er aldri lik og det ønsker jeg å fortelle noe om. Mitt største ønske er at mine innlegg vil inspirere andre og åpne øynene til de som styrer den store pengesekken til nytenkning innenfor faget sykepleie. 

Hvis dette kan være mitt bidrag til å gjøre en forskjell, uansett om det skulle være seg innenfor utdanning, arbeidshverdagen eller politisk så er jeg fornøyd. 

Igjen, tusen takk for tilliten! Dette blir morro. 

I tenkeboksen…

Jeg kommer ilende bortover korridoren, som vanlig akkurat i tide til at vakta skal begynne – fordi jeg har et liv utenom jobb som krever at jeg bruker tiden før seinvakt til å organisere alt jeg ikke får gjort når jeg tilbringer hele kvelden på hospitalet. Fint nok!

Når jeg begynner å nærme meg avdelingen kjenner jeg nesten at stemningen tar meg. De desperate blikkene fra pasienter på venterommet, når de endelig ser noen i hvitt som kanskje kan fortelle dem noe om hvor lenge de må prøve å hvile i uvissheten, til det skjer noe mer, til de blir tatt med inn til undersøkelse og noe avklaring – til en viss følelse av kontroll igjen.

Jeg ser på lista at alle pasientrommene – og venterommet er stappfullt. Jeg ser på den andre listen at sykehuset er fullt  og jeg vet hvilken vakt dette blir!!

Det vil si: jeg TROR jeg vet hvilken vakt dette blir!

Det slår meg plutselig at jeg blir akutt sliten, der og da! Hvordan kan det ha seg at jeg blir så sliten, bortimot fysisk utmattet, uten at jeg i det hele tatt har løftet en finger?

Kan det ha seg at det er mine TANKER om hva denne vakta vil bringe som sliter meg ut? For meg ble dette et veldig sterkt bevis på at det er mine tanker om situasjonen som skaper min opplevelse av det hele.

Det KAN hende at vakta blir travel, at mange behov forblir udekt, at jeg ikke får spist maten min før langt utpå kvelden, at jeg ikke får tisset når jeg har behov for det… Men det KAN også hende at det ikke skjer.

Poenget er at jeg har ikke opplevd vakta enda, og jeg kan da umulig være sliten før jeg i det hele tatt har begynt på jobben.

Jeg må også stole på at midt i all omsorgen for alle pasientene har jeg nok selvomsorg til å få i meg maten jeg trenger og til å gå på toalettet når jeg må.

Jeg kan ta meg selv i å ville legge ansvaret over på noen – hvem som helst! Hva er det med mine kollegaer som ikke kan organisere bedre eller i det minste rydde sånn at omgivelsene ligger til rette for en god vakt? Hva er det med mine ledere som ikke kan si fra oppover i ledelsen at NÅ må det gjøres noe? Hva er det med ledelsen lenger opp som ikke kan se at dette sliter oss ut og ødelegger avdelingen fullstendig? Hva er det med direktøren som tydeligvis GODTAR at dette sykehuset skal drives på denne måten? Hva er det med mister Høie som ikke kan se at vi trenger mer for å holde hjulene i gang? Vi trenger flere folk for å kunne ta imot flere folk!!! Og enda flere skal det bli, når eldrebølgen virkelig setter inn…

Så her kommer jeg altså bortover korridoren, snart fremme, helt utslitt – og alt dette har jeg skapt helt på egen hånd, inni mitt eget hode…

Jeg prøver IKKE å si at vi ikke skal bry oss om hvordan ting rundt oss organiseres og fungerer, heller ikke at vi alltid skal være snill pike og finne oss i alt, eller ta på oss skyld for at vi er slitne, eller tenker tanker som sliter oss ut!

Nei, jeg prøver å sette fokus på at når alt dette foregår inni hodet mitt, så blir det mye støy! Og støy kommer i veien for å se gode løsninger! Gode løsninger som jeg kan gi uttrykk for til mine ledere. Støy som hindrer meg i å se ting klart og formulere ord som forklarer det som ikke fungerer. På en forståelig måte.

Slike tanker kommer og går, uten at vi skal gjøre så mye for å styre det, men bare det å se at det er slik det hele henger sammen – at det i dette tilfellet er mine tanker om situasjonen som sliter meg ut, i stedet for selve situasjonen – gir opphav til et stort potensiale av nye krefter!

Med denne innsikten er jeg ikke lenger et offer for det som skjer rundt meg, men kan i stedet bruke min evne til å se tingene klart, til å gi klare tilbakemeldinger der de hører hjemme, og ellers gjøre jobben min så godt jeg kan, hos hver enkelt pasient.

Alt dette er betraktelig lettere med et klart hode enn en tenkeboks full av støy.

De siste 2 skrittene mot vaktrapporten går lettere…

Den gang, da jeg som 23 åring, begynte på sykepleien i Stavanger, var jeg helt fullstendig blank på alt som handlet om å pleie mennesker. 

Hadde riktignok besøkt oldemora mi på et sykehjem - en gang på åttitallet. Så var jeg lagt inn på sykehus selv en gang på tidlig nittitallet. 
Så ett og annet besøk i forbindelse med noen barnefødsler i familien.

That`s it. Ikke noe mer. Så jeg ante mildt sagt ikke hva jeg hadde i vente da jeg optimistisk tok fatt på studiet.

Der var forresten en kamerat som ble stående som et stort spørsmålstegn da jeg proklamerte at jeg skulle bli sykepleier.
 "DU??" sa han. Jeg orket ikke be ham utdype hva han mente med dette - jeg hadde vel en anelse.

Jeg var redd blod, og kunne ikke utstå å skifte bleier på familiens smårollinger. To av mange sentrale komponenter i sykepleien, skulle jeg snart nok oppdage.

I alle fall. Jeg flytter jo fra nord til sørvest. Stavanger. Hadde aldri vært der før. Men det var bare å bli kjent med folk i en faderlig fart. Og det ble jeg. Noen av mine beste år ble levd i Stavanger. Men den sosiale delen av tiden der var nå en ting.

En annen ting var de sykepleiefaglige erfaringene jeg gjorde meg. Både som student, og senere som ferdigutdannet.

I Stavanger skaffet meg jobb nesten med en gang. Studier måtte finansieres. Jeg hadde ikke noen åpen bank av noen foreldre som kunne spytte inn alt jeg måtte trenge av penger.

Midt i byen, på en klesbutikk fikk jeg meg en deltidsjobb. 
Men, jeg tenkte som så at jeg måtte jo også ha en jobb som gav meg litt praktisk erfaring i forhold til sykepleieryrket jeg med tid og stunder skulle ut i. Så jeg skaffet meg en til jobb.

Hver 3. helg skulle jeg være ekstravakt, eller hva de nå ikke kalte slike som meg, på et sykehjem. På en avdeling for demente.

Jeg fikk sjokk.

- En stakkars dame på nitti år gikk og gråt dagen lang etter mammaen sin. Jeg kunne jo ikke si at mora var død, for ellers ville jo alt blitt ti ganger verre for henne. Det der syntes jeg var trasige greier.

- En dame satt så frisk og opplagt i dagligstua, og vi pratet om håndarbeid (som jeg ikke kan noe av), om barnebarna hennes, om mannen (som hun fikk meg til å tro at levde, men så skulle det vise seg at han var død) og om livet i sin helhet. Alt mulig. Jeg likte henne. Så da jeg kom på jobb igjen etter tre helger, fikk jeg virkelig hakeslepp. Dama var død!! Hun hadde dødd av en lungebetennelse. 

Jeg skulle jo lære meg etterhvert at døden kunne komme fort og noen ganger brutalt. Men dette her var jeg ikke forberedt på. Hun levde jo som bare det sist jeg så henne! Og nå død?

- For første gang så jeg en kateterisering bli. Beboeren som dette skulle utføres på, protesterte vilt. Så det ble litt armer og bein, og jeg syntes det hele virket mer som et overgrep, enn det jeg forestilte meg var sykepleie. Jeg var nummen da jeg gikk hjem.

- Å gi en fullstendig hjelpeløs person mat, skulle bli svært nervepirrende. Svelgrefleksen var ikke som den skulle, så den pasienten jeg skulle gi mat, fikk stadig mat i halsen. Og dette var moset mat! Fullstendig. Nettopp fordi hun ikke kunne svelge nevneverdig bra. 

Det var regelrett ubehagelig å ta ansvar for mat og drikke her, og jeg trodde på ramme alvor en gang at hun var i ferd med å dø, av mat jeg nettopp hadde gitt henne. Herregud så redd jeg ble! Sprang ut og ropte på hjelp. Det jeg der lærte var at slike hendelser slett ikke var så uvanlig med denne beboeren, samt at man alltid, alltid måtte ta opp sengehesten før man forlot en hjelpeløs person som var sengeliggende.

Jeg syntes møtet med pleieverdenen var sjokkartet og litt overveldende. Og jeg husker jeg lå på senga på hybelen min og stirret opp i taket mens jeg tenkte og tenkte. 

"Jeg kan IKKE bli sykepleier. Dette her passer jeg ikke til!".

Jeg bestemte meg, jeg skulle slutte på studiet. Det var helt klart. Vi var tett oppunder jul i første semester og jeg var klar til å gi meg. 

Så reiser jeg nordover til familien i jula på ferie.

Og hva får jeg i julegave av mora mi? Jo, et søster-ur! Alle sykepleiere vet hva dette er vel? De klokkene som henger på brystet, opp-ned, slik at eieren bare kan kaste et blikk ned på klokka og med en gang se hva den er. 

Dette var et dyrt urverk. Det visst jeg. Og dermed så visste jeg også at jeg ikke kunne slutte på sykepleien. Nå som mamma hadde brukt så mye penger på den klokka, så måtte jeg bare fortsette! Og det gjorde jeg.

Og sykepleier, det ble jeg. Og senere ble jeg operasjonssykepleier. Jeg som var så redd blod.

(Innlegget er tidligere publisert på min private blogg mayforsberg.blogg.no. Teksten er imidlertid noe redigert.)

Kjære Anne Merete Hage, velkommen til Sykepleiens nye blogg!

Du er en av 35 bidragsytere som Sykepleien har plukket ut til vår nye bloggsatsning.

I bloggen vil du få anledning til å publisere dine meninger og/eller erfaringer.

Vi har store forhåpninger om at bloggen vil kunne bidra til viktig debatt om viktige spørsmål for sykepleiere.

Denne epostmeldingen fikk jeg her om dagen. Snakk om mulighet. Mulighet til å få satt sykepleiespørsmål jeg opplever som viktige på dagsorden. Samtidig som jeg kjenner denne stoltheten her, så kjenner jeg også på en ydmykhet. Dette er en mulighet, men den må forvaltes med forstand og med respekt. Jeg er sykepleier, jeg har viktig kunnskap, og jeg har engasjement. Men hva er det jeg kjenner at jeg har mest lyst, og mest kompetanse til å bidra med her, som er viktig for også flere enn meg?

Sykepleie er et stort fagfelt. For meg har det egentlig alltid vært eldreomsorgen som har stått mitt hjerte nærmest. Selv om dette vanligvis ikke har størst status, eller oppfattes som et faglig utfordrende felt å jobbe i. Vel, for meg er det en myte. Hvor kan jeg finne større faglige utfordringer, som sykepleier, enn i eldreomsorgen? Men sykepleie i eldreomsorgen rommer også mange felter å gripe fatt. Her er blant annet hjemmebaserte tjenester, sykepleie i sykehjem, for korttidspasienter, for langtidspasienter, for mennesker med demenssykdom, for pasienter i sin siste livsfase, og det finnes sikkert flere måter å spesialisere fagfeltet på. Men jeg har jobbet som sykepleier i over 31 år. Der jeg har møtt de største faglige utfordringer, og de mest utviklende situasjoner, jo, det er nettopp som sykepleier i sykehjem. Men jeg ser og opplever stadig vekk at her finnes mange myter, og mange misforståelser omkring hva et sykehjem er, og omkring hva sykepleie i sykehjem er.

Når jeg nå har fått denne muligheten her, vil jeg gå inn i dette temaet her. Hva er et sykehjem? Hva er sykepleie i sykehjem? Hvilke faggrupper finnes i sykehjemmet? Og hva er det de ulike profesjonene bidrar med i sykehjemmet? Hvem er det som er pasienter i sykehjemmene?

Denne materien vil jeg gå inn i og skrive om. Ikke fortrinnsvis basert på egne meninger og synser, men på bakgrunn av lovverk og fagkunnskap. Med fagkunnskap mener jeg da hovedsakelig forskningsbasert fagkunnskap. Etikk vil det nok heller ikke være mulig å komme utenom, slik min erfaring fra praksisfeltet her er. Etiske spørsmål skal behandles samvittighetsfullt og grundig, for det er mange slike spørsmål i sykepleiepraksis i sykehjem, daglig.  Selvfølgelig vil det sikkert ikke være mulig å komme utenom egne erfaringer, men de må passe inn i den normen jeg har forsøkt å tydeliggjøre her.

Jo, det her vil jeg benytte denne bloggen til, og jeg håper at det kan legge grunn for, slik Sykepleien sier her innledningsvis: viktig debatt om viktige spørsmål for sykepleie, og dessuten tenker jeg, for dem vi som sykepleiere skal tjene, de eldre pasienter i sykehjem.

Jeg håper dette kan friste flere til å følge meg, og hjelpe meg til å få en konstruktiv debatt. Så skal jeg forsøke å fremme mine bidrag her, på en så god måte som mulig. Men for meg er et viktig poeng i fagutvikling og kompetanseheving, kritiske spørsmål og andre synspunkter. Derfor er det mitt ønske å få til en slik blogg her; en blogg som fremmer kvalitet og fagkompetanse, for de som trenger oss.

Jeg håper mange vil følge meg, og delta i debatten.

NSFs landsmøte er over. Et forbund som strutter av selvgodhet og optimisme. Kanskje ikke så rart, med tanke på alle medlemmene de har fått det siste året. Over 106.000. Da har man jo lov til være optimist.

Landsmøtet skal forme strategien og prinsippene de neste fire årene, og vedta organisasjonens politikk fram mot 2019. Det er nok av saker å ta tak i for Norges fjerde største forbund. Nasjonal kompetanseplan, lønn under videreutdanning, og selvsagt heltidsstillinger.

Det blir spennende å se hvordan Eli Gunnhild Bye orkestrerer rollen som forbundsleder i neste periode. 1. og 2. nestleder er på plass, altså de samme som sist Solveig Kopperstad Braseth og Karen Bjøro. Utfordrerne kom til kort, demokratiet har talt. For NSF er ingen potemkin-kulisse må vite.

Forut for landsmøte har, naturlig nok, hovedpersonene som har gått til valg blitt utsatt for intens oppmerksomhet i de ulike fylker og delegasjoner, samt i landsmøtets innerste «lobbykontor-korridor» i likhet med andre organisasjoner.

Forbundsstyret er også nytt. Medlemmene, som har valgt de, kommer naturligvis til å følge de med argusøyne i framtiden. Ingen nevnt ingen glemt.

Både statsminister Erna Solberg og helseminister Bent Høie kastet samtidig glans over landsmøtet og hyllet sykepleierne. Selvsagt. Like selvsagt innfridde de ikke på lønna til sykepleiere. Men vi klappet høflig likevel, omsorgsfulle som vi er. Eminente ordstyrere i særklassse krydrer landsmøtet, samt en sjelden blomst av en sangfugl fra Harstad gjorde at viogså kom på andre tanker. Som spådd så trodde noen at landsmøtet er en ren retorikk-konkurranse som enkelte delegater krydret med metaforismer, vakre punchlines og ordgyteri.

Hvem vant så debatten? Tja. Ikke godt å si. En knapp på Hordaland, Rogaland eller grannane i Troms. Vi i nord som er hundrevis av mil unna Sykepleiernes hus, T-22 som det kalles på folkemunne. Et hus for de få av de 100.000 medlemmene. Vi bor nå engang mest grisgrendt i Norge. Noen individer ble sågar kronet som både konger og dronninger. En krysning av Ivar Aasen og Bob Dylan finnes blant NSF sine mest markante delegater. Ikke verst bare det. På den andre siden tar noen til takke med å kritisere maktstrukturene. Det går heller ikke hus forbi må vite.

Så kjære helsebror eller møteplager, i mellomtiden tar vaktbikkjene, de 2500 tillitsvalgte og 650 hovedtillitsvalgte i NSF temperaturen på helsenorge, bjeffer om likelønn og snerrer om kompetansegap og krangler med arbeidsgiver om hovedavtalen, frikjøpt fra den [Anchor] eller ei.

Fire år til neste gang.

Tema blir nok strikking da og.

Helsing frå Delegat 158.

Tor Erlend Nordhuus

Bodø

Jeg er drittlei av å bli lønnsdiskriminert i forhold til sammenlignbare yrker.

Jeg er drittlei av frontfagsmodellen som fører til at lønna vår blir sementert.

Jeg er drittlei av å høre at vi er blant de yrkene som er mest verdsatt blant folket og politikere.

Jeg er drittlei av stykkprisfinansiering.

Jeg er drittlei av tomme løfter.

Jeg er drittlei av politikere som alle kjenner en eller annen oppofrende sykepleier i vennekretsen eller i familien.

Jeg er drittlei av å bli nedprioritert fordi vi er så mange og det koster samfunnet så mye.

Jeg er drittlei av at politikere ikke viser vilje til å gi oss likelønn.

Jeg er drittlei av at politikere hører hva vi sier men egentlig bryr dem seg ikke om det.

Jeg er drittlei av tomme ord.

Jeg er drittlei av å arbeide smart, effektivt og å være fleksibel.

Jeg er drittlei av å bli pressa på helg.

Jeg er drittlei av å framsnakke yrket når det ikke er verdsatt i kroner og øre.

Jeg er drittlei av at vi ikke har fulle stillinger.

Jeg er drittlei av sosial dumping av en hel profesjon.

Jeg er drittlei av å ikke bli tatt på alvor.

Jeg er drittlei av å måtte argumentere for at sykepleiere skal bestemme over eget fag.

Jeg er drittlei av begrepet jobbglidning som fører til unødige profesjonskamper.

Jeg er drittlei av at politikere ikke viser handlekraft.

Jeg er drittlei av å spandere blomster og gylne ord når det ikke skjer noe.

Jeg er drittlei av omstillinger som sliter ut folk.

Jeg er drittlei av å lage søte sanger om yrket vårt.

Jeg er drittlei av å ikke vise muskler.

Jeg er drittlei av å si at vi trenger kompetanse.

Jeg er drittlei av å fortelle om utfordringene i helsevesenet der en snakker for døve ører.

Jeg er drittlei av å være tålmodig.

Jeg er drittlei av å ta de samme kampene om igjen.

Jeg er drittlei av å måtte fortelle selvfølgeligheter om at pasienten er i sentrum.

Jeg er drittlei av å måtte si at jeg elsker yrket mitt.

Jeg er drittlei av å være flink pike.

Jeg er drittlei av at det fantastiske arbeidet sykepleiere gjør ikke verdsettes i heltidsstillinger og skikkelig likelønn.

Kort sagt er jeg drittlei.

Musikkgruppen Katzenjammer sin melodi «Lady Grey» inspirerer til et tankesprang om alderdommen. Sangen er varm og handler om møtet mellom et ungt og vitalt menneske og en eldre dame som er senil dement. Den synliggjør tid og omsorg som ikke kan måles i kroner og øre og en genuin interesse for den eldre damen sitt ukjente levde liv.

Meningsfylt

Tiden går for oss alle og vi vet ikke når den tildelte tiden er oppbrukt. Det er heller ikke mulig å gå i en bank for å få kjøpt mer tid.

De fleste av oss ønsker å få leve lenge og ha verdifulle stunder med gode opplevelser i et rikt og meningsfylt liv delt med venner og familie vi setter pris på.

Etter som årene telles skjønner vi alle før eller siden at vi har færre år igjen enn hva vi hittil har levd. Venner og ektefelle faller fra og minner om dem må snakkes om, eller vi må hente frem album for å bringe frem stundene med dem.

Blir eldre

Noen er heldige og får være både kvikk i hodet og i beina hele livet ut. Det er dessverre ikke slik for alle. Ikke rent få blir sittende eller liggende når helsa svikter. I årene som kommer vil andelen eldre i befolkningen øke betraktelig og de vil også bli betydelig eldre enn før.

Vi vil rekke å få flere sykdommer og være sykere lengre fordi medisinske fremskritt gjør at vi kan leve lengre med sykdom enn for noen tiår siden.

Derfor er det behov for økt satsning på rekruttering til helseyrkene og rett kompetanse på rett plass. De skal ivareta et stort spekter av behov vi kommer til å ha. Fra det enkleste til de mer tidkrevende og omfattende

Stykkpris og minutter

Hvem som skal sette rammene og betingelsene for pleie og omsorg til våre eldre vil være helt essensielt for kvaliteten i helsetjenesten.

Det er ikke alt som er like enkelt å tallfeste,- og det er også noe som er selve nerven i det å yte omsorg til et annet medmenneske.

Et rigid måleregime med innhold om stykkpris og antall minutter tildelt den enkelte er ikke omsorgen verdig og er tilrettelagt mer for økonomer uten helsefaglig innsikt. Det er mennesker vi pleier, vi pakker ikke sardinbokser på et samlebånd.

Vi eier faget

Det helhetlige menneskesynet ligger som et utgangspunkt for all utøvelse av pleie. Dette er en taus kunnskap som oppøves med erfaring over lang tid i utøvelsen av yrket. Den limes sammen med et etter hvert godt trent klinisk blikk som ingen andre enn sykepleieren og helsefagarbeideren har.

Vi eier faget selv og mener selvfølgelig noe om hvordan det skal organiseres og utføres.

Organiseringen av helsetjenesten er på flere plasser i dag styrt med det organisatoriske verktøyet og aktørløse New Public Management. Det er overført fra den ofte private fabrikktankegangen med produksjon og effektivitet i høysetet. Det har som konsekvens et måleregime og krav om effektivitet og størst mulig inntjening. Det er ikke forenlig med grunnpilaren av utøvelse av pleie og et helhetlig menneskesyn. Det er ikke alt som kan måles eller for den saks skyld skal måles.

Mer enn et sårstell

Den dagen jeg selv er den gamle damen som kanskje sitter i en stol og ikke er orientert om tid og sted vil komme. Da har jeg et inderlig ønske om at den som skal pleie meg har tid til mer enn å dele ut tablettene og stelle et sår på leggen på under 15 minutter.

Jeg er mer enn sårstellet og den tid det tar å svelge tablettene.

Se meg og vær interessert i meg og mitt levde liv.

Hvilke historier er gjemt under mine slitte hender og smilerynker rundt øynene og munnen?

Skal ikke være en jammerdal

Vi har kanskje noe å lære av hverandre der du kan få ta stafettpinnen videre,- og kanskje er du blitt litt rikere selv om det ikke er i penger.

Det er da en forutsetning at faget må stå i fokus først og rammene legges deretter.

Alderdommen skal ikke være en jammerdal.

Ta faget tilbake!

Jeg hadde en utrolig fin prat med en av byens rusmisbrukere her en dag. Han lever­ som tung misbruker i perioder, og andre perioder fungerer han veldig godt i deltidsjobb og i samfunnet. Jeg spurte ham hva det var som førte til at han ramlet–utpå igjen og igjen – om han så noe mønster i det?

Han svarte da at han ikke trodde det var spesielle ting som førte til at han ramlet utpå, men at han bare var impulsiv og gjorde dårlige valg innimellom, og at disse valgene førte med seg en livsstil som rusmisbruker som han egentlig ikke ville ha.

Svaret overrasket meg veldig, og grunnen til at svaret overrasket meg, overrasket meg enda mer!

Fordomsfri

Jeg trodde nemlig jeg var ganske fri for fordommer, også mot rusmisbrukere. Det slo meg at jeg ofte forventer at rusmisbrukere skal forklare sine «tilbakefall» til misbruket med at kommunen ikke har gitt den hjelpen de trengte, at NAV ikke fungerer som det skal eller at noen sviktet eller såret.

Jeg har kanskje sett på det som å skyve ansvaret over på noe eller­ noen, som en unnskyldning for å ta de valg som blir tatt. Men kanskje er det ikke sånn det oppleves?­ Kanskje er det sånn at man har lett utenfor seg selv etter forklaringer på at en har det kjipt, og tror en trenger å finne noe utenfor seg selv for å fikse det, døyve det, få bort ­følelsen, føle noe annet, for en stund?

Den ytre årsak

Det slo meg at også jeg har gjort dette mye – lett utenfor meg selv for å finne forklaring på hvorfor jeg føler det sånn eller slik. Jeg ble gretten fordi barna ikke ville høre etter det jeg sa. Følte meg mislykket når jeg sammenliknet meg med noen andre som hadde det sånn som jeg ønsket å ha det. Jeg ble lei meg fordi kjæresten sa noe, eller ikke sa noe jeg ville han skulle si.

Faktisk har jeg i mange år hatt for vane å lete etter årsaken utenfor meg selv, dersom jeg følte meg trist, eller utenfor, eller lei eller glad, for den saks skyld.

Og jeg har lett så lenge at jeg alltid har funnet en årsak, for det finner man om en leter lenge nok. Grunnen til at jeg har lett etter årsaken, har kanskje vært et forsøk på å ­finne noe som jeg kunne fikse, eller som noen andre kunne fikse, for at jeg skulle ha det bedre. 

Ta konsekvensene

Så hvilken rett eller grunn har jeg til å dømme eller ha fordommer mot mennesker som skylder på sine ytre omstendigheter? Forskjellen er bare at for min del har det ikke fått så store­ konsekvenser, jeg har alltid hatt kort vei tilbake til det livet jeg ville leve.

Å leve med et rusmisbruk fører med seg mange konsekvenser som gjør veien tilbake mye lengre, og som føles mye tøffere å gå. Det som fascinerte meg med denne mannen jeg snakket med, var at han hadde sett noe utrolig viktig: at årsaken til at han foretok de valg han gjorde ikke fantes noe sted utenfor ham selv.

Dersom årsaken ikke finnes noe sted utenfra, har en jo mulighet til å leve mer uavhengig av de ytre omstendighetene. For meg ga dette en følelse av trygghet. Trygghet på at det er jeg som lever mitt eget liv, jeg er ikke et offer for det som skjer rundt meg, selv ikke når det føles slik noen ganger.

Det er ikke så farlig eller ubehagelig å ha en dårlig dag så lenge en ikke setter himmel og jord i bevegelse for å prøve å endre det. Da kan man ­akseptere de dårlige dagene og ­være takknemlig for de gode.

(Innlegget er også publisert på Helselosen.no)