En sykepleier i kommunen får 52 kroner timen i helgetillegg. Det er rundt 35 kroner, når 32 prosent skatt er trukket fra. Hva får du for 35 kroner? spør spesialsykepleier Gro Lillebø.
ME er ikke bare utfordrende for dem som rammes. Utmattelsessyke skaper også hodebry for helsepersonell. Bør vi også forsøke komplementær medisin når den syke ikke blir frisk? spør sykepleieren som også er soneterapeut.
Kompetansen til sykepleierne er viktig. Ja, kanskje til og med livsviktig. Så hvis du vil være den type sykepleier du selv ønsker å møte, så kan medlemskap i en faggruppe være en klok beslutning, skriver Tor Engevik.
Lønn er kanskje ikke det som fikk mange til å velge sykepleieryrket i utgangspunktet. Men det er på tide å si at det faktisk betyr noe.
Det skal mer enn ros til for å imponere meg når barnas egen skolehelsetjeneste står på spill, skriver Kristin Sofie Waldum-Grevbo i et tilsvar til Camilla Stoltenbergs innlegg.
Gratis sykepleie resten av livet. Døgnservice. Slå til!
Stoltenbergutvalget tar til orde for å styrke skolehelsetjenesten, ikke svekke den. Derfor håper vi som står bak utredningen, at NSFs høringsuttalelse blir lyttet til.
Sykepleiermangelen er en kjent, varslet krise. Jeg mener praksisstedene også har et ansvar i denne sammenhengen. De kan være med å løse krisen dersom de bruker kompetansen og ressursene sine på en bedre måte, skriver innleggsforfatteren.
NSF sin leder er fornøyd med kommunenes innsats for å få flere heltidsstillinger. Samtidig er kommunenes største utfordring å få NSF til å offentlig akseptere helgeutfordringer og finne en løsning. Dette er underlig.
Håp kan gi styrke til å bære og mestre sykdom. Håp er både en måte å tenke på, en følelse og en form for motivasjon. Når du har noe å kjempe for, blir håpet enda viktigere.
Mai 2019 er en måned jeg vil huske lenge. Og ikke bare på grunn av alle merkedagene som kommer hver mai. Heller ikke fordi den atter gjorde skogen grønn. Nei, mai 2019 hadde noe helt spesielt ved seg.
Av og til hører vi voksne si at vi må bli som barn igjen. Det står riktignok i Bibelen, men vi sier det også til hverandre, og gjerne med et lite trist smil om munnen. Hva mener vi egentlig med det?
Hva er det vi eventuelt savner? Kan det være en sorgløs barndom? Eller evnen til glede og lek? Latter og mye moro? Siden vi alle har vært barn, og siden vi er den samme personen fremdeles, så tenker jeg at det bor et barn i oss alle. Og kanskje er vi mer barn enn vi tror?
Kanskje spiller du sjakk nesten hver dag uten å være klar over det? Er du sykepleieren som hopper over et par mindre viktige oppgaver dersom det oppstår mer akutte behov hos en pasient? Hopper du elegant videre til høyre eller venstre og er som hesten i sjakk? Eller er du den direkte typen som ikke viker av til høyre eller venstre, men tar for deg utfordringene samme hva de måtte være? Omtrent som dronningen i sjakk som fleksibelt kan bevege seg alle veier uansett utfordring? Kanskje innehar du også en god dose psykologisk fleksibilitet?
Noen av oss er som bonden som stødig tar et skritt fremover, og kommer som sneglen frem til slutt. Andre er som tårnet som må rydde plass rundt seg for å i det hele tatt komme seg noe sted. Er du som kongen, har du en del makt. Han kan ikke bevege seg mer enn et lite skritt av gangen, men til gjengjeld har han respekt fra de andre. Og hva gjør jeg når jeg står i sjakk matt og taper hele spillet? Da rydder jeg brettet og dekker på, på nytt. Med blanke ark kan hver dag starte på nytt. Det er alltid håp, uansett hvor galt det ser ut.
Sjakk er ganske så svart-hvitt, og der er også vi mennesker forskjellige i hvordan vi tenker. Noen av oss tenker mer svart-hvitt enn andre, men jo mer psykologisk fleksible vi er, jo større handlingsrom har vi vel i vår sykepleiehverdag? I kinasjakk er det flere farger, og det er om å gjøre å komme i mål med sine egne klinkekuler. Kanskje er hver faggruppe en farge, men i stedet for å vinne over hverandre skal vi sørge for at alle kommer i mål med sine klinkekuler? Siden tverrfaglig samarbeid jo ikke er verken konkurranse eller motarbeiding.
Spill generelt utfordrer konkurranseinstinktet og kan gjerne kreve litt taktikk. Er konkurranse og taktikk en del av vår hverdag? For mye av dette trenger ikke være så bra i en sykepleiehverdag. Da er det nok bedre med et barns leve-i-nuet-måte å leve på. Det å være til stede her og nå, og la her og nå være tyngden i hverdagen. Selvfølgelig må vi planlegge, og også evaluere, men det er tross alt her og nå det skjer. Et barn har gjerne også et nydelig åpent blikk med troverdighet til omverdenen. Tenk om vi kunne hatt det åpne blikket som ikke tolker og tar et ord for et ord. Blir vi lurt så blir vi lurt, men den åpne måte å møte omverdenen på, tror jeg hadde spart oss for mye energi.
Hva med å spille kubb? Det gjøres en del på vår arbeidsplass. Det er en vidunderlig måte å kople av på, og det er en lekende måte å bli kjent med andre på. Ryker kongen før tiden, ja vel, så setter vi spillet opp på nytt.
Er det lenge siden du har hoppet på trampoline? Nå er sommeren her med alle trampolinene, og den gir god trening i tillegg til fornøyelse. Noen av oss finner kanskje ut av vi må begynne med knipeøvelser, men da var det jo bra at vi fant ut det. Å hoppe på trampoline er bra for både styrke og balanse. Skadene skjer gjerne dersom voksne spretter barn for høyt, eller dersom nett og kappe ikke er hele lengre. Så hva med en trampoline på arbeidsplassen – til glede både for pasienter og ansatte. Det kan anbefales trampoliner med duk og nett av god kvalitet. Disse varer i årevis.
Å hoppe paradis, hoppe strikk og spille kanonball kan høres vanskelig ut dersom det er tiår siden sist, men det er bare å begynne å trene. De fleste av oss kan være med på noe av dette – det er god trening og veldig gøy.
Så lek deg gjerne gjennom dagen. Det er bare fantasien som begrenser. Og vi kan gjerne oppfordre pasientene til å bruke lek som avkopling;
Kjære pasient – ikke vent.
Begynn å leve nå, det vil du ikke angre på.
Kast alt det som hindrer deg i å leke litt.
Kanskje tar det da litt mindre plass, det som tynger sinnet ditt.
Jeg kan ikke ta smerten din, men jeg kan kanskje hjelpe deg med.
Å oppdage mer av verdenen rundt deg – slik at du bedre kan se.
At livet har gleder, også beregnet på deg.
Fra tid til annen dukker det opp rekrutteringsprosjekter som treffer blink og som gir resultater i form av arbeidsplasser og gode tjenester. Menn i helse er et slikt prosjekt.
Hvorfor tar man så lett på sikkerheten i helsevesenet? spør Liv Bjørnhaug Johansen.
Gjennom et langt liv vil det skje ting, både positive og negative. Nå vil jeg dele noe positivt. Det gjelder min opplevelse av helsevesenet da min demenssyke kone fikk plass på et omsorgssenter i Kristiansand, skriver Tor Grimsmo.
Vi skal tilby nye smarte løsninger for praksisstudier og sikre gode distribuerte utdanninger. For å få det til, må vi utvikle oss fra små og sårbare fagmiljøer, til et sterkt framtidsrettet universitet.
Mer penger til eldreomsorgen, bedre tjenester og faglig utvikling blant de ansatte? Hmm. Skal man si nei til et forsøk med statlig finansiering av kommunens omsorgstjenester – bare fordi ideen kommer fra Frp?
Man kan spørre seg om det var klokt å slå sammen Høgskolen i Nord-Trøndelag og Nord universitet. Få hadde vel tenkt at fusjonen skulle få så dramatiske følger som den faktisk har fått, skriver fylkeslederen.
Angivelig synes norske kvinner at menn i uniform er attraktive. Jeg er usikker på om like mange mener at menn med et halvt utdanningsløp er like attraktivt å bli ivaretatt av.
Derfor er det viktig med liberale besøkstider og mer informasjon, både før og etter besøk, skriver intensivsykepleier Marita Melbye.
Helgeland trenger sykepleiere og ikke minst et utdanningstilbud til dem som ønsker å bli det, skriver Linda A. Lysfjord.
Nytt på nytt har sommerfri. Rollen er overtatt av mange som vil endre, relansere og gjenta. Regjeringa går foran med en folkehelseminister som både drikker, festrøyker og spiser det meste. Er dette irriterende for folk flest?
Fremskrittspartiet har en historie for å sette folkehelse på dagsordenen. Salige John Alvheim var tydelig og klar i talen for å prioritere eldreomsorg og barnevern fra sin post i Stortinget. Han oppnådde mye, inngikk viktige allianser og spilte en nasjonal rolle i folkehelsens sak. Også han, som Sylvi Listhaug, var nestformann i FrP. Andre nestformann. Utenfor rampelyset fyrte han gjerne flere sigaretter. Drakk gjorde han også, som folk flest. Så hva er nytt på nytt nå?
Vi røyker betydelig mindre. Snus er i ferd med å overta som alternativet for dem som sverger til nikotinet, mens det i kongeriket generelt er færre som nå forbruker nikotin. Alkoholen holder stand som folkets foretrukne nytelsesmiddel, og vin samt øl tar markedsandeler fra brennevinet. Ola og Kari nordmann framstår altså som mer kultiverte om en bare leser statistikken fra Vinmonopolet. Likevel er det mer mellom linjene.
Når Sylvi Listhaug offentlig insisterer på å være seg selv (det er for øvrig vanskelig å være andre), er det interessant å se hvordan reaksjonene mot henne fremmes. I mediene, i samfunnsdebatten og i det politiske landskapet generelt. I en verden hvor USAs president har satt en ny standard for personlig saksbehandling på Twitter vil det alltid være lokale helter som følger på. I Sylvi Listhaugs tilfelle er det gammelt nytt; hun er seg selv (som før) hele tida.
Eldre- og folkehelseministeren har ansvaret for den politiske koordineringa av sitt arbeidsområde. Vi blir flere eldre og med det en rekke flere kronikere. Det er folk som vet mye om å leve i hele livet, som vet å fokusere på det som virker og tar oss gjennom både stormkast og kriser. Det er de nødt til. Det er blitt en del av den daglige tilværelsen. Høstens lokale valg skal gi oss nye kommunestyrer som skal fortsette samarbeidet med Sylvi Listhaug og hennes folk. Med kronikerne, langtidspasientene, skoleungdom og barnehagebarn. Kort sagt: med oss alle. Hvordan vi alle velger å gjøre dette, blir sikkert noe ulikt; vi velger som kjent litt forskjellig.
Det er likevel grunn til å minne om at vi – stort sett – har det bra her til lands. En rask titt på tabloidene, uansett ukedag, viser at det står ubetydelige nyheter i kø i medienes søkelys. Det understreker den tsjekkoslovakiske forfatter Milan Kunderas hovedpoeng i romanen med det treffende navnet «Tilværelsens uutholdelige letthet». Fokus på kjerneoppgaver og samfunnsoppdrag er vesentlig for alle som vil ha et ord i samfunnsdebatten. Alt det andre, som kommer i veien, må ikke få sette den offentlige dagsorden. Med alt dette i bakhodet er det lettere å møte resultatet av både lønnsoppgjør, valgkamp, politiske makeringsutspilll og eventuelle lokale uklare prioriteringer.
Helt personlig skal jeg huske på John Alvheims formaninger. Han var utdannet anestesisykepleier og utgjorde en forskjell. Er jeg heldig skal også dagens statsråd få mimre litt sammen med meg om det. Hun har selv noe erfaring fra kommunehelsetjenesten som assistent, og Sylvi er opptatt av sykehjem og leve hele livet. Som kjent lever mennesket ikke over tid av mat alene, men det hjelper. Du overlever.
Nye tider kan bety å lytte til kloke hoder på nytt. Det er lite trolig at framtidas råd om folkehelse behøver å følge Sylvis partytriks med festrøyken – og fordampe. La oss heller ta hverandre på alvor i resten av det levende livet. Det kan gi bedre tider for folk flest.
Samtaler kan være både utfordrende og krevende om man skal kartlegge alkoholvaner hos pasienter. Det finnes for øvrig ulike kartleggingsverktøy som kan være til god hjelp og som også Helsedirektoratet anbefaler.
Jeg føler et sterkt behov for å møte de mange negative sakene i mediene med fokus på sykepleiermangelen! skriver Ann-Chatrin Linqvist Leonardsen.
