Kvinner som søker seg til sykepleieryrket, er mer innstilt på å jobbe deltid enn kvinner som begynner på Politihøgskolen. Forskjellene mellom sykepleierstudenter og politistudenter kan tyde på at holdningen til deltidsarbeid påvirker utdanningsvalget, skriver Bente Abrahamsen og Silje Bringsrud Fekjær.
Hvis faget er belønningen mens lønningen bare er bonus, spøker det for sykepleiernes forhåpninger om et hopp ved årets oppgjør.
Anne-Kari Bratten i Spekter har igjen lykkes med å få overskrifter i nasjonale medier etter at hun i kjent stil fortsetter sin nedlatende omtale av offentlig ansatte kvinner som av ulike grunner jobber deltid, skriver intensivsykepleier Steinar Mathias Svimbil Mørken.
Sykepleiere melder om uverdige forhold der pasienter blir stelt eller får skiftet på operasjonssår under påsyn av forbipasserende, skriver Karen Brasetvik.
Sykepleien Forskning ønsker flere gode forskningsartikler. Da er det viktig at du er transparent når du beskriver hvilke valg som er gjort underveis i studien.
Angsten vil oss vel og advarer oss mot farer.
Angsten kan også bli syk. Når angsten fortalte meg at det var farlig å gå til postkassen, eller at det var farlig å stå i kø i butikken, ja da hemmet angsten meg i å leve livet mitt.
Jeg husker at jeg ble tilbudt eksponeringsterapi og angstmestring av hjelpeapparatet. For meg hjalp dette lite. Angsten ble en fiende som jeg igjen fikk angst av. Noe av behandlingen var at jeg skulle til og med klappe meg selv på skulderen dersom jeg IKKE fikk angst i situasjoner denne ofte hemmet meg.
Dette førte til at angsten fikk fokus enten den var der og hemmet meg eller ikke. I ettertid kan jeg ofte få et bilde av at jeg, som Linda, danset rundt angsten. Ja, ved å til og med fokusere på angsten når den faktisk ikke var til stede.
Jeg ble nødt til å tenke annerledes. Jeg ble så utrolig sliten av å kjempe mot denne fienden hver eneste dag. Noen ganger flere ganger i døgnet.
Jeg begynte å tenke på angsten som en venn, som ville meg vel. Den ville advare meg mot farer. Problemet var at fornuften min var blitt klokere enn angsten. Fornuften min visste at postkassen ikke var farlig, men angsten var livredd. Jeg måtte rett og slett lære opp angsten slik at vi kunne få et godt samarbeid.
Dette ble starten på en lang prosess. Angsten min startet på sin voksenopplæring. Hver gang jeg registrerte at angsten kom krypende, tenkte jeg inni meg: «Der er du ja, min venn. Slapp helt av. Dette er ikke farlig. Jeg har kontroll på denne situasjonen.»
Det ble mye lettere for meg å lære opp en venn, enn å slåss mot en fiende.
Jeg vil jo aldri bli kvitt angsten. Angst er jo et av de flotteste alarmsystemer jeg har. Alle har angst som forsvar. Jeg ville bare ikke at angsten min skulle være syk. Vi er venner og går dette livet sammen.
Angsten min kan fortsatt oppfatte farer som fornuften min vet ikke er farlige, men ved å snu fokuset fra at angsten er en fiende til at angsten er en venn, ja, da har jeg blitt kjent med følelser som jeg lenge ikke gjenkjente.
Noen av de følelsene heter: Tvil, redsel, bekymring, frykt og å grue meg.
Det var slik at jeg forvekslet dem altfor lenge med angst.
Ja, det hendte til og med at jeg fikk angst for angsten.
Jeg har ikke tro på at det finnes noen fasit, men dette funket for meg, og jeg lærer dette videre til deltakere i kursene vi har i Fra offer til kriger. Mange har hjelp av å snu denne tanken. Det er ikke gjort på en dag eller uke, men livet mitt ble friere da jeg ble kjent med mine nye venner.
Det er ikke smertefritt, men for meg var det verdt det og ga meg mer plass til å leve. Angsten min er blitt klokere, og selvtilliten min er faktisk blitt bedre. Ja, selvbildet også.
Det føles jo alltid godt å hjelpe en venn.
Min venn angsten var så utrolig mye oftere bekymret og redd enn fornuften.
Nå er vi mer, og som oftest, samstemte på hva som er farlig.
Min venn angsten og jeg.
Min venn angsten og jeg.
Som de fleste andre måtte jeg på hybeljakt da jeg startet i yrkeslivet på 70-tallet i Oslo; og jeg hadde mange fordeler. Alle likte de bløde konsonantene jeg hadde i språket (som du vet: kake blir kage, tilbake blir tilbage osv.) og alle likte skarre-r-en. Det blir for øvrig hevdet at det er lettere for barn å lære seg språk med skarre-r enn rulle-r. Skarre-r-en er faktisk ikke egentlig et norsk fenomen, men fransk, mer presist fra Paris. Fra Paris spredte fenomenet seg via Tyskland og Danmark og videre til den bløde kyststripe, som jeg altså kommer fra. Språket mitt vekket begeistring da jeg var på hybeljakt i hovedstaden, og det var både å velge og vrake/vrage. Riktignok var det mange andre opplevelser en kunne komme ut for; slik som et sted hvor jeg fikk spørsmål om jeg var «frisinnet». Naiv som jeg var, svarte jeg positivt på det; jeg mente selv at jeg hadde et romslig menneskesyn. Heldigvis valgte jeg et annet sted å bo enn akkurat denne plassen … da jeg tydeligvis misforsto!
Men så til poenget! Ikke alle som var på hybeljakt, hadde samme fortrinn som meg. I annonse etter annonse i dagspressen kunne jeg lese: Koselig hybel sentral til leie, BM: Ikke nordlendinger. Mange har opplevd hvor vanskelig det har vært å flytte fra nord til sør. Så mange, og så lenge, at det faktisk for 150 år siden ble startet en egen forening for nordlendinger i Oslo. Det virker surrealistisk; men jeg husker godt mange mente at nordlendinger ble betegnet som utlendinger i Norge. Rasismen rådet. Helt til det kom en ny «gruppe»: pakistanerne. (Noen tiår før hadde også jøde vært et skjellsord, og mange mener fremdeles at ordet er et av de mest brukte skjellsord i dag, sammen med homo.)
Mange mennesker blir kategorisert i grupper i samfunnet vårt i dag. De sliter. Det kan gå på seksuell legning, alder, hudfarge og kleskoder. Nå ved årsskiftet synes jeg det er betimelig å minne oss alle om alle menneskers ukrenkelige verdi. Yrkesetiske retningslinjer for sykepleiere bygger på menneskerettighetene. Menneskerettighetene er de rettigheter og friheter ethvert menneske har i kraft av å være menneske uavhengig av for eksempel kjønn, klasse eller etnisitet. Gjennom menneskerettighetene løftes grunnleggende verdier som likhet, frihet og verdighet frem.
Rådet for sykepleieetikk har i året som har gått, erfart gjennom henvendelser at de menneskelige verdiene som menneskerettighetene (og yrkesetiske retningslinjer) er bygget på, står under press. Rådets mest tidkrevende sak i fjor, paradoksalt nok, handlet om hijab. Som mange har fått med seg, mente rådet (mot én stemme) at hijab var akseptabelt i helsevesenet. Dette satte sinnene i kok hos mange, og det tok mange måneder før «stormen» mot rådet og meg som rådets leder avtok. Argumentene handlet om kleskode, politikk og rasisme, ikke profesjonsetikk. Profesjonsetikken er, som vi vet, standarder eller regler for oppførsel i en bestemt yrkesgruppe; og rådet hadde ikke fått en eneste henvendelse om brudd på profesjonsetisk standard hos noen som bærer hijab ute i praksis. Heldigvis så vi lite til protester i vår egen yrkesgruppe; noe vi må være stolte av! Men om, og eventuelt når, en henvendelse vedrørende brudd på profesjonsetisk standard vil komme (eller kommer), skal rådet naturlig nok behandle denne på lik måte som alle andre saker.
Som nyttårsønske hadde det vært gledelig å se et liknende engasjement ute i samfunnet (som hijab-saken vakte) til fordel for alle de menneskene som opplever utenforskap og annerledeshet. Til fordel for fellesskapet, uansett hudfarge/etnisitet, seksuell legning, gammel eller ung. Menneskeverdet og profesjonsetiske standarder må uavbrutt løftes frem. Klimaet er betydelig hardere nå enn på 70-tallet, og problemstillingene er mer komplekse og alvorlige enn da jeg skulle starte mitt arbeidsliv i hovedstaden. For å bli godtatt den gang da, alt tatt i betraktning, var det enkelt for en sørlending som både hadde en skarre-r i språket og bløde konsonanter. Men verre var det for nordlendingen som ikke fikk hybel!
En pasient som havner hos fastlegen eller på sykehuset, er ofte i en spesielt mottakelig bevissthetstilstand. Her gjør helsepersonell mange feil, skriver Stephan Rossner.
Rask behandling av hjerneslag kan spare samfunnet for veldig mye. Så hvorfor fratas vi muligheten til å gi den behandlingen? spør sykepleier Mona Al-genaee.
Mange transpersoner møter behandlere som bagatelliserer situasjonen og sier at det hele er en fase, skriver Thomas Westervoll Hansen.
Denne uken kom rapporten om fremtidens videreutdanninger for sykepleiere på masternivå. Her er det både gode og dårlige forslag. NSF har lenge etterspurt og ønsket et slikt utviklingsarbeid fra helsemyndighetene, skriver Eli Gunhild By.
Helseforetaksreformen har ført til en masseflukt fra sykepleieryrket. Godt hjulpet av NSF ligger veien nå helt åpen for svære, utenlandske konsern som leier ut vikarer til blodpris, mener sykepleier Nils Erik Olsen.
Alle barn har krav på å få sine rettigheter oppfylt, men dette vil ikke skje uten engasjement fra alle voksne de møter, skriver Barnesykepleierforbundets leder Kirsti Egge Haugstad.
– Skal vi lykkes med å rekruttere og beholde sykepleiere i helsesektoren, må også politikere og arbeidsgivere ta på alvor at det ikke er balanse mellom oppgaver og ressurser, skriver Eli Gunhild By.
– Er det noe jeg er lei av, er det mytebaserte diskusjoner om årsaker til sykefravær, og ikke minst om hva som skal til for å redusere det, skriver Anne-Kari Bratten.
Vi jobber kunnskapsbasert. Men ikke når turnusplanene settes opp, skriver Gro Lillebø i dette innlegget.
I går mottok jeg fornyet førerkort i posten. Jeg er friskmeldt! Jeg trenger ikke lengre dispensasjon på grunn av «alvorlig psykisk lidelse». Tenk det! Jeg ble «friskmeldt» av Statens vegvesen!
Jeg ble innlagt i psykiatrien første gang som 20-åring og har til sammen vært ni år på psykiatriske avdelinger. Nå har jeg ikke vært innlagt siden 2010. 2010 var også året da jeg tok førerkort for første gang. Jeg får ofte spørsmålet: «Er du frisk nå?». Jeg svarer: «Ja, i dag er jeg frisk.» Jeg har fortsatt en psykisk lidelse, men stort sett er jeg frisk. Jeg kan bli syk igjen og synes derfor det er et vanskelig spørsmål. Jeg tenker at alle kan bli syke. Enten det er influensa, betennelser, depresjon eller mani. Ingen vet hva livet bringer. Samtidig virker det som om psykisk sykdom ses på som statisk og overskygger vår identitet, i motsetning til somatiske (kroppslige) sykdommer. Dette kommer til syne allerede idet vi blir diagnostisert. I psykiatrien ER man sin diagnose, mens i somatikken HAR man en diagnose. For eksempel jeg fikk beskjeden i 1998 at «Linda, du er manisk depressiv og må lære deg å leve med symptomene». Man hører ikke at man er nyrestein eller at man er kreft.
Ja visst har jeg kommet meg. Jeg feirer å ha fått førerkort, arbeid og at jeg er tilbake til samfunnet med samme spilleregler som alle.
Samtidig kommer sorgen. Jeg innser at jeg de siste 20 årene har vært en annenrangs pasient. Jeg har vært en annenrangs borger, rett og slett.
Jeg blir ikke kvitt denne sorgfølelsen fordi jeg vet at det er JEG som er kommet meg. Ikke holdningene. Mange mennesker befinner seg fortsatt der jeg var.
Jeg husker flere eksempler. Ja, til og med i psykiatrien var holdninger til tider nedlatende. At man kun søkte oppmerksomhet var en vanlig holdning til mange av mine sykdomstegn. Blant annet selvskading.
Jeg husker særlig at medpasienter med ROP-lidelser ble utrolig dårlig behandlet. Ofte var «behandlingen» for denne gruppen å bli romskjermet, og jobben til de ansatte besto i å stenge dem inne på rommet. Jeg har sett utallige ganger ansatte som har sittet med beina mot utsiden av dørene med en hensikt: Å holde pasienter inne på sine rom. Er dette i det hele tatt behandling? Jeg skjønner ikke det.
Psykiatrien kan lære en hel del om selvråderett av somatikken. Husregler inneholder ofte begrensninger som ikke er hjemlet i behandling, men heller minner om oppdragelse. Disse husreglene, som i noen tilfeller til og med inneholder kleskoder og begrensning av samtaletemaer, ville vært uhørt i somatikken. For eksempel skal man ikke snakke om sykdom.
Se for dere et rom på en mage-tarm-avdeling. 4 pasienter har fjernet gallesten. Hva snakker de om?
Ingen ville gått inn på dette rommet å si: «Dette snakker man ikke om her på avdelingen.
«Gallestenen» på psykiatrisk er tankene og følelsene våre. Hva er forskjellen? Min påstand er at dette handler om holdninger.
Ansatte har ofte samme skolegang. Noen er sykepleiere. Andre er leger. De har altså sittet på samme skolebenk ut fra hvilken utdanning de har. De har gått ut de samme dørene, med samme pensum. Det betyr jo at det skjer noe nettopp med holdninger når de trår inn som faglærte på ulike avdelinger.
Samtidig innser jeg at ved å ha vært en psykiatrisk pasient ble jeg automatisk en annenrangs pasient også i somatikken. Jeg har opplevd dette flere ganger. Jeg skal gi dere tre eksempler:
Turnuslegen den gang ringte meg etter at jeg var utskrevet og tryglet meg om å ikke melde fra, for da kunne hun risikere å ikke få bli lege. Jeg synes så utrolig synd på henne at jeg ikke meldte fra.
I dag tenker jeg mye på dette. Jeg føler at min pasientgruppe altfor ofte gjør dette. Vi lider av en «ufortjent takknemlighet». Vi orker ikke å klage. Vi bærer preg av å ikke bli trodd og å være oppmerksomhetssyke. Vi fikk jo tross alt hjelp til slutt.
I dag er jeg tilbake i arbeidslivet. Jeg vet at dette fortsatt er et problem. Jeg ser det nemlig i mitt arbeid.
Mennesker med psykiske lidelser har i gjennomsnitt 15 år kortere levealder enn andre mennesker. Det har kanskje også sammenheng med holdninger. Våre pasientgrupper blir sjelden fulgt opp på somatisk sykdom. Dette gjelder dessverre både kroniske sykdommer og akutte sykdommer. Våre pasientgrupper blir heller begrenset i form av rettigheter og er de første som nedprioriteres både hos fastleger, i hjemmesykepleie og ved innleggelse i somatikk.
Veldig ofte må vi som jobber i psykisk helse og/eller rus følge våre brukere når de trenger behandling somatisk. Jeg har selv fulgt mennesker mellom psykiatri og somatikk, og sett redselen når det blir opplyst om en psykisk lidelse. Dette til tross for at hjelpen for den psykiske lidelsen blir ivaretatt av oss som jobber med dette. Vi med psykiske lidelser har også en kropp. En kropp som kan bli syk. En kropp som trenger behandling. Dette er somatikk, og vi burde få bort dette med annenrangstenkning.
...men si det for all del på den rette måten. Sånn at flere enn bare du og dine forstår. Kunnskap er makt, og virker bare om den deles med flere.
«Folket og Eliten» er en måte å dele inn i «Vi og Dem». De andre og oss. Fokusere på en ytre faktor, en gruppe som er annerledes, og som derfor kan forene oss andre i (nesten) hva det skal være. Fordi vi ikke er som «dem»...
«De» kan være så mangt. Svensker, for eksempel. «Menneskets beste venn», som fulle nordmenn på harrytur ofte slenger ut av seg om betjeningen i nabolandets mange servicebedrifter. De andre kan være direktørene og sjefene, som vi ofte kan gi skylda for manglende årvåkenhet i styringa av bedriften eller virksomheten.
«De andre» kan også (skrekk og gru?) være oss. Den som levende og engasjert er opptatt av seg, sitt og sine, blir ofte oppfattet som sneversynt av andre. Perspektivet former inngangen til hvordan mennesker vurderer omgivelsene. Det vi ikke oppfatter som viktig, vesentlig eller interessant, gir vi merkelapper som separer dette fra en selv. Slik blir tidvis også vi å regne som «de andre». Skillet kan til og med gå i våre egne korridorer. Mellom tillitsvalgte, mellom tillitsvalgte og ansatte, og mellom ansatte på ulike nivåer eller adresser. Mulighetene for separasjon er mange.
Unio, landets nest største og hurtigst voksende hovedorganisasjon, betyr «Jeg forener». Det er en passende tittel på en hoveorganisasjon for universitets- og høyskoleutdannede profesjonsorganisasjoner. Å forene innad kan imidlertid ekskludere utad, og det er derfor ikke alltid like lett å «si det som det er». For hvordan sier du det andre ikke forstår på en måte som skaper økt felles forståelse?
En av dem som bidrar til økt felles forståelse, og forener, er Norsk Sykepleierforbunds Lill Sverresdatter Larsen. På Uniokonferansen 2017, i panelsamtale om språk og makt i fagforeninger, viste forbundsstyrets utsendte i debatten at hun både har kunnskapen og kan tilpasse denne til et dagsaktuelt publikum. Et av hennes budskap er at en går inn og ut av sosiale posisjoner, at slike posisjoner medfører mer eller mindre makt, og er elastiske - samt i stadig endring.
Vi som mener å ha trent på dette en stund nikker anerkjennende. Andre får en lengre og mer presis forklaring av dr.Larsen, og det er litt av poenget: Kunnskap er makt, og blir relevant for flere når den gjøres forståelig og dermed tilgjengelig.
Organisasjoner består av folk. Medlemmer er alltid i fokus, og saken i sentrum skal representeres og målbæres av noen. Mottaker av budskapet skal, helst uanstrengt, forstå det som sies. Språket skal være slik at det underbygger budskapet og forener sender og mottaker i prosessen. Det er altså i sannhet slett ikke alle som intuitivt kan si at de er Unio...!
Et eksempel sitter i den bussen denne skribenten befinner seg i nå. Han har plantet seg sentrisk i baksetet, med hodetelefoner i ørene og mobiltelefonen i hånda. Ut av munnen flommer ord og uttrykk på engelsk og norsk i en salig blanding. Han er «Corporate Businessman» med en «industrial approch focused on core industrial management, for å si det sånn». Som han sier det selv! Hensikten med samtalen er, i tillegg til å informere samtalepartneren om innholdet, å markere for oss andre at her er en som er litt annerledes. Han lykkes godt med det, selv om jeg lurer på om han har valgt riktig kommunikasjonskanal.
Jeg tar meg selv i å tenke på hvilken sosial posisjon han mener han inntar. I mitt hode er han allerede plassert et sted han slett ikke vil være, uten egen evne til å endre denne. Språk er makt... Noen ganger slår imidlertid den sosiale motmakta tilbake på avsenderen.
Det er klokt å tenke over hva en sier, slik at publikum forstår hva det betyr!
Slik jeg ser det, representerer avdelingslederrollen en unik mulighet til å påvirke utviklingen i eldreomsorgen. I så måte anser jeg livsgledekonseptet som et viktig redskap, skriver Frøydis Høyem.
Hygiene er en fin ting. Alle har hygiene. Noen har dårlig, andre har god. Ikke på den måten at noen av oss nødvendigvis lukter vondt, men dårlig hygiene trenger dessverre ikke å lukte vondt. Dersom dårlig håndhygiene hadde luktet vondt, hadde det vært mye lettere å få flere til å holde god håndhygiene. For dårlig håndhygiene trenger ikke være synlig. Det er ofte helt usynlig. Dessverre igjen. For dersom vi hadde sett tydelig at dårlig renholdte hender var skitne – da hadde det også vært lettere å få flere til å holde god håndhygiene.
Nei, hygiene er delvis usynlig, og det er en utfordring.
Filmen «Den usynlige utfordringen» av Folkehelseinstituttet beskriver dette bra.
Det handler ikke om å være «på tuppa» eller «helt ekstrem». Det handler rett og slett bare om å ta nødvendige forholdsregler, og som sykepleiere og annet helsepersonell har vi et faglig ansvar. Vi har et ansvar både i samfunnet og for den arbeidsplassen vi eventuelt har. Vi har et ansvar for å gjøre det vi vet er forebyggende i forhold til spredning av bakterier, og dermed spredning av smitte og sykdommer.
Min erfaring er at i sykepleiegruppa er det bare unntaksvis enkelte som ikke er opptatte av håndhygiene, mens i de øvrige yrkesgruppene i helsevesenet er det bare unntaksvis enkelte som brenner for håndhygiene.
Leger har overrasket meg mer enn en gang. Jeg husker som student på en kirurgisk avdeling, at en kirurg satte seg i sengen hos en smittepasient. Jeg lurte da på om det var jeg som hadde misforstått dette med smitte, men jeg våget ikke spørre. Etter at jeg ble sykepleier jobbet jeg på en medisinsk avdeling en sommer. Der kom det inn en pasient med spørsmål om smitte, og legen sa at vi behandler ham som ikke-smitte-pasient inntil vi har tatt prøver. Jeg var ikke enig, men ble ikke hørt. Senere på min vei som sykepleier var jeg på hospitering på en poliklinikk. Legen jeg var med denne dagen, vasket forhåpentligvis hendene i lunchen, men bortsett fra det vasket han ikke hendene éngang i løpet av dagen. Jeg var sammen med ham hele dagen, og han hadde rundt 15 pasienter, deriblant 2 med sår. Ingen håndvask og ingen hånddesinfeksjon.
Er det rart at bakteriene sprer seg? Nei, det er ikke rart. Vi som er helsepersonell HAR et ansvar, om vi liker det eller ikke.
Sykepleierutdannelsene setter naturlig nok hygiene høyt, men jeg synes det er rart at ikke andre helseutdannelser prioriterer å lære studentene om hygiene? Eller gjør de det?
Men at hygiene må ha sitt utspring fra toppen, fra ledelsen, det tror jeg er viktig. Det må spres i hele organisasjonen som en del av kulturen. Fra toppen til grasrota. At én utsendt eller brennende sykepleier springer rundt og passer på alle andre – det holder ikke i lengden. De andre blir lei og sykepleieren blir utbrent. Sannsynligvis er kunnskap om smitte og bakterier første bud, og videre kunnskap om hygiene og smittespredning. Praksisen må innøves og gjøres til vane – for en vane kan gå av seg selv.
Ta gjerne en titt på visualiseringen av bakterier i filmen fra Folkehelseinstituttet:
( https://www.youtube.com/watch?v=TkjnUWvF4M4)
Det er ikke slik at sykepleiere ikke kan jobbe på mange forskjellige avdelinger, skriver Sølvi Astrup i bemanningssenteret ved Sykehuset i Vestfold.
I riktig gamle dager, lenge før arbeidsmiljølov, tariffavtaler og minstelønn, sto arbeidsfolka på havna i Oslo med lua i hånda og venta på lossearbeid. De var fordelt i arbeidslag, som alle var ute i samme ærend: å få noe arbeid også den dagen.
Vi veit at mange norske born får alternativ behandling, men vi har lita eller inga oversikt over kva, kvifor eller korleis, skriv Ola Lillenes.
Jeg har lært mindre i denne tredjeårs ledelsespraksisen enn jeg gjorde første året i normal sykehjemspraksis, skriver Ida Ramsrud.
