NSF-undersøkelse: Én av fem sykepleiere har opplevd at en pasient døde alene
Pasienter får ikke nødvendig helsehjelp, og noen dør alene, ifølge årets medlemsundersøkelse fra NSF. Nesten én av fem sykepleiere vurderer å forlate helsevesenet.
Hvert år gjennomfører Norsk Sykepleierforbund (NSF) en medlemsundersøkelse. Forbundsleder Lill Sverresdatter Larsen mener årets svar bør interessere både politikere og arbeidsgivere.
Hver femte vil ha ny jobb utenfor helsetjenesten
– Var det noe som overrasket?
– Noe av det mest slående er at så mange sykepleiere vurderer å forlate helse- og omsorgstjenesten, sier Lill Sverresdatter Larsen.
Hun mener det er et sterkt signal om tilstanden i helsetjenesten.
– Vi er i ferd med å slite ut folk vi ikke har råd til å miste, legger hun til.
NSF: – Lønnen må opp
Nesten hver femte sykepleier ønsker å skifte til en jobb utenfor helse- og omsorgstjenesten. Det er den høyeste andelen siden målingene startet i 2019.
– Hvor alvorlig er det?
– Dette er et kraftig varsko. Når 19,3 prosent ønsker å forlate helse- og omsorgstjenesten, mister vi ikke bare arbeidskraft, men verdifull kompetanse. Vi kan ikke løse bemanningskrisen ved å utdanne og rekruttere flere samtidig som dagens helsepersonell skyves ut av yrket, sier Larsen.
Arbeidsbelastning og lav lønn er de vanligste grunnene blant dem som ønsker seg ut av helsevesenet.
– Hva må konkret endres for at disse sykepleierne skal velge å bli?
– Helsepersonell skal kunne gå på jobb over tid uten å bli utslitt. Når arbeidsbelastning og lav lønn er de viktigste grunnene til at folk vil ut, må politikerne ta det på alvor, sier hun.
– Det uakseptable er normalisert
Over fire av ti svarer at de ofte eller alltid må prioritere mellom pasientenes grunnleggende behov på grunn av tidspress. Det bekymrer Larsen.
– Når så mange må prioritere mellom pasientenes grunnleggende behov på grunn av tidspress, har det uakseptable blitt normalisert. Det skal ikke være slik at sykepleiere må velge hvem som får forsvarlig pleie og hjelp, fordi det ikke er nok tid eller folk på jobb, sier hun.
Lav bemanning utfordrer pasientsikkerheten
Mer enn seks av ti svarer at de i år har opplevd at pasienter ikke har fått nødvendig helsehjelp på grunn av lav bemanning, manglende kompetanse eller begge deler.
– Det er svært alvorlig. Når pasienter ikke får nødvendig helsehjelp fordi bemanningen eller kompetansen ikke strekker til, er det et direkte angrep på pasientsikkerheten. Slik skal ikke norsk helsetjeneste være, sier Larsen.
Forbundslederen mener dette rokker ved tryggheten og beredskapen og bryter med grunnleggende prinsipper for sikkerheten til både helsepersonell og pasienter.
Dør alene
I NSFs undersøkelse svarer hver femte sykepleier at de i løpet av de siste tre årene har opplevd at en pasient har dødd alene fordi det ikke var tilgjengelig personale.
– Det er et alvorlig svik mot pasientene når mennesker kan dø alene fordi det ikke er personale til stede, sier Larsen.
Hun mener dette viser hvor langt bemanningskrisen har gått, og hvilke utfordringer helsevesenet står overfor.
Politikernes ansvar
– Dette er et sterkt uttrykk for hvilke store oppgaver regjeringens «Helsepersonellplan 2040» bør bidra til å løse, sier hun.
Svarene i undersøkelsen tyder på at det er langt vanligere at pasienter dør alene i kommunene enn i spesialisthelsetjenesten.
– Hvorfor er er det slik?
– Kommunehelsetjenesten er særlig utsatt fordi bemanningen og tilgangen på kritisk kompetanse er for dårlig, sier Larsen.
Hun mener politikerne har ansvaret.
– Regjeringen og Stortinget må sørge for at kommunene har forsvarlig økonomi til å løse oppgavene de skal løse. De må ha råd til å ansette nok helsepersonell med riktig kompetanse. Uten en kraftig styrking av kommuneøkonomien er det vanskelig å sikre forsvarlige tjenester og snu bemanningskrisen i helsetjenesten, sier Larsen.
1 Kommentarer
SH
,Resultatene fra NSFs medlemsundersøkelse er overhodet ikke rystende. De er nøyaktig som forventet. Som Kenneth Ledang treffende har belyst i sine ferske kronikker: Når styringslogikken tar plassen til fagligheten, mister både ansatte og pasienter tryggheten. Det krever tross alt en helt særegen form for lederskap å skjære ned på budsjetter,senger og bemanning, samtidig som belastningen øker i form av sykere pasienter og lengere liggetid.
At denne økonomiske fabelen ikke går opp i praksis, kommer neppe som et sjokk på andre enn direktørene selv. Å drive ett helsevesen der sykepleiere skal drives på magisk viljekraft, er en dristig og feilslått strategi.
Når nesten én av fem sykepleiere vil forlate yrket, er det ingen gåte. Det er en logisk konsekvens av at det uakseptable for lengst er effektivisert inn som den nye normalen. Seks av ti opplever at pasienter ikke får nødvendig hjelp, og hver femte har sett pasienter dø alene. Men i regnearkene til sykehusledelsen ser det sikkert strålende ut så lenge det kuttes i tråd med budsjettkravene.
At det fra politisk hold løses ved å pøse ut flere studieplasser er som å tømme en lekk båt med teskje, mens man aktivt borer nye hull i bunnen. Hvis ledelsen og politikerne vil beholde det helsepersonellet de har igjen, må de slutte med den matematiske akrobatikken, stoppe kuttene og heve lønnen. Hvis ikke kan de feire neste jubileum for krisen helt alene i tomme korridorer.