Da Linn Christine Nævdal var 12 år gammel, lå hun selv på sykehus med en godartet hjernesvulst. I dag er det hun som sitter ved sengekanten og møter mennesker i noen av livets mest sårbare øyeblikk.

Når arbeidsdagen er over, finner inntrykkene ofte veien inn i diktene hennes.

– Jeg kunne nok ikke skrevet mange av diktene uten erfaringene jeg har fått som sykepleier. Hvis jeg får en tanke på jobb, skriver jeg den i notatene på telefonen, sier sykepleier og forfatter Linn Christine Nævdal.

I juni ga hun ut sin andre diktsamling, Sirkelsong. Den følger opp debuten Hev ditt blikk fra 2020 – en bok som vokste fram av dikt hun hadde skrevet helt siden tenårene.

Ville bli som sykepleierne hun møtte

Veien inn i sykepleien startet lenge før studiet.

Som 12-åring ble Nævdal operert for en godartet hjernesvulst. Selv om sykdommen var alvorlig, er det ikke frykten hun husker best.

Hun husker menneskene som gjorde en traumatisk opplevelse så fin som den kunne bli.

– Jeg har så mange gode minner fra oppholdet. Sykepleierne gjorde at en veldig alvorlig situasjon ikke føltes skummel. De var rolige, trygge og varme. Jeg tror det var da ønsket om å bli sykepleier begynte.

Hun jobbet innen helse fra hun var 16 år, før hun senere tok en desentralisert sykepleierutdanning i Bergen. I dag har hun bodd seks år i Narvik.

Etter flere år på medisinsk sengepost har hun nylig begynt å jobbe ved døgnenheten i psykiatrien.

– Jeg stortrives. Arbeidsbelastningen kan være tøff, men jeg elsker å være sykepleier. Jeg ville ikke valgt noe annet yrke.

Tegneserier ble til dikt

Skrivelysten kom nesten like tidlig som drømmen om å bli sykepleier.

Som barn laget hun små tegneseriehefter som hun stiftet sammen selv. Hun skrev eventyr om rever og bjørner, før dagboken etter hvert ble hennes faste følgesvenn.

Da hun var innlagt på sykehuset som barn, var det moren som skrev dagbok for henne.

– Jeg var for syk til å skrive selv. Senere ble det naturlig for meg å skrive ned tanker og følelser, sier hun. 

Som 16-åring oppdaget hun poesien.

– Jeg leste andres dikt og begynte å skrive for moro skyld. Jeg oppdaget at man kunne si veldig mye med ganske få ord.

Det var aldri planen å bli forfatter.

Flere år senere fant hun igjen gamle dikt på datamaskinen. Sammen med nyere tekster sendte hun manus til et forlag – mest for å se hva som skjedde.

Til hennes store overraskelse fikk hun ja.

– Det føltes veldig personlig å dele diktene. Men da den første boka kom ut, ga det meg lyst til å fortsette å skrive.

Pasientene setter spor

Mange av diktene springer ut av møter med pasienter.

Ikke som gjenfortellinger, understreker hun, men som refleksjoner over mennesker og livshistorier hun har fått ta del i.

– Jeg skriver aldri ukritisk. Taushetsplikten er helt grunnleggende. Men pasientmøtene gir meg en forståelse jeg aldri kunne fått andre steder.

Flere av diktene handler om demens.

Ett av dem er skrevet fra perspektivet til en person som lever med sykdommen.

– Jeg ønsket å vise at mennesket fortsatt er der, selv om hukommelsen svikter. Du er ikke diagnosen din.

Andre dikt er inspirert av eldre som har delt historier om krigen, tap av ektefeller eller et langt liv fylt av både sorg og kjærlighet.

– Du møter mennesker som har opplevd så mye mer enn du selv har gjort. Når de forteller, blir jeg dratt inn i deres verden. Noen historier er så sterke at jeg må skrive for å bearbeide dem, sier Nævdal. 

Skriver om døden

Døden går igjen som et tema i den nye diktsamlingen.

Det gjør også kjærlighet, savn, barndomsminner og alderdom.

– Døden har interessert meg lenge. Ikke fordi den er skummel, men fordi den er en del av livet.

Gjennom sykepleieryrket har hun sittet hos mennesker som har pustet sine siste åndedrag.

– Det er en viktig del av jobben, men det preger deg. For meg har skriving blitt en måte å bearbeide det på.

Hun mener erfaringene som sykepleier har gjort henne til en bedre forfatter.

– Mange av diktene kunne jeg aldri skrevet uten alle samtalene jeg har hatt med pasienter og inntrykkene jeg har fått på jobb.

Samtidig tror hun skrivingen gjør henne mer oppmerksom i møte med mennesker.

– Jeg lytter kanskje litt ekstra. Jeg legger merke til detaljer og historier.

Diktene avslørte noe hun ikke visste

Den første diktsamlingen rommer også noe annet.

Mange av tekstene ble skrevet i en periode da hun slet med en depresjon hun ennå ikke visste at hun hadde.

Først etter at hun flyttet til Narvik, fikk hun diagnosen og hjelp gjennom psykolog. Hun var sykmeldt i et halvt år.

Når hun leser de gamle diktene i dag, ser hun tydelig sporene.

– Som 16-åring skjønte jeg ikke at jeg var deprimert. Men når jeg leser diktene nå, ser jeg det. De bærer preg av dystre tanker og følelser jeg ikke helt forsto den gangen, sier Nævdal.

Hun beskriver både tiden som pasient og erfaringene som sykepleier som viktige deler av livet.

– Jeg ser på det som en styrke at jeg har hatt det tøft. Jeg har både vært sykepleier og pasient. Jeg har med meg begge perspektivene når jeg skriver. 

– Ikke vent

Ved siden av en jobb i full turnus finner hun tid til å skrive når inspirasjonen melder seg.

Noen ganger tidlig om morgenen. Andre ganger etter kveldsvakt.

Hun skriver i perioder, ikke etter en fast plan.

– Skriving er fristedet mitt. Selv om jeg kan kalle meg forfatter, er det først og fremst en hobby og en fristed.

Nå håper hun leserne finner et dikt som treffer dem.

– Ingen dikt treffer alle. Men kanskje ett betyr noe for én leser, og et annet for en annen.

Hun har allerede begynt å tenke på neste prosjekt – en barnebok.

Og rådet til andre sykepleiere som går med en kreativ drøm, er enkelt:

– Ikke utsett det. Får du en idé, skriv den ned. Du trenger ikke å vite hele historien før du begynner. Ikke la deg stoppe av alt du ennå ikke har fått gjort. La kreativiteten blomstre, og gjør ting i ditt eget tempo.