Kriser, utfordringer og store problemer står i kø. Ikke minst i helsevesenet, kan vi opplyses gjennom ulike medier. Noen må ta ansvar. Noen må gå! Vektøkninga i en gjennomsnittlig husholdning i Norge er bekymringsfull. Vi følger samme trend som alle vestlige land, og den lover ikke bra. Vektøkning kommer av mangel på mosjon, ofte kombinert med økt sukkerinntak og for mye mat i forhold til aktivitet. Det gir nå sykdomsutslag i alle aldersgrupper, og koster mye penger i et fellesskap som vårt. Derfor er det riktig og viktige hensyn å ta med dette i alt fra samfunnsplanlegging til det som står på kjøkkenbordet - og vegen både du og jeg og maten får fra butikken til vi kommer fram.

"Takk for at du går" står det skrevet i mange gater i Trondheim nå. Det er et politisk budskap med mange sider. Alle må gå mer. Dessuten må gjerne flere få sparken også, det er et gammelt godt og effektivt framkomstmiddel.

I en mer stillesittende hverdag, hvor dataspill som Pokemon Go foregår i biler som siger fram i trafikken for å etterligne gange, har vi flere problemer. Inkludert transportmessig trøbbel. Nå søker Stiftstaden etter "Årets fotgjenger" også. Har løsgjengeriet gått for langt? http://miljopakken.no/nyheter/kjenner-du-arets-fotgjenger-i-trondheim

En av mine bedre turkamerater for tida er en Cruiser X200. Kanskje oppkalt av produsenten etter Harry Potters legendariske Nimbus 2000. Sopelimen hans kunne fly, men min sparkesykkel er sammenleggbar og får plass nesten overalt. Dermed kan jeg lange ut hvor det skal være uten å bli for sliten. Som hverdagstransport mellom bussturer er det ideelt, og jeg er garantert mine aktive 30 og vel så det i løpet av en arbeidsdag. På ferieturer er sparksykling bare morsomt. Barn tror jeg er syk, andre voksne blir ofte litt brydd. Samme det. I framtid må vi alle ta større ansvar for egne transportvalg. Den norske forestillinga om el til alt kan ikke vare. Både elbiler og elsykler og elmopeder må både lades og parkeres. De potensielt fortrenger også behovet vi har for å røre på oss. Som heiser også gjør.

Dessuten: Vekta bryr seg ikke om din komfort i det daglige. Du blir ikke svett av slikt. Du må kanskje be om å få gå, du også?

Svar til Helseminister Bent Høie 8.august 2016 http://www.dagbladet.no/kultur/regjeringen-treffer-eldreblink/60360687

Kjære helseminister Bent Høie,

er det mulig å be om litt respekt?

Er det mulig for deg som landets helseminister å gjøre det Astrid Lindgren sa at folk med makt bør gjøre om de ikke skal kastes ut? Nemlig å lytte til sitt folk?

Du hevder i en kronikk i Dagbladet Meninger den 8.august i år, at regjeringen treffer blink i eldreomsorgen. Dette hevder du uten å ha snakket verken med fagfolkene, pasientene eller pårørende i eldreomsorgen. Ikke engang du kan hevde at dette er å vise respekt?

I din kronikk viser du ganske så enkelt at du ikke har den ringeste kunnskap om eldreomsorgen i dagens Norge. Nei, jeg klandrer deg ikke for det, du er utdannet kelner, og har ikke fagkunnskap fra eldreomsorgen. MEN du sitter nå og styrer denne eldreomsorgen i Norge, og da må vi kunne forvente at du nettopp viser respekt for oss som er her ute i landets eldreomsorg daglig. For pasienter, for fagfolk, for pårørende. For er det en ting vi ser klart og tydelig nå, så er det at du med dine fine, tomme ord ikke treffer blink, men du bommer.

Du skriver: «Våre viktigste mål i eldreomsorgen er å bygge flere sykehjemsplasser og sørge for at de eldste og skrøpeligste på sykehjemmene får bedre helsetjenester og bedre pleie. Her gjør vi mye.»

Hva slags mål er det? Å bygge flere sykehjemsplasser og sørge for bedre helsetjenester for de som bor i sykehjemmene? Det er kun tomme, innholdsløse ord dette. De skrøpelige eldre som bor i sykehjem, eller i eget hjem, i dag; de skal ha faglige forsvarlige helsetjenester de, allerede i dag. Disse menneskene skal ha et verdig liv, i dag. Det eksisterer en verdighetsgaranti, Forskrift om en verdig eldreomsorg, fra 15.11.2010, fastsatt ved kgl. res 12. november 2010 med hjemmel i Lov om kommunale helse- og omsorgstjenester m.m. (helse- og omsorgstjenesteloven).LOV-2011-06-24-30 sist endret LOV-2016-06-17-45 fra 01.07.2016

Hvordan forholder dagens regjering seg til denne forskriften og de eksisterende lovverk? Hvordan sørger dagens regjering for at de eksisterende lovverk og forskrifter faktisk overholdes? Hva nytter nye, fine ord, om ikke eksisterende lovverk overholdes? Det er det første vesentligste spørsmål i denne sammenheng nå.

Hva hjelper nye sykehjemsplasser, om ikke regjeringen kan sikre at eksisterende lovverk, om forsvarlige og verdige tjenester for menneskene det gjelder ikke kan overholdes?

Så sier du videre: «Det arbeider mange dyktige og engasjerte mennesker i eldreomsorgen. Men mangelfull kompetanse hos ansatte fører til mangelfull behandling av skrøpelige og syke eldre mange steder. Det kan vi ikke leve med. Derfor har vi satt av 1,2 milliarder kroner i årets statsbudsjett for å heve kompetansen og få ned andelen ufaglærte.

Gjennom Kompetanseløft 2020 gir vi tilskudd til grunnutdanning, videreutdanning og etterutdanning av ansatte i omsorgstjenesten. Dette er regjeringens plan for rekruttering, kompetanse og fagutvikling i de kommunale helse- og omsorgstjenestene»

Her kommer et meget sentralt spørsmål inn herr helseminister. Hva vet du om mangel på kompetanse i eldreomsorgen? Jo, det er for mange ufaglærte, veldig mange steder rundt i Norges land, det har du for så vidt rett i. MEN hva er årsaken til mangel på kompetanse i eldreomsorgen? For å si det sånn; det hjelper absolutt ingenting å utdanne flere så lenge det ikke gis arbeidsvilkår å leve med for folk med kompetanse. Det finnes faktisk mye fagkompetanse rundt omkring allerede i dag. Det nevner du ikke. Men denne fagkompetansen forsvinner fra eldreomsorgen, og fra helsetjenestene generelt, fordi det ikke finnes arbeidsvilkår å leve med! Disse manglende arbeidsvilkårene er mange.

• Mangel på heltidsstillinger
• Stadig underbemanning og overbelastning på de som jobber slik at de enten går over i andre yrker, eller blir syke
• Turnusordninger som ikke er forenlig med et liv utenom arbeid. Og her går dagens regjering altså inn for å svekke samarbeidet med fagorganisasjonene, og at arbeidsgivere selv skal ha full styringsrett over de som er fagfolk med den kompetanse som eldreomsorgen så sårt behøver.

Det er helt sikkert at det ikke blir mer fagfolk, mer fagkompetanse i eldreomsorgen med denne politikken her. Dette gir mindre fagkompetanse i eldreomsorgen, og helsetjenestene, om dere bevilger penger til utdanning aldri så mye.

• Mangel på tillit til fagkompetansen, og mangel på myndighet til fagutøvelse.

Den detaljstyring vedrørende ernæring, legemiddelbruk og demensoppfølging som du nevner i kronikken er jo bare noen eksempler på dette med manglende tillit og manglende myndighet. Når jeg som sykepleier ute i feltet opplever at dere kommer med detaljerte tiltak for eksempel vedrørende ernæring så kan jeg ikke annet enn å riste på hodet av de pålegg dere kommer med. Ingen får bedre ernæringsstatus ved å veies ukentlig eller månedlig. Det jeg da kan registrere er om vekten går opp eller ned, men det sier rimelig lite, og endrer ingenting, om ernæringstilstand og livskvalitet, som er to sider av samme sak. Dette er et uhyre komplekst felt innen eldreomsorgen, noe jeg som sykepleier med tilleggskompetanse og rikelig erfaring vet mye om. Jeg forstår at du som kelner ikke kan ha denne innsikten. Det er OK. Men du må høre på hva jeg sier.Når vekten til fru M går opp, eller ned? Er årsaken matinntaket? Eller kanskje er det hjertesvikten? Eller kanskje er det mistrivsel, eller dårlig mat, eller noe så naturlig som at kroppen nå arbeider for noe helt annet, for komplekst til å gå inn på her?

Men hva er da det viktigste; å bruke ressursene på å veie? Eller å ha nok fagfolk med fagkunnskap, kjennskap til, og samarbeid med de aktuelle pasienter og pårørende, tilgjengelighet og samarbeid med kjøkken og det å kunne lage måltidene til en vesentlig aktivitet og trivselsfaktor i hverdagen, og ved hvert måltid? Jeg mener det har lite å si at en ordfører imponeres av påleggsvalgene i kjøleskapet, som er større enn i hennes hjemlige kjøleskap. Det som betyr noe er hvordan maten er for de pasientene som faktisk betaler for, og skal leve av denne maten.

Slik kan jeg fortsette med også de andre punktene du ramser opp, men dette vil ta for stor plass. Du får stole på meg, at dette kan jeg veldig mye bedre enn deg. Det vi nå trenger for å leve opp til verdighetsgarantien er at fagfolk faktisk har myndighet til å sette inn de rette, og viktigste tiltak for hver enkelt pasient, og at det er vi som har ansvaret hos pasientene som skal ha myndigheten til dette, ikke byråkratene i departement, og kommuner. Med dette vil også jobben for folkene med fagkompetansen oppleves så meningsfull at de blir i eldreomsorgen.

Så sier du helseminister Høie: «Vi har store lederutfordringer i helse- og omsorgssektoren. Det skyldes både mangel på ledere og mangel på lederkompetanse. Derfor har vi i samarbeid med Handelshøyskolen BI opprettet en egen lederutdanning for sektoren.»

Ja, det er store lederutfordringer innen helse- og omsorgssektoren i dag, det har du rett i. MEN du sier her ingenting om hvordan den aktuelle lederutdanningen dere satser på skal være. DET, herr Høie, er et vesentlig punkt, NEMLIG. Ved Dronning Mauds Minne har de en lederutdannelse for førskolelærere. Det de der lærer om for eksempel New Public Management, er at dette er en gammeldags, og utrangert ledelsesmodell/organisasjonsmodell. Hvordan vil dette bli i den lederutdanningen dere skal arrangere i samarbeid med Handelshøyskolen BI? Hvordan sikre at ledere gjennom sin videreutdanning opprettholder sin helsefaglige bevissthet og opprettholder respekten til helsefaglige begrunnelser, i like stor grad som økonomifaglige og systemfaglige begrunnelser? Der er vi jo ikke i dagens Norge, der kroner og ører og systemlojalitet har forrang, foran menneskeverdet. Dette er et uhyre sentralt spørsmål, NEMLIG.

Så til sist må jeg påpeke en vesentlig svikt og mangel i helseministerens kronikk når det gjelder å treffe blink i eldreomsorgen for framtiden.

HVA GJØR REGJERINGEN VEDRØRENDE SAMHANDLINGSREFORMEN OG 24-TIMERSREGELEN? Å tro på en bedring, på en verdig og forsvarlig eldreomsorg for framtiden, uten å gå inn i denne tematikken er å følge bøygens råd, og gå utenom.

Innføringen av samhandlingsreformen i 2013 medførte en tragedie av en endring for eldreomsorgen, og et massivt endret press på kommunene, som ikke er kompensert for i form av kroner og ører, eller i form av kompetanse ute i kommune-Norge. Den dagen denne reformen ble innført ble det mye, mye vanskeligere og mer skremmende å bli gammel, eller å være pårørende til et gammelt, sykt menneske i Norge. Kommunene presses til å ta hjem pasienter de ikke har mulighet til å ta i mot med det antall fagfolk og den kompetanse de har. For om de ikke gjør det, får de massive straffekroner å betale til helseforetaket. Helseforetaket tjener på å melde gamle, syke mennesker utskrivningsklare så fort som mulig, og heller skrive dem inn på nytt etter kort tid. Pengene rår, og gamle, syke mennesker sendes i rotløs skytteltrafikk mellom ulike tjenester innen helseetatene i Norge. Menneskenes sårbarhet og følelser betyr null, og selve systemet påfører de det gjelder flere symptomer og plager, fordi et slikt vanvittig system med økonomistyring og markedsfundamentalisme råder i vårt samfunn.

Samhandlingsreformen, og Helseforetakene, er et særdeles førende aspekt ved dagens eldreomsorg, og så kan altså vår egen Helseminister få seg til å hevde at han treffer blink i eldreomsorgen uten å nevne disse aspekter overhodet.

Ja, hva annet kan jeg da si enn at han viser at han ikke har kunnskap om det han snakker om?

Jeg vil skrive igjen.

Jeg er bare blitt slik.

Oftest blir det også for langt, men …

Jeg tror på menneskeverdet.

Den viktigste verdi av alle.

Den eneste ekte verdi.

En verdi ingen har rett til å krenke.

Menneskeverdet.

Verdig eldreomsorg, denne siden, har fått opp øynene til veldig mange. Stadig flere begynner å skjønne at mange syke, hjelpetrengende mennesker i Norges land får sitt menneskeverd krenket daglig. Også at veldig mange dyktige fagfolk innen disse tjenestene får sitt faglige menneskeverd krenket daglig.

New Public Management har nemlig fått ødelagt de norske verdiene våre, over vårt ganske land. Tilliten og selvrespekten som Einar Gerhardsen og hans samtidige anorakk-kledde venner, bygde opp i samfunnet vårt, og bygde velferdssamfunnet vårt på, dette har blitt mer og mer fraværende i vårt NPM-samfunn ( http://www.dagbladet.no/kultur/den-norske-modellen-og-tilliten-til-arbeid/60235004)..

Dokumentene har all makt. Og språket vårt forvitrer, bort fra sine egentlige meninger. Slik byråkraten i en Oslobydel for mange år siden misbrukte Dorothea Orem sitt begrep om egenomsorg i sykepleien. Byråkraten forvrengte begrepet til noe som bedre passet et mål om økonomisk balanse og overskudd (https://sykepleien.no/2016/01/fra-faglige-til-byrakratiske-begreper).

Ledere i eldreomsorgen har den siste tiden fått mye vel berettiget kritikk. Ledere har en stor betydning på kvaliteten i tjenestene de skal lede. Ingen tvil om det. Samtidig så vet jeg også at mange dyktige ledere rundt omkring føler at dette er både vondt og de kommer i klem mellom ønsket om å yte en god jobb og mange andre aspekter i jobben, som nå også påvirkes av vår kritikk mot ledere i omsorgstjenestene.

Jeg vet det er store forskjeller mellom ledere. Ingen tvil om det. Tidligere har jeg gått til sterkt forsvar for alle dyktige pleiere (sykepleiere, hjelpepleiere og pleieassistenter) og har forsøkt å synliggjøre hvordan NPM-systemet gjør det umulig å gjøre en god faglig jobb for pasientene i dette makabre systemet som jeg kjente på kroppen hver bidige dag som sykepleier i Trondheim kommune. Noe av det vanskeligste jeg opplevde der i byen, var at det var ikke mulig for meg å gi kritikk til enkeltpleiere som jeg så sa eller gjorde uakseptable ting til pasientene, fordi jeg også så de var så skviset i dette arbeidsoppgavepresset at jeg kjente jeg ikke kunne laste dem (http://trijaks-graff.blogspot.no/2016/03/kjre-ordfrer-rita-ottervik-og-…).

Jeg har alltid stilt store og strenge krav både til meg selv som sykepleier, og til mine kolleger. Jeg har også stått tydelig fram med dette. I Trondheim var dette rett og slett en umulighet, på grunn av systemet, på grunn av NPM.

Jeg VET at dette, denne maktesløsheten, denne hjelpeløsheten, også gjelder for mange ledere. Bevisstheten om denne hjelpeløsheten vil nok variere blant lederne rundt omkring. Den lederen i Trondheim som sa til meg etter et tv-innslag, at man jo måtte forvente at flere av pasientene løp nakne rundt i korridorene i sykehjem, denne lederen har ingenting overhodet å gjøre i en slik posisjon. En slik leder har mistet totalt kontakten med sykepleiefaget sitt. Hun er kun ute etter posisjonen, og fraskriver seg selv ethvert ansvar, slik NPM gjør.

Men det er andre ledere som virkelig vil yte det beste både for pleierne sine, og for pasientene, fordi de skjønner sammenhengen mellom dette. Det er ledere som virkelig er seg sitt ansvar bevisst, og vil ta dette ansvaret, som skvises i systemet NPM, slik dyktige fagfolk skvises i sine roller og sitt ansvar. Dette er det tragiske som nå skjer. Heldigvis finnes det noen steder igjen, der det er ledere som både vil ta ansvaret de har, og som også får dette til. Enda!

Og dette er det virkelig tragiske. Det virkelig vanskelige.

Fordi vi har fått denne språkbruken som har tatt så overhånd, med NPM. Vi er faktisk alle og enhver påvirket av dette språket, så til de grader. Vi må få fram bevisstheten om dette og ta denkampen, om vi skal klare å snu utviklingen. Fordi språk har makt.

Hva er det ledere har av oppgaver rundt omkring som skviser dem?

Da jeg var leder var mitt mål som avdelingssykepleier å tilrettelegge, og støtte, for at personalet skulle kunne klare å ta det pasientansvar de hadde. På et vis en utvidelse av selve sykepleiefaget.

Å være tilstede i rapporter, stille spørsmål, og stille krav, det var en måte å gjøre dette på. Få tilbakemeldinger på hva som var oppnådd, møte kritiske spørsmål til mine pasientmål, i rapportene, var også en del av jobben. Å bruke mye tid og energi på turnuser, ja. Men turnusarbeid er faktisk en helt vesentlig del av avdelingssykepleiers oppgaver og ansvar for å yte god personalomsorg, slik at de kan yte en god faglig jobb, og forbli i avdelingen. Det er ikke en oppgave en hvilken som helst sekretær kan utføre. Fordi personalets turnus påvirker pasientbehandlingen, faktisk.

Nå får ledere rundt omkring uendelig mange flere oppgaver og ansvar. Som kanskje sekretærer kunne utføre? Skrive brev til pasienter og pårørende om vedtak og klagemuligheter. Generere lister for å få inn riktig betaling for tjenester som koster penger. Kontrollere at lønnsavdelingene følger opp riktig lønnsutbetalinger, sykemeldinger, tilbakebetalinger fra NAV, møter med NAV i henhold til sykemeldinger og sykepenger, arbeidsavklaring osv. osv. Det store byråkratiske løpet vi er så innsauset i, tar stadig mer av ledernes arbeidskapasitet.

Så er det IPLOS og rapporter i form av tall som øvre ledere skal legge fram for rådmenn og politikere. Tall som ikke er i nærheten av å vise hvem menneskene pasientene er og hvilke behov de har. Så leser en rådmann at sykepleier A har brukt 15, eller 30, minutter på å rulle håret til fru K, og mener at dette har da ikke sykepleieren noe med å gjøre. Men da har ikke rådmannen snakket med sykepleier A, eller fru K, og vet ikke hva mer, i form av livgivende omsorg som foregikk i disse minuttene. Likevel har rådmannen myndighet til å si at hårrulling, det skal ikke sykepleierne gjøre mer.

Og dette her, se det skjer hele veien nå. Se hva vi selv etterspør og krever, når vi vil ha en bedre eldreomsorg! Er det ikke kriterier, standarder og lister vi står og roper om?

Er det ikke mitt hjertebarn legemiddelbruk, som skal inn i en standardisert form, jeg skriker om? Mens sykepleier Ola vil ha livsglede inn i en slik standardisert form fordi det er hans hjertebarn? Politikerne slår til, og setter mye penger inn i disse delprosjektene her. Penger som tas fra tilliten og arbeidsrommet til fagfolkene, og lederne nær pasientene, og som de heller burde ha?

Vi som er nær pasientene skvises bare mer og mer, og får mindre og mindre tid og muligheter til å yte en god og ansvarlig jobb for pasientene. Mens politikerne tror de bidrar til en glimrende eldreomsorg. Direktører og andre byråkrater sitter sentralt i kommunene og tror de gjør en viktig jobb, og har ikke egentlig peiling på noe som helst. Men de koster mange penger. Penger som kunne kommet pasientene til gode på en mye mer konstruktiv måte, nærmere pasientene.

Jo jeg tror virkelig at det er vi som vet hvor pasientene er, og vet hvem de er, som må få tillit og kan ta ansvar, som må få pengene nå. Ord om hverdagsrehabilitering og mestring er viktige. For mange.

Men når du nærmer deg 90 år, er avhengig av hjelp til alt, sliter med ditt eget selvbilde og nattesøvn, har mistet de fleste i din omgangskrets og ikke klarer noe mer, så har du lov til å kjenne på at du ikke makter, ikke orker, å gjøre selv. Du er likevel et verdifullt menneske, selv om du har som ditt høyeste ønske at døden nå snart skal komme, men godtar at dette rår ingen av oss noe med.

Menneskeverdet skal hedres, også når det eneste du trenger er omsorg.

Det eneste du trenger er forsikringer om at du fortsatt er verdifull og ikke en byrde.

Se, dette språket her forstår ikke byråkratene, eller NPM.

Store deler av min yrkeskarriere har vært tilbragt innenfor akuttmedisinen. For det meste har jeg jobbet som sykepleier på legevakt, i tillegg til et par somre i ambulansetjenesten. Før dette jobbet jeg som sykepleierstudent innenfor psykiatrien.

Når jeg tenker tilbake på vaktene jeg hadde innenfor psykiatrien så husker jeg at vi hadde lange rapporter om pasientene, vi snakket om diagnosene deres, GAF, MADRS, hvorfor pasienten nå var innlagt og hvilke problemstillinger pasienten hadde. Vi tok stilling til tilsyn og suicidalfare.

Innenfor akuttmedisinen og somatikken for øvrig opplever jeg en betydelig annerledes tilnærming til de psykiatriske pasientene. Både i forhold til hvordan en forholder seg til pasienten og til hvordan pasienten omtales. Dette er til dels skremmende og vitner om et ofte stort fravær av kompetanse og interesse for dette svært store fagfeltet.

Hvordan hadde du tenkt om du fikk denne rapporten av en kollega?

«Vi har en somatisk pasient inne på rom 5, han har en lang somatisk sykehistorie og kommer nå hit grunnet en somatisk problemstilling. Vi må få en lege til å gjøre en somatisk vurdering av han. Innleggende årsak er somatikk, han er ikke aggressiv.»

Etter en slik rapport hadde du neppe følt at du forstår godt hvorfor pasienten er her, hva han feiler og hvordan du best kan hjelpe han. Men det er nettopp slik psykiatriske pasienter ofte blir omtalt og rapportert om - av og til er disse rapportene så korte som «vi har en psyk. inne på rom 3». Det er som om en del av oss innenfor somatikken bare har valgt bort en stor del av pasientmassen. Paradoksalt nok så er det få ting vi irriterer oss mer over enn psykiatrisk personell som ikke kan forholde seg til somatikk, men vi er jo akkurat like ille, om ikke verre, i somatikken. Dessverre er denne pasientgruppen blant sykepleiere og leger i somatikken ofte en svært lite ettertraktet pasient, og jeg har faktisk sett folk gjemme seg eller raskt finne noe annet å gjøre når psykiatriske pasienter skal tas imot.

En pasient med en psykiatrisk problemstilling har akkurat like mye rett på god faglig behandling og sykepleie som en somatisk pasient. Vi bør tilstrebe at disse pasientene også får gode journalnotater, god observasjon, god rapport og god pleie. Vi sykepleiere liker ofte å si at vi er legens øyne på stedet og at våre observasjoner betyr noe. Det er derfor viktig at vi bruker denne dyrebare observasjonsevnen på de psykiatriske pasientene også, akkurat som på de somatiske.

Psyk, psykvurdering, vurdering av lege, uavklart m.m. er ikke fullverdige sykepleierdiagnoser eller gode nok grunner til henvendelser til for eksempel legevakt. Akkurat som at vi bruker begreper som brystsmerter, koronar sykdom, mulig cerebral hendelse, KOLS-forverring, kuttskade m.m. bør vi også i større grad kunne definere hvorfor den psykiatriske pasienten har oppsøkt hjelp. Jeg merker også selv at etter en god stund i somatikken er det vanskelig å sette ord på enkelte av de psykiatriske pasientene sine hovedproblemer eller grunn til henvendelse.

Pasienter innenfor psykiatrien har i en årrekke blitt stigmatisert, uglesett og underbehandlet. Norge er et land som jeg føler har kommet langt på dette området, og jeg synes det foregår mye bra arbeid innenfor psykiatrien. Det er viktig at også somatisk personell tar del i dette arbeidet og øker fokuset på psykiatri innenfor somatikken. Vi forventer at psykiatrisk personell forholder seg til somatikken, så en bør kunne forvente det samme andre veien.

Innenfor ambulansetjenesten har flere helseforetak lansert psykiatriambulanser bemannet med to ambulansepersonell og en psykiatrisk sykepleier. Enkelte legevakter har også tilbud om samtaler med psykiatrisk sykepleier på dagtid. Kanskje kan den psykiatriske sykepleierens rolle styrkes enda mer på legevakt og i akuttmottak. En tilstedeværelse av psykiatrisk sykepleier kan også bidra til å styrke kompetansen til de andre sykepleierne på den enkelte instans.

Akkurat som vi finner somatiske pasienter innenfor psykiatrien, finner vi også psykiatriske pasienter innenfor somatikken. Dette må aldri glemmes, og de fortjener akkurat like god sykepleie som alle andre.