Jeg hater å få kritikk ! Det får meg til å miste grepet og gå i forsvar !

Kritikk gjør vondt. Den overrumpler meg og setter meg ut av spill.

Er det noen som kjenner seg igjen?

I mitt arbeid som konsulent, coach og veileder har jeg møtt mange som responderer slik på kritikk. Selv har jeg også hatt mange slike ubehagelige opplevelser. Det er sterke følelser i sving og mye energilekkasje.

Jeg har erfart at det finnes en vei ut av det.

Tema «kritikk» er i seg selv spennende. Den har en struktur som kan læres og observeres. Når situasjonen oppstår, kan man som regel «snu vinden» ved å følge konkrete «kjøreregler». Kunsten er å «lekke ut» harmoniske vibber når den andre minst venter det.

Å gi kritikk

Å kritisere er egentlig en klønete måte å rope om hjelp. Følelsene har tatt overhånd. Du glemmer deg. Du går i fella. I stedet for å be om det du trenger – kritiserer du andre.  Kritikk rommer et skjult behov. Brutte forventninger er det vanligste behovet som blir til kritikk. «Du ser meg aldri, hva er poenget med å være i et team ?», kan omformuleres til: «Jeg savner deg», eller «Jeg vil gjerne at vi snakker oftere sammen». «Du bidrar ikke mye», kan omformuleres til «jeg ønsker meg flere innspill fra deg».

Virkeligheten forvrenges og gis utløp gjennom primitive uttrykk. For eksempel å skylde på andre. Den som kritiserer ønsker respons mer enn å ramme deg.

Å gi kritikk er en måte å be om det du trenger. Som mottaker – husk dette.

I konflikt med meg selv

Dypest sett kan vi bare være i konflikt med oss selv. Du kaller meg en idiot. Da har jeg i teorien valget om jeg vil la meg krenke eller ikke. Jeg har et problem om jeg lar deg få makt over meg. Dette innlegget handler om å ta makten tilbake. Jeg må overstyre. Gjøre noe som oppleves kontraintuitivt i øyeblikket.  Autopiloten må skrus av. Når trykket stiger trer ryggmargen inn og du handler lett på refleks. Psykologsøstrene Ihlen beskriver denne prosessen som å bruke hodet der hvor magen hyler. Jeg må beherske å skille tema og prosessen som pågår oss imellom.

Vi er vant til å sette merkelapper og å vurdere hverandre: «Han er så overfladisk», «hun er for slurvete», eller «han tar så stor plass». Vi sier ikke vårt behov: «Jeg trenger å gå i dybden», «jeg ønsker meg tellekanter», eller «jeg trenger å si noe». Vi speiler våre behov i andres adferd. Vi legger over på andre det vi selv vil ha. Det kan være smertefullt å ta bolig i egne behov. Det krever synliggjøring og ofte handling eller endring.

Et paradoks

Å fortelle andre om egne behov gir trygghet i relasjoner. Bånd til kollegaer blir sterkere. Det blir fredeligere enn å få kritikk. Du lytter og fokus er heller å lytte til den andre enn å forsvare deg selv. Jeg har selv erfart dette i eget liv – det anbefales. Dette er lurt.

Oppfatter du deg akseptert eller avvist i situasjonen? Det vil avgjøre din spontane reaksjon. Kunsten er å kjenne til at den andres kritikk av deg er et omskrevet behov hos den andre. Først da kan du velgeå reagere uten forsvar. Selv om du der og da kjenner deg avvist. Kritikk handler ikke om deg, men om den andre.

Når vi får kritikk, er det vår reaksjon som er problemet. Ikke ordene. Jo tettere relasjonen er, jo hardere treffer kritikken. 

Å ta imot kritikk

Jeg oppmuntrer alle til å trene på å ta imot kritikk. Å beherske denne ferdigheten gir deg styrke.

Her er noen nyttige verktøy.

Behold roen og ikke svar med en gang. Gi uttrykk for at du er enig eller delvis enig, responder på ordene som brukes, ikke tonen. Tonen kan lett krenke deg, men er ikke det vesentligste i budskapet. Skill sak og person. Ikke gå i forsvar og trekk noen dype pust underveis. Det vil hjelpe deg til å forholde deg rolig.

Dette kan høres lett ut, hvorfor er det da så vanskelig?

– Måten du reagerer på har du lært for lenge siden og er innøvd over lang tid. Derfor kan det ta tid å endre ditt eget reaksjonsmønster. Etter hvert vil du oppdage at når du lytter og ber om eksempler, så kan du faktisk lære noe. Gi deg selv tid til å fordøye kritikken, ikke lukk ørene og tenk «nå begynner hun igjen». Da ender du med å sitte fastlåst i historien og du kommer aldri videre. Husk at hvordan du takler å få kritikk vil påvirke hvordan du oppfattes av andre.

Episode fra sykehus (anonymisert samtale mellom to sykepleiere)

Kunsten:

• pust
• ta imot
• utforsk
• juster i fremtiden

A: Du tar så stor plass på morgenmøte, du snakker jo hele tiden.

B: Åh, … gjør jeg det…..??

B: (Trekker pusten) Oi, så bra du sier fra. Har ikke tenkt sånn på det.

A: Jeg føler meg helt dust, får ikke sagt noe. Jeg kan jo innrømme at jeg har behov for å delta mer.

B: Å ja, det visste jeg ikke. Hm….er det noe jeg kan gjøre på en annen måte ? Hva kan jeg gjøre annerledes?

A: Nei, kanskje du kunne…… Er det mulig at du tar noen pauser og har blikkontakt med meg?

B: Ja…..det går vel…..det skal jeg prøve på. Jeg vil veldig gjerne ha deg mere med.

A: Tusen takk, unnskyld for at jeg eksploderte litt. Skvatt litt selv.

Jeg kan ikke kontrollere hva andre sier, men jeg  kankontrollere hvordan jeg selv reagerer. 

Norsk arbeidsliv er et gjennomarbeidet system. Vi har avtaleverk for mye. Når bedriften eller organisasjonen har en tariffavtale, da er mønsterbeskyttelsen på plass. Både for arbeidsgiver og arbeidstaker. Dette skal sikre et avtaleverk og håndtere hvordan partene skal forholde seg til hverandre.

Noen ganger blir det forholdet vanskelig. Da er det godt å være medlem av noe større enn seg selv. Fagforeninger ivaretar mye. NSF er det soleklare valget for sykepleiere her til lands, og som landets fjerde største fagforening har vi makt. Det har våre motparter i arbeidslivet også, så vi behøver all vår styrke.

Når arbeidsforholdet for den enkelte går galt, og arbeidsgiver blir en reell motpart, da er avtaletekster og intensjoner i disse helt avgjørende. Da ser den enkelte hva en avtale med en fagforening er verdt. Når noen arbeidsgivere er på tulltur, og glemmer hva en tariffavtale medfører i rammen av en inkluderende hovedavtale, da er vi verdens beste venner for våre medlemmer. Mange tar oss for gitt, vi tillitsvalgte som er de første for å tale andres sak. De som har sett resultatet av vår innsats, forstår. De som antar at alt skjer av seg selv, er lykkelig uvitende.

Hva en avtale faktisk er verdt handler mye om hvordan den blir brukt. Det er litt som ellers i livet; formaliserte forhold er alltid mer solid. Fordi det skal bety noe! (Se gjerne denne: https://sykepleien.no/blogg/2016/04/er-du-lydig-eller-lojal). Arbeidsgivere som glemmer dette, og som dermed havner på tulltur, må inn på samtalerommet med oss så snart vi finner slikt. Et forhold kan alltid reddes om begge parter forstår at noe er galt. Om den ene parten derimot alltid skal ha viljen sin, kan det etterhvert bli vanskelig.

Avtaler bygger på gjensidig tillit. Ordet som staves likt både forlengs og baklengs. Prisen for å glemme slikt kan bli høy. Kan hende er det da et annet slikt ord som blir det gjeldende: regninger. Dem er det alltid dyrt å glemme...

Smak på overskrifta en gang til. Mange stusser over at jeg tillater meg å stille spørsmålet.

For det er viktig å dra i samme retning, og at vi er enige om å jobbe sammen - ikke mot hverandre. Men hør på dette: Jeg møter mange som forteller historier som viser at økonomi trumfer fag. Særlig i kommunene. Sykepleiere som oppgir at de opplever å bli presset til lydighet av ledere som vet de drar strikken for langt. Ledere som likevel gjør det fordi de er fortalt at grensene er satt. At økonomien er stram, at det må eksistere økonomisk disiplin med konsekvenser. Men hvem skal ta disse konsekvensene, og hva skal de være? Om jeg overdriver? Slett ikke. Historiene vil komme, vi må til bunns i dette.

Er det slik at lydighet i pleiesystemer belønner de lederlydige, og straffer de pasientlojale? De som forstår at lover og rettigheter er hevet over lokalpolitiske føringer. Slike føringer og beslutninger som kan være tatt uten nødvendig styringsinformasjon, fordi denne ikke presenteres? Lojale fagfolk kan være slitsomme for lydige ledere. Ledere som står midt i striden mellom for høye politiske ambisjoner, og for lave tilgjengelige ressurser og få fagfolk.

Så lenge lydighet til stabssjefer er viktigere enn lojaliteten overfor pasientens lovlige rettigheter, så er spørsmålet i overskrifta både vesentlig og viktig. Når den lydige velger å tie, kan det være lojalt å varsle i fra. Tenk litt på det neste gang du vurderer hva du skal gjøre.