Jeg har sett for mye dritt til å tie. Jeg heller litt malurt i begeret nå, jeg mener vi trenger det.

Kanskje var det dette som skjedde: En mandag ettermiddag i desember slaktes en 14 år gammel mørkhudet gutt ned på en skoleplass i Kristiansand. Udåden skjer av en jevngammel lysere gutt. En tilfeldig tilstedeværende tobarnsmor i slutten av førtiårene ser det hele mens hun er ute og lufter hunden, og iler til for å stoppe det hun opplever som et brutalt angrep. Hun blir belønnet med dødelige knivstikk. Begge ofre fraktes til nærmeste sykehus, men det er for sent og skadene for store.

Nyheten ryster landet, og mange er spørrende til at dette skjer. Noen andre er ikke fullt så overrasket. En rekke nettsteder har i årevis bedrevet grov innvandrerhets, og først og fremst: hatretorikk basert på rasisme.

Religion og etnisk bakgrunn blandes i en giftig miks. Deler av denne retorikken har klangbunn helt inn i den norske regjering, og det er forbi skammelig. Det er farlig, og det må adresseres av langt flere som er opptatt av det humanistiske perspektivet i vårt åpne samfunn.

Like lite som sykepleiere skal bry seg om pasientens hudfarge og religion, like lite skal dette definere menneskeverd i vår verden. Den som tier, samtykker. Språk er makt, og ord kan være ammunisjon om det ikke avvæpnes tidlig og kraftig nok.

Vi har så alt for mange eksempler på dette, og kan ikke late som om vi ikke vet. Vi er et reisende folkeferd, og som resten av verdens befolkning får vi mange impulser på våre veier. Både hjemme og ute.

I Stavanger sitter eldre menn i institusjonen "Blidensol" og insisterer på at helsepersonell ikke kan bruke hijab på jobb. Likestillings- og diskrimineringsombudet sier at dette strider mot norsk lov, og kommunen forteller sykehjemmet at de skal akseptere hijab som arbeidstøy. Styret ved institusjonen sier nei.

Helsearbeiderne som velger å jobbe i sektoren, som tilfører ettertraktet arbeidskraft, er plutselig et problem. Hva har så dette med hatretorikk å gjøre? Begge disse sakene, uansett sannhetsvalør, har fokus på det som skiller og oppfattes som ulikt. Dermed bidrar alle slike saker, og slike retoriske grep, til økende konflikt og dypere skillelinjer mellom medmennesker. For det akkurat det vi alle er: Medmennesker.

For under hundre år siden hadde de aller fleste sykepleiere hodeplagg som til forveksling ligner en hijab. Noen nonner har det fremdeles. For et femtitalls år siden hadde alle norske utdanningsinstitusjoner for sykepleiere andre typer hodeplagg. Hva ville de sagt om oss?

Vi har alle et valg hvordan vi møter nye mennesker. Alltid! Er ikke det flott?

Jeg er helt sikker på at alle dem som påstår at ukjente mennesker potensielt er skumle saker, ikke minst dem som kan se annerledes ut enn meg selv, ikke tenker over følgende: hver eneste dag legger vi livene våre bokstavelig talt i hendene på slike ukjente folk. For hva gjør vel de aller fleste når vi forflytter oss lenger enn en liten gåtur? Vi kjører. Bruker du buss, bil, båt eller bane? Uansett er du avhengig av den som kjører og de du møter. Kjører du bil har du potensielle banditter både foran og bak, for ikke å snakke om alle dem du møter på den andre siden av veien. Ingen tror at en gul malingstripe i midten beskytter noen mot fremmede. Likevel går det meste riktig bra. Fordi vi alle er avhengige av hverandre for å lykkes både alene og sammen!

Fremmede mennesker er altså nye potensielle venner du ennå ikke har møtt, og du kan selv bestemme hvordan du vil reagere når møter dem. Forskning har videre vist oss at måten vi tenker om møter med ukjente, påvirker selve møtets innhold - og vår gjensidige oppfatning av hverandre.

Så hva vil vi ha? Venner eller uvenner?

Med kunnskap, pågangsmot og nysgjerrighet skal landet videreutvikles. Av samarbeidende individer uavhengig av hudfarge, etnisitet, legning og religion. Det er først og fremst skremmende enkelt. Måtte vi alle få et flott nytt arbeidsår, gjerne med dem vi trenger mer av: nye fremmede kolleger!

Behov for paradigmeskifter: – JA

De seneste dager har blant annet den faggruppen i Norsk Sykepleierforbund som jeg er medlem i, Faggruppe i geriatri og demens, hyppige påminnelser om de viktige Demensdagene som går av stabelen i begynnelsen av desember. Mange dyktige, fagkyndige mennesker skal fortelle om sin forskning og sine erfaringer innen dette store og viktige kunnskapsfeltet.

En artikkel har satt seg fast i mitt hode, «Behov for et skifte», publisert på faggruppens Facebook-side den 31. oktober nå i år. Psykolog og professor ved Tel-Aviv universitetet i Israel, Jiska Cohen-Mansfield, sier: «Vi trenger et paradigmeskifte i behandlingen av personer med demens.»

Jeg har selv jobbet mye etter hennes kunnskaper, som sykepleier i sykehjemsklinikken, og har kjent på dette med det paradigmeskifte demensomsorgen står i. Da jeg jobbet klinisk som sykepleier i sykehjem, i Trondheim kommune for eksempel, så var denne kunnskapen fra Cohen Mansfield totalt ukjent, og absolutt umulig å følge opp slik sykehjemsdriften var organisert. Bemanningen var minimal og medisiner var behandling ved demenssykdom.

Jo, kunnskapen utviklet av psykolog og professor Cohen-Mansfield er viktig, men definitivt et paradigmeskifte. Ikke minst er denne professorens kunnskap enormt viktig om du velger menneskeverd og aktive liv, foran annet.

Nettopp det er hva som skal være hovedtemaet mitt her og nå.

For ja, det er behov for et paradigmeskifte i behandlingen av mennesker med demens.

MENdet er jammen meg også behov for et paradigmeskifte når det gjelder offentlig forvaltning, organisering og politikeransvar i like stor grad, nå i dag.

Et paradigmeskifte er et systematisk skifte i måte å tenke på som er av betydelig størrelse og rekkevidde.

Med tanke på forvaltning og arbeid og ansvar blant administrasjon og politikere, så er det i dag et enormt behov for et slikt skifte.

På Verdig eldreomsorg kommer vi over så uendelig mange eksempler på dette behovet. Se til Haugesund kommune, og til Malvik kommune, som to eksempler. De flytter syke, gamle mennesker sammen på dobbeltrom, for å spare penger. I Trondheim kommune har helsekommunal ledelse sannsynligvis ikke anelse om hva verdighet i et menneskeliv betyr i det hele tatt, slik de ikke har rom for å følge Cohen-Mansfield i demenspleien.

I Hadsel kommune har man som målsetting å ha lagt ned et betydelig antall sykehjemsplasser til 2020, for å få hjelpetrengende innbyggere inn på heldøgns omsorgsboliger i stedet. Årsaken skal være at man ikke har penger til sykehjemsdrift på dagens nivå i framtiden. Kommuneøkonomien er begrenset, og man må ta grep, og det er nettopp her, overfor de svakeste og syke blant oss man tar pengene.

Nasjonal politikk sier jo dessuten at sykehjem er ute, og folk vil bo hjemme.

Er det så enkelt som dette her, tro?

Er det egentlig et spørsmål om penger, og om økonomi, når det stadig vekk er de sykeste og de svakeste av oss det skal gå utover?

Hvem kan dokumentere at å bo i eget hjem med hjemmesykepleie, er billigere for kommunen enn en sykehjemsplass, forresten? I alle fall om pasientenes, eller brukernes rett på forsvarlig og verdig helsehjelp skal oppfylles?

Det er nettopp med tanke på slike spørsmål, vi nå bare må ta et skifte i perspektiv, et systematisk skifte i måte å tenke på som er av betydelig størrelse og rekkevidde; – altså et paradigmeskifte.

For det første spørsmålet politikere, og velgere, nå må besvare er følgende:

Skal mennesker behandles med verdighet, altså er menneskeverdet ukrenkelig, uavhengig av helsetilstand, alder og lignende?

De som svarer ja på dette spørsmålet har allerede sagt hva som er viktigst, fordi menneskeverdet har forrang foran annet.

Men om vi svarer at menneskeverdet har forrang? Ja, hva da? Hvordan løser vi da problemet ved at det faktisk koster penger å opprettholde menneskeverdet?

Da må vi gå inn i problematikken hvilke behov har befolkningen, og da særlig de hjelpetrengende. IPLOS sier en del om hjelpebehov, men er et uendelig snevert måleredskap, som sier minimalt om hjelpebehovene ved demenssykdom for eksempel. På tross av at 80 prosent av alle sykehjemspasienter har en demenssykdom. De syke menneskenes behov må kartlegges, i sin helhet og bredde, av fagfolkene nær pasientene. Hadsel kommune, for eksempel, hevder at sykehjemspasientene der er friskere enn i landet for øvrig. På hvilket grunnlag kan de si det?

Hva trenger pasienter og pårørende av papirer knyttet til vedtak og lignende?

Jeg minnes godt fra jeg var avdelingssykepleier ved Aker universitetssykehus, hvordan et tema kom igjen og igjen. Temaet var frykten for kravstore pasientersom selv visste godt, som følge av internett og den slags. Så kom hjemmesykepleierne i bydelene og fortalte at for å unngå feil på grunn av denne utvikling skulle de nå lære juridisk språk og fjerne seg fra fagspråket.

Siden den gang har utviklingen løpt løpsk.

Trenger ektefellen til demenssyke Ola et tykt brev med vedtak ned til minste detalj, og papirer om ankemuligheter i det vide og brede? Og trenger ektefellen lignende dokumentbrev hver bidige gang det gjøres en endring i hjelpen til Ola?

Det koster uendelig mange byråkratlønninger å holde alle disse dokumentene oppe og gående. I frykt for at en pasient skal klage på manglende hjelp.

Slik må dette ønskete paradigmeskiftet bidra til en gjennomgang av alle små og større dokumenter vi produserer, med enorme personalkostnader i byråkratiet. Hvilke dokumenter er det egentlig vi trenger? Er det sikkert at de syke og hjelpetrengende i heldøgns omsorgsbolig vil gi en mindre kostnad på budsjettet, når vi skal gi den faktiske hjelp hver enkelt pasient egentlig trenger, ikke ansatte på huset, med tilsyn på rommet fire ganger i døgnet?

Hvor mange av menneskene i sykehjemmet klarer seg egentligmed den hjelpen her? Det er et mye viktigere spørsmål. Og da må alle behov, ikke bare målbare gjøremål, slik IPLOS er, inn i behovskartleggingen.

Men om det endres på dokumentasjonskravene, for å bedre skulle ivareta de enkelte mennesker med hjelpebehov, så kan ikke kommunene bare gjøre dette uten videre.

Det store dokument (mak) verket kommer jo fra statlig side. Alt fra riksrevisor til Fylkesmenn og lignende, som yter kontroll og tilsyn, ser jo bare dokumenter, og aldri pasienter. Nylig så vi hvordan dagens regjering nå lyver ved å si at de har kortet ned ventetiden til behandling i spesialisthelsetjenesten. Når dokumentene nå ettergås, så viser det seg altså at tiden fra henvisning til samtale nå dokumenteres, og gir mulighet til å hevde, at ventetiden er kortet ned. Men tiden fram til behandling er faktisk ofte lengre. Dette eksemplet i denne sammenheng er bare for å vise følgende: DOKUMENTER LYVER.

Imidlertid må nå Stortinget og politikerne der, for å hjelpe kommunene til å kunne ta sitt ansvar, ta et oppgjør med byråkratene, og vi trenger politikere som våger å si at dokumenter og tall lyver.

Et paradigmeskifte, til et perspektiv der menneskeverdet er ukrenkelig, kreves nå.

Ja visst, det er begrenset med penger, men HVA skal pengene brukes på?

På dokumenter, dokumentprodusenter og jukseri?

Eller på å trygge menneskeverdets ukrenkelighet?

Such a nasty woman

Det hjelper ikke alltid å være høyt på strå. Vi snakker ikke nødvendigvis finere til menneskene rundt oss fordi om vi hører til de høyere lag av folket.

I USA ble dette sitatet snudd positivt av folket, men meningen bak var ikke nødvendigvis positivt ment.

Dessverre er det mange mennesker som opplever at de blir snakket stygt til og behandlet ugreit. Mange barn, voksne og eldre opplever dessverre det.

Men heldigvis er det aldri for sent å endre atferd. Og heldigvis er det hjelp å få, når en i livet har møtt traumatiske opplevelser og vonde ord.

Det finnes mennesker som aldri har hørt «jeg er glad i deg», mens andre begynner å gråte når noen for første gang sier til dem «du er verdifull».

Som sykepleiere er vi godt opplært til å tenke helhetlig. Som jeg lærte på Ullevål i sykepleien; vi har en fysisk, psykisk, sosial og åndelig dimensjon, som alle er viktige for mennesket. Åndelig kan eventuelt kalles eksistensiell eller verdimessig - kjært barn har som kjent mange navn.

Å si at noen er verdifulle faller vel kanskje inn under den eksistensielle dimensjonen, og faller samtidig i god jord i den fysiske. Og gjør veldig godt sosialt. Og er vidunderlig psykisk.

Også i verdens helseorganisasjon har jeg tidligere lest at de vurderer å ta (tilbake?) den eksistensielle dimensjonen (kanskje de nå har gjort det?). Ikke en dag for tidlig, spør du meg. Vi er ikke tilfredse mennesker før vi er hele mennesker.

Alle mennesker har verdi i kraft av å være mennesker. Det gjelder presidenter og alle oss andre.

Som sykepleiere utfører vi best jobb dersom vi kan sørge for pasientens ve og vel inn mot alle fire dimensjoner. Vi trenger ikke nødvendigvis godta at vi kun «har tid» til den fysiske. Men kanskje kan vi også i den tiden vi har til rådighet flette inn kartlegging og tiltak inn mot de øvrige dimensjonene - om vi bare er bevisste på det. Eller kanskje kan andre i det tverrfaglige teamet rundt pasienten bidra på måter vi selv ikke kan. Kanskje kan vi kartlegge, og overlate tiltakene til andre. Vi har i alle fall mulighet til å henvise til andre instanser både i kommune- og spesialisthelsetjenesten, for eksempel psykiatrisk sykepleier, ernæringsfysiolog, sosionom eller veileder. Vi har mulighet til å kontakte en prest dersom pasienten ønsker det – og kanskje må pasienten spørres om nettopp noe av dette.

I en del tilfeller driver vi kun med brannslukking, og vi får aldri vekk hele bålet, dersom vi ikke kommer til kjernen i «problemet». Kjernen ligger i bålet, og dersom dette aldri blir slukket kan det ulme resten av livet. I denne kjernen ligger det nok ofte elementer fra flere av våre dimensjoner.

Eksempler på innledende spørsmål innen de ulike dimensjonene:

Sosialt: Frivillighetssentralen har café i kveld – hadde det vært noe for deg?

Psykisk: Hvordan har du det?

Fysisk: Hva spiser du i løpet av en vanlig hverdag?

Eksistensielt: Hva er det viktigste for deg i ditt liv?

Som sykepleiere kan vi gjøre en forskjell, både innen den eksistensielle, psykiske, sosiale og fysiske dimensjonen.

Du er verdifull, nasty woman!

« Sykepleierens særegne funksjon er å hjelpe individet, sykt eller friskt, å utføre de gjøremål som bidrar til god helse eller helbredelse (eller en fredelig død), noe han ville gjort uten hjelp om han hadde hatt tilstrekkelige krefter, kunnskaper og vilje».

Sykepleiens særegne funksjon er knyttet til å hjelpe individet når det er sykt.

Å bidra til god helse eller helbredelse, eller til en fredfull død, vil da også kreve å ha mye kunnskaper relatert til sykdom og til behandling av sykdom, eventuelt til behandling av sykdommens symptomer, behandlingens effekter og symptomer. Sykepleieren må slik ha god kunnskap om kroppen og dens funksjoner, til psyken og dens funksjoner. Sykepleien må også ha kunnskap til behandling og behandlingens innflytelse på kropp og psyke.

Sykepleie fordrer kunnskap om kroppens normale anatomi og fysiologi, og om de ulike sykdommer som kroppen kan få. Sykepleieren skal ha kunnskap om hva som er ønsket effekt av ulike behandlinger, men også potensielle tilleggseffekter av de ulike behandlinger, og hva som skal gjøres med denne type følger. Sykepleiefaget er dog ikke medisin. Sykepleiefaget samarbeider med medisinfaget. Sykepleien vet når pasienten trenger hjelp fra medisinen og hjelper pasienten med dette, fordi pasienten selv mangler tilstrekkelig med krefter, kunnskaper og/eller vilje til å innhente hjelp fra medisinfagets utøvere. Sykepleien vet ikke bare at pasienten får tablettene A, B og C til bestemte tider gjennom døgnet. Sykepleien skal også vite om effekter og potensielle bivirkninger av de samme medisinene.

Imidlertid skal sykepleien også ha pasientens meninger om og ønsker for behandlingen i mente. Sykepleien skal dessuten utføre denne behandlingen og sikre pasientens medbestemmelse og egen vilje i forståelsen av behandlingen. I tillegg skal sykepleien bistå, veilede og/eller assistere pasienten i de hjelpebehov som pasienten måtte få i løpet av behandlingen. Eksempel på dette er å mestre kvalme, oppkast, redusert matlyst og lignende gjennom behandling med cytostatika. Et annet eksempel er å fjerne den vanndrivende tabletten den ene morgenen når pasienten samtidig skal i konfirmasjon til sitt barnebarn, og store vannlatingsmengder midt i kirketiden kan hindre pasienten fra å delta i denne, for pasient og barnebarn, viktige seremoni.

Sykepleien skal også kunne gi medisiner som skal gis på andre vis enn som tabletter. Dette betyr at sykepleieren skal kunne en god del medisintekniske prosedyrer, som å sette sprøyter, gi medisiner i venekanyler og så videre og så videre. Sykepleieren skal da også kunne hva som kan skje ved å sette sprøyter, utover det å perforere huden, og håndtere dette slik at prosedyren sikrer pasientens helsetilstand så godt som overhodet mulig.

Når det gjelder medikamenter, også i tablettform, skal sykepleieren vite hvordan for eksempel vanndrivende virker på kroppen i løpet av de nærmeste timer etter inntak, og være observant og handlingsdyktig i forhold til dette. Men sykepleieren skal også kjenne til de mer langsiktige effekter av medisinen, og kunne være handlingsdyktig for å hjelpe pasienten i forhold til dette.

Sykepleiefagets utøver har altså et stort faglig ansvar knyttet til dette med å assistere pasienten ved bruk av medisiner, selv om sykepleie ikke forordner medisiner eller overhodet går inn på legens fagområde. Sykepleie og medisin er samarbeidende, komplementære fagfelt. Dog er ikke sykepleie det samme som fire år på medisinstudiet.

I sykehjem har, for eksempel, sykepleieren ansvar for pasientene, inklusive det at de får ivaretatt sine behov for legesjekk. Sykepleier der har også ansvar for å vurdere, og revurdere, enhver medisin pasienten bruker jevnlig. Pasienten har brukt dette medikamentet nå så lenge. Pasienten har nå en sånn og sånn helsetilstand, og da er spørsmålet om dette medikamentet fortsatt er nødvendig? Har pasienten ønskete og/eller uønskete virkninger av dette? Pasienten har den seneste tid forandret seg slik eller slik, kan dette ha sammenheng med noen av de mange medisiner han/hun bruker? For eksempel med dette medikamentet her han/hun får hver morgen, kombinert med …, og så videre, og så videre.

Selvsagt har tilsynslege også et ansvar for slike vurderinger. Imidlertid er det sykepleieren som kontinuerlig er nær pasienten, og som først vil se og reagere på ulike sider ved pasientens funksjoner. Sykepleier i sykehjem har et selvstendig ansvar for å sikre at pasientens helsetilstand, og dermed også ulike medisinske behandlinger, kontinuerlig blir evaluert. Selv om legen står medisinsk ansvarlig, så er det den som står nærmest pasienten, og som har fagkunnskap for å kjenne både normale kroppsfunksjoner og patologiske funksjoner, som har et ansvar for å formidle til tilsynslege. Dette er altså et selvstendig sykepleieansvar, selv om det bare er legen som kan forordne eller seponere medisiner.

Sykepleien har også ansvar for å ta opp med lege behov for undersøkelser og konsekvenser for undersøkelser og så videre. Det er sykepleier som er nær pasienten, som ser, tolker og forstår symptomene og plagene pasienten har, mye hyppigere enn legen. Legen er avhengig av tilbakemeldinger fra sykepleiefaget, og likedan et godt samarbeid med sykepleiefagets utøvere. Legene har ikke på sin knappe tid i sykehjem mulighet til å kunne se alle aspekter av pasientenes plager, og styrker. Medisin og sykepleie er komplementære. Vårt ansvar innen hvert vårt fag er selvstendig. Har pasienten symptomer for eksempel fra mage-/tarmsystemet, i tillegg til mange andre sykdommer og behandlinger – hva vil da være mulige undersøkelser for å finne ut av plagene? Hva vil et sånt eller slikt resultat av undersøkelsen medføre for pasienten? En diagnose vedkommende kan behandles for? Eller en diagnose vedkommende ikke har kapasitet til å behandles for? Skal, og vil da pasienten velge, og skal og vil legen velge alle plager med undersøkelser? Dette er dilemmaer som vi må kjenne og ta opp i vurderinger der alle involverte er med i sluttbeslutningen.

Har pasienten smerter, så kan ikke sykepleieren starte med smertelindring uten at lege forordner smertelindring. Men det er sykepleieren som kontakter lege og tar opp behov for smertelindring, og som gjerne også kjenner gode behandlingsmuligheter, både generelt og pasientrelatert. Legen finner bedre riktig behandling i god kommunikasjon med sykepleier.

Det er så sykepleiens ansvar å følge opp, og observere virkninger og bivirkninger hos pasienten, for så å kunne rapportere og drøfte disse videre med legen. Sykepleier har i slike tilfeller også ansvar for å sørge for at samtlige fagfolk som jobber nærme pasienten i slike situasjoner, følger opp og observerer og rapporterer effekter. Sykepleier har også et selvstendig ansvar for å sikre at samarbeid med pasient og pårørende opprettholdes gjennom hele behandlingen. Inkludert i dette siste er også å sikre pasientens medbestemmelsesrett.

- Jeg hører det skrikes om natta på sykehjemmet jeg arbeider. Hver kveld hører jeg at noen gråter i korridorene, sier sykepleierstudenten til oss alle over hele førstesida i Adresseavisen. Hun har helt rett i det. Hun har arbeidet ved ulike institusjoner i åtte år, og er nå snart utdannet sykepleier. Hun vil så gjerne, men vet ikke om hun orker å tiltre rollen som den med det øverste ansvaret på kvelder og i helger. Hun vet at hun her ikke får det faglige fellesskapet hun tilbys på sykehuset. Der er flere ansatte i forhold til et lavere antall pasienter.

Samme ettermiddag skal finans- og næringskomiteen i byen ha en åpen høring om sykefraværet. Emnet fenger, og mange trondhjemmere finner veien til rådhusets storsal. Byens lokale politikere i denne komiteen har gått flere runder med blant annet de hovedtillitsvalgte og rådmannens fagstab for å finne nye innfallsvinkler. Prisverdig. Denne kvelden skal inviterte gjester utenfra si sitt. Det gjør de i stort monn, ikke minst fastlege Roger Kahn og Sintefs forsker Solveig Ose. Hun har doktorgrad i arbeidsivsforskning, og setter skapet ettertrykkelig på plass. - Solveig Ose fra SINTEF plasserer et svakt HMS-system og dårlig systemledelse som hovedgrunnene til et økt sykefravær, ikke arbeidstakernes generelle helse og moral, skriver jeg på FB. Hun påpeker også en direk te sammenheng mellom høy faglig interesse og lavt sykefravær. I hennes nye bok presenteres at 7 prosent sykefravær  påviselig skyldes dårlige ledere! Dagens beste sitat fra forskeren er imidlertid dette: -Dårlige ledere snakker godt oppover. Ødelegger nedover. Det er ikke sikkert at dette avsløres på avstand. Vi kan gjøre mye med sykefraværet om slike fjernes. Det er et overordnet lederansvar!

Fastlegen Roger Kahn påviser at dårlig ledelse ødelegger arbeidsmiljø, og at det ikke er lett for en fastlege å sykmelde hele arbeidsmiljøet. Ofte blir det derfor arbeidstakeren som får sykmeldingen, mens kommunen sitter igjen med en leder ingen tar tak i. På bakerste benk sitter vi hovedtillitsvalgte i NSF. Vi er ikke blant dem som skal snakke i programmet. Derfor passer det godt at vi tar det siste ordet når salen tilslutt får slippe til: Vi spør om hvorfor hviletiden ikke er i fokus når restitusjon er helsefremmende. Vi viser til forskerens utsagn, våre stadig tilbakevendende utspill til både administrativt og politisk nivå, og vi spør foran åpen scene og mikrofon. Kan vi nå snart få en rekrutteringsstrategi for sykepleiere i kommunen? Kan vi nå bli enige om at retten til åtte timers søvn er viktig også for oss, samt at helgefri også skal være et gode selv om helga ikke alltid er lørdag og søndag? Vi gir oss ikke! Den utsendte bladfyken intervjuer oss, og får gode poenger. Noe sier oss at dette likevel ikke når fram, fordi det ikke er viktig nok for andre enn oss? Jeg sender noen tanker til kollega Gro Lillebø, som har skrevet godt om dette her: https://sykepleien.no/blogg/2016/11/vi-ma-snakke-mer-om-turnus

I den samme avisa hvor studentens klage lyder som et skrik i natten, forteller rådmannens direktør for helse og velferd i Trondheim at byen må ruste seg til en hverdag hvor vi må forebygge mer. Det er klokt, men kan han samtidig vedta at det blir færre pasienter med sykepleierbehov også? Han vil nemlig bruke pengene på annet enn flere sykepleiere. Det er litt der vi er nå. Mens arbeidstidsplanleggere i byen for tida kalles bemanningskonsulenter, og turnuser omdøpes til kalenderplaner på minimum 26 uker uten arbeidsdager som kommer til fratrekk i ferien. Dermed blir det bråk om både antall helger i arbeid og om ferielovens intensjoner faktisk overholdes. Noe sier meg at ettermiddagens møte ikke er slutten på dette. Dagens overskrift i lokalavisa vil følges av flere skrik. Selv ser jeg ikke bort fra at vi trenger et realt hylekor. Både for et sykepleierløft og en kommunhelsetjeneste som klarer oppgavene https://sykepleien.no/blogg/2016/10/en-slitesterk-kommunehelse.

I fjor sommer snakket jeg med en dansk intensivsykepleierkollega som var vikar hos oss, på Hovedintensiv der jeg jobber. Vi snakket om turnus. Hun sa hun var sjokkert over at norske sykepleiere har vakter med så kort hviletid mellom vaktene som ni timer, og til og med åtte, noen steder. Jeg har tenkt over det. Det eregentlig nokså oppsiktsvekkende.

Turnus er en del av livet for oss som har valgt et yrke der jobb til alle døgnets tider og hele året rundt er nødvendig. Ikke alle hadde tenkt så nøye over det, heller – at turnus var en del av «pakken». Selv om vi ofte får høre det. At vi visste hva vi gikk til. Men gjorde vi egentlig det? Jeg kan bare snakke for meg selv. Jeg gjorde ikke det. Eller, det vil si: jeg visste at jeg måtte jobbe dag og kveld, natt, jul og påske. Jeg visste bare ikke hva det ville si for kroppen min. Det var heller aldri tema på grunnutdanningen i sykepleie, om jeg husker rett.

For å ha sagt det: selvsagt må vi akseptere at kvelds-, natt- og helgearbeid er en del av det å være sykepleier. Pasientene og helsevesenet er avhengig av at vi er på jobb. Poenget er hvordan vi organiserer denne arbeidstiden.

De fleste jeg har snakket med og som jobber turnus, kan kjenne seg igjen når jeg beskriver hvordan det er å komme hjem fra dagvakt etter å ha hatt kveldsvakt dagen i forveien. Etter denne klassiske sen-tidlig skiftningen, er jeg ubrukelig. Ikke orker jeg å lese aviser, og ikke orker jeg å lage noe annet enn døll halvfabrikata til middag. Sofaen er det eneste fornuftige stedet å være. Jeg skulle ønske jeg hadde ork til å lese en bok eller fordype meg i en interessant artikkel. Men det får jeg faktisk ikke til.

Nyere arbeidslivsforskning er nokså entydig i signalene angående hurtige skiftninger med kort hviletid, altså sen-tidlig. Man blir trøtt, ukonsentrert og det kan øke risiko for sykefravær. I STAMI-rapport 1/2014 beskrives forkortet hviletid som noe av det minst helsefremmende i turnusordninger. En studie gjort av Øystein Vedaa m.fl ved Universitet i Bergen (2016) viser også at kort hviletid kan relateres til økt sykefravær. Hvis vi dissekerer sen-tidlig-døgnet, er det ikke vanskelig å forstå hvorfor den korte hviletiden ikke er bra for oss:

For det første jobber vi rundt 16 timer på et døgn når vi har en slik turnus. Det er mange timer. For det andre gjør den korte hviletiden at man ikke blir uthvilt til neste dags skift. Åtte-ni timer hviletid betyr ikke åtte-ni timer søvn. Åtte-ni timer hviletid betyr kanskje stress hjem fra jobb, vansker med å sovne umiddelbart fordi man er litt gira etter arbeid, fire-fem timer med dårlig søvn og opp igjen grytidlig uten at kroppen har hvilt nok. Så går vi på jobb, allerede slitne. Slitenhet gjør oss ukonsentrerte og sløve. Man får lavere toleranse for stress, man blir kanskje mer mottakelig for sykdom.

Må vi ha det slik?

Det argumenteres med kontinuitet. Det er bra for pasienten å møte det samme ansiktet om morgenen som kvelden i forveien. Og det er et godt argument. Men er det et bedre argument enn at pasienten møter det samme ansiktet på to dagskift etter hverandre? Dokumentasjonssystemene og rutinene rundt informasjonsoverføring er gode, og kvaliteten vil etter mitt syn ikke forringes ved at det er andre kollegaer som er hos pasienten i mellomtiden. Det kan jo også hende at pasienten treffer den samme kollegaen to kvelder på rad, også. Det er også kontinuitet.

For å få turnusen til å gå opp må vi ha det slik, har jeg også fått høre. Det er ikke nødvendigvis riktig. Det som er riktig, er at hvis vi skal ha færre sen-tidlig-skiftninger i arbeidstiden vår må flere gjøre det samme. Kanskje kan man gå ut i fri med senvakt. Det gjør jeg av og til, og det er faktisk godt å komme hjem klokka 23 og vite at jeg slipper å stresse med å sovne for å være utvilt klokka seks. Noe jeg sjelden klarer. I stedet rekker du en kopp te og to kapitler i den boka du gjerne skulle lest ferdig før du legger deg, og du kan bruke neste formiddag til aktiviteter som passer deg og din dagsform.

Det er ikke så mange andre som tillater seg å jobbe på denne måten, slik vi gjør. Det er en grunn til at man i EU ikke tillater kortere hviletid enn 11 timer. Det er en grunn til at den norske arbeidsmiljøloven ikke tillater kortere hviletid enn 11 timer og at unntakene må avtales med tillitsvalgt. Kroppen trenger hvile. Vi trenger vern.

Tradisjonelle måter å skrive turnuser på kan virke fastlåste, og det er vanskelig å endre. Men dersom hver og en av oss går i seg selv og ønsker eller skriver turnuser med færre korte skiftninger, er det en start. Helsevesenet vårt er tjent med sykepleiere som har helsefremmende arbeidstider, slik at flere orker full jobb ut et helt yrkesliv.