Nå har jeg skrevet om fagfolk og andre folk fø rst med utgangspunkt i sykepleierne og deretter noe om fagfolk med kortere utdanning innen helsevesenet. Denne gangen tenker jeg å skrive noe om andre folk der jobber i kommunale helsetjenester, de der ikke har eller holder på å ta utdanning innen området.

Det er en god del ekstravakter der jobber på sykehjem og liknende uten å ha noen som helst relevant utdanning, de jobber for å tjene penger til livets opphold ved siden av studiene, ved siden av en uføretrygd, bare for å kobbe litt mens de venter på drømmejobben innen eget fag eller fordi NAV har ment det var en god ide de prøvde seg på sykehjemmet. Lurer på om noen på NAV tror alle kvinner har et mors/omsorgsinstinkt og at dette holder for å jobbe innen helsesektoren?! Men det spørsmålet får jeg ta opp en annen gang.

Vi trenger de ufaglærte ekstravaktene for å få det hele til å gå rundt, men de utgjør ofte en for stor andel av de der er på jobbe. Spesielt under ferieavviklingen og i høytidene, de vil jobbe og institusjonen trenger folk - og gjerne billige folk. De ufaglærte må få et vist minimum av opplæring for de får ordinære vakter, opplæringen bør være systematisk og helts bli gitt av en fagperson der må få tid til oppgaven.

Ufaglærte må ha empatien og etikken på plass og vise respekt for pasientene. Og de må kunne utføre noen praktiske oppgaver på forsvarlig vis, de praktiske oppgavende kan variere noe fra institusjon til instiyusjon. Jeg mener de må kunne følgende, i tilfeldig rekkefølge:

- Gjennomføre et stell på en måte der oppleves som tryggt og godt av pasienten. Inkludert munnstell.

- Kjenne branninstruksen.

- Vite hvor EKG-apperatet, akuttskrinet, blæreskanneren og hjertebrettet er. Og hjertestarteren om det finnes.

- Må kunne bruke mate en pasient, hjelpe med drikke og kunne føre en drikkeliste.

- Må kunne bruke dekontaminator, mikrobølgeovn, komfyr, vaskemaskin m.m. på rette måten.

- Skal kunne hjelpe pasientene med støttestrømper, gebis, briller og høreapperat.

- Skal kunne grunnprinsippene i forflytning slik de ikke skader pasienten, arbeidskammeraten eller seg selv.

Er det for mye forlangt av folk der skal ta seg av gamle og syke? Jeg syns ikke det. Men dette er ikke medfødte ferdigheter så de må læres, derfor må de få opplæringsvakter og en opplæring tilpasset de lokale forholdene. Opplæring der er systematisk og god, ikke tilfeldig. Alt for ofte blir folk mer eller mindre "tatt inn fra gaten", blir bedt om å signere en taushetserklæring og satt opp på vakt med beskjed om at de kommer til å lære underveis. Det er ikke godt nok, folk skal ikke ha ordinære vakter før de har fått relevant opplæring og har nødvendige praktiske ferdigheter. Pasientene er ikke forsøkskaniner, de må få hjelpere der kan og vet noe om hva jobben krever.

Blogginnleget kommer etter en uttalelse av en av to ungdommer som passerte meg på vei ut av apoteket, jeg var fortsatt på jobb med skiltet synlig, " Å gud, sjekk hu`a, sykepleier- noe så kjedelig".

Kjære uvitende ungdom. La meg bare opplyse deg om at ingenting ved yrkesvalget mitt reflekterer kjedsomhet. La meg ta deg med inn i min jobb og mitt valg av yrke ;

Når jeg gjennomfører en arbeidsoppgave, være seg kateterinnleggelse eller blodsukkerkontroll, kjeder jeg meg ikke- jeg observerer. Når jeg smører mat og lager te, kjeder jeg meg ikke- jeg observerer. Når jeg setter på pasienten støttestrømper, mens jeg forteller om vær og vind, kjeder jeg meg ikke- jeg obseverer. For når legen ringer og spør hvordan huden var hos Fru Hansen- da kan jeg svare " tørr, varm og hel, men jeg så et begynnende trykksår". Når jeg rer opp sengen eller stryker vaskekluten forsiktig over en gammel,sliten rygg , så kjeder jeg meg ikke- jeg observerer. Mitt kliniske blikk skal aldri forveskles med kjedsomhet. Det kliniske blikket brukes i alle typer settinger, alle typer møter, med alle typer mennesker. Jeg gjør det til og med ufrivillig på privaten.

Jeg ønsker å gi deg et lite bilde på verdien av å være sykepleier. Jeg ønsker at du ser hvilke uendelige muligheter du har for arbeid, som sykepleier. Jeg ønsker at du får kjenne på den stoltheten, det samholdet, den gleden det er å redde liv/ lindre smerter/gjøre døden mindre farlig/ få veilede og støtte pasienter gjennom livets alle faser. Jeg skulle ønske du visste hvor morsomt jeg har det på jobb. For jeg kjeder meg aldri, for ingen dag er lik.

Mitt kollegiale samhold har ingen antydning til kjedelig. Vi sitter rundt samme bord, i alle former og fasonger, med ulike titler men med et felles ønske om å hjelpe pasienter. Fagmiljøet viser oppmerksomhet, nysgjerrighet og engasjement. Aldri i min 10 år lange karriere innenfor yrket har jeg kjedet meg. Jeg lærer noe nytt hver dag. Jeg streber etter ny kunnskap og ønsker meg stadig mer kompetanse.

Jeg valgte ikke å bli sykepleier- sykepleie valgte meg.

Så kall ikke meg kjedelig - jeg har god grunn til å kalle meg alt annet enn nettopp det.

Jeg er sykepleier, og tilhører en av mange faggrupper på min arbeidsplass. Der er leger, fysioterapeuter, ergoterapeuter, renholdere,....noen med kortere fagutdanninger innen helse og omsorg, og der er ufaglærte.

Engang het de med kortere utdanning innen helse, omsorg og pleie hjelpepleiere og de kom i minimum tre versjoner: Noen hadde tatt en utdanning på noen måneder i voksen alder, noe hadde en ettårig utdanning og noen en toårig utdanning. Den kortere helsefagutdanningen har skiftet navn, innhold og lengde flere ganger - alt for mange ganger, tenker jeg. Dette skaper forvirring om kompetansenivået, ikke minst blant pasientene/brukerne som derfor ofte tyr til å kalle alle for "søster", "pleier" eller "hjelper". Forvirringen blir ikke mindre av at mange ikke går med skilt der viser navn og tittel på personen.

En god gammel hjelpepleier med erfaring og utdanning er gull verd og jeg vil ikke unvære noen av de, jeg føler jeg vet hva de står for og hva jeg kan forvente av dem. Personlig tenker jeg hjelpepleierutdanningen var på sist beste da den innholdt en teoretisk gjennomgang av kroppen og dens funksjoner samt praksisperioder innen både kirurgi, medisin og eldreomsorg. Mye har skjedd siden da, helsefagarbeidere og omsorgsarbeidere har sjelden praksis innen noe annet enn kommunal eldreomsorg. Det er synd, kommunens eldre har gjerne mange sykdommer og plager før de får en seng på institusjon og alsidig erfaring kommer godt med ved observasjon av den syke. Desuten er endringene i utdanningen ikke av det gode for den som faktisk tar utdanningen - de er bundet til kommunal pleie og omsorg på sykehjem eller i hjemmetjenestene. En bredere utdanning ville gi disse fagfolkene flere valgmuligheter når de søker jobb. Det er altid bra for yrkesstoltheten og arbeidsmotivasjonen å ha gode kunnskaper innen sitt fag og å ha valgmuligheter.

Denne kortere utdanning må være den mest mishandlede utdanning innen helsevesenet overhodet! Og det er ikke bra for noen, hverken for de som tar utdanningen, andre fagfolk i arbeidsgruppen eller pasientene. Det muligens bra for kommuneøkonomien. Men alle fagfolk innen helsevesenet jobber med og for pasientene sine - det er i alle fall slik det bør være. Så pasientene og ikke økonomien skal være i fokus. Tenker jeg.

I HEISEN MED HØIE
I høst ble jeg spurt av Rogalands Avis (RA): Hvem ville du blitt sittende fast i heisen med?Jeg svarte Richard Gere uten å blunke. Jeg skal ikke gå nærmere inn på hvorfor. Det finnes en haug med interessante og lekre menn som jeg godt kunne tenke meg og sitte fast i heisen med, både fordi de er gode å hvile blikket på, og fordi de sikkert også har noe spennende mellom ørene. Hvis RA hadde ringt meg i dag ville jeg svart; Bent Høie. Og jeg ville sittet lenge fast i heisen sammen med ham. Jeg ville blant annet diskutert navn og begrep. Pakkeforløp [1]. Psykisk helse hos barnehagebarn. Selvmordsforebygging. Elreomsorg. Og så ville jeg snakket om varslingsrutiner. Du skjønner – vi måtte hatt god tid, Høie og jeg, om vi skulle kommet igjennom alle temaene.

Når det gjelder navn og begrep, så lurer jeg på hvorfor det heter psykisk helsevern, når det heter eldreomsorg, rusomsorg, kreftomsorg og så videre. Hvorfor heter det ikke psykisk helseomsorg? Jeg ville undret meg sammen med Høie. Kanskje jeg kunne sådd en spire som førte til at vi begynner å kalle psykisk helsevern, for psykisk helseomsorg. I kraft av ordet omsorgville navnet favnet annerledes. Jeg ville likt det. Kanskje Høie ville likt det også.

Jeg ville spurt Høie om han virkelig tror at pakkeforløp, som sikkert er godt egnet innen kreftomsorg, egner seg like godt innen psykisk helseomsorg. Der hvor diagnosene er høyst usikre. Der hvor noen mener det er psykose, mener andre ar det er en dissosiativ lidelse, en depresjon med psykotiske symptom, en demenslidelse eller noe annet. Diagnoser i psykiatrien er vanskelige. De er beskrivende, ikke eksakte. Ofte kan en person ha flere lidelser, hvor én er mer fremtredende enn en annen. En depresjon kommer sjelden alene. Ofte følger det angst med. Personen kan ha spiseforstyrrelser i tillegg, og gjerne også tvangslidelse. Disse fire lidelser er vanskelige i seg selv, men når de opptrer hos én og samme person blir det krevende for pasienten, og enda mer utfordrende å behandle. Psykiske lidelser er komplekst og komplisert. Vi kunne snakket litt om pakker, Høie og jeg. Jeg ville rådet ham til å vente med pakkeforløp innen psykisk helseomsorg, inntil de er kvalitetssikret og vi er sikre på at det ikke vil medføre en ulempe for pasientene. 

Videre så ville jeg spurt Høie om han tenker på den psykiske helsen til barnehagebarn. Jeg tenker på den. Nesten hver dag. Jeg er farmor. Mine barnebarn går i barnehage. Det gjør mange andres barnebarn også. Det som bekymrer meg er at når en fyller 3 år så er det 6,1 barn per voksen [2]. Hva normen er vet jeg ikke. Tjuefire barn på en avdeling! I barnehagene er det mye støy. Det er mange barn. Mange forskjellige barn. Barn med ulike behov. Barn trenger omsorg. De trenger å bli sett. De trenger å bli hørt. De trenger voksentid og struktur. Jeg ville spurt Høie om han tror det vil påvirke den psykiske helsen til barnehagebarn å være i barnehage i 8 til 9 timer hver dag fra man er under 1 år. Hvordan tror han det vil gå med disse barna? Er det dette vi ser konturene av nå – generasjon perfekt? De som kutter seg, slanker seg og ikke finner seg til rette. De som lever for «selfies» og «likes» Jeg ville spurt Høie om han tror det vil være klokt å sette en norm i barnehagen med for eksempel maks fire barn per voksen, med krav til utdannet personell. Mindre avdelinger. Mindre barnehager. Mer ro. Mer trygghet. Mer tid til omsorg. Mer tid til det enkelte barn. Jeg ville bedt ham tenke på det. Jeg tror det ville være klokt.

Jeg ville også spurt Høie om hvorfor er det så vanskelig å gå for en nullvisjon for selvmord? Det satses i trafikken. Det bygges midtdelere. Vi vet de hindrer trafikkdød. Aldri har dødsoffer i trafikken vært lavere, mens tallene for selvmord er omtrent konstante. De er høye. Altfor høye. Det dør mellom 5 til 600 personer hvert år i selvmord. Det er ugreit. Jeg ville spurt ham, pent, om han kan gjøre noe med det. Prioritere det. Prioritere det forebyggende. Prioritere krisehjelp. Vi vet at en helsetjeneste som fanger opp og behandler psykiske lidelser på en slik måte at det suicidale blir bearbeider, virker beskyttende. Menneskene er psykisk helseomsorg sine midtdelere. Vi trenger flere, ikke færre. 

Eldreomsorg ville jeg drøftet. Fordi – de snakker godt, politikerne. De lover, men når de får ordføreren gjelder ikke løftene. Som pårørende i eldreomsorgen opplevde jeg flere nedbemanninger. En nattevakt på tjuefem beboere hvor 80 % hadde en demenslidelse, men hvor bemanningen var satt etter norm fra somatisk avdeling. Det vil si en lavere pleiefaktor. Mange var rullestolbrukere. Mange var sterkt pleietrengende. Mange var engstelige og kontaktsøkende. Jeg ville spurt Høie om han kan gjøre noe slik at kommunene sørger for å gi eldre som trenger det god somatisk og psykisk helsehjelp. At sykehjemmene, Gud forby bruk av ordet BOAS (som betyr Bo- og Aktivitetssenter), klarer å gi trygg, forsvarlig og god omsorg. At de eldre kan få en verdig død i rolige og gode omgivelser, og ikke slik som jeg opplevde. Den jeg var pårørende til lå på dobbeltrom, der beboerne kun skilt med en skyvedør, som ikke kunne lukkes. Damen bak skyvedøren var ikke dement. Hun kunne høre min høylytte sorg, og at den jeg var pårørende til var døende. Det skal ikke være slik. Jeg tror Høie ville lyttet, og gjort noe med det. Han bryr seg om de eldre han også.

Så til slutt ville jeg spurt om varslingsplikt og ivaretakelse av varslere innen helsetjenesten. Jeg ville spurt om hvordan han tenker at vilkårene for varsleren skal bli bedre. Kanskje kunne ivaretakelse av varsleren blitt satt inn i Helsepersonelloven som en bokstav a under §17, hvor det står at; helsepersonell skal av eget tiltak gi tilsynsmyndighetene informasjon om forhold som kan medføre fare for pasienters sikkerhet. Jeg ville snakket med Høie om varslingsrutiner innen helsetjenesten, og ivaretakelsen av dem som varsler etter Helsepersonelloven. Han kan gjøre noe med det også, tror jeg.

Så hva sier du Bent Høie, skulle vi tatt en tur i heisen? Det kunne blitt interessant og lærerikt for meg, og kanskje for deg også. Ses vi i heisen, Høie?

Det er skummelt å skulle påstå at andre ikke er gode nok i jobben sin. I vår siste artikkel som kom «på trykk» nylig, hevder vi at helsepersonell i eldreomsorgen ikke har tilstrekkelig kompetanse til å gi god nok helsehjelp til syke eldre. Vi sier at det er store huller i kompetansen, peker på hvor disse hullene er og hvem som har de. Det vi finner som særlige bekymringsfullt er at helsepersonell ikke gjør riktige observasjoner av pasienter til rett tid, ikke gjenkjenner sykdomsforverring, ikke setter i gang riktig tiltak til rett tid, ikke håndterer det omfanget av prosedyrer de bør kunne og ikke dokumenterer helsehjelpen i tilstrekkelig grad.

Forskning.no gjorde dette intervjuet om forskningen vår og fremstiller resultat og konsekvenser på en forståelig måte: http://forskning.no/helse-aldring-sykepleievitenskap-samfunn/2016/02/syke-eldre-far-ikke-den-hjelpen-de-trengergod-nok. Sykepleien.no skriver også om forskningen vi nå har publisert: https://sykepleien.no/2016/02/avdekker-store-kompetansehull-i-eldreomsorgen

Vår bekymring er at pasienter som utvikler eller forverrer sin sykdom IKKEblir fanget opp slik at de kan få helsehjelp og behandling tidlig nok. Konsekvenser av dette kan være at pasienter blir dårligere enn de må, blir flyttet mellom ulike tjenester i stedet for å få adekvat hjelp ett sted, får dårligere livskvalitet og en dårligere slutt på livet, eller dør tidligere enn det de «må».

Det er med andre ord tøffe ting vi påstår i artikkelen ( http://www.biomedcentral.com/1472-6955/15/5). Min bekymring er allikevel om vi gjør vondt verre ved å hevde det vi gjør? Jeg synes det er skummelt å skulle hevde at andre ikke er gode nok i jobben de gjør. Først og fremst fordi det kanskje kan få en arbeidsstab som allerede strekker seg svært langt, og gjør så godt de kan, til å miste motet. Det å hevde at de ulike yrkesgruppene i eldreomsorgen ikke kan nok vil kanskje være vanskelig å ta som en systemkritikk for den enkelte sykepleier eller helsefagarbeider, og heller fanges opp som en kritikk av enkeltindivider. Når jeg er i fora der det hevdes at det er et gap mellom teori og praksis i sykepleierutdanningen, opplever jeg det som en generell kritikk av utdanningen. Men jeg er ikke fri for at jeg går i meg selv og vurderer meg selv som lærer, formidler og veileder opp imot dette. På samme måte vil kanskje helsepersonell i eldreomsorgen føle seg støtt av denne forskningen. De vil kanskje tenke at det er svartmaling av en bransje som faktisk gjør veldig mye bra. Og det er kanskje ikke med på å heve status og omdømme?

Det er også skummelt å hevde at andre ikke er gode nok i jobben av andre grunner. Med hvilken rette gjør jeg det? Hva bedømmer jeg det ut i fra? Klarer jeg å fange opp i tilstrekkelig grad den sammensatte arbeidshverdagen som helsepersonell i eldreomsorgen står i?

Som forsker er det viktig og nødvendig å reflektere over hvor ens verdier og normer kommer i fra, og ut i fra hvilke kriterier jeg bedømmer noe. Til tross for at jeg har samme yrkesbakgrunn og har mange eksperter på eldreomsorg som støtter det rammeverket jeg bedømmer kompetansen ut ifra, så vil det allikevel være med et blikk utenfra eller ovenfra at jeg ser på helsepersonellets kompetanse. Dette kan være nyttig, særlig hvis man da benytter kunnskapen i et systemperspektiv og ikke som en vurdering av enkeltindivider. Ulempen ved dette litt fjerne blikket er allikevel at jeg nok ikke vil kunne formidle hvordan det oppleves å stå i stressede og pressede situasjoner med en pasient som er blitt akutt dårlig, samtidig som en kollega ringer og må ha hjelp, neste pasient venter på deg, du har fortsatt ti pasienter du skal til den dagen hvorav fire også er dårlige, du har glemt blodtrykksapparatet på kontoret og fastlegen tar ikke telefonen. Da er det mange kompetanser som skal tre i kraft samtidig, det trengs mestringsstrategier og godt samarbeidsklima. Forskningen vår er en sterk forenkling og oppstykking av slike vanlige situasjoner i eldreomsorgen, men den gir tross alt et bilde. Forskningen vår forsøker å gi et bilde av at det kreves enormt mye kompetanse for å gi god nok helsehjelp i dagens eldreomsorg, OG at de ansatte i eldreomsorgen må bli prioritert i forhold til strategisk kompetanseheving og tilsetting av tilstrekkelig (les: avansert) kompetanse.

Det er for at den syke eldre bestemoren min og din skal få den helsehjelpen hun trenger og fortjener at vi skriver om dette. Da får det heller bare være at det er litt skummelt å uttale seg om andres kompetanse.

Noen må si det.

Noen ganger.

Noen ganger skal en holde munn. Observere, registrere, og handle. Andre ganger er det ikke noe å tilføye. Som nå. Når det ikke kan sies så veldig mye bedre, skal en ikke forstyrre budskapet. Enten det er natt, om du er trøtt eller sulten.

Denne teksten er fra svenske Anna Dahlkvist. Anna er nå spesialistsykepleier på et sykehus i Sverige. Hun har bred bakgrunn fra kommunehelsetjenesten i Norge. Som observatør er hun veldig god til å fange øyeblikkene, sette dem i sin sammenheng, og vise det hele i sitt sykepleierblikk. Som her. Jeg har spurt,  og fått lov til å dele. Som sykepleiere deler vi ofte også på tvers av landegrenser. Folk er folk, overalt. Uansett.

Så ja tar en kaka till

Och väntar på döden 

En respirator är avstängd och från rummet hörs tonårsflickornas ångest

De som först nu inser att 

döden finns på riktigt. 

Och i rummet bredvid ligger 

en man och kräks 

lycklig över sitt nya knä 

och allt han ska göra nu 

när livet börjar om

Och flickan med de fina flätorna 

sover gott utan att veta 

att livet aldrig kommer 

att bli sig likt igen 

och hennes mamma som nästan förlorat sitt barn gråter av både lycka o sorg

För livet är värt att leva även om 

det aldrig blir sig likt igen 

Och min händer 

luktar desinfekt och antibiotika

Och jag har världens bästa jobb

fyllt av liv och död och lycka och ångest och kakor

Anna Dahlkvist

Før i tiden, da jeg jobbet på gastrokirurgisk sengepost, kan jeg huske at jeg innimellom hadde god tid til å sitte på sengekanten og småprate med pasienter.

De nærmeste, varmeste stundene ble ofte med pasienter som hadde fått beskjed om at de ikke kom til å bli frisk fra sin sykdom.

De hadde ofte behov for å snakke om livet sitt slik de hadde opplevd det, på godt og vondt. Jeg satt for det meste på sengekanten og lyttet, men noen ganger stilte jeg spørsmål, kanskje mest for å lære hva som var viktig å huske på i livet, før det er for sent…

På jakt etter det optimale

Jeg spurte alltid hva de ville gjort annerledes om de fikk leve sitt liv om igjen. Der og da virket det som et veldig fornuftig spørsmål. Vi leter jo ofte etter det som kan optimalisere vår opplevelse av livet. Hva kan vi gjøre for at det skal bli best mulig? Hva burde eller kunne jeg gjort annerledes? Går jeg glipp av noe bedre nå?

Mange av disse pasientene snakket mye om at de skulle ønske de bare hadde slappet av og levd mer. Ikke vært så redd for å gjøre ”feil”, ikke få til det de prøvde på, eller for hva andre skulle si. Det var sjelden noen fortalte om noe de angret på…da var det i tilfelle relasjoner de lot glippe, fordi de var uenige eller for stolte eller sinte til å gjenoppta kontakten.

Det er mange år siden jeg har tenkt på disse samtalene nå. I dag jobber jeg i akuttmottak, og en sjelden gang kan jeg sitte og høre ferdig én historie mens jeg legger inn venflon eller tar et ekg. Stort sett blir det småprat hvor jeg ikke tør å åpne for noen lange historier, i frykt for å måtte avbryte dem før de er ferdige. En lærer noen knep på å kommunisere akkurat nært nok til å vise at jeg ser de og å få den gode tilliten mellom pasient og pleier, men ikke så nært at det krever mye av tiden min, da jeg raskt må videre til neste pasient.

Gi litt mer faen!

Da jeg hørte Per Fugelli snakke om å gi mer faen kom jeg på disse samtalene fra sengeposten. Det var jo egentlig akkurat det disse pasientene sa!! Ikke vær så redd for å feile, for hva andre folk skal si, for å gå glipp av noe bedre, eller ikke være god nok!

Bare LEV!! Så mye som mulig, så lenge som mulig!

Så hvis jeg hadde spurt meg selv nå: ”hva skulle du gjort annerledes?”, den gangen på gastrokirurgen? Ville jeg svart: Jeg ville sagt til disse pasientene: Fortell meg om de beste stundene i ditt liv! De beste minnene, morsomste feilene, viktigste lærepengene!

Fordi der og da var vi kun i den lille stunden vi var, og den beste måten å tilbringe den stunden på ville vært å fortelle og høre de gode historiene – om livet som var levd!!

På samme måte er det akkurat her og nå, for meg, best å leve livet, på godt og vondt! Ikke være så redd for å gjøre feil valg. Ikke være så redd for hva andre skal si, men heller bruke all den tiden jeg har til å oppleve livet, fra øyeblikk til øyeblikk, og gripe alle stunder som kan gi meg opplevelsen – av å leve!!

Det er partallsår og helseministeren har nettopp justert de regionale helseforetakenes (RHFenes) styrer. Der er det svært mange avveininger å ta. Det skal være riktig kompetanse, riktig antall kvinner, grei fordeling geografisk og helt sikkert mye mer. Det man har gått litt mer bort fra, er politikere.

Det er litt «fy» å ha partipolitikk i slike viktige fora. Dette er styrer som forvalter milliarder av skattebetalernes penger, derfor skal man for all del ikke ha noe partipolitisk spill.

Geografi er også komplisert. Styrene skal jo representeres fra hele regioner, men alle medlemmene skal ha et overordnet blikk på saker. De skal ikke stemme etter «postnummermetoden». Samtidig kan styremedlemmer som er profesjonelle nok til å gjøre disse overordnede prioriteringene bli offentlig ydmyket på alle lokalavisers forsider dersom de innser at deres eget lokalmiljø må lide for at helheten skal ivaretas. Det er jo sikkert skikkelig moro i kø på lokalbutikken… «Se unger, der er judasen som mener dere ikke lenger skal ha …. (putt inn det som til en hver tid passer)»

Og for mye fagpersonell skal man ikke ha, de er for lojale til pasienter og fag virker det som. De kan finne på å se bort fra økonomien for å ivareta pasientene og da får ikke politikerne gjennomfør sine flotte reformer og prioriteringer som de vil.

RHFene skal nå senere justere litt i helseforetakenes (HFenes) styrer. Der kan det være minst like komplisert å velge de «riktige». Mange HF har flere sykehus ved flere lokasjoner, der er det jammen duket for geografiske vurderinger igjen. Fagfolk er fortsatt uaktuelt. Og politikere? Nei, når er de populære da? De kan i alle fall ikke brukes i styrene for helsevesenet. Det skulle jo ta seg flott ut om en politiker, fra et regjeringsparti for eksempel, måtte sitte i et styre og stilles til ansvar for partikollegaens prioriteringer... Det er ikke lett dette!

Flere styrer, på begge nivåene, har medlemmer fra privat næringsliv. Og det er jo fint med inspirasjon og nye tanker, for all del! Men hvor sammenlignbart er et sykehus og en fabrikk?

Bjarne Håkon Hanssen forsøkte seg riktignok på bedriftsbesøk hos Toyota for å hente inspirasjon til sykehusdrift, jeg vet ikke hvor vellykket det var..? Noe er nok kanskje sammenlignbart, men langt fra alt.

I dagens økonomiske situasjon så er kanskje økonomien sammenlignbar, det er like ille i enkelte private bedrifter som det er i sykehus. Forskjellen er at vi i sykehusene er godt vant med sparekniven fra flere år med minusbevilgninger fra flere helseministre. Men er det riktig at folk fra privat næringsliv, uten noen form for helsefaglig kompetanse skal prioriteres? Eller kanskje man skal begynne å benytte noe av den kompetansen man allerede har?

Det finnes etter hvert mange i dette lille landet med både bakgrunnskunnskap og en del erfaring fra helsevesenet, hvorfor skal ikke disse benyttes i styrer for sykehus? Eller er kompetansen og erfaringen kanskje akkurat det man IKKE skal ha? Det er jo så mye enklere med ukjente og uerfarne, de stiller ikke så mange vanskelige spørsmål de…

Først: mennesker med demenssykdom bør ikke omtales som «de demente». Dette handler ikke om «dem». Dette handler om mennesker som har en demenssykdom. Har du sett filmen «Still Alice»? Ikke? Gjør det. Filmen følger Alice gjennom forløpet- hun er ikke sykdommen, hun er Alice. Får du en demenssykdom er du ikke sykdommen, du er du. Ikke glem det.

Etter å ha jobbet nesten 6 år som avdelingssykepleier i en stor skjermet avdeling med mange ulike sorter mennesker med demensdiagnoser så har jeg en viss innsikt og erfaring av hvordan virkeligheten ser ut. Alle sammen er like forskjellige som de var da de var friske! Ingen er like. Det betyr også at alle har et individuelt behov for å få ivaretatt sin verdighet, sitt omsorgsbehov og sin tilrettelegging for å få være selvhjulpen så lenge som mulig.

Mennesker med demens er ikke en homogen gruppe. Det er lett å glemme det i diskusjonen om hvilke tiltak man skal sette i gang, som feks bygging av det som har blitt hetende "demenslandsby", et begrep jeg for øvrig er skeptisk til, men det er en annen diskusjon.

Praten om demenslandsbyer foregår mange ulike steder, og er implementert noen steder i Nederland og til dels Danmark. Men jeg mener at en landsby der det bor mennesker med sykdommer på demensspekteret ikke vil passe for alle. Vi har unge mennesker med demens, vi har eldre. Vi har ulike sorters demens med svært ulike symptombilder og omsorgsbehov, og alle med denne sykdommen befinner seg ikke på samme sted i sykdomsutviklingen. Vi trenger mange ulike tiltak for å gi denne pasientgruppen et fullverdig tilbud.

Vi må ha dagsenterplasser som er direkte tilpasset de ulike forløpene i sykdommen og interessene til de som skal bruke plassene. I direkte forbindelse med disse dagsenterplassene må vi ha korttidsplasser og senere skjermede enheter, slik at man ikke må forholde seg til mange ulike institusjoner i sykdomsforløpet. Både korttidsenhetene og de skjermede enhetene må ha kompetent personell, nok personell og forutsigbarheten pasientgruppen trenger. Vi trenger kursing, veiledning og støtte til pårørende og av ansatte, og av samfunnet i øvrig. Vi trenger enheter for yngre mennesker med demens, noen får diagnosen i 40- og 50- årene. Og vi trenger en kraftig utvidet hjemmetjeneste.

Det er ikke så enkelt som at vi kan «plassere» alle med demensdiagnose i en landsby og tenke at nå har vi jammen meg vært greie, tenk så fint de skal få det her. Fordi for det første glemmer vi dem som er for syke for å kunne delta i denne landsbyen. For det andre så generaliserer vi over dem vi mener passer inn i den landsbyen. I mitt hode er det så mye annet vi kunne ha begynt med for å ivareta våre medmennesker med denne fryktelige sykdommen. Det handler om spesialisering på sykehjemmene, tilpassede dagsenter, kvalifisert personell, nok personell, oppfølging på et totalt annet nivå i hjemmetjenesten, aktivisering osv. osv. Jeg vet at vi vil godt da vi snakker om demenslandsby, men er det den rette enden å starte i?

I tillegg er det nå en gang slik at skal man utvikle slike tilbud som for eksempel en demenslandsby er, så må man faktisk begynne å lytte til fagpersoner og andre i miljøet som har et helt annet grunnlag enn mange politikere til å uttale seg om for eksempel lokaliseringen av tilbudet. Dette gjøres i så liten grad at jeg innimellom blir helt oppgitt. For hva er det som gjør at en byråkrat eller en økonom eller en politiker tror de vet så mye bedre enn dem som jobber på gulvet? Det er arroganse på aller høyeste nivå.

Behovet for tilrettelegging og god utforming av tilpassede tilbud til mennesker med demens er økende og vi må lære oss å lytte til dem som vet hvor skoen trykker. Ikke hva som er politisk korrekt eller hva vi selv mener. Det er som da noen utenfor systemet sier «jeg har overhodet ikke noen tro på at det der vil fungere, det høres helt ulogisk ut, og så lite effektivt». Da tenker jeg; hva vet du om det? Har du vært der? Har du deltatt i virkeligheten? Ikke? Da syns jeg du skal tie stilt. For har du ikke lært deg å lytte har du heller ikke talerett.

Jeg har drevet siden "Verdig eldreomsorg" på Facebook i ett år 10. februar. Det er nå snart 42 000 som følger siden og det er jeg så takknemlig for. Mange har etterlyst en aksjon for eldreomsorgen, men det som ikke alle tenker over er at det krever en del forberedelser i forkant av en vellykket aksjon. Og har jeg noen garanti for at folk faktisk kommer? 

Derfor bestemte jeg meg først for å lage en aksjon på Facebook. Jeg husker hvordan folk la ut det franske flagget i forbindelse med terroren i Paris, og det var veldig synlig da så mange byttet profilbilde.
Derfor lager jeg et arrangement som lyder slik:

Tenn et lys for en bedre eldreomsorg 10. februar 

Tenn et lys for de eldre hjemme hos deg selv denne kvelden, som et symbol på din støtte til eldreomsorgen. Det må bevilges mer penger som kommer våre eldre til gode.
Nei til byråkrati og kontroll - ja til tillit og omsorg 

Del gjerne bildet av lyset du tenner på tidslinjen din, eller som profilbilde for noen dager. Jeg håper å se veldig mange lys på Facebook kvelden den 10. februar. Denne dagen er også siden Verdig eldreomsorg ett år.

Mitt håp med dette er at vi skal synes på Facebook denne dagen, og dette er noe som er mulig å være med på for alle. Også de som ikke kan gå eller kommer seg ut.

Jeg håper også at politikere, ledere og hele Norge skal forstå at nå er det på tide å ha de eldre i landet vårt i fokus. 

Nei til flere innsparinger i eldreomsorgen, ja til å bevilge mer penger som kommer våre eldre til gode. Ja til flere trivselstiltak og omsorg i hjemmesykepleien og på sykehjem. 

Jeg ser en slags dobbeltkommunikasjon i Norge. Det skal bli mer verdig og trygt for våre eldre, samtidig ser vi slike overskrifter:

Oslos sykehjem må kutte.

Mener Melhus har for råflott eldreomsorg.

Jeg får tilbakemeldinger fra pleiere fra hele landet og alle jeg snakker med sier det samme; Vi må ha mer bemanning på avdelingene, og også en synlig leder som jobber sammen med oss. Vi føler at vi ikke strekker til og har en dårlig følelse når vi går hjem fra jobb.

Er det så vanskelig å forstå? Ja, vi behøver også mer kompetanse, men den får vi ikke brukt på en tilfredsstillende måte når det alltid er for lite folk på jobb.

Jeg får også daglig tilbakemeldinger fra pårørende om akkurat det samme. Pleierne har ikke tid, de må gjøre så mange oppgaver. Pasienter dør alene, fordi avdelingen sparer penger på ikke å leie inn ekstra bemanning når et menneske er i siste fase av livet. Ikke alle har pårørende hos seg, men de klager heller ikke. Derfor synes det ikke. Derfor må vi som pleiere være deres forsvarere.

Jeg kan nevne mange ting og jeg vet at det også er mye positivt der ute. Men vi kan ikke la det positive på et sykehjem oppveie for det som er negativt andre steder. Vi må synliggjøre og få frem hvordan det er i hele Norge.

Vi behøver en større pott til eldreomsorgen!

Bli med på aksjonen 10. februar, tenn et lys og legg ut et bilde av dette på Facebook. Enten som ditt profilbilde eller på tidslinjen din.

Tusen takk for at du støtter aksjonen, og det er viktig at mange er med for at vi skal bli lagt merke til.

Vet du hvor verdifull du er?

Et enkelt spørsmål å stille – men hvor ofte hører barn det?

Flinkhetstyranniet hersker over oss, man skal mestre, lykkes, vise seg frem - dog ikke for mye, husk på jante - og aldri vise svakhet. Svakhet og føleri er farlig.

Barn som vokser opp i dag har en jungel av ting å sammenlikne seg med. Øyvind Kvello sier at idet barnet begynner på skolen slutter det å oppfatte seg selv som enerådende og enestående i sitt univers. Det begynner å se seg rundt og sammenlikne seg – mestringen av nye oppgaver blir grunnleggende for barnets oppfattelse av seg selv. Dette er bare begynnelsen. Etter hvert som barna får flere oppgaver de skal klare og flere å sammenlikne seg med, får de flere ting å vurdere seg opp mot. 

Vi har alle hørt; «så flink du er!», «hun er skikkelig flink pike» osv.

Barn som får høre dette kan også høre sin egen stemme si: «Når jeg ikke mestrer (ikke er flink) er jeg ikke verdt noen ting» (Elisabeth Gerhardsen).

Alle som jobber med eller møter barn og unge kan gjøre en forskjell. Ved å vise at du setter pris på at personen du møter er akkurat den unike, verdifulle sjelen som bidrar i felleskapet med sitt blotte nærvær. Det kan bety en stor forskjell i barnets utvikling av selvbilde. Tone Strømøy oppfordrer til å gi barnet en opplevelse av egenverd for å styrke selvbildet. Gjennom dette en robusthet til å klare livets mange utfordringer. Gi omsorg. Spør og minn foreldre på å spørre:

«Vet du hvor verdifull du er?»

Kilder:

Øyvind Kvello; Barn i risiko

Tone Strømøy; Oppdragelse mellom frihet og grenser

Elisabeth Gerhardsen; forelesninger ved HiOA

Voksne for Barn; Plakat:  http://www.vfb.no/filestore/Produkter_til_nettbutikk/Plakater_og_kort/n…

Demens. Et lite ord som rommer så mye. Sorg over å ha blitt rammet av det og tap av flere funksjoner, både fysisk, psykisk og sosialt. En sykdom det ikke finnes noen kur mot, men som bare går som en nedadgående spiral. Det finnes lite håp for fremtiden.

Mange har en av sine nærmeste eller en de kjenner boende på en sykehjemsavdeling. En ektefelle, en bestemor, en nabo, en venn. Som har blitt rammet av demens. Noen har kommet langt i sin demenssykdom og dette kan oppleves vondt og vanskelig for omgivelsene rundt. Noen kan ha fysisk og verbal uro som en del av sykdommen. Det kan være tøft å oppleve grovt språkbruk hos den demensrammede.

Det er naturlig at mange opplever det vanskelig å besøke en med demens. "Hva er vitsen? De husker ikke noe allikevel," kan være en tanke som dukker opp. Hvis den demensrammede også har problemer med å uttrykke seg og å forstå det som blir sagt slik at det blir en "god dag mann, økseskaft"- kommunikasjon, så kan lysten til å dra på besøk bli betydelig redusert.

For personer med demens er det øyeblikkene som betyr noe. 
Selv om de ikke kan huske hvem som har vært på besøk eller at de har hatt besøk i det hele tatt, kan de allikevel sitte igjen med en god følelse inni seg etterpå.

Som en sykehjemslege skildret godt til en pårørende; hvis man danner seg et bilde av personen med demens ute i en båt i et tåkelandskap, så kan du som ektefelle, sønn, datter, venn oppleves som et skjær av noe kjent i et ellers ukjent terreng. Den demensrammede kan kjenne igjen en stemme, et ansikt, et par øyne, en hånd.

Det gjelder å skape gode øyeblikk. Det trengs ikke brukes så mange ord. Det kan være mer enn godt nok å bla i et gammelt fotoalbum og prøve å vekke til live gamle minner, høre på god musikk, smøre ansikt og hender med en god fuktighetskrem, stelle hår og negler til dem som liker det, drikke en kopp kaffe sammen med noe hjemmebakt eller hvis vær og vind tillater det; gå ut for å oppleve frisk luft og kjenne sola varme i ansiktet. Eller bare sitte i fred og ro og eventuelt holde hverandre i hendene. Den som kommer på besøk kan gjerne ta med seg noe lesestoff eller strikketøy. Finnes det noe mer beroligende enn å høre på knitrende strikkepinner? Det er ikke så mye som skal til. Å bare være tilstede kan bety mye. Mange demensrammede har også glede av barn og dyr. Da kan gode minner om egne barn og egne dyr dukke opp og skape et øyeblikk av glede. Det kan være mye terapi i å stryke på en myk pels.

Vennskap og kjærlighet kan også uttrykkes uten ord. Den demensrammede forstår ofte kroppsspråket best. Et par vennlige øye, et oppmuntrende smil og et fast håndtrykk fra et medmenneske som viser omsorg. Det sies at demensrammede opplever alvorlige mennesker som sinte. Derfor er det fint å smile mye og ofte i samvær med personer med demens.

Det er de små dryppene av gode opplevelser i hverdagen som betyr noe. Husk det.

Ulike system og skjema for vurdering av pasienters sykdomstilstand.

De siste ti åra er det i Norge blitt vanlig å innføre system for å hastegradvurdere pasienter som blir bragt til sykehusenes akuttmottak, og i senere tid system for å vurdere eventuell forverring av tilstanden til allerede innlagte pasienter.

Systemene danner grunnlag for en «score» som angir grad av hast/forverring. I «gamle dager» hadde sykepleierne på sykehus stort sett kurve og intensivskjema til å føre sine observasjoner på, i dag eksisterer mange ulike dokumentasjonsskjema. Eksempler på system/skjema er MTS, RETTS, SATS, Norsk indeks for medisinsk nødhjelp, NEWS og PEVS, lokale egenproduserte system med mer. Målet med systematiske observasjoner er økt pasientsikkerhet og effektiv logistikk, en viktig målsetting.

Utfordringer

Med ulike system følger også en del utfordringer. Ulike system kan ha ulike referanserammer for vitale parametre, som for eksempel hva som regnes som normal puls og respirasjonsfrekvens ut fra pasientens alder.

En annen utfordring kan være samarbeid med leger, som også må involveres når sykepleier har vurdert grad av hast/forverring – de må varsles og ta stilling til våre observasjoner og iverksette nødvendig respons. Og etter at systemene er implementert bør de også valideres, fanger systemet opp hva det er tenkt til? Er de til å stole på? Blir det prioritert tid og ressurser til forskning på dette?

Ulike nivå i helsetjenesten

Kartlegging av hastegrad og forverring av sykdomstilstand til pasienter er viktig også utenfor sykehus, for eksempel hos fastleger, på kommunale legevakter, kommunale akutte døgnenheter, forsterka sykehjem med mer. Hvilke system brukes i primærhelsetjenesten til dette formål? Er det dialog mellom de ulike nivå i helsetjenesten rundt dette?

Nasjonal standard?

Man kan spørre seg om det er behov for en nasjonal standard for å unngå at for mange system/skjema er i omløp, som lett kan føre til forvirring og usikkerhet med hensyn på hvilke system som er best egnet for å ivareta pasientsikkerheten og effektiv flyt i pasientlogistikken.

Forrige gang skrev jeg om institusjonen. Jeg beskrev at institusjonen ikke egentlig bare er en bygning, men en uniformering og tilpasning til et system. Dette gjør at dagens pleie- og omsorgstjenester, styrt etter mål- og resultatstyringen i New Public Management, bidrar til at eldre, syke og hjelpetrengende mennesker institusjonaliseres, også når de mottar hjelp i eget hjem. Så mens politikerne har hatt som mål mer medbestemmelse og individualitet, ved å få bo i eget hjem, så har de, ved hjelp av byråkratenes effektiviseringsiver, fått institusjoner ikke bare i sykehjemmene, men også i hjemmene.

Politikken har nå gjennom mange år vært å tilby tjenester i hjemmet, og forebygge/unngå sykehjem så lenge som mulig. Omsorgsboliger er bygd ut og skal bidra til dette samme målet. Bo hjemme, klare seg selv, så lenge som mulig, i størst mulig grad. Men betyr det at du også får opprettholde individualitet og medbestemmelse i eget liv, i større grad i hjem enn i sykehjem? Dette spørsmålet la jeg inn et svar på i forrige blogg.

Institusjonen er ikke en bygning, men rigide rammer. Disse rammene lages av de som skal yte tjenestene. De lages av de som utøver tjenestene. Imidlertid er det også slik at de som leder tjenestene gir så rigide og trange rammer til utøverne, slik at disse tvinges til å gjøre rammene også for selve pasienttjenestene veldig rigide og trange. Dette medfører at medbestemmelse, selvbestemmelse og individualitet i liten grad er det reelle målet av dagens politikk, selv om de gamle, syke og hjelpetrengende bor i eget hjem. (Omsorgsbolig er eget hjem.)

I 2012 ble Samhandlingsreformen også satt ut i livet. Dermed ble det raskt et økende press på kommunene. Folk må kjapt ut fra sykehus, og dermed blir det ofte til sykehjem, i kortere eller lengre perioder. Sykehjemmene ivaretar stadig flere av oppgavene som ble utført i sykehus tidligere. I og med at det er pasienter som tidligere ble behandlet i sykehus som kommer til sykehjem, så blir nå presset på sykehjemsplasser forsterket. Gamle mennesker må være stadig sykere og mer hjelpetrengende for å få sykehjemsplass. Dette sier seg selv. Samhandlingsreformen ble iverksatt uten at kommune Norge hadde anledning til å forberede seg på den økte etterspørsel etter sykehjemsplasser. Nå skal lokalsykehus legges ned, og presset på sykehjemsplasser vil vel bli ytterligere forsterket?

Ikke bare er etterspørselen etter sykehjemsplasser stigende, oppgavene som helsepersonell i sykehjem utøver øker også. Stadig flere pasienter i sykehjem er i økende grad under medisinsk behandling, og rehabilitering, når de kommer til sykehjemmet. Det samme gjelder også for eldre mennesker som stadig tidligere skrives ut fra sykehuset til eget hjem, med hjemmesykepleie. Bemanningen i sykehjem, og i hjemmesykepleie, har ikke blitt oppgradert i henhold til behov og etterspørsel hos stadig sykere mennesker, verken med tanke på tilsynslege, sykepleiere, fysioterapi, helsefagarbeidere, etc etc.

Det er det samme personalet som finnes i dag, i antall og med tanke på kompetanse og ferdigheter, mens pasientene har mange flere komplekse og sammensatte behov enn tidligere. Behovet for blodprøver, røntgenundersøkelser, fysisk trening og psykisk behandling, medikamenter og ulike medikamentadministreringsmetoder, med mer, er et helt annen i dag enn for ti år siden. Og bemanningen er stort sett færre ansatte enn for ti år siden. Den kompetansesammensetning som finnes i dag er heller ikke oppgradert i relasjon til den enorme variasjon og sammensetning vi har fått i pasientenes sykdommer, symptomer og behandlingsbehov. Behovene for, og kravene til dokumentasjon av, tjenestene har også i de seneste årene økt enormt.

Det er ikke helt enkelt å finne ut hvordan og hvorfor denne utviklingen har blitt slik. Viktigst er det vel å se at utviklingen har skjedd slik jeg her beskriver den. Men er det slik vi vil det skal fortsette? Og hvordan vil og kan da kommunene imøtekomme sine forpliktelser i henhold til lovverket, med å yte nødvendige tjenester til alle som oppholder seg i kommunen? I alle fall er det tydelig at veldig mange flere enn før vil måtte ha behov for hjelp i hjemmene sine. Også der blir behovene mer komplekse og flere.

Når vi i tillegg ser at pleiepersonell i sykehjem også i stadig økende grad overtar oppgaver som støttepersonell utøvde tidligere, som matlaging, klesvask, rengjøring osv osv, så er det egentlig et under hvordan disse profesjonelle pleieutøverne kan rekke over å yte en forsvarlig, omsorgsfull tjeneste for de det gjelder. Og det er jo også et stort spørsmål om de klarer å være utøvere av undere, og om helsetjenestene i kommunene er i henhold til lovens krav?

Byråkrater har gjennom en årrekke jobbet med dette; hvordan klare å imøtekomme innbyggernes behov for hjelp, uten at det skal koste mer? Eller som jeg leste det nettopp, hvordan yte samfunnets velferdstjenester på en bærekraftig måte?

I denne byråkrativrimmelen har det nok også vært mange sykepleiere med, men først og fremst er det byråkratene og deres språk, som har skapt kvalitetssikringsredskaper slik at tjenester skal kunne ytes, både mer og til flere, uten at det skal benyttes mer på personalkostnader, som er det som utgjør hovedtyngden i pengebruken i velferdstjenester.

Det som er så forstemmende da er hvordan byråkratene har grepet fatt i fagbegreper, og tatt dem ut av sin komplekse faglige betydning for å spare penger.

Som jeg opplevde i begynnelsen av 1990-tallet, som sykepleier i en bydel i Oslo. Jeg var på velkomstmøte som nyansatt i kommunen, sammen med mange flere. En byråkrat skulle presentere bydelens pleie- og omsorgstjenester. Hva var det jeg da hørte at hun sa? Jo, der i bydelen satset de ikke så mye på omsorg, men heller på egenomsorg. Dorothea Orem sitt begrep i sykepleie var blitt så fordreid med dette utsagnet at jeg omtrentlig steilet der jeg satt. For riktignok satser sykepleiefaget på egenomsorg, og på å ta vare på funksjoner og evner til å kunne yte selv, lengst mulig. MEN det er ikke i motsats til omsorg, slik denne byråkraten presenterte det. Det må ofte mye og tidkrevende omsorg til for å kunne bidra til denne egenomsorgen, det vet jo jeg, som fagmenneske.

Da jeg skrev min artikkel i det internasjonale tidsskriftet «Nursing Philosophy» i 2005, en filosofisk analyse av begrepet myndiggjøring/empowerment, så jeg også i den nødvendige litteraturgjennomgang der, hvordan begreper slik kan mistydes og misbrukes, om en ikke forstår begrepenes egentlige betydning. Myndiggjøring er jo også et sentralt element i den politiske visjonen om at det er bedre å yte hjelp i hjemmene, enn i sykehjem. Myndiggjøring, eller empowerment, betyr jo egentlig nettopp å ta vare på individet, og å bidra til selvbestemmelse og en opplevelse av å ha kontroll og styring over eget liv.. Som jeg skrev i denne artikkelen: “Rappaport (1981, 1987) claims that if the concept of ‘empowerment’ is to be taken seriously, people must be regarded as individuals with both needs and rights, and even the most incompetent individuals, having needs they apparently are incapable of catering to themselves, claim more – rather than less – control over their own lives. Promotion of this enhanced control will, however, not necessarily mean ignoring these individuals and their needs.”

Myndiggjøring og egenomsorg har mye av den samme betydningen. Å få delta og bestemme i sitt eget liv. Å vite hva du velger for noe for deg selv og for ditt eget liv. Å myndiggjøre pasienter til å bestemme over eget liv, betyr ikke at pasientene nødvendigvis kommer fram til de samme svar og handlinger for sitt liv, som de profesjonelle ville gjort, men de foretar et valg basert på viten om hva ulike alternativer bidrar til for dem, og så kan og skal pasienten få bestemme hva slags alternativ, hva slags konsekvenser for seg selv dette valget bidrar til. Når en pasient på en lungeklinikk velger å ta fram sigarettene igjen når vedkommende kommer hjem, så er det ikke fordi sykepleierne på lungeklinikken har gitt dårlig undervisning, men fordi for pasienten opplever det mer meningsfullt å kunne beholde sigaretten, alene hjemme, enn det er å leve i ti år ekstra.

Hva slags valg i eget liv har den gamle damen i en bydel i Oslo som jeg besøkte? Hun hadde vedtak på at hjemmesykepleien kom innom og ga henne medisiner fra dosett en gang om dagen. Så fikk hun en kraftig forkjølelse en søndag, og maktet ikke komme seg på kjøkkenet for å finne seg drikke, eller smøre seg mat. Men hjemmesykepleieren som kom innom og doserte medisiner fortalte henne at hun bare hadde vedtak på å få hjelp til medisiner slik at hjemmesykepleieren ikke kunne hente drikke til henne eller smøre mat til henne før hun hadde vedtak på den tjenesten. Pasienten burde selvsagt ha visst at hun kom til å bli forkjølet den dagen noen dager i forkant, slik at hun kunne søkt om hjelp til mer den dagen. Men hvem har kontroll på hvilken dag en får en forkjølelse som slår en knock-out?

Slik går det når byråkratene tar styringen, og når de får misbruke våre fagbegreper som de vil. Også dette refererer jeg fra i min artikkel den gang i 2005. Myndiggjøringstilnærmingen i helsevesenet kan anklages for både å være en skjult form for kapitalisme ved at de selv skal gjøre gratis, det helsepersonell gjør mot betaling. Myndiggjøring kan også beskyldes for å være en skjult form for paternalisme, der helseprofesjonelle vet bedre enn pasienten hva som er best for vedkommende, som å ta hånd om egen helse. Helseprofesjonelle skal derfor lære pasientene og ta hånd om seg selv, og spare samfunnet for penger. Dette blir betraktet som myndiggjøring, men myndiggjøring er egentlig det stikk motsatte av dette. Myndiggjøring er å verdsette og respektere pasientens preferanser, uavhengig av pris.

Men dette var aldri byråkratenes formål eller hensikt med å favne begreper som egenomsorg og myndiggjøring. Men det er byråkratene som har makten i vårt samfunn i dag, og derfor umyndiggjøres gamle, syke og hjelpetrengende mennesker i Norge i dag, enten de får hjemmesykepleie eller sykehjemsplass når de er blitt veldig, veldig syke, fordi politikerne ikke vil ta inn over seg konsekvensene av den byråkratstyring samfunnet i dag lider under.

Så kom jeg heller ikke i dag fram til sykehjemmet. Men flere blogger kommer. Dette er viktige momenter å ha innsikt i for å forstå sykehjemmet