fbpx Søk og arkiv | Sykepleien Hopp til hovedinnhold
Prestetjeneste i et flerkulturelt samfunn

St. Olavs Hospital ønsker å gi et samtaletilbud til pasienter og pårørende som trenger samtale om åndelig/eksistensielle spørsmål og som ikke ønsker å snakke med en prest, skriver Øyvind Taraldset Sørensen.

-When you need me...

Hei politiker: Du trenger flere sykepleiere, ikke økonomer.

- Det er alvorlig svikt i samhandlingen mellom sykehus og norske kommuner. Pasientsikkerhet kan komme i fare på grunn av dette, heter det i en landsomfattende undersøkelse fra Helsetilsynet. Jepp, det vet vi. Det vet alle som arbeider i denne sektoren. Det vet kanskje politikere og byråkrater også. Men det er ikke nok. Det er ikke nok at tillitsvalgte, pasientorganisasjoner eller pårørende har sagt det lenge. Så hva er egentlig nok?

Helsetilsynets klare melding om status må da vel være tilstrekkelig til å få dette mer på skinner. Men når?

Tålmodige er vi kjent for å være, norske sykepleiere. Er det ikke det ene så er det alltid det andre, og i sum er det aldri nok til å få de politiske løftene på plass. Forståelsen av norsk lov er sjelden mer tentativ enn når den omhandler hvordan helsesektoren skal bruke sin samlede kompetanse.

Den nye vin heter e-helse. Vi som hoster litt av det hele mener at helhet er bra, og langt på vei sikret om gamle løfter allerede hadde vært innfridd. Men nå er det andre leverandører som skal inn på markedet, for det er det dette er. Et marked, med stadig nye aktører som skal definere nye virkeligheter. Hvor ventelister betraktes som ordrereserve.

Og nå skal alt bli digitalt bedre. Men for pasientsikkerheten er det fremdeles lege og sykepleier som er svaret på mye. Vårt nærvær. Vår observasjonsevne og eventuelle endringstiltak når situasjonen krever det. All verdens monitorering skal til slutt ende opp i vurderings- og behandlingstiltak. Det krever tilstedeværende kompetanse. Akkurat som i all samhandling.

Elefanten i rommet er mangel på nok relevant kompetanse til å utøve reell samhandling. Det betyr noen flere leger, og mange flere sykepleiere i kommunal sektor. Pasientsikkerheten er i fare når direktører og rådmenns tolkning av forskrifter, som skal forstå loven, bare hensyntar "fare for liv og helse". Du kan lese selv i Helsepersonellovens paragraf 4 i kapittel 2 her: https://www.nsf.no/lover-og-forskrifter/artikkelliste/17078. Forskriften er klokkeklar på at det er faglig forsvarlighet, og retten til omsorgsfull hjelp, som skal ivaretas. Uten kompetent bemanning er dette ikke mulig å oppnå. Forskriften brytes derfor daglig.

Det blir ikke orden på dette før kommunale budsjetter tar inn over seg at vi trenger lønnsmidler til flere sykepleiere. Det er mulig at e-helse er både mer digitalt og tilsynelatende moderne, men det er mennesker som får de farlige virus- og som trenger behandlingsregimene. Kronikerne trenger oppfølging, først og fremst av fagpersoner. Sykepleiere er fleksible, analoge og virker.

Vi trenger et Sykepeleierløft nå.

Mennesker er ikke en diagnose

Pakkeforløp. Det er et helsevesen hvor mennesker behandles halvveis, for så å måtte overlates til seg selv, skriver Remi Lønøy.

Gi meg en blank dings!

Bytte toner på telefaks og kommunikasjon gjennom post-it-lapper. Hvor blir det av den annonserte digitale revolusjonen, spør Liv Bjørnhaug Johansen.

500 000

500 000

 

Ein halv million!

Har det rabla for deg?,- seier du.

Ikkje i det heile tatt,- seier eg.

Det er for mye,

du tar ikkje ansvar,

det er ei vanskelig tid,

vis moderasjon,- seier du.

 

Florence hadde ikkje sagt dette,- seier du.

Nei, ho er død,- seier eg.

 

Eg mumlar at eg er

Tydelig,

Modig,

Stolt ...

 

Eg skjønne ikkje ka du meiner, seier du.

Eg gjør ..

Ka skal eg si då?, - seier eg.

Argumenta mine er brukt før,- seier eg.

Likelønn,

verdsetting,

arbeidskraftsbehov,

ansvar,

vi er mange,

flest kvinner,

frontfagsmodellen,

kompetansebehov,

rekruttera,

beholda,

reallønnsvekst,

ei lønn og leva av.

Ka meir kan eg si?,- seier eg.

 

Dåkke er for mange, -seier du.

Ja, 106 000,- seier eg.

Det går ikkje,

det er egoistisk,

du tenker ikkje på andre,- seier du.

 

Eg tenker på 106 000 andre faktisk,

det er ikkje egoistisk,- seier eg.

 

Ein halv million,

500 000,

til alle,

med 10 år,

i 2019?,- seier du.

 

Det er mulig,

hvis du vil.

Eg har håp,- meiner eg.

En nødvendig omkamp

Vi fordømmer omskjæring av jenter. Men hva med omskjæring av guttebarn, undrer Terje Carlsen.

Sykehusprest er en profesjon
Sjelesorg uten en religiøs horisont bryter med den tradisjonelle sjelesorgforståelsen i vår kulturkrets, skriver sykehusprestene Guttorm Eidslott og Olav Nordengen.
Sære sykehjem er ikke svaret

Folks behov for et skreddersydd helsetilbud vil ikke opphøre når de blir eldre. Men betyr det at vi må lage sykehjem for særgrupper?

Samhandling krever forståelse

Større forståelse for hverandres arbeidsoppgaver vil gjøre samarbeidet mellom sykepleiere i sykehus og hjemmesykepleien bedre.

Newsflash: Sykepleierløft er sunnere enn diesel!

Jepp. 

Miljødiesel. Drivstoffet Stortinget har bestemt at det er klokt å benytte. Og Stortinget bestemmer alt fra statsbudsjett til blandingsforholdet i miljødrivstoffet. Sykepleierlønn er det derimot partene i arbeidslivet som skal beslutte, om den andre parten ser behovet for å gjøre noe med dette. For som med miljødiesel, så skal også helsevesenet være bærekraftig. Det er det ikke uten nok sykepleiere, som kan planlegge et arbeidsliv med en bærekraftig lønnsutvikling.
 
Selv kjører jeg innimellom en dieselbil. I 2009 sa Stortinget at det var miljøvennlig. Etter noen år var det plutselig ikke lenger det. Deretter kom palmeolje inn i tanken, og snart skal den kanskje ut igjen. Dieseldrivstoff er altså ikke enkelt. 
 
Sykepleierlønn er veldig enkelt! Gi oss en bærekraftig lønn i et Sykepleierløft. En lønnsutvikling som garanterer rekruttering og kontinuitet. Og la oss starte med 500 000 som minstelønn innen 2019. Det er mulig, det er gjennomførbart, og det er klokt.
 
Framfor alt er det ekte. Ingen kunstige tilsetninger, eller miljøfiendtlige stoffer. Ingen informasjonsdirektør fra oljeselskapet som skal bortforklare et lønnspålegg i nedgangstider. I en bedrift som har en gjennomsnittslønn på 750 000 kroner, hovedsakelig til menn. Selv vil jeg heller være en del av sunt kretsløp i et bærekraftig helsevesen. Om jeg så skal gå fra å kjøre diesel til å ende opp som en del av den. Det vil ta tid. 
 
En klargjørende lønnspolitikk for sykepleiere må avtales raskere. 
Sykepleierløftet starter nå!
Må vi vente i 100 år?

De som mener kvinnedagen har utspilt sin rolle, kan umulig ha tatt inn over seg den systematiske lønnsdiskrimineringen av kvinnedominerte yrker.

Illustrasjon av rosa elefant omgitt av skyer
Virkelighets­fjern utdanning?

Pasienter og pårørende står i en virkelighet der vi stadig får bedre diagnostikk og behandling. Det er viktig at vår utdanning også henger med i denne virkeligheten.

Å lære seg å lære Cathrine Krøger

Å stikke kan alle lære. Å begrunne det er sykepleie. Det en skole kan gi deg, Cathrine Krøger, er et grunnlag og å lære deg å lære.

Sjukepleiaren – offer for dårleg samvit?

Sjølvomsorg og omsorg for andre kan ikkje rivast frå kvarandre. Å seie ja til overtid og lange vakter er kanskje ei handling der ein ikkje tek vare på seg sjøl, og dei andre.

Unni Hembre
Sykepleier­studentene blir tatt på alvor

Sykepleieutdanningen ved Høgskolen i Oslo og Akershus (HiOA) har et forbedringspotensial, men med mange dyktige og engasjerte studenter og tilsatte vil vi få det til.

Vi må ta noen smertefulle diskusjoner

Tillater meg etter mange år som underviser og forsker, tidligere i klinisk arbeid til akutt og kritisk syke pasienter, å komme med noen kommentarer til den pågående debatten om kvalitet i sykepleierutdanningen.

Er gode råd dyre?

"Lille speil på veggen der, hvordan vil jeg lykkes i jobben min her?"
 
Det pågår i dag en diskusjon om rådgivning blant fotfolket i mange offentlige organisasjoner. På toppene er det noen steder vedtatt at de beste svarene alltid finnes i og blant dem med mastergrad eller en akademisk doktorgrad. Kanskje levert gjennom et rådgivningsbyrå. Fotfolket er ikke i særlig grad blant dem. Dermed oppstår et markert formelt skille mellom kompetansen blant dem som rådgir i tjenesteutvikling og ledelse, og dem som både leder og blir ledet. Kunnskap er makt, og det ser ut til at det er avgjort hvilken type kunnskap som skal være mektigst. Hvem vet så best hvor skoa trykker?
 
Den kjenner best hvor skoa trykker den som har den på. Samtidig er det også slik at de løsningene som bringer varige forbedringer i en problemstilling kan komme fra helt uventede hold; altså de som ikke bruker sko. De beste innovative miljøer har tydelige strategier på blandingsforhold mellom kompetente folk med ulik kompetanse. I brytningsforhold oppstår ofte nye interessante vibrasjoner. Alternativet er dit vi er på vei nå; den evige dansen mellom profesjonsledere som har et resultatansvar - og rådgiverne som skal oversette og utforme politiske bestillinger til en operativ virkelighet. Spørsmålet blir da om disse har hørt det samme budskapet og forstått bestillinga på likt.
 
Når hele kommuneadministrasjoner beslutter at en akademisk stige skal være grunnlaget for alle råd i tjenesteutvikling, er det derfor ikke sikkert at slike forhold blir de kvalitetsmessig beste. Uten tvil er man ikke riktig klok, og hvis alle har en nesten felles bakgrunn oppnås ikke nødvendigvis den beste innovasjon i organisasjonen. Det er noe annet å forstå en tjeneste utført i et juridisk leveranseperspektiv, et økonomisk perspektiv, eller et profesjonsperspektiv. Uten å antyde profesjonskamp, er det ingen tvil om at det vil være uklokt å definere at all rådgivende kompetanseleveranse bør komme fra noen få yrkesorganisasjoner. Det vil ikke bidra til mangfold i et beslutningsgrunnlag. Likevel; det er det vi er i ferd med å gjøre i mange kommuner nå.
 
Det er ikke slik at mastergrader alene betyr en garanti for de beste hodene, eller den beste kunnskapen. I Norge har vi lange og mange tradisjoner knyttet til fagutdanning, faglige spesialiseringer, og faglige påbygginger. Alle disse forutsetter til dels lang faglig praksis før og under en videreutdanning. Dermed er du sikret en praksisnær kunnskapstilførsel, som kommer tjenestebrukerne tilgode. Med dagens masterkorps som enerådende i mange norske kommuner hindres denne kompetansen i å bidra til strategisk tjenesteutvikling. Dette er i alt for liten grad problematisert. For det betyr at mange, med både flere studiepoeng og tildels langt mer relevant yrkespraksis enn en relativt fersking med master, blir utelatt fra strategisk rådgiving. Historisk sett er slikt ikke alltid klokt.
 
Hva tenker politiske beslutningstakere om dette? Er det slik at svaret alltid er best fordi en professor har tenkt høyt? Praksisnær kunnskap, gjerne også med master eller mer, vil være en styrke. Ulik kunnskap skal aldri avfeies som sludder, og høyere akademiske planleggere og rådgivere er en vesentlig komponent i enhver kvalitetskjede. Men dette er i grunnen litt som å bake kake; om du ikke tilsetter litt ulike ingredienser i grunnlaget blir resultatet aldri så optimalt som et lovende potensiale. 
 
Det er verken god utnyttelse av samfunnsressurser eller en organisasjons samlede kompetanse.

Brukes sykepleier­kompetansen tilstrekkelig?

Sykepleiere representerer trolig den største yrkesgruppen i helsevesenet, og det vil derfor være av stor interesse for alle at denne yrkesgruppen bruker sin kompetanse fullt ut og sin tid hensiktsmessig. Etter noen Google-søk finner man raskt en mengde artikler og blogger som omhandler misbruk av sykepleierressursene. Sykepleiere bruker tiden sin til å vaske gulv, tømme søppelbøtter, smøre brødskiver, kildesortere søppel, tømme bekken og brette vaskekluter. Dette gjøres samtidig som pasienter venter på medisiner, Fru Hansen ligger med smerter, Herr Olsen har trykket på trygghetsalarmen og trenger hjelp, en hjelpepleier har spurt om hjelp til å vurdere en pasient og medisingjennomgangen som burde vært gjort for en uke siden blir utsatt enda en dag.

Min kompetanse som sykepleier blir best brukt i pasientnære situasjoner og i veiledning av annet helsepersonell. Vi har alle mye å vinne på at tiden til en sykepleier brukes bedre. Hjelpepleierne kan få mer hjelp og veiledning, legene får bedre rapport, pasientene får bedre vurdering og får sine medisiner til rett tid. Det sier seg selv at å bruke en sykepleier til å gjøre oppgaver som en ikke må være sykepleier til å gjøre stjeler tid fra sykepleieroppgavene. Det handler ikke om sykepleierne, det handler om pasienten. Vi får lønnen vår uansett om vi bruker tid på å tømme søppelbøtter, smøre brødskiver og vaske gulvet eller ikke.

Nylig sa en lege på legevakten til meg ”hvorfor gjør dere ikke mer selv, det er jo ikke alt her en må være lege for å gjøre?”. Jeg har tenkt en del over dette utsagnet. Poenget til legen var ikke at vi skal overta massevis av legeoppgaver, men at med bedre organisering så kunne kompetansen vår blitt brukt bedre og til flere oppgaver enn hva den gjør i dag. Det hender ofte at legene må løpe og jobbe kjempehardt mens sykepleierstaben rekker et par kopper kaffe. Dette handler ikke om at vi ikke vil jobbe, men at det akkurat i de situasjonene ikke er noe vi kan gjøre for at ting skal gå raskere.

Dette er spesielt frustrerende når venterommet er fullt av pasienter. Kanskje kunne noen av disse pasientene tjent på å heller fått en sykepleierkonsultasjon, slik som er vanlig i mange andre land. Jeg tror at med et godt opplegg, gode retningslinjer og internopplæring kunne dette fungert. Som vanlig sykepleier er det også for meg merkelig å se at spesialsykepleierne ofte ikke utnyttes bedre. Hvorfor får ikke spesialsykepleiere et større mandat, delegasjoner eller mer ansvar enn oss vanlige sykepleiere? Det er jo soleklart at disse har mye å bidra med.

Et godt eksempel på dette er psykiatriske sykepleiere i psykiatriambulanse som må ha med lege ut dersom en pasient skal bli vurdert tvangsinnlagt. Dette betyr at en sykepleier med to års spesialisering og mange års erfaring fra psykiatrien kan få med seg en helt nyutdannet turnuslege med lite eller ingen psykiatrierfaring som skal ta valget. Det blir som et par turnusleger har sagt til meg ”jeg følger uansett bare den psykiatriske sykepleieren sin anbefaling”. Da er det klart man stiller spørsmålstegn rundt hvorfor legen måtte bli med ut i det hele tatt. Kunne ikke et slikt mandat blitt delegert til den psykiatriske sykepleieren, og at han eller hun kunne konferert med lege over telefon. Dette er bare ett av mange eksempler hvor jeg føler vi ikke utnytter kompetansen godt nok.

Jeg synes ikke at sykepleierne skal overta jobben til legene, men jeg mener heller ikke at alle pasienter trenger lege. Noen pasienter kunne fått god behandling, råd og veiledning av en sykepleier. Noen praktiske oppgaver kunne også blitt overtatt av sykepleier etter at pasienten var vurdert av lege, slik som for eksempel suturering, som er vanlig på enkelte legevakter i Norge og i mange andre land. Enkle medisinske problemstillinger kunne også blitt håndtert av sykepleier, dersom man fikk rett opplæring og hadde mulighet til å konferere med lege.

En styrking av sykepleiernes tid, kompetanse og ansvar på sykehjem og i hjemmesykepleien kunne trolig også ha forebygget en del unødvendige innleggelser. Når jeg jobbet på sykehjem forventet mange av hjelpepleierne og assistentene ofte at sykepleieren skulle gjøre det samme som dem og delta på lik linje i stellet. Dette finner jeg svært merkelig, da jeg på ingen måte forventer at legen skal hjelpe til ”på gulvet” på samme måte som meg. Det er faktisk et like stort hopp mellom sykepleiere og leger som det er mellom hjelpepleiere og sykepleiere. Sykepleierens rolle på sykehjem kunne med fordel ha blitt styrket betydelig og en kunne fått mer tid og myndighet til å styre pleien og vurdere pasienter. Dette er et område som i dag preges av dårlig tid til pasienten, hyppige re-innleggelser og et svært utydelig skille mellom yrkesgruppene.

Annonse
Annonse