Rita Storli skriver: – Flere ble tvunget inn i hardere turnuser, lengre vakter, jobb annenhver helg, folk ble flyttet rundt på avdelinger uten at de hadde noe de skulle ha sagt selv. Avtaler har blitt misbrukt, fordi helsevesenet ikke drifter med forsvarlig bemanning fra før. At noen i det hele tatt våger å kalle vår innsats for en dugnad, er så utrolig krenkende.

Ytringer må tas på alvor

Fagsjefen ved Sykehuset i Vestfold mener nok ikke at sykepleierne skal jobbe gratis, men hva mener han? Hvorfor er det så taust? Er det ikke å ta medarbeiderne på alvor å komme med en forklaring? 

Når sykepleiere ytrer seg, bør ledelsen lytte da de er nær pasienten hele døgnet, og er helt sentrale for at sykehuset skal kunne opprettholde driften. Det er et krav i oppdragsdokumentet fra Helse- og omsorgsdepartementet hvert år om økt kvalitet i tjenestene. Om det skal være mulig med en kvalitetsforbedring, må ytringer tas på alvor.

Kvalitet og stolthet er verdier som er nært knyttet sammen. Når verdiene – som er svært godt beskrevet i de yrkesetiske retningslinjer for sykepleiere – ikke får plass i møte med pasientene, blir sykepleierne motløse og slitne. Stoltheten forsvinner.

Medarbeidere og pasienter er like verdifulle

Verdens beste yrke blir for tungt når budsjettkravene utfordrer både faglighet og verdighet. Følgene blir en uetisk praksis ingen vil ha, men det blir resultatet. Medisiner som administreres for sent, altfor liten tid til å observere virkninger og bivirkninger av behandling og den livsviktige praten uteblir. Det er ikke tid. Oppgaver forskyver seg til neste vakt. Det er til tider pasienter på korridor og taushetsplikten og andre lovpålagte krav brytes.

Dette er ikke hverdagen i alle enheter, langt ifra. Men medarbeiderne og pasientene er like verdifulle hvor enn de er, derfor bør interessen også favne de steder akilleshælen blør.

Innlegget ble publisert i Tønsbergs Blad 8. september 2020.

Sykepleien har blant annet publisert et innlegg som etterspør hvor «praksispengene» blir av i sykehusenes budsjett. 

Utfordringer med veiledning

Kolleger av meg fikk 26. august publisert en fagartikkel om behovet for nytenkning med hensyn til praksisplasser etter implementering av nye retningslinjer for sykepleierutdanningen. En annen fagartikkel viser til et prosjekt med kombinasjonsstillinger som viser at tettere samarbeid mellom universitet og sykehus gir bedre praksisstudier. Likevel «strander» mye av praksis på at studentene skal ha og trenger veiledede praksisstudier.

Både forskning, mine egne erfaringer og erfaringer jeg har fått kjennskap til, viser at det er mange utfordringer med veiledning. Jeg tenker at det viktigste med veiledning er at den er til det beste for pasienten.

Flere studier konkluderer likt

Vi har gjennomført en liten studie med intervjuer av studenter. Studentene beskrev utfordringer knyttet til veiledning, både med tanke på forberedthet, motivasjon til å være veileder, tid til veiledning og hva veiledning bør inneholde. Flere liknende studier er publisert, og de fleste konkluderer likt.

Ifølge de nasjonale retningslinjene for sykepleierutdanning skal det etableres avtaler mellom utdanningsinstitusjon og praksissted: «Avtalen skal legge til rette for at veileder har kjennskap til utdanningen og lærer ved utdanningsinstitusjon har kjennskap til praksisstedet». Videre står det at «utdanningsinstitusjonen skal tilby opplæring i veiledning og partene skal samarbeide om plan for gjennomføring av veiledningsopplæring».

Sykepleiere er presset

Jeg vet at alle sykepleiere er presset. Pasientene er flere, eldre og sykere. Tilgjengelig tid er kortere, og antall ansatte er færre. Jeg hører stadig om veiledere som er «lei» og som ikke orker å «ha studenter».

Hvis alle har denne innstillingen vil det jo medføre at studentene ikke får nødvendig veiledning i praksis. Det kan føre til at deres kompetanse ikke kan imøtekomme de krav som stilles i helsetjenesten. Og det vil, i siste instans, gå ut over pasienten. Samtidig har jeg full forståelse for at alle kravene i helsetjenesten er utmattende. 

Hvordan kan dette løses?

1. Bevilgende myndigheter må innse at det koster penger å: a) sikre veiledningskompetanse. Det må frikjøp til for å kunne delta på opplæring, b) sikre nok ansatte på jobb, slik at veileder faktisk kan avse tid til å veilede og reflektere, c) planlegge og opprette veilederopplæring (+++). Så hadde det ikke skadet med et økonomisk insentiv for dem som veileder ala den som tilbys andre steder (blant annet lærerutdanningen).
    
2. Vi kan løse det med kombinasjonsstillinger. Samtidig vet vi at det er en rekke utfordringer for dem som innehar slike stillinger. Blant annet ved å ha to arbeidsgivere som kjemper for å få innfridd sine behov med hensyn til tilhørighet, oversikt og så videre. Det nevnte prosjektet over tenker jeg at noe av suksesskriteriet var at de som hadde kombinasjonsstilling var fullt ansatt ved universitetet. 
    
3. Andre tiltak kan, blant annet, være «gruppeveiledning» – at studentene går sammen to og to.

Direktoratet for internasjonalisering og kvalitetsutvikling i høyere utdanning utlyser i disse dager ut midler med tanke på flere og bedre praksisplasser for sykepleierstudenter i kommunehelsetjenesten. Å finne «fasit» vil ta tid. I mellomtiden håper jeg at alle dere som veileder husker på at dere veileder for pasientens skyld!

Tusen takk!