​Vi skriver historie i dette øyeblikk. Korona-epidemien er over oss. Det kan oppleves som en uvirkelig tid og at vi lever i en film. At vi er med i første episode i en ny, og litt for spennende påskekrim.

Den vante hverdagen slik vi kjenner den, har stoppet opp. Hele landets skoler og barnehager er stengte og dermed sitter skole- og barnehagebarn koronafaste hjemme. Foreldre sitter koronafaste med hjemmekontor. Mannen min kunne ikke akkurat skryte på seg stor produktivitet første dagen med hjemmekontor med fire barn til stede hvor yngste er 10 måneder og eldste er 12 år. Skolebarna skal jo også ha oppfølging med hjemmeskole.

Jeg jobber i full stilling som sykepleier på sykehjem og kan derfor ikke hjelpe til med ungene hjemme. Ikke noe hjemmekontor på sykepleiere. Og godt er det! Jeg har alltid vært glad i jobben min som sykepleier. Å være til hjelp og støtte for pasienter, pårørende og kollegaer. Å få utøve omsorg.

Mange kaller sykepleiere for engler. Men hva vil egentlig det si? Engler ser vi enten for oss som lubne små barn med små søte vinger på ryggen. Eller som en stor lysende skapning som kommer med et budskap til mennesker om håp og fred i bibelfortellingene. Engler minner om jul. Noe som er søtt og koselig som vi pynter stua med i adventstiden. Hvis jeg skal være en engel, så skal jeg i alle fall være en engel med sykepleiefaglig kompetanse. En engel som er «tydelig, modig og stolt» og som er pasientenes advokat. Som sier ifra om urett på pasientenes vegne. 

I en tid som nå kjenner jeg ekstra på stoltheten over å være sykepleier. At jobben min kommer inn under kategorien «samfunnskritiske funksjoner». At samfunnet ikke kan unnvære oss som jobber innen helse og omsorg. Vi sitter koronafaste i eget hjemland, vi forbys å reise utenlands. Offentlig transport skal vi også være forsiktige med.

Det har blitt skrevet og sagt mye godt om både solidaritet og dugnadsånd i denne krevende tiden vi er inne i. Slik mange av oss helsearbeidere tar influensavaksinen i solidaritet hvert år for å beskytte våre eldre pasienter på sykehjem. Denne gangen kan vi ikke ta en influensavaksine mot koronaviruset SARS-CoV-2/ COVID-19 som er et helt nytt virus som ble identifisert av kinesiske leger i desember 2019. Da må andre grep tas i bruk.

God hoste- og håndhygiene reduserer risikoen for å få luftveisinfeksjoner, inkludert infeksjoner med koronavirus. Dette er alltid riktig å gjøre, uansett om det finnes en influensavaksine tilgjengelig eller ikke. Et annet viktig tiltak er å redusere strømmen av mennesker ut og inn av institusjonene til et minimum. Ingen skal oppsøke sykehjemmene mer enn nødvendig. Helsedirektoratet anmoder om å ikke besøke personer i institusjoner med sårbare grupper.

Eldre mennesker med flere kroniske sykdommer er i aller høyeste grad en sårbar gruppe. Derfor vil jeg si til de pårørende: selv om det er tøft og vanskelig å ikke få gå på besøk så ofte som du pleier, så kan det å IKKE gå på besøk også være en kjærlighetshandling. Da blir pasienten utsatt for en mye lavere smitterisiko. Det er utbredt smittespredning i hele landet vårt nå og vi må alle ta vår del av dugnaden.

Kjære pårørende: vit at pasientene er i gode, kompetente hender. Vi kan jobben vår og vi bryr oss om pasientene. Mange av oss har et godt forhold til pasientene og gjør det vi kan for at de skal ha gode dager. Dette er tiden for å ta telefonen fatt. Selv om du som pårørende sitter koronafast hjemme, så kan dere snakke med hverandre over telefonen. Hvis ikke pasienten selv kan snakke for eksempel på grunn av demenssykdom eller hjerneslag, så kan likevel pasienten få høre stemmen din gjennom telefonen. Det kan kjennes trygt og godt å få høre en kjent stemme.

Dette er dessverre ikke tiden for besøk, håndhilsing og klemming. Dette er tiden for å vise omsorg på andre måter. I mellomtiden skal vi som helsepersonell ta vare på pasientene så godt vi kan med våre varme hjerter og kompetente hender. Solidaritet og dugnadsånd. Det er også to viktige ord vi vil ta med oss fra år 2020. Nå er tiden for å løfte blikket og SE hverandre. Å LYTTE til hverandre. Å SMILE til hverandre. Vi skal klare dette. Sammen.

Samhandlingsreformen var et politisk initiativ som ble implementert uten at helsetjenesten var rustet til å håndtere den. Kommunene skulle overta ansvaret for pasientbehandling, men erfarte at kompetansen ikke var på plass. Dette medførte høy grad av reinnleggelser og stor grad av usikkerhet blant helsepersonell.

Nå – åtte år etter implementeringen – er det en rekke kommuner som for eksempel nedbygger et av de viktigste tiltakene i reformen: de kommunale akuttavdelingene.

Behov for forskning

Politikere leter desperat etter løsningen på helsetjenesteutfordringene. Sykehusene bygges mindre fordi meningen er at pasienten skal ivaretas i kommunene. Dette er jo en sannhet med modifikasjoner belyst i mediene og vist gjennom forskning.

Digitale løsninger fremmes som en løsning på personalknapphet. Likevel vet vi at implementering av digitale løsninger er ressurskrevende. Det kan fungere idet det introduseres, men så fortsetter man å arbeide på samme måte som før. Ikke alle pasienter kan nyttiggjøre seg teknologien. Fremdeles er det behov for forskning som viser til effekter, men så er det også viktig at forskningsfunnene kan tas med i videreutviklingen.

Krever spesialkompetanse

På Sykepleien.no den senere tiden har vi kunnet lese om stamcelletransplanterte som mottar sykehusbehandling i hjemmet. Kravet for å kunne motta tilbudet er en pårørende til stede 24/7. Videre vises det til at pårørende i denne situasjonen ofte må ta ut sykmelding, eller at de mottar støtteordninger som ikke fullt kompenserer for inntektstapet.

Departementet anser det ikke som aktuelt å utvide retten til å få kompensert tapt arbeidsinntekt i forbindelse med pårørendeoppgaver. For det første fordrer altså dette at hjemmesykehuspasienten har pårørende. For det andre at familiens økonomi tillater inntektstap. Videre er det i gitte saker påpekt noen svakheter som er søkt utbedret, som for eksempel det å få tak i sykepleier per telefon og det å kunne legges inn raskt ved behov (og hvem definerer behovet?).

Videre er det også satt søkelyset på hjemmesykehus for barn – et tilbud som er vellykket drevet gjennom flere år. Suksesskriteriene er at man har holdt hjemmesykehuset hos noen få, legene er håndplukket og sykepleierne har søkt. Man har gitte kriterier for om pasientene kan få reise hjem og når de må tilbake på sykehuset. Pasient eller pårørende har hatt mulighet til å avbryte, og også å takke nei. Det vil si at tilbudet om hjemmesykehus krever spesialkompetanse innen aktuell pasientgruppe og baseres på frivillighet.

Ikke vanlig hjemmesykepleie

Folkehelseinstituttet (FHI) utga i 2018 rapporten «Hjemmebasert behandling som alternativ til behandling på sykehus». Rapporten viser at det er utført mye forskning på hjemmesykehus: hele 49 systematiske oppsummeringer er presentert.

Spesifiseringen av tilbudet FHI har benyttet er «Behandling og oppfølging i hjemmet av sykehuspersonell for pasienter med sykdommer eller tilstander som vanligvis behandles på sykehus». Dette er en viktig påpeking: det er sykehuspersonell som reiser ut fra sykehuset. Det vil si at dette ikke er «vanlig» hjemmesykepleie. Det er personell som har erfaring og kompetanse innen sykehusbehandling.

Av de inkluderte systematiske oversiktene handlet flest om kronisk obstruktiv lungesykdom (7 oversikter). Andre diagnosegrupper var nyresykdom (5), kreft (4), fødselsrelaterte diagnoser (sondenæring for premature, svangerskapskomplikasjoner, gulfeber) (3), og akutte eller kroniske sykdommer (3), mental helse (2), cystisk fibrose (1), diabetes (1), dyp venetrombose (1), hiv/aids (1), hjertefeil (1), osteoartritt (1), palliativ behandling/ End of life-care (2) og slag (1). Dette er altså utprøvd på en rekke pasienter internasjonalt, ofte med positive resultater. Felles for alle er at pasientene ivaretas av personell fra sykehuset med spisset kompetanse til å vurdere og behandle de gitte pasientgruppene.

Ved Oslo universitetssykehus påpeker man at «en forutsetning for hjemmebasert sykehusbehandling er at behandlingen skal være forsvarlig, frivillig, forutsigbar og av høy kvalitet».

Ingen kan alt

Jeg har en oppfatning av at politikere tror at en sykepleier er en sykepleier og at en sykepleier kan jobbe med alle slags forskjellige typer pasienter, sykdommer og tilstander. I sykehus er avdelingene spisset. Legene er spesialiserte, tilsyn har avdekket at pasienter som behandles på annen avdeling enn moderpost ikke mottar forsvarlig behandling. Ingen kan alt. I hjemmesykepleien jobber man bredt, men det er mulig nettopp fordi pasienter som mottar tjenester i hjemmet ikke har behov for spesialisthelsetjenester. De er ikke akutt, kritisk syke, men mer stabile.

Det jeg umiddelbart blir redd for er at hjemmesykehus skal fremmes som den nye løsningen på sykehusutfordringene i Norge. Videre at det implementeres på samme måte som samhandlingsreformen; uten nasjonale føringer for tilbudet, uten kompetanseheving i forkant, uten risikovurderinger og uten grundig utredning av hvilke pasienter det egner seg for og hvilke det ikke egner seg for.

Det er lett å oppfatte det som at det er én som blir rammet av en krangel mens den andre er urimelig og får skylden for at diskusjonen eskalerte. Jeg har mange ganger fått høre fra døtrene mine: «men hun sa/gjorde det mot meg først!» og «Da er det ikke rart at jeg blir sint, eller tar igjen.»

Det er lett å bli revet med når man opplever at noen oppfører seg urimelig, eller sier noe som – i ens eget hode – fremstår som helt urimelig. Men uansett, på tross av hva den andre sier og gjør, så er man alltid 100 prosent ansvarlig for sine egne utsagn og handlinger.

Du har selv et ansvar

Er du med og bidrar til at krangelen utvikler seg, er det åpenbart at du selv må se på din deltakelse som medvirkende til krangelen.

For det er helt umulig å krangle alene.

Dersom en ikke lar seg rive med, og reagerer på reaksjonen, vil det bare være et tidsspørsmål før kranglefanten fremstår som latterlig og særlig om vedkommende fortsetter å angripe uten å få respons. Da er det lett å avsløre hvem som er «idioten». Dersom en selv unngår å kaste kvister, grener eller bensin på bålet, er det ingen tvil om hvem som står for hele flammen.

Ulike perspektiver

Når to stykker krangler er det alltid fordi partene har ulike perspektiv på en sak. Dét i seg selv er helt naturlig og ikke nødvendigvis problematisk. Alle er forskjellige. Vi kommer fra ulike miljøer og har ulike preferanser. Derfor vil vi ha ulike meninger om hva som er rett og galt i ulike situasjoner.

Det som derimot blir et problem, er når vi ønsker at andre skal se ting ut ifra vårt eget perspektiv. Og om vi mener vi selv har rett og den andre part likevel velger å mene noe annet … ja da dukker det gjerne opp tanker som at den andre part ikke vil en vel. Eller tanker om at vedkommende er sleip, dum eller utspekulert.

Å respektere at andre mennesker har en annen oppfatning enn en selv er det første – nødvendige – steget til en god diskusjon. Om diskusjonen skal ha noe for seg vel å merke.

Hold hodet kaldt

Nå mener jeg ikke at man skal akseptere å bli manipulert, lurt eller tråkket på. Jeg mener derimot at man skal stå veldig tydelig opp for seg selv og sine hjertesaker, alltid si fra når noe ikke går riktig for seg og at man skal tørre å – både – heve stemmen og stå på for egen sak.

Likevel tror jeg man er best tjent med å benytte argumenter og belyse saken slik man selv ser den fremfor å slenge dritt om andre eller andres synspunkter. Det bidrar ikke til annet enn å fjerne fokus fra en sak man i utgangspunktet bryr seg veldig mye om.

Ikke ta det personlig

Det er ikke alltid så lett å styre seg, og det er fort gjort å bli sint når andre er urimelig eller kommer med påstander som ikke hører hjemme noe sted. Men om du klarer å ikke ta det personlig og unngår å rakke ned på andre, så er det så mye enklere å være saklig og argumentere ut ifra ditt eget perspektiv. For om du rakker ned på andre, da har du helt enkelt «mistet hodet».

Det å unngå å ta andres utbrudd personlig – og reagere på dem – vil være den aller viktigste egenskapen når en selv vil belyse ens eget syn på saken. Og om du klarer å holde hodet kaldt, vil du til slutt komme seirende ut, spesielt dersom en tredjepart – som skal observerer det hele utenfra – skal ta en avgjørelse i saken, til slutt.