Å transe barn har blitt tilgjengeliggjort og normalisert, spesielt av helsepersonell med et påbyggingsår innen sexologi. Det kan få alvorlige konsekvenser for et barns friske og naturlige utvikling, skriver Marit Rønstad.
Eidskog Helsetun blir fremstilt i mediene som en institusjon som aldri har vurdert HLR-status på pasienter, men det er ikke riktig, skriver Lise Krogstad.
Det kan virke som om det er viktigere for myndighetene at et regnskap føres korrekt, enn at pasienter møter sykepleiere som er tilstrekkelig faglig oppdatert, skriver Tanja Vatnås.
Det stemmer ikke at fysioterapeuter kan miste autorisasjonen sin om de benytter seg av nåler. Norsk Fysioterapeutforbund har lenge hatt en egen faggruppe for nålebehandling, skriver Bosko Gardasevic.
Vi vet mye om utfordringene med å implementere og planlegge forskningsfunn for å forbedre kvaliteten. Nå er det på tide å gjøre noe med det!
NSFs nestleder Silje Naustvik påpeker helt korrekt at helsetjenestene ikke er så sømløse som samhandlingsreformen la opp til, og at reformen ikke har oppnådd intensjonen. Samhandlingsreformen har vært sentral i min forskning siden 2014. Hvorfor skal vi drive med forskning dersom det ikke fører til kvalitetsforbedring?
Hovedformålet med reformen, som ble implementert i 2012, var å sikre pasientene rett behandling til rett tid på rett sted. I tråd med dette var søkelyset på bedre samhandling mellom tjenestenivåer og desentralisering av tjenestetilbud.
Ett av virkemidlene var å opprette kommunale akuttavdelinger (KAD) eller helsehus som et tilbud for pasienter som trenger akuttbehandling, men som ikke har behov for spesialisthelsetjenester i sykehus.
I mitt doktorgradsarbeid fant jeg og mine medforskere at pasienter erfarer KAD som et sykehus, at de føler seg ivaretatt, og at de mottar tjenester av høy kvalitet. Videre fant vi at det rapporteres om en høyere andel negative erfaringer etter behandling på sykehus enn i en KAD. Hovedutfordringen var relatert til informasjonsoverføring og utskrivelse mellom sykehus og kommune.
Fastleger, derimot, var skeptiske til tilbudet både relatert til kvalitet, ansvarsforhold, egen sikkerhet på diagnose og kriterier for innleggelse i kommunen. Funnene i doktorgradsprosjektet ble selvsagt tilbakeført til de deltakende avdelingene, men ble også formidlet til helseministeren og publisert i kronikker både i lokalavisen og i nasjonale medier.
Med utgangspunkt i dette planla jeg og mine medforskere en studie for å møte fastlegenes usikkerhet om KAD-tilbudet. Søknadsprosessen for å igangsette en ny studie som skal sammenlikne kvalitet og effektivitet i KAD versus på sykehuset, startet i 2015. I 2018 fikk vi tildelt midler fra Extrastiftelsen (nå Stiftelsen Dam) sammen med Landsforeningen for hjerte- og lungesyke.
I prosessen påpekte flere utlysere av midler at dette var et godt og viktig prosjekt som burde motta midler fra et departement eller direktorat. Henvendelser dit medførte derimot at «ballen» ble sendt tilbake: «Søk midler på aktuelle utlysninger». Nå er studien i gang, og resultatene er etterspurt nasjonalt.
Men fra sentralt hold er man i gang med nye reformer til tross for at mange påpeker utfordringer med samhandling, kapasitet, kvalitet og effektivitet. Det ble bestilt følgeforskning av samhandlingsreformen, EVASAM (evaluering av samhandlingsreformen), men hvor er midlene til å iverksette tiltak for forbedring og implementering?
Hvorfor avdekkes utfordringer dersom ingenting blir gjort for å løse dem? Hvorfor skal vi forske dersom det ikke skal føre til bedre praksis og bedre tjenester?
Forskning iverksettes ofte for kartlegging, evaluering og for å avdekke områder som trenger kvalitetsforbedring. Funn publiseres i internasjonale tidsskrifter – i tråd med kravene som stilles til forskere. Men det er også et poeng å bruke funnene nasjonalt, fokusere på forholdene og øke bevisstheten for å fremme endringer.
Jeg har derfor alltid en tanke med min forskning om å publisere funn både internasjonalt og nasjonalt, presentere funnene så ofte det er hensiktsmessig og bruke funnene til å påpeke forbedringsmuligheter. (Blant annet var jeg på lokal-TV da det var snakk om å nedbemanne Sykehuset Østfold fordi jeg i en kronikk i avisen henviste til mine funn og hvor katastrofal effekt en nedbemanning vil kunne ha på vårt sykehus.)
Hvis vi skal få et lykkelig giftermål mellom sykehuset og kommunen (jf. Naustviks ønskedrøm), er implementering og planlegging av forskningsfunn nødvendig for å forbedre kvaliteten. Vi vet mye om utfordringene. Nå er det på tide å gjøre noe med det!
Helsesista fremstår som et talerør for unge. Når er Tale Maria Krohn Engvik helsesykepleier, og når er hun Helsesista AS? Det er på tide at fagmiljøet i helsesykepleie kommer på banen, skriver Sunniva Solhaug Fjelldal.
Helsevesenet og politiske beslutninger som berører fellesskapet, skal være forståelig og tilgjengelig for alle.
Altfor lenge har både statsråder og helseforetak sluppet unna i det offentlige rom og debatter med tåkeprat – godt hjulpet av profesjoners fagforeninger, som i ulik takt og grad har interesse i at tåken ikke letter. Vi har ikke alltid vært klokkeklare, vi heller.
Dermed kan ordførere snakke høyt og lenge om den opplevde fastlegekrisen i kommuner uten å se sammenhengen med sykepleiermangelen og uten å peke på manglende heltidskultur for alle i hele helsevesenet. Alt henger sammen med alt, mer eller mindre.
Når helseminister Høie ikke har peiling på antall spesialsykepleiere i norske sykehus eller kommuner, vet han heller ikke hvor mange han mangler. Norges lengstsittende helseminister har altså ikke fokusert på dette.
Det er en manglende fokusering som han deler med og har tillatt i alle helseforetak. Riksrevisjonen slår nå også fast at sykepleiere systematisk usynliggjøres på norske sykehus.
Den største profesjonen blant universitets- og høyskoleansatte i sektoren er altså systematisert vekk som spesialisert profesjon i omtale. Språk er makt, og her har legeforeningen en del av ansvaret. Hvor lenge skal NSF la være å peke på det? Felles utfordringer fordrer felles forståelse.
Fastlegekrise i norske kommuner er ingenting sammenlignet med det som mangler av sykepleiere eller hele stillinger til helsefagarbeidere. Mangler det fastleger, er det idioti å bruke ressursene på å sende dem i flere koordinerende møter med kommune- og spesialisthelsetjenesten i de nye «helsefellesskapene». Der behøver vi mer av limet i norsk helsevesen, som alle politikere peker på: sykepleiere.
Rekruttering av fastleger er en del av utfordringsbildet i primærhelsetjenesten. For lenge har for mange med samme bakgrunn bestemt for mye uten å se helheten. Kompetanse må deles. Kompetente sykepleiere redder liv, som NSFs leder Lill Sverresdatter Larsen skriver i Tidens Krav. Gode og opplyste beslutninger oppnås oftest når tverrfaglighet gjennomføres i praksis.
Skal helseministeren og helseforetak lykkes i å drive et felles helsevesen forsvarlig, må alle samarbeide med fellesskapet som mål. Det skjer først når vi blir ærlige med hverandre.
Løsningene for norsk offentlig helsevesen ligger i kompetente profesjoner som møter samfunnsoppdrag innenfor forsvarlige budsjettrammer. Dette er en felles oppgave, som må løses i åpenhet. Norge har muligheter til å inkludere alle. La oss gjøre det.
Sykepleiere er svært engasjert i pasientene. Vi vil dem vel, og vi har kunnskap om og erfaring med å vurdere deres behov for berøring. Men har vi tid til det? spør Lise Sandnes.
Vold i svangerskapet kan forårsake alvorlige helsekomplikasjoner både for den gravide og det ufødte barnet. Jordmødre kan styrke sårbare familier og forberede dem på foreldrerollen, skriver Hanne Charlotte Schjelderup, leder i Jordmorforbundet i NSF.
Helseminister Bent Høies drømmer kan fort bli sykepleiernes hodepine. Det er bare å ta en titt på forholdene i Storbritannia. Eller er vi der allerede?
Sykepleierkompetanse i spesialisthelsetjenesten må ikke avgrenses til å være en «søster» eller «bror» til allmennsykepleieren i kommunehelsetjenesten. Det må være en totalvurdering av spisset kompetanse, skriver Ann-Chatrin Leonardsen.
Professor emerita i vårdvetenskap Katie Eriksson hade ett skarpt intellekt. Hon hade en förmåga att se väsentligheter och att få människor att känna sig välkomna och inbjudna.
Det er nødvendig med holdningsskapende nettverksarbeid på skolen for at barn som uttrykker seg kjønnskreativt, skal møtes på en god måte. Helsesykepleiere kan bidra i dette arbeidet, skriver Stine Holm Sætevik.
Medisinforbruket hos eldre i Norge øker, men helsevesenet er ikke utformet for å håndtere denne utfordringen til pasientenes beste, skriver Rita Romskaug og Torgeir Bruun Wyller.
Et mye brukt «slagord» i Norsk Sykepleierforbund (NSF) er «tydelig, modig, stolt». Det er blant annet brukt i vervekampanjer og profileringsarbeid. Det er på tide å rokere disse ordene.
Nylig avgått leder i NSF, Eli Gunhild Bye, uttalte til NRK i 2014: «De tre ordene rammer inn hele Norsk Sykepleierforbunds virksomhet. Vi skal være tydelige og etisk bevisste sykepleiere som er trygt fundert i eget fag. Vi skal være stolte av at vårt arbeid positivt kan påvirke utviklingen i helsetjenesten fremover, og sist men ikke minst: Vi skal være modige nok til å stå trygt på vår egen sykepleiefaglige plattform.»
Jeg tror tiden er inne til å rokere disse ordene og gi dem utvidet innhold.
Vær stolt av at du er sykepleier! Forskning viser at din kompetanse er viktig for å ivareta pasientsikkerhet og kvalitet i helsetjenesten. Pasienter og pårørende påpeker at sykepleiere har vært viktig for dem i vanskelige livssituasjoner – du gjør en forskjell. Som sykepleier har du en viktig funksjon i å skape kontinuitet i pasientforløpet og koordinere ulike helsetjenestetilbud for pasienten.
En studie vi nylig har gjort, viser til et stort omfang av praktiske ferdigheter som du som sykepleier tar i bruk i din arbeidshverdag. Det stilles karakterkrav for å komme inn på sykepleierutdanningen – men du er ferdigutdannet. Dessuten er din kompetanse etterspurt, det er en mangelvare.
Dagens og fremtidens helsetjeneste fordrer at du er modig, sykepleier. Pasientene blir sykere og flere, og vi sykepleiere blir færre. Du må våge å tenke nytt og foreslå endringer til pasientens beste. Tjenestene endres, og kravene til kunnskap og kompetanse krever at du stoler på deg selv og på dine evner til å ta i bruk din kompetanse der det trengs.
Vær konstruktivt kritisk. Still spørsmål. Vær nysgjerrig. Og våg å sette foten ned ved uforsvarlig praksis – til tross for «skremmende» mediesaker om negative konsekvenser for varslere. Vær modig før du kapitulerer og slutter! På et tidspunkt må din stemme bli hørt, og når flere gjør det samme, blir det en sterk stemme som MÅ bli hørt.
Hvis du er stolt og modig, sykepleier, så fremmer du dine saker tydelig. Vær tydelig i all kommunikasjon med pasienter, pårørende, annet helsepersonell og ledere og på politisk og samfunnsmessig nivå. Tydelig kommunikasjon er en suksessfaktor i alt samarbeid og en sentral del av helsetjenesten som enten truer eller skaper pasientsikkerhet og kvalitet.
Om du fokuserer på å være stolt av at du er sykepleier, tror jeg resten kommer av seg selv. Som stolt sykepleier vil du pasientens beste. Da vil du våge å kjempe for det du mener er rett, og formidle det til rette vedkommende for å sikre god kvalitet og rett behandling på rett sted til rett tid: Vær stolt, modig og tydelig!
Dårlig omdømme er et stort problem for sykehjemmene. Sensasjonsnyheter og krevende og kritikkverdige forhold dominerer mediebildet. Det må vi gjøre noe med, skriver Kine Marie Bruknapp.
Etter mange år med overforbruk og feil bruk av antibiotika har bakteriene blitt motstandsdyktige gjennom utvikling av resistens. Antibiotikadagen 18. november har som formål å øke befolkningens kunnskap, skriver Marte Haugen og Marielle Solberg.
Vi jobber i en bransje der vi aldri kan ha helt kontroll over liv og død. Følger vi retningslinjene, har vi ryggen fri hvis noe går galt. Men hva hvis vårt faglige skjønn ikke stemmer med retningslinjene?
Kompetanse har avgjørende betydning for at sykepleiere skal kunne gjøre jobben sin. Arbeidsgivere og politikere har hovedansvaret for å sikre lik lønn for arbeid av lik verdi, skriver Lill Sverresdatter Larsen.
Landsmøtet i NSF er over. Jeg er utrolig imponert, dypt takknemlig, stolt og ganske sliten etter fem dagers intensiv debattering
Norsk Sykepleierforbund (NSF) er Norges eneste landsomfattende fagorganisasjon for autoriserte sykepleiere, spesialsykepleiere, jordmødre, helsesøstre og sykepleierstudenter. Landsmøtet, som arrangeres hvert fjerde år, er organisasjonens øverste organ og myndighet.
At landsmøtet er viktig, vises ikke minst gjennom at medier som Sykepleien har vært kontinuerlig til stede og fortløpende publisert viktige vedtak og resultater av valg. I tillegg har hele landsmøtet blitt strømmet på nett slik at alle har hatt anledning til å følge med.
I år var jeg så heldig å være valgt inn som delegat på landsmøtet, det vil si at jeg hadde uttale-, stemme- og beslutningsrett. Det var mitt første landsmøte. Jeg ante ikke hva jeg gikk til. Mange fortalte om lange dager og at man kom hjem utslitt, noe jeg ikke helt trodde på. I etterkant er jeg utrolig imponert – og sliten. For en organisasjon, og for noen medlemmer!
Hele uken opplevde jeg stort engasjement. Sykepleiere er stolte, modige, dyktige og tydelige. De vet hva de vil, og vil kjempe for å nå igjennom med sine meninger og behov. Jeg har også fått innsikt i hva organisasjonen jobber med, og hvordan det gjøres.
Jeg er ikke minst imponert over selve organisasjonen – en gjeng med usedvanlig dyktige personer som ledet oss igjennom møtet fra talerstolen, jobbet i redaksjonsutvalg underveis for å formulere tydelige vedtak og holdt seg innenfor de juridiske rammene man må forholde seg til.
Som delegat har jeg hatt mulighet til å komme med uttalelser om hva som er viktig for meg, min delegasjon og sykepleiere generelt. Jeg har debattert, foreslått nye vedtak, stemt over andres forslag og stemt over hvem som skal representere organisasjonen de neste fire årene.
Vi har fått en ny toppledelse i NSF. Organisasjonen har fått nytt forbundsstyre og nytt råd for sykepleieetikk. Landsmøtet har vedtatt nye innsatsområder og nytt prinsipprogram og har omorganisert NSF slik at vi heretter fortsatt skal være fylkesgrupper, men nå etter nye fylkesinndelinger.
Det innebærer for min del at vi nå skal være NSF Viken. Min delegasjon jobbet intenst med å beholde dagens struktur – noe vi ikke nådde igjennom med. Vår fylkesleder har hatt vervet i 16 år. Likevel påpeker hun at når landsmøtet gjør et vedtak, er det slik det blir. Jeg er tilfreds med at vi nå får en nestleder.
Vår fylkesleder er kun ett eksempel på de mange rause sykepleierne jeg møtte i landsmøteuken. Vi vil hverandre vel, og vi vil det beste for sykepleierfaget, pasientene og de pårørende.
Sykepleiere er tydelige, modige og stolte – det er landsmøtet et bevis på. Jeg vil med dette anbefale alle medlemmer å stille til valg som delegat i forkant av neste landsmøte i NSF i 2023.
Vi skal stoppe opp når vi kjenner at vi går på akkord med profesjonsetikken, og vi må ha mot til å sette etikk på dagsordenen.
Et av de sentrale premissene i samhandlingsreformen var at en større del av helsetjenestene skulle ytes i kommunene, forutsatt at kvaliteten var like god eller bedre. Det premisset har ikke blitt oppfylt, skriver Silje Naustvik.
Som helsepersonell jobber sykepleiere tett på personer som kan ha smittsomme sykdommer. Grimstad er en foregangskommune og tilbyr vaksiner også til studenter i praksis, skriver Line Ostad.
Poenget er ikke å føre bevis for hva sykepleiere kan lukte eller ikke, men hvordan sanselige ferdigheter utvikles i samspillet mellom erfaringsbasert og teoretisk kunnskap, skriver Hanna Marie Ihlebæk.
