For et døgn siden satt jeg på flyplassen Evenes, og tenkte på sykepleiere i nabokommunen Harstad. Jeg hadde et ønske om å skrive en støtteerklæring til dem som nå må gå 44 minutters nattevakter fordi de nekter å underskrive en turnus som innebærer arbeid hver andre helg. Den blir i mediene kalt for en katastrofeturnus eller som jeg ser det en straffeturnus. Mobilen var alt jeg hadde i nærheten, og innlegget ble valgt bort.

Egentlig så blir jeg helt matt av den behandlingen en arbeidsgiver kan velge å ta. Det er fullt lovlig å bruke sin styringsrett, og når det ikke er enighet om en turnus skal man gå etter arbeidsmiljøloven sine bestemmelser. MEN er det klokt av arbeidsgiver denne gang? Uansett hvor mye de (Harstad kommune) med loven i hånd kan si at de kan bruke sin styringsrett, så er det så lite klokt som det er mulig å bli.

Det er manko på sykepleiere, og det er kommunen som trenger dem. Egentlig så kan sykepleiere velge å vrake hvor de skal arbeide i dag hvis de vil. At det er vanskelig for mange å skifte arbeid på grunn av at de har tilknytning til lokalsamfunnet er en annen sak. De velger å bli. Mest sannsynlig fordi at de liker yrket, og trives med arbeidet.

Omdømme er likevel viktigere enn Harstad kommune velger å ta inn over seg. Den behandlingen av ansatte som de nå har valgt, ryktes fort. Vi følger alle med i mediene, og vi merker oss hvem som velger å gjøre seg attraktive. Det skulle da bare mangle når vi skal finne oss en arbeidsgiver vi gjerne vil bli hos i mange år fremover. Da skal respekten være gjensidig og dagene forutsigbare.

Helgene er høyt skattet i vårt yrke som for de fleste andre. Det er da vi kan ha hele dager med fri til familie og venner. Det burde ikke være noen stor overraskelse.

I parforhold er den gjensidige respekten og tilliten alfa og omega. Vi vil behandles fint, og det fører med seg trivsel som gjør at vi blir værende. Det skiller seg ikke så langt fra hvordan arbeidsgiver og arbeidstakere skal forholde seg til hverandre.

Når uenigheten kommer så er det selvsagt greit at vi har spilleregler, MEN følg dem klokt. Ikke slik Harstad denne gang i rein vrangskap har valgt. Harstad kommune signaliserer så tydelig at hvis vi ikke får det som vi vil, så skal dere jaggu få kjenne hvor galt det kan bli. Det er den reneste idioti synliggjort i praksis.

Det blir som en tverrpeis av en konemishandler som truer med riset, om kona tenker på å være uenig. Hun blir av frykt for represalier, men trives ikke. Før eller siden så makter hun løsrivelsen, og kommer aldri tilbake. Dusten som tilsynelatende hadde makta sitter igjen med skjegget i postkassa.

Råd og veiledning med en realitetsorientering tidlig kan bidra til at det ikke går skeis, og samarbeidet om en felles fremtid kan man enes om så lenge man er villig til å lytte, og gi litt fra begge sider. Det har ikke arbeidsgiver klart denne gangen.

Dere har rett nok kutta ut 44 minutters nattevakter (etter dårlig omtale vil jeg tro), men dere holder fast på arbeid annenhver helg.

Det verken beholder eller rekrutterer dere sykepleiere på.

Det er lov til å snu. Lykke til.

Nærkontakten, blandinga av prosedyrer og den kjente miksa med uforutsigbarheten i den varierende kontakten med nestemann. En ny person eller utgave av denne hver gang, i deres habitat. Seng eller egen bolig. Bortebane uansett, og likevel; helt avhengig av at vi stiller forberedt og leverer på høyt nivå. Hver gang! Ofte prestasjoner på sitt beste. Sykepleie er både viktig, virkelig og prestasjonsretta.

Likevel er det for ofte som å bli behandla som nedrykkskandidat fra reservebenken på det dårligste laget, med kort horisont. I for eksempel Harstad, som nå skal rekruttere sykepleiere (?) gjennom å straffe medlemmer i NSF ved straffeturnus som takk for innsatsen! Fordi våre meninger om arbeidstid faktisk utfordrer lederne som ikke går i dette arbeidet!

I større byer – ved å møte sjefene, de som alltid tar overskriftene og beslutningene, de som «vet best» og som spiller på de største arenaene. Fra tribuneplassen, med full wining-and-dining. Før de finner tiden moden til å feire sine mer eller mindre avtalte seire. De som har premier, men også avtalte egenandeler. Gjett hvem som skal bidra med innsatsen til den?

Innovasjon? Jeg har hørt dem si det selv, de sier det vi driver med er kjedelig og selvsagt og at moroa finnes andre steder. Kommunal administrasjon måles altså ikke i våre tjenesters suksess. Vi er selvsagte innsatsfaktorer andre skalter og valter med. Vi skal driftes billigst mulig. Ikke nødvendigvis best her, nei … De i «kommunenes Champions League», eller Europaligaen om du vil, ser ikke så langt som ned til oss i tredje.

De vet at vi er der, de vet at vi styrer på og holder «de lavere aktivitetene» i gang. Det vet de, og det er det de vil vite. Hvordan, hvorfor, eller med hvem spiller mindre rolle. En sjelden gang dukker det opp en talentspeider som skal rekruttere til de øvre luftlag. Noen har gitt seg, og det er en ledig plass nederst ved bordet.

Det finnes alltid noen som blir med lenger oppe. Spillet er laget slik at trykket er stort nok, og «the only way is up». Så kan du tenke på hvor du kommer fra når du til slutt sitter der og lurer på hva som egentlig foregår.

Vi i tredje vet hvorfor vi er her. Uten oss stopper hele dritten, og det er innimellom helt bokstavelig. Vi gjør det vi kan for å unnta pasienten opplevelsen av å utgjøre et skitpakkeforløp. Med gammeldags verdighet i fokus. Tenk på det neste gang seirene feires så langt unna virkeligheten de kommer. Koldtbord Arena, med drinker og ditto tilbehør er langt unna for oss. Heldigvis. Så får dere kjøre Europaliga, Rådmann. Vi andre skal holde «den selvsagte» kommunens helsetjeneste gående. Mer eller mindre uansett. Heia oss!            

PS: Velkommen til 3. divisjon. Der bredden trives med en liten dose magi og talentene fødes for videre foredling.

Hvor er forresten premiene for lovlydig og forsvarlig pasientbehandling?

Først av alt – takk for jobben du gjør! Og så har jeg har et råd til deg, minister. Ikke fordi jeg forventer at du skal høre på lille meg. Men det er jo lov å prøve.

Mitt råd til deg er at jeg anbefaler deg å våkne opp før du blir syk. For den dagen du blir alvorlig syk kan det hende du mister sjansen til å være minister igjen. Og fra den dagen du blir sykemeldt som minister, kan det hende du aldri mer får så mye makt igjen. Aldri mer. Så bruk tiden godt, minister, du har kanskje mer makt nå enn det du er klar over.

Pakkeforløp er et ord som etter hvert er blitt velkjent i helsevesenet – i Norden i alle fall. Pakkepasienten skal ideelt sett aldri falle ned mellom to disker, aldri falle ut av postbilen, og heller aldri komme frem til feil adresse. Nei, pakkepasienten skal fraktes trygt mellom instanser og nivåer fra a til å.

Tror du minister, at pakken alltid kommer til å? Eller betyr å-en slutten på livet? Og skal pakken parkeres på å? Fungerer pakkeforløpet godt for pasienten, eller fungerer det best for systemet?

Jeg har en mistanke, og litt mer enn en mistanke, om at rehabilitering ikke er godt nok integrert i pakkeforløpene. Og jeg har en mistanke om at rehabilitering rett og slett er fraværende i en del av pakkeforløpene. Da kan pakken falle hardt og brutalt ned mellom to disker, og forhåpentligvis er det noen som oppdager at den ligger der. Dessverre ligger noen pakker veldig lenge på gulvet uten at de blir funnet.

Så før du blir syk, minister, tenk gjennom dette:

Dersom du får en kreftdiagnose, blir operert, erklært frisk, begynner å jobbe igjen, og 2 måneder senere kollapser – hva håper du da på? Å fort bli frisk igjen og kunne fortsette som minister? Lykke til! For å klare det, kan det hende du trenger dette:

Litt mer guts enn det en kan forvente av en person som nettopp har kollapset

En superfastlege som har kunnskap om følgende:

• Seneffekter etter kreft.
• Spesialister som du kan henvises til, og som han/hun er tøff nok til henvise til.
• Hvordan henvisning til rehabilitering fungerer – noe mange fastleger dessverre ikke har kunnskap om.
• Hvordan et forløp med fatigue/trøtthet etter kreft fungerer, og hvordan det er best å begynne å jobbe med fatigue/trøtthet.
• Et NAVkontor som har kunnskap om kreft og fatigue/trøtthet, og hvordan en slik person kan nærme seg arbeidsplassen sin på en klok måte, og som evner å se deg bak paragrafene.
• Et regelverk som fungerer for akkurat deg.
• En kreftavdeling på ditt sykehus som gir god tverrfaglig oppfølging.
• Pårørende som har guts til å stå på sammen med deg.
• Et helsevesen/andre rundt deg, som klarer å ivareta dine behov fysisk, psykisk, eksistensielt og sosialt.
• En kreftkoordinator som kan hjelpe deg å manøvrere deg frem i denne labyrinten.

Det kan godt hende at dette vil fungere svært bra for deg. Men dersom du som minister hadde sjekket opp i hvordan dette fungerer i vårt ganske land (noe du kanskje har?), hadde du nok sett ulike sider av denne saken. Jeg tenker at du har FLAX dersom alt dette fungerer for deg den dagen du eventuelt blir syk i din kommune og i ditt helseforetak.

Holistisk/helhetlig tenkning der det eksistensielle, sosiale, fysiske og psykiske blir ivaretatt – det kan du drømme om å få på et brett. På min arbeidsplass jobber vi med dette, og vi ønsker å tilby dette på et brett – pasientene som er her får vurdere i hvilken grad vi lykkes med det. Men jeg mener det er en mangel i vårt helsevesen – at noen kan klare å ivareta alle dimensjoner. Kanskje er det et drømmeslott. Dersom en etat/instans kun klarer å ivareta det fysiske – så tenker jeg det bare skulle mangle at de ikke henviser til andre etater/instanser som kan ivareta de øvrige dimensjonene. Dream on.

Mye er bra i vårt vestlige rike velferdssamfunn, og det er lurt å tenke positivt og se det som er bra. Mye bra blir også gjort rundt omkring i kommunene – Helsekonferansen 2018 ga mange gode eksempler på det.

Vi må ha et samfunn som ivaretar alle dem som aldri ble friske, men som overlevde, som aldri klarer å jobbe som minister, men som trenger et jevnlig arbeidslivs-pust – for eksempel en 20 % stilling. Vi trenger tilbud om helhetlig tverrfaglig spesialisert rehabilitering, som kan ivareta slike pasienter som en del av et sømløst forløp. Dette behovet minker ikke i takt med politikernes interesse – sorry, altså – det går motsatt vei – det ØKER.

Vi trenger ministre som ser at et sømløst forløpet ikke nødvendigvis stopper ved å – men for enkelte fortsetter resten av livet. Vi trenger spisskompetanse kombinert med bredde-kompetanse, vi trenger en solid distriktsvennlig akuttberedskap (i Nord-Norge og i resten av landet), vi trenger kreftkoordinatorer i alle kommuner (gjerne pålagt, ellers blir det nedprioritert i mange kommuner, noe mange dessverre allerede har gjort), vi trenger god nok bemanning til at kvaliteten over helsetjenesten er god og vi trenger ledere som leder og bruker sine ressurser klokt. Dersom kreftoverlevere skal leve hele livet, og gjerne danse hele livet, så trengs det mer spisskompetanse enn det vi har mange steder per i dag.

Bestemmelser og økonomiske rammer henger dessverre ikke nødvendigvis sammen med virkeligheten – det kan dessverre være motsatt proporsjonalt. Og hvis vi i tillegg skal ta høyde for en eldrebølge, er det på tide å få på plass flere svømmedyktige sykepleiere og andre helsearbeidere, men også sørge for at de ressursene vi har blir brukt hensiktsmessig.

Jeg håper du holder deg frisk, minister, og god sommer!