I Sykepleien og andre medier har administrerende direktør Lillanna Engzelius ved Godthaab Helse og Rehabilitering vært ute og hevdet at NSF bidrar til nedleggelse av Godthaab Helse og Rehabilitering, skriver Eli Gunhild By.
De ansatte prioriteres, fordi de er Godthaabs viktigste ressurs i realiseringen av et godt tjenestetilbud, skriver Lillanna Engzelius i dette leserinnlegget.
Dress og slips ser ut til å øke faren for hendelser som kan true liv og helse.
Det er, kort oppsummert, status i sykepleiernes streik når NHO Service og Handel ikke vil finne forhandlingsløsninger.
NHO vil at de dårligste vilkårene i det avtalte arbeidslivet for sykepleiere i Norge ikke skal bedres. De dårligste vilkårene for sykepleiere finnes i NHOs tariffområde. NHO vil at helsetjenester skal vinnes på anbud i det offentlige rom av deres bedrifter, fordi deres ansatte har de dårligste vilkårene og dermed de laveste «utgiftene».
Menn og noen kvinner i dress og slips kaster nå dressjakka og vil stenge helsepersonell ute fra jobbene sine. Helsepersonell som er i jobbene som gjør at anbud vinnes. De jobbene som gir anbudet helsemessig troverdighet. De jobbene som NHO ikke vil betale arbeidstakerne sine gjennom vilkår som gjør dem konkurransedyktig som arbeidstakere. Sjekk selv – det er det vi i fagforeninger gjør.
Arbeidsgiverorganisasjoner er ulike. NHO har vist et ansikt de skal slite med å vise frem fremover. Lille speil på veggen skal vite å gi tilbakemelding, også i større samfunnsrom. Det finnes alltid alternativer, og arbeidstakerorganisasjonen Parat i YS gikk etter to timer ut og ba NHO trekke sitt utestengelsesvarsel. Det bør også medlemsbedrifter med et sosialt ansvar merke seg.
Helsepersonell redder liv, holder tak i liv, og har bokstavelig talt andres liv og helse mellom hendene hver eneste arbeidsvakt. Hele døgnet, alle døgn. Både før, under og etter at kontordressene er hengt tilbake på sine respektive kleshengere. Respiratorer, kritiske observasjoner, behov for tidlig forebygging for å hindre en senere statusforverring; det kliniske blikk.
Alt dette er i NHO ikke mer verdt enn å skaffe NHO makt til å vinne frem med sine syn. Ikke ved forhandlingsbordet, kanskje fordi de ikke tør? Kanskje fordi argumentene ikke holder? Derfor ved å stenge ute, og dermed utsette alle berørte pasienter for økt fare.
Dette er ikke akseptable holdninger for en arbeidsgiver som kan drive helsetjenester i Norge. Dette er lovbrudd, helsefarlig atferd, og stygg maktbruk.
NHO er i ferd med å dumme seg ut. Andre arbeidsgiverorganisasjoner står parat til å overta. Fortsettelse følger.
Jeg betviler ikke kompetansen på palliasjon i Norge. Derimot mener jeg at tilbudet bør være likt for alle uavhengig av diagnose, skriver Kristin Hustad Rian som tar en videreutdanning i pallliasjon.
Sykepleierne i kommunen løper og gjør så godt de kan. Takken er flere arbeidsoppgaver og et lønnsgap til sykehusene som bare vokser, skriver Gro Lillebø og Kenneth Sandmo Grip.
Jeg hadde blitt så utrolig takknemlig hvis noen med kunnskap, erfaring og tid inviterte til en liten prat om hvordan det er å være meg, skriver kreftoverlever Håvard Aagesen.
Fremdeles føler folk skam ved å ikke føle seg i form når man har vært så heldig å overleve kreftsykdom. Så mange tier om sine plager, skriver Ingrid Orre.
Mange kreftoverlevere har store problemer med å bruke ordet «frisk» om sin egen helsetilstand.
Det kreves av oss sykepleiere at vi tar i bruk forskning i vårt arbeid. Da må vi faktisk forstå forskningen, skriver Ann-Chatrin Linqvist Leonardsen.
Som kreftpasient fikk jeg høy status på sykehuset. Som ferdigbehandlet med senskader ble jeg en byrde. Det er populært å redde folk fra døden, men lavstatus å gi dem et liv etterpå.
Vi sykepleiere skal ha så pass respekt for hverandre at vi har tiltro til hverandres faglige ansvarlighet, skriver Grethe Johansen.
Sommeren 2018 tok jeg et sommervikariat som sykepleier på nyfødtintensiven i Stavanger. Jeg oppdaget raskt at jeg var eneste mannlige sykepleier på avdelingen, det var noen mannlige leger, men ellers var det lite menn å se. Det ble raskt en del oppmerksomhet rundt dette, og jeg fikk mange hyggelige kommentarer om at det var fint å ha en mann på avdelingen.
Det er selvfølgelig hyggelig at mine kolleger syntes det var hyggelig med en mann på avdelingen, legene kommenterte det også. Når det er sagt, ble jeg også tatt godt imot på alle andre måter og inkludert i et fantastisk arbeidsmiljø.
Blant foreldrene ble det aldri nevnt som noe negativt at jeg var mann, snarere tvert imot. Spesielt fedrene tror jeg satte pris på å møte enn mann blant alle damene. Pasientene virket også å være like fornøyde under min omsorg, overvåkning og pleie. Det skal sies at det tidvis var vanskelig å forstå hva pasientene sa, men de virket fornøyde i alle fall.
Tiden min på nyfødtintensiven fikk meg til å tenke en del over hvorfor ikke flere menn arbeider på denne avdelingen. Dette er en av de best drevne avdelingene jeg har vært på, det faglige nivået blant personalet var skyhøyt, arbeidsmiljøet var bra, legene jobbet tett og godt sammen med sykepleierne, forholdet mellom leger og sykepleiere var kjempebra, avdelingen var godt utstyrt, det var mange spesialsykepleiere, og ledelsen fremsto som profesjonelle og dyktige.
Fra første stund fikk jeg god opplæring og ble godt mottatt. Det var en tydelig fordeling av pasienter etter kompetanse og utdanning, samtidig som en alltid kunne spørre om hjelp.
På denne sykehusavdelingen arbeider du med de skjøreste, sykeste og mest kritiske pasientene på hele sykehuset. Personalet deltar på mottak av akutt dårlige barn ved for eksempel akutt keisersnitt, de bemanner helikopteret når dårlige premature barn må hentes andre steder, personalet følger i ambulanse ved transport av premature og en har alvorlig syke premature barn på respirator, CPAP og highflow.
Det kan i aller høyeste grad anses som en meget spennende, lærerik og intensiv avdeling. Flere av faktorene som tradisjonelt trekker menn til en avdeling.
For meg var det derfor rart at ingen andre mannlige sykepleiere arbeidet på avdelingen. Samtidig som det faglige og spennende er tydelig til stede, er det også en utrolig fin pasientgruppe å arbeide med. Det er en enorm takknemlighet og glede i å kunne bidra til livredning og behandling av disse barna. En blir godt kjent med foreldrene og får følge premature barn fra en knallhard start på livet, helt til de skrives ut i god form.
En kan spørre seg: Hva som holder mennene borte? Er det oppfatningen om at arbeidet er preget av bare stell, bleieskift og trøst? Dette er i så fall skammelig feil. Selvfølgelig er grunnleggende stell og omsorg en viktig del av jobben, her som alle andre steder i helsevesenet. Men jeg gjorde ikke mer stell her enn da jeg arbeidet på akuttmottak.
Avdelingen kan også fronte med ingen tunge løft. Prosedyrene er spennende, og en bruker en mengde svært teknisk utstyr. En arbeider side om side med spesialsykepleiere og overleger, noe som gir en fantastisk mulighet til faglig utvikling.
Den fineste delen for meg var allikevel å gå hjem hver dag og føle at jeg hadde betydd noe, at jeg hadde hatt tid til pasientene mine, og det privilegiet med å få arbeide med en slik pasientgruppe. Et av mine største øyeblikk denne sommeren var når et foreldrepar kom tilbake til avdelingen for å si takk til meg, siden jeg ikke hadde vært på jobb den vakten de ble skrevet ut. Da føler man at man virkelig har betydd noe for en familie.
Selv startet jeg faktisk livet på akkurat denne avdelingen, det samme gjorde min bror åtte år tidligere. I sommer fikk jeg gleden av å arbeide med sykepleieren som hadde tatt seg av både min bror og meg, det var et utrolig givende og sterkt møte. Jeg lærte ufattelig mye av vedkommende, og vi hadde flere fine vakter sammen.
Min bror og jeg tilhørte en gruppe skjøre premature barn, og jeg tror det må være ufattelig givende å se og oppleve at disse barna vokser opp og klarer seg veldig bra, om jeg skal si det selv.
Jeg kan helhjertet anbefale nyfødtintensiven til både kvinnelige og mannlige sykepleiere. Det er en avdeling som gir mye, både faglig og emosjonelt, og arbeidet der er spennende og givende.
Å aldri strekke til, uansett hvor hardt man jobber, er en tung bør å ta med seg hjem etter endt vakt, skriver Vigdis Jarness Reisæter.
Når helsepersonell ikke informerer pasienter i kreftbehandling om mulige seneffekter, er det enten fordi de vil skåne pasienten, eller fordi de ikke har kunnskap nok selv. Begge deler er like uheldig, skriver temaredaktør Liv Bjørnstad Johansen.
Ap-politiker Hadia Tajik skriver at Norge trenger flere barn, og at det er politikernes oppgave å legge til rette for at folk kan kombinere jobb og familieliv. Ann Chatrin Leonardsen mener at samfunnet ikke er tilrettelagt for flere enn to barn.
Jeg står og ser på min datter som sykler av gårde til trening. Hun blir til en diffus skygge mot den mørke asfalten hvor de gule gatelysene sliter med å følge henne inn i mørketida.
Jeg observerer at hun har refleks og hjelm, men jeg ser ikke egentlig for å kontrollere. Det er mer en sånn rar følelse midt i magen som treffer meg hver gang de som virkelig betyr noe, drar fra hjemmet mitt. Jeg må liksom opp fra datamaskinen og følge de med blikket så langt jeg kan.
I dag minner den gyngende hestehalen til dattera mi meg på det som virkelig betyr noe. Det som rører seg dypt i mellomgulvet og gjør at jeg ikke klarer å la være å gråte når jeg lytter til Kari Bremnes' sang «Når du går».
Hvem og hva som virkelig betyr noe, varierer for oss alle. Familien er en av de tingene de fleste kan enes om betyr noe. Etiske leveregler som ikke å slå i hjel, lyve eller stjele, uansett om de er forstått som humanetiske, kristne eller muslimske, kan også svært mange mene virkelig betyr noe.
Det er det ulike meninger om. Så store ulikheter mellom NHO Service og Handel og Norsk Sykepleierforbund at jeg for tiden er lokal streikeleder for seks av 55 solidariske medlemmer som er tatt ut i streik.
Ingen sykepleiere vil streike. Vi vil redde liv, forebygge sykdom, behandle, veilede, pleie og gi omsorg til «de som går» og de som står igjen. Hver gang Norsk Sykepleierforbund tar noen ut i streik, så er det fordi det virkelig betyr noe.
Om NHO mener at sykepleiekompetansen koster for mye, prøv inkompetanse!
Med fare for å høres ut som debattene fra KrFs landsmøte, så avslutter jeg med:
«Så blir de så stående disse tre; lønn, anerkjennelse for kompetanse og solidaritet, men størst blant dem er solidariteten.»
Det er fordi vi er solidariske at seks sykepleiere fra Troms i dag har stått streikevakt, skrevet leserinnlegg, appell og laget filmsnutter for sosiale medier. De har nemlig lønn og arbeidsvilkår lik som på sykehus, men de streiker i solidaritet med andre og mer sårbare sykepleiere landet rundt. Det imponerer meg og minner meg på det som virkelig betyr noe i arbeidslivet – medlemskap i en arbeidstakerorganisasjon.
Flere plasser i landet, den 7. november, markeres streiken med lokale arrangement. Vis solidaritet du også og støtt opp om streiken gjennom å delta, like eller dele arrangementene i sosiale medier.
I dag skal jeg snakke med et barn om at moren snart skal dø. Da jeg søkte jobben som kreftkoordinator, visste jeg ikke hvilket mot som kreves for å utøve yrket.
Det er et stort nederlag å komme inn på en utdanning uten å ha forutsetningene for å kunne klare å gjennomføre på grunn av språk og kulturutfordringer, skriver Anne Valen-Sendstad Skisland.
Sykepleiernes tillit i befolkningen misbrukes som et kvalitetsstempel på skjønnhetsindustrien, skriver Tanja Vatnås.
Når nå NHO Service og Handel vender vrangsida ut ved å ikke søke om dispensasjon, så er det i ren spekulasjon for å fremtvinge en tvungen lønnsnemd.
Hva er egentlig vitsen med å lage regler i fredstid for samarbeid mellom to parter, når den ene parten velger å bruke dem på en helt annen måte enn hva man hadde en felles forståelse av i utgangspunktet?
Det er akkurat det NHO Service og Handel gjør overfor Norsk Sykepleierforbund (NSF) når det nå er blitt brudd i forhandlingene.
55 medlemmer i NSF er nå tatt ut i streik fra pasienthotellene, og regelen er at hvis det står om liv og helse så skal NHO Service og Handel søke om dispensasjon. Hvis det blir vurdert som at det er en fare for pasientene, så innvilges selvfølgelig en dispensasjon. Slik er en del av de omforente spillereglene, og det forventes at de følges. Det ligger en forventning om at denne ”skikk og bruk-avtalen” etterleves hos begge parter.
At NHO Service og Handel velger å la være å søke om dispensasjon er ikke en samarbeidspart verdig. En helstøpt avtalepart følger regelverket også når uenighetene legges på bordet. Det er derfor det er laget avtaler som binder begge parter når man valgte å gå inn i et partnerskap.
Når nå NHO Service og Handel vender vrangsida ut ved å ikke søke om dispensasjon, så er det i ren spekulasjon for å fremtvinge en tvungen lønnsnemd.
De fratar også i praksis medlemmene i NSF streikeretten som er et lovlig kampmiddel i tariffrettslige interessetvister. Det er oppsiktsvekkende, og det burde være under NHO Service og Handel sin verdighet, og det viser dessverre også en samarbeidspart som ikke er seriøs i det hele tatt når det røyner på.
Spekulativt? Definitivt!
Mye kan gjøres for å styrke situasjonen både før, under og etter at en tilsynssak er avsluttet, skriver advokat Agnete Busengdal Sommerset.
Når klokka en natt i året hopper fra 02.59 tilbake til 02.00 uten at det synes på lønnsslippen, er det surt å jobbe nattevakt, skriver Liv Bjørnhaug Johansen.
Alle sykepleiere jeg møter, inkludert meg selv, bør ha mot til å komme med en anbefaling om hva de mener er rett behandling, skriver Simen Skolmo.
Hvorfor ble de i yrket? Og hvorfor oppfatter de sykepleie som en del av sin identitet etter å ha gått av med pensjon? Dette er spørsmål Ingrid Immonen har stilt pensjonerte sykepleiere.
