Rehabilitering er et oppløftende og givende fagfelt å jobbe i. Å få inn pasienter i seng, og sende de ut med prekestol, er veldig gøy. På spørsmål om hun hadde hatt nytte av oppholdet, sa en pasient: «Å ja! Jeg kunne jo ikke gå da jeg kom hit! Nå kan jeg gå lange runder i lysløypa her!» Og det – det er givende for oss som jobber med rehabilitering.

Det er mye arbeid for pasienten å rehabiliteres. For det er ikke rekonvalesens lenger, slik det var før. Nå er det aktiv rehabilitering. Det vi driver med, er spesialisert tverrfaglig rehabilitering. Og hvem må gjøre jobben? Jo, pasienten selv.

Det er pasienten som må stå opp av senga, gå til frokost og spise, komme seg til bassenget eller til fysioterapeuten, kjenne på lemstre muskler og stive ledd. Det er pasienten som går med smerter og må balansere mellom aktivitet og hvile. Det er pasienten som strever med å sove, og som må snu seg hver time med smerter, og som må stå opp på toalettet fordi væsken mobiliseres og må ut.

Vi som jobber i tverrfaglig team, skal tilrettelegge, veilede, rådgi, hjelpe, støtte og bruke vår faglige kompetanse til å sørge for at rehabiliteringsprosessen starter. Prosessen skal ikke avsluttes her, men den fortsetter når pasienten kommer hjem eller til neste steg i behandlingslinjen/pakkeforløpet.

Og det er derfor det er viktig at det er pasienten som gjør jobben fra dag én her også – for ingen av oss blir med videre i rehabiliteringsforløpet – jobben er pasientens.

Noen trenger bistand av helsepersonell i lang tid etter endt rehabiliteringsforløp her, enkelte resten av livet. Andre skal hjem til hverdagen og trenger å ha med seg øvelser for å opprettholde bøy og strekk i kneet, eller bevegelsen i skulderen, eller turene med gåstavene.

Eksemplene på pasienter som kom seg et mestringssteg videre, er mange. Pasienten med tilbakelagt kreftbehandling som klarer å gå igjen. Den sengeliggende nyopererte pasienten med kreft i magen som etter noen uker klarer å gå med prekestol.

Pasienten med ankelbrudd som var neddopet av A-preparater, og som etter noen uker går ut av døren klar for resten av livet. Pasienten som kom i elektrisk rullestol, og som gikk ut igjen med staver. Pasienten som lærte seg å bruke energien sin på en mer hensiktsmessig måte og dermed fikk et nytt liv. Pasientens ektefelle som fikk hjem «ei ny kone!».

Rehabilitering er gøy. Hardt arbeid, mange utfordringer, enda flere vurderinger, svært mange tverrfaglige møter, diskusjoner og samarbeid – men utrolig motiverende.

I dag var jeg på et foredrag om relasjoner, og foredragsholderen fortalte en historie om sin mor som lå på sykehjem, og som hver dag fikk besøk av en av pleierne, som tok henne i hånda og så henne inn i øynene en liten stund, 2 minutter – hver dag.

Pleieren snakket dårlig norsk, men benyttet seg av et annet verktøy enn språket, nemlig mellommenneskelighet. Denne nærheten mellom mennesker, som ligger helt naturlig forankret i oss alle, og som oppstår helt uanstrengt, bare vi tar oss tid til det og åpner opp for det.

Jeg kom til å tenke på hvilke tilbakemeldinger mine pasienter har gitt meg opp gjennom årene … Jeg har jobbet på sykehus siden jeg ble ferdig utdannet sykepleier for 17 år siden. Jeg har alltid vært lidenskapelig opptatt av faget og liker å utforske nye felt og utdanne meg videre fra tid til annen. Dette gir meg en faglig forankring som gjør det lettere for meg å være til stedehos pasientene når jeg er sammen med dem.

Og når jeg tenker meg om, er det som regel denne tilstedeværelsen som pasientene har kommentert på, eller takket meg for. Det forteller meg at det å bli sett, hørt, anerkjent og ivaretatt er så viktig for oss mennesker, og spesielt når vi er i en sårbar situasjon, som for eksempel når man blir lagt inn på sykehus.

«Jeg rekker det bare ikke!»

Jeg kan ta meg i det selv, at jeg ofte sier: «Jeg skulle så gjerne ha tatt meg tid til å snakke litt mer eller bare være hos pasienten mer, men jeg rekker det bare ikke.»

Hvem er det egentlig som bestemmer hva jeg rekker og ikke rekker? Jo, det er meg det! Jeg er jo fagpersonen i mitt yrke, og jeg skal vurdere om jeg rekker å ta pasienten i hånda i 2 minutter eller ikke.

Nå tror jeg ikke alle pasienter trenger å bli holdt i hånden i 2 minutter, eller kanskje engang ønsker det … men mange av de pasientene jeg har, er engstelige og nervøse når de kommer inn på sykehuset – da er det god behandling å bruke 2 minutter på å ta pasientenes hånd, informere om hva vi tenker, hva som skal skje videre de neste timene, og betrygge om at vi nå gjør alt vi kan for å finne ut hva som er galt, slik at vi kan gjøre det vi kan for å hjelpe.

DET er god sykepleie, DET er tidsbesparende – fordi hos en rolig pasient kan de viktige symptomene vises tydeligere, de ringer ikke på bare for å vite at vi er der, de finner ikke på ting bare for å se oss litt, og de føler seg trygge nok til å si fra om endringer som er viktige for anamnesen og for utredningen videre. DET er å bygge gode relasjoner og tillit mellom helsepersonell og pasient, og DET er effektivt og tidsbesparende på sikt!

Å spare seg til fant …

Jeg har hørt uttrykket «å spare seg til fant» – og det passer godt for den retningen vi ser ut til å ha beveget oss i den siste tiden når det gjelder pasientbehandling på sykehus. Flere pasienter per sykepleier, flere innleggelser, raskere utskrivninger, og effektivisering i alle hjørner.

Greit nok! Effektivisering er en nødvendig del av veien videre om vi skal klare å håndtere den bølgen av pasienter som kommer i tiden framover. Men vi må ikke miste gangsynet fullstendig.

Og vi må ikke miste faget vårt! En god del av faget vårt handler om å ivareta pasienten, ikke bare fysisk inne på rommet, eller ved å ta alle prøver og vitale parametre – men også ved å skape trygghet og tillit, slik at pasienten føler seg ivaretatt, og vi har et best mulig utgangspunkt til å finne ut hva som feiler pasienten.

Jeg kan merke så godt på pasientene når jeg tar meg tid til å berolige dem, og når jeg ikke gjør det. Noen ganger har jeg det så travelt at jeg glemmer det – og det blir som en snøball som vokser seg større for hver pasient jeg har, og jeg kjenner meg mer overveldet og overarbeidet for hver runde.

Og så kan jeg komme på det, ta meg de 2 minuttene det tar, og kjenne at det hele roer seg igjen – at jeg har gjort en god jobb med denne pasienten iallfall, og det kjennes som om snøballen stopper.

Effektiviseringstiltak som gjør godt

Jeg tror vi sykepleiere, spesielt i dag, må være bevisst hvilken rolle og jobb vi egentlig har – hvor viktig den er for den enkelte pasient – og gjøre den! Ikke gå på akkord med faget vårt, selv om vi har det travelt.

Vi trenger ikke sitte og snakke i evigheter, men ta pasienten i hånda, møt blikket og kort oppsummere hvor vi er, og hvor vi skal. Dette er en god investering og et effektiviseringstiltak som kjennes givende – både for pasient og sykepleier.

Kjære helseminister Bent Høie! 

Vil du innovere på ordentlig, eller er det «matsminke» som gjelder i helsevesenet?

Jeg har nå både lest og hørt din tale til sykepleierne på Norsk Sykepleierforbunds 17. nasjonale e-helsekonferanse. Sykepleiere er, sier du, de som holder helsevesenet sammen. En fin verbal hyllest, og jeg antar du mener alt dette også.

Likevel skal du vite at jeg, og mange med meg, både fortjener og behøver mer enn ord fra deg nå. Sykepleiermangelen tiltar og krever et nasjonalt sykepleierløft.

Du får ikke en «nett-hjemmetjeneste» når hjemmesykepleien har for få sykepleiere til å levere sykepleie. Du får ikke oversikt over innholdet i en levert sykepleietjeneste når det ikke er sykepleierkompetanse nær pasienten.

Vår vurderingskompetanse, vår handlingsevne og beredskap er avhengig av at vi kan være til stede. Det kan vi klare om du sikrer oss en lønn å leve av og en jobb å leve med.

I dag er turnover og avgang fra yrket betydelig større enn rekruttering av spesialsykepleiere, og delvis for andre sykepleiere i hele stillinger. Vi utdanner to sykepleiere for hver hele som tilbys jobb. Hvordan kan du tillate å mangle oss, samtidig som vi ikke får jobbe? Hva slags styring er det?

Du må sikre en reell kompetanseutvikling som gir oss tro på at vi er verdt mer enn en budsjettmessig salderingspost. Karriereutvikling som gir oss tro på at vi kan stå i pasientens helsetjeneste som dyktige sykepleiere med faglige utviklingsmuligheter.

I dag lar du et system rigget på økonomiske parametre definere «økte ikke utnyttede effektiviseringspotensialer» som våre framtidsutsikter. Er det sexy? Vår arbeidstid fylles med annet enn pasientens beste. Hva skal samfunnet med sykepleiere som ikke får bruke sin kompetanse?

For sykepleiere, Bent, er ofte foran i jakten på egen ny kunnskap. Vi vil satse på vår kunnskap til pasientens beste.

Vil du satse på oss i mer enn ord? Da må du faktisk gjøre noe, Bent. Mer enn å snakke. Du har makt. Hva vil du med den?

Medmenneskelig innovasjon er ikke å bytte sykepleieren ut med overvåkning. Hvor innovativ er du?