Vi mennesker gjør mye dumt, mye galt, mye fælt og mye grusomt. Noen av oss har sittet i fengsel for det gale vi har gjort, andre har ikke sittet i fengsel. Noen av oss kommer til å sitte i fengsel, mens andre aldri kommer til å sitte i fengsel. Og så fins det en del mennesker som skulle ha sittet i fengsel, men det gale de har gjort, er aldri blitt oppdaget. Vi trenger fengsel og et straffesystem, for det kriminelle skal straffes, ikke godtas.

Hvis jeg skulle laget en liste over alt det dumme, gale, fæle og grusomme det er mulig å gjøre, så hadde lista blitt lang. Jeg hadde forhåpentligvis ikke kommet på alt. Og hvis jeg tilsvarende skulle klassifisert de ulike menneskene som hadde gjort de ulike tingene, så hadde det også blitt en lang liste.

Men hvem er mest grusom, og hvem skulle blitt kalt det nest verste, og hva er det minst gale som kan gjøres? Og hvem skulle i så fall ha bestemt det? Rådgiveren til en av ministrene? En av ministrene? Trenger vi en ny ministerpost til dette?

Og hva er et monster? Skulle vi ha tegnet hvert vårt monster, så ville nok disse sett ganske ulike ut for hver enkelt av oss.

Som sykepleier er jeg opplært til å tenke holistisk/helhetlig. At det er rett å tenke helhetlig, får jeg jevnlig bekreftet i min jobb som sykepleier. Vi har en psykisk, fysisk, sosial og åndelig/eksistensiell side alle sammen, og ingen av disse dimensjonene kan jobbe på egen hånd – de henger sammen.

At hvert menneske har verdi i kraft av å være menneske, mener jeg også er en sannhet jeg hver dag kan ha som en del av min plattform – både som menneske og som sykepleier. Hvert menneske er verdifullt, og det er en konstant verdi som gjelder uavhengig av hva vi gjør.

Straffen for å ha gjort noe galt må utformes av dem som er satt til det. De som har greie på det, vet sannsynligvis hvilken type straff og oppfølging den enkelte kriminelle skal ha. Straffen knyttes til handlingen som er gjort – ikke til hvilket vesen som har gjort det – for alle er mennesker.

Å være minister innebærer nok å bli utsatt for mye, både arbeidspress og andres meninger – jeg bare tipper, jeg har aldri prøvd. Forhåpentligvis har ikke ministrene våre bare rådgivere, men også minst én dyktig veileder bak seg.

I min nylig påbegynte veilederutdannelse har jeg blitt bevisst på sammenhengen mellom følelser, kroppsreaksjoner og tanker – som igjen påvirker atferden vår. Jeg tipper at vår nye justisminister har mye følelser knyttet til dette temaet, og at dette påvirker hennes atferd.

Hvis lille meg kan gi justisministeren et sykepleie-råd, så ville det blitt dette: Kjære justisminister, føl ferdig før du entrer talerstolen!

For kort tid siden publiserte tidsskriftet Sykepleien et innspill under overskriften «Jeg melder meg ut av NSF». Dette innspillet var skrevet av en sykepleierstudent som fant det dypt problematisk at Norsk Sykepleierforbund var imot fastlegers reservasjonsrett mot å henvise kvinner til abort. Hun valgte derfor å melde seg ut fra fagforbundet.

Dette står hun selvfølgelig fritt til å gjøre, og det er ikke innholdet i selve dette innspillet jeg syntes var mest spennende. Det virkelig spennende skjedde i kommentarfeltet under innspillet på Facebook. Meg selv og mange andre sykepleiere samt annet helsepersonell engasjerte seg umiddelbart i abortdebatten, saken ble altså raskt mye større enn selve retten til å nekte å henvise til abort.

I dag kan helsepersonell reservere seg mot å delta i selve abortinngrepet, altså mot å delta under selve prosedyren hvor fosteret fjernes. Fastleger kan i tillegg nekte å henvise norske kvinner til abort. Disse tiltakene og lovene begrunnes med religion og samvittighetsgrunner. Altså at ingen skal måtte handle mot sin dyptgående samvittighet.

Hvorfor synes jeg dette er problematisk?

Først og fremst så har norske kvinner en lovfestet rett til abort, en rett som de har kjempet for i mange år, og som bygger under et vesentlig prinsipp om at kvinnen skal ha råderett og selvbestemmelse over egen kropp. At leger og sykepleiere kan vanskeliggjøre og nekte å utføre en helsetjeneste som en har en lovfestet rett til, er for meg helt uforståelig.

For meg som sykepleier er en grunnleggende verdi at vi er nøytrale, både politisk, religiøst og idealistisk. Dersom du er min pasient, så er det for meg revnende likegyldig hvilken hudfarge, kjønn, religion, klasse, alder, politisk ståsted eller bakgrunn du har. Av meg skal du få nøyaktig samme behandling, omsorg og respekt. Jeg skal heller ikke påtvinge deg mitt religiøse ståsted eller mine politiske meninger.

Kan du tenke deg dersom du trengte blodoverføring og jeg sa, «Dessverre, blodoverføringer strider mot min religion, så vi må finne en annen sykepleier som kan utføre dette»? Høres ikke dette rart ut? Hvorfor er dette noe annerledes enn å kunne reservere seg mot abort?

Som sykepleier har jeg måttet utføre prosedyrer og oppgaver jeg ikke alltid har syntes var spesielt hyggelige. Jeg har måttet ta blodprøver av pasienter under tvang på vegne av politiet, jeg har måttet delta i tvangsmedisinering og beltelegging. Det er ikke alltid jeg har vært 100 % enig eller komfortabel i alt, men så lenge det har vært lovlig og medisinsk fornuftig og velbegrunnet, mener jeg det er både feil og uetisk av meg å nekte å utføre jobben min.

Som sykepleier har jeg opplevd å behandle voldsoffer og gjerningsmann, gjerne samme dag. Jeg har tatt blodprøver av et voldtektsoffer i det ene øyeblikket for så å være med på å sy voldtektsmannen i neste øyeblikk. Fellesnevneren er at de har alle fått like god sykepleie, respekt og omsorg.

Vi er ikke den dømmende eller utøvende myndigheten, vi er de nøytrale skikkelsene i hvitt som ikke dømmer, som ikke pålegger pasienten våre egne verdier, følelser eller religion.

Jeg støtter ikke drap, voldtekt, vold, barnemishandling eller pedofili, men jeg har ingen planer om å reservere meg mot å behandle voldtektsmenn, barnemishandlere, voldsmenn eller pedofile. Akkurat som at jeg ikke har planer om å noen gang reservere meg mot å delta i eller henvise til abort.

Hvorfor har vi valgt at akkurat denne helsetjenesten skal vi kunne velge oss bort fra? Er det ikke godt nok å kunne velge å ikke arbeide på steder hvor en må utføre denne oppgaven? Dersom du ikke er komfortabel med å utføre tvangstiltak, så søker du heller ikke jobb i psykiatrien. Dersom du ikke vil møte kriminelle, så søker du heller ikke jobb som lege eller sykepleier i fengsel.

En kvinne som må ta det tunge valget om å ta abort, har det trolig tungt nok fra før om hun ikke skal møtes med at helsepersonell reserverer seg mot å hjelpe henne. Jeg tenker med skrekk og gru på kvinner som gjør et Google-søk om hva helsepersonell mener om abort, og finner mengden med artikler om dette.

Reservasjonsretten er i mine øyne en skummel vei å gå. Jeg mener det er ufattelig at vi lar helsepersonell reservere seg mot å utføre en prosedyre som er en lovfestet rettighet for norske kvinner. Hva blir det neste en kan reservere seg mot? Hvem skal bestemme hva som er tilstrekkelig ødeleggende for samvittigheten? Skal vi kunne reservere oss mot alt som strider imot vår religion eller bare enkelte ting?

Nylig kom jeg over en artikkel i en amerikansk avis hvor en ny lov ønsket å utvide denne retten til å nekte å behandle på grunn av religiøs overbevisning eller samvittighetsgrunner. Denne ville åpne for at helsepersonell også kunne nekte å behandle homofile og transseksuelle. Dersom religion skal få være med og bestemme hvordan helsepersonell skal arbeide, så tar vi mange steg bakover i historien. Som nevnt tidligere: Hvem skal bestemme hvilken religion og hvilke deler av religionen som skal være gjeldende?

Til slutt vil jeg si at det er uvesentlig om jeg som person er for eller imot abort. Som sykepleier er jeg en nøytral person, som skal møte pasienten på en god og tillitsfull måte. Jeg skal tilby og utføre den helsetjenesten som pasienten har krav på, og som er lovfestet. Uansett hva mine personlige følelser om dine valg, ønsker og bakgrunn er, så vil du få akkurat like god hjelp fra meg. Jeg håper alle mine kollegaer i helsevesenet følger dette eksemplet.

Jeg jobber i 100 % stilling, og jeg kan også shoppe. Hvis jeg vil. De som jobber deltid, kan også shoppe. Hvis de vil. Et valg er valget mellom ulike alternativer, og alle mennesker har i utgangspunktet muligheter for å velge. Velge mellom å shoppe eller jobbe. Velge mellom å være hjemme med barna eller jobbe. Velge mellom å jobbe fullt med smerter eller jobbe redusert med en bedre hverdag. Velge hvilken butikk vi vil handle i. Velge å spise frokost eller droppe frokosten.

Beklager direktør, du har ikke myndighet til å ta fra oss retten til å velge. Du sitter som direktør på toppen av et fjell der det også jobber en del sykepleiere. Har du tenkt på hvordan du vil løse 24/7-turnus-puslespillet hvis alle skal jobbe 100 %? Lykke til! Da må du både være tusenkunstner og ha god overtalelsesevne. Det er nemlig ikke så lett å dekke opp en 24/7-turnus med god nok bemanning hvis alle skal jobbe fullt. Og det er ikke fordi de ansatte må ut og shoppe, nei det er rett og slett enkel turnus-matematikk. I beste fall er dette mulig med mange langvakter og mange annenhver helg-turnuser. Og så lenge vi har pasienter som trenger døgntilsyn, vil vi trenge turnuser som dekker hele uka hele døgnet.

Vær obs på at du kan drukne i eldrebølgen. Når det blir din tur til å trenge ei seng på et sykehjem – vær klar over at sykehjemmet muligens ikke er bemannet alle helger. Og det er ikke fordi de ansatte er ute og shopper – nei, alle har nemlig fått fulle stillinger i en overkommelig turnus. Da ble det noen helger som ble stående tomme for personell.

Den shoppingteorien har forresten flere hull. For hvem av de deltidsansatte har råd til å shoppe? Med mine sykepleiebriller vet jeg at en del ansatte i deltidsstillinger ikke kan prioritere særlig mye shopping. Selv om du på fjellet ditt selvfølgelig har et par stykker som har høyere bruttolønn enn sykepleiere. 

Jeg håper at alle som velger å jobbe fullt, får seg en fulltidsjobb. Men jeg håper også at det fortsatt er kvinner og menn som velger å jobbe deltid. Hvorfor? Først og fremst fordi det da er rett valg for dem, men også fordi at slik de fleste turnuser er organiserte per i dag, trenger turnus-arbeidslivet deltidsansatte. 

Kjære direktør: Hvis jeg skal tolke ditt utspill i lyset av projeksjon, blir jeg nysgjerrig på ditt forhold til shopping? Og med mine nyinnkjøpte veilederbriller, lurer jeg også på om du har ubearbeidede følelser innenfor temaet du berører? Kan det hende du er litt sliten? Har du vurdert å gå ned litt i stilling?

Omsider er vi i gang med et nytt år. Vi lever i en urolig tid som er preget av mye usikkerhet på flere områder, både politisk, økonomisk og klimamessig. Men vi nordmenn bor heldigvis i et noe roligere hjørne av verden og kjenner kanskje mindre til uroen enn mange andre land. Økonomien vår er visstnok også i bedring, og helse- og omsorgstjenesten er ifølge Bent Høie en av årets «budsjettvinnerne».

Til tross for dette sa han i årets sykehustale at vi helsepersonell kan forvente at ressursene fortsatt forblir knappe. Dette tolker jeg som at vi ikke kommer til å merke nevneverdig forandring, og i hvert fall ikke en bedring slik situasjonen er nå. Bent Høie sier han har lest innlegg fra oss helsepersonell om hvordan vi stadig løper, men ikke strekker til … Eller som han selv kaller denne måten å jobbe på: «å svømme».

Det virker som at vår helse- og omsorgsminister ikke forstår alvoret i situasjonen. Det har, så lenge jeg kan huske, blitt kuttet økonomisk og effektivisert i helse- og omsorgstjenesten. Dette har i lang tid gått på bekostning av oss ansatte, men vi har bitt tennene sammen. Men nå er vi på et punkt der all kuttingen og effektiviseringen går ut over pasienten. De får dårligere helsehjelp og til tider uforsvarlig helsehjelp, som en konsekvens av politikken som føres.

Bent Høie vil at det skal planlegges bedre, vi skal jobbe smartere og få smartere IKT- og e-helseløsninger. Det er fint at han vil det, men skal lederne planlegge smartere, så bør det være ressurser tilgjengelig å planlegge smart med. Det må da være mer bærekraftig å øke bemanningen og på den måten forebygge og forhindre at stadig flere blir sykmeldt?

Sykehustalen for i år var etter min oppfatning en liten ambisiøs tale som i liten grad fokuserte på det vi ansatte opplever som kjerneproblemet i helse- og omsorgstjenesten, nemlig bemanning og kompetanse. Sykehustalen var, som Ingvild Kjerkol sa, ikke annet enn en «statusrapport».

I disse tøffe tider ønsker jeg derfor å berømme oss alle som jobber i helse- og omsorgstjenesten for at vi gidder og holder ut. Vi står på, gir oss ikke før gikta tar oss … og fortsetter gjerne litt til.

Arbeidsmiljøet vårt blir negativt preget av disse tøffe tidene, men som vikar har jeg sett flere steder at ledere og ansatte forsøker å finne løsninger, står sammen og bygger hverandre opp. Om ledere og ansatte står enda tettere sammen, vil politikerne ikke bare lytte, men kanskje også omsider handle.

Hjelpere trenger også hjelp. Veiledning er et av flere stikkord, og behøves også i yrkeslivet. I rollen som tillitsvalgt treffer vi våre egne i ulike versjoner som ikke alltid er den beste av seg selv.

Dette er kanskje den viktigste delen av vårt virke: å se klart når andre sliter med synet. Noen ganger har det gått så langt for noen at selve gangsynet trues. Da må kompasset justeres, og det kan oftest skje bare med noen en stoler på. Som en vet at vil en selv vel. Når nøden er størst, er en mest sårbar, og rådene dyrebare. Da er tillitsvalgte de aller beste.

Alle trår feil i løpet av livet. Ingen kan planlegge verken egen genetikk, alle faser i et livsløp eller hendelser og sykdom. Det handler altså om hvordan vi tar det. De heftigste møtene kan ikke utleveres her, og de mest intime detaljene en tillitsvalgt dras inn i, kanaliseres dit det skal. Da er det litt som det heter i reklamen, som vi tillitsvalgte ofte refererer til: Det er godt vi har hverandre …!

Selv glemmer jeg aldri hun som gjennom både livet og arbeidet var i ferd med å miste fotfestet. En inkluderende arbeidsgiver og gode rådgivningstjenester samt ledere og tillitsvalgte i langvarig og godt samarbeid ble viktige faktorer.

Senere fortalte hun at kontakten med meg var avgjørende. Livet sto på vippen. Arbeidslivet hadde raknet, og hele tilværelsen var truet. Men vi som så, hadde håp. Vi la en plan, og fulgte opp. Hun gjennomførte. Nå er hun i full jobb, og alt har fått en ny start. Vi var der for henne.

Rundkjøringer i arbeidshverdagen bys vi oftere gjennom økt bruk av bemanningsbyråer. Nye midlertidige kolleger. Muligheter til å gjennomføre oppdrag med midlertidig tilgjengelig kompetanse. Det humper oftere på slike veier når norskeide bemanningsbyråer, med utgangspunkt i Bergen, stjeler fra fellesskapet. Når noen innfører eierstrukturer som via skatteparadis beriker seg selv og påfører litauiske sykepleiere gjeld for å jobbe i vårt helsevesen.

Hvem tillater slikt? Hvem bestiller Orange Helse (og nå har de dratt lua ned og  skifta navn til Sydvest Prosjekt) til slike oppdrag? Hvorfor? Tillitsvalgte håndterer også dette, både egne og nye kolleger, og står i det. Midt i veien.

Det kan gå på helsa løs. Sykepleiere, og helsearbeidere generelt, er levende opptatt av andres helse. Hvordan det er med vår egen, er derimot ikke alltid et spørsmål vi setter på dagsordenen. Er det klokt å la være?

Magasinet Sykepleien laget i desember 2017 et bokasin om nettopp #sykepleierhelse, og kalte det hele en overlevelsesguide. Tilbakemelding på egen praksis, av kvalifiserte kolleger og andre med innsyn i denne hverdagen, er både ønskelig og nødvendig. Det er, som blant andre hovedtillitsvalgt ved St. Olavs Hospital Gro Lillebø treffende skriver, i de våkne timene du kan planlegge hvordan hele døgnet kan bli. 

Hele liv skal leves, både ved og utenfor arbeidsplassen. Arbeidsliv og nød kan dessuten gi læring til hverandre. Nød kan avhjelpes, og viktigst er en stabil og meningsfull jobb. Inkludering er altså et viktig metodisk arbeidsredskap for å oppnå felles mål i hele arbeidslivet. Et inkluderende arbeidsliv er derfor mer enn en parole, og skal bety noe for oss alle. Fordi vi behøver det!

Den følelsen av å ha gitt så mye av seg selv at det kjennes helt tomt, av å ha løpt så fort og sjonglert så mange baller samtidig at hodet føles som en tekopp-karusell. Av å ha så mange følelser inni seg at det kjennes ut som det renner over.

Og så kommer sjefen og forteller om overfylte tøyposer som må gjøres noe med før seinvaktene kommer …

Da hadde det vært godt med en klapp på skuldra, noen som hadde sett hvilke vanskelige situasjoner en faktisk har stått i denne dagen, hvor mye en har gitt av seg selv, hvordan en har kommet opp med kreative løsninger for å dekke den redde og fortvilte pasientens mange behov.

Tanken på at dette sjelden skjer, gjør en umiddelbart enda mer sliten, og det føles som om alle krav vokser over hodet på en mens en sitter igjen med en følelse av å ikke være god nok.

Betydningen av tilstrekkelighet

Jeg ble sittende og tenke på dette. På hvordan dette har forandret seg i meg de siste årene. Jeg har registrert at når jeg er sliten og i dårlig humør, kan alt få meg til å føle meg utilstrekkelig, og behovet for anerkjennelse og skryt er stort. Når jeg er i godt humør og har masse energi, vil nesten ingenting rundt meg gi meg følelsen av det samme.

Det får meg til å tenke at det kanskje ikke er det som blir sagt eller gjort utenfor meg, eller noe av det som skjer rundt meg i det hele tatt, som gir meg denne følelsen.

Det hele handler om hvilke tanker jeg gjør meg rundt det, som igjen gir meg en følelse av det jeg tenker.

Jeg ser at jeg de siste par årene har satt mer pris på meg selv, jeg har tatt til meg og kjent på de takknemlige blikkene, håndtrykkene og klemmene som pasientene har gitt meg. Jeg har blitt tryggere og gladere i meg selv – noe som gir meg flere dager med godt humør, og færre med dårlig humør.

Snu fokuset på de dårlige dagene

Jeg har fremdeles dårlige dager, men de får ikke så stor plass lenger, og ofte ender de opp med å ikke bety noe. De bare kommer og går igjen – og de drar raskere når jeg ikke tenker så mye på dem.

Så hva er det som driver oss til å søke etter bekreftelse og ros fra de rundt oss? Er det sånn at vi ikke stoler nok på oss selv til å tro at vi selv kan vurdere om vi gjør en god nok jobb eller ikke? Er det det gamle urinstinktet i oss som skriker etter å «passe inn», bli godtatt av flokken, være beundringsverdig nok til å bli inkludert?

Er det de samme mekanismene som får trebarnsmoren til å sette fram bollefatet foran ungeflokken, som ikke får røre før mor har tatt bilde og postet på Instagram og Facebook?

Min kloke venninne Camilla spurte en gang:

Hvor mange likes må man ha for å like seg selv?

Forventningspresset om hverdagsros

I ros ligger masse kjærlighet, varme, omsorg og godhet – og jeg mener vi skal rose hverandre så ofte og mye vi bare lyster!

Men det å trenge det og forvente det er noe annet. Da er det kanskje på tide å kjenne etter hvilke tanker en gjør seg om seg selv. Dersom en hele tiden tenker at en skulle gjort mer eller gjort det bedre, vil en alltid kjenne seg litt utilstrekkelig og i dårlig humør.

Kanskje tillegger vi til og med andre ansvaret for at vi føler det sånn. «De andre forventer det», «Jeg kjenner på meg at de synes sånn og sånn», «Hvis jeg bare gjør litt mer, kan jeg være sikker på at det blir nok».

Kanskje det stemmer, eller kanskje ikke. I mange tilfeller tror jeg det er våre egne tanker som finner på dette, og så ender vi opp med å tillegge andre ansvaret og skylden for at vi ikke kjenner oss gode nok.

For det første fratar vi dermed andre ansvaret for å si fra om det er noe. For det andre føler vi negativitet overfor andre som de slett ikke skjønner eller fortjener. For det tredje tar vi ofte mye mer hensyn enn vi strengt tatt trenger, og bruker masse unødvendig energi på ting som overhodet ikke forventes av oss.

Vi blir slitne, og i dårlig humør – og får enda større behov for anerkjennelse og ros! Den berømte onde sirkelen er et faktum!

Hvordan snur man sirkelen?

Da jeg begynte å se mine tanker som det de virkelig var – nemlig tanker – så endret alt seg. Jeg merket at mine tanker kunne endres ganske fort ut fra hvordan jeg hadde det, og da ble de ikke så viktige lenger. De kunne kun fortelle meg noe om tilstanden der og da, og den var i stadig endring.

Om jeg fokuserte veldig på hvor sliten jeg var og hvor mye jeg hadde gjort, ble behovet for anerkjennelse større. Da jeg deretter fokuserte veldig på hvor lite anerkjennelse jeg egentlig fikk, ble behovet enda større, og humøret desto lavere.

Andre dager kunne jeg legge merke til at jeg hadde gjort like mye, men hadde masse energi fordi jeg selv hadde anerkjent den gode jobben jeg hadde gjort. Mine tanker om det hele var annerledes, og dermed mine følelser rundt det hele.

Sånn at det er hevet over enhver tvil: Jeg mener sykepleiere får altfor lite ros og anerkjennelse for den krevende jobben vi gjør! Vi står ofte i vanskelige og krevende situasjoner, og føler stadig at kravene vokser oss over hodet, og at vi burde gjort mer enn vi rekker. Det å få en bekreftelse fra noen rundt oss på at det er greit, godt nok, kan hjelpe oss å slippe det og gå videre til neste oppgave.

Likevel: Gjennom å bli bevisst sine egne tanker om det en står i, og hvordan de påvirker oss, kan vi i stor grad skape vår egen virkelighet. Vi gjør det jo allerede! Gjennom innsikt kan vi frigjøre masse energi og gode følelser gjennom å gi slipp på de tankene som trykker oss ned, og la den naturlige gode flyten slippe til.

Tillat deg å tenke godt om andres intensjoner

Det ligger dypt og naturlig i alle mennesker å ønske å gjøre godt. Dersom vi lar dette slippe ut og antar at alle rundt oss også mener godt, bruker vi mindre energi på å ta ting personlig. Da slipper vi å ta oss nær av det som ofte ikke har noe med oss å gjøre i det hele tatt, og å misforstå det andre sier og gjør.

Så får det heller være om en går på en og annen smell, hvor noen andre ønsker å gjøre en vondt. Med balanse og gode følelser inni oss trenger vi heller ikke å ta dette personlig. Det er jo den andre sitt, ikke mitt.

Skryt av hverandre ved enhver anledning

Jeg liker også skryt og anerkjennelse, det kjennes herlig! Men jeg registrerer at jeg ikke lenger er avhengig av det fra andre for å kjenne på at jeg er god nok. I mitt liv har det gjort en stor forskjell. Jeg bryr meg fortsatt om hva andre mener, men den viktigste tilbakemeldingen får jeg fra meg selv, på godt og vondt. Og når jeg vet at mine gode og dårlige sider kommer og går, i takt med mitt humør, er det mye lettere å være avslappet i forhold til det hele. 

Kanskje kan man til og med tørre å gjøre mer hvis man ikke lenger er avhengig av andres anerkjennelse?