- Kjærlighet, synger Sissel ut av høytalerne i min lille tjenestebil som eies av kommunens omsorgstjeneste. Kjærlighet. Beste sort det, tenker jeg, men det er så alt for lite av det. Kynismen har overtatt for lenge siden. Bli ferdig, bli klar for neste oppdrag. Så fort som overhodet mulig. Effektivitet, ikke sant?

Kollegene har det ikke så bra. For kort tid siden hørte jeg en rekke historier som arbeidsgivere benekter. Arbeidslivet i 2017 er ikke for amatører, ikke en gang for profesjonelle utøvere som har redelige motiver og ærlige hensikter. Kjærlighet står ikke lenger på menyen. Jeg blir fortalt historier om sykepleiere, kvinner i reproduktiv alder, som mister både nattesøvnen og menstruasjon grunnet et arbeidskjør som ikke henger på greip. Det er for mye å gjøre, for lite hvile, for mange arbeidsdager, for få kolleger, for mange samtidighetskonflikter, for lite debriefing, og en total mangel på anerkjennelse. De tar det ansvaret ingen andre verken ser, tar, eller forstår. Tilbys pasienten for mye?

I tilsynsrapporter bekrefter Fylkesmannen at arbeidstakerne ikke overdriver, men at arbeidsgiver ikke tar sitt ansvar. I sak etter sak lar øverste arbeidsgiver det hele passere, landet rundt. Lover er sikkert viktige, men ikke viktige nok til å gi endring som konsekvens. Så hva i all verden er det vi holder på med da? Arbeidsgiver bidrar med å påpeke at pleieren ikke er effektiv nok, tar for få riktige logiske eller logistiske valg. Andre peker på ønsket økt bruk av velferdsteknologi. Sånn innoveres tjenesten, dere. Akkurat som planlagt?

Verre er det kanskje at ingen egentlig vil vite. Alt skal gjemmes bort i statistikk, budsjettrapporter, og avviksmeldinger. Selv har jeg fått nok av dette: Vi har nok til å slå fast hvor problemene er, og hvor løsningene kan finnes. Det handler i bunn og grunn om vilje. 

Finnes viljen, finnes det en vei. Sykepleiere er, i motsetning til penger, en mangelvare. Pengene finnes, men brukes til annet. Det er sikkert greit om det er slik vi vil ha det. Men det skal ikke lenger skje på bekostning av sykepleiernes helse. Tida er inne til å rydde opp. Enten blir dette en felles oppgave, eller så blir det en heftig runde som kan omfatte både påtalemyndighet og rettsvesen. Vi trenger et Sykepleierløft, ikke en utnyttelse av kompetanse som er mangelvare!

Nå er det slutt på at sykepleiere skal betale med egen helse. Hva er egentlig innholdet i frasen "et inkluderende arbeidsliv?" Medisinen for å løse krisen er gode fagmiljø, gode lønn- og arbeidsforhold, karrieremuligheter og godt arbeidsmiljø.

Just do it!

Jeg har værtmed i planleggingen av Helsesøsterkongressen, som ganske snart går av stabelen. Tittelen på årets kongress er «Helsesøsters rolle i samhandlingens tid» – og dette har satt i gang tankeprosesser i meg – «hvor begynner og slutter Solveig – og hvor starter Helsesøsteren?»

I hverdagener sprangene mellom de forskjellige rollene mine korte, og er jeg ute på lørdagshandel, løpetur eller dansetimer, er det ikke sjeldent jeg møter blikk eller hører utrop fra små bekjentskaper – «se, der er Helsesøster!» Det er kjempehyggelig å se positiv respons fra foreldres ansikter når de hører dette, men det har også hendt at noen snur og går en annen vei. Da kan jeg kjenne på konflikt mellom behovet for å bli likt og anerkjent – og de vonde avgjørelsene jeg av og til må ta i jobben. Går jeg sammen med min egen 7-åring, er det mange ganger hun spør om det var noen jeg kjente fra jobben, men det hender også at hun må vente litt fordi mamma vil være vennlig og imøtekommende også i fritiden.

I sommermøtte jeg meg selv i døra, da jeg ble starstruck og forundret over å treffe et av mine helsesøsterforbilder på en badestrand, i helt vanlig bikini sammen med barn og barnebarn. Når jeg var fotballmamma for egen 7-åring på fotballcup møtte jeg de samme forundrete blikk og spørsmål fra fotballspillende barn – «er du mamma? Har du barn som spiller fotball?» Jeg har også møtt foreldre på tur som unnskylder at barna har Nugatti på brødskiva, fordi de vet at jeg jobber som helsesøster. Er bildet av helsesøster fastlåst til det profesjonelle til den grad at noen blir forundret over at vi også er mennesker? Da er kanskje rollen dratt for langt? Det er kanskje sunt å vise at jeg også er menneske med familie og levende liv. Samtidig er jeg opptatt av å være et forbilde – sykler til jobben, bruker alltid hjelm, følger trafikkregler (og skammer meg dersom jeg skulle bryte en i vanvare). 

Yrkesvalget mitthører tett sammen med ønsket om å være en hjelper, interessen for mennesker og hvordan de virker sammen. Å være helsesøster er ikke bare en profesjon, det er også en identitet som strekker seg langt inn i den private sfæren. Jeg følger de retningslinjene jeg er pålagt, men må bruke mine menneskelige egenskaper for å gjennomføre arbeidsoppgaver. Jeg er feilbarlig, og gjør ikke alltid de beste valgene. Men jeg gjør som de fleste andre – det beste jeg kan. 

Hvordan skal jegså klare å «legge igjen jobben på kontoret» og ikke ta med meg jobbrelaterte problemstillinger hjem? Hvordan skal jeg være menneskelig og profesjonell i møte med mennesker jeg skal være en hjelper for? Hvorfor er det slik at jeg så lett privatiserer det som ikke går etter planen, og kritiserer meg selv i møte med kompliserte og krevende arbeidsoppgaver? I møte med nye og omfattende retningslinjer forutser jeg at jeg kommer til å klø meg i hodet, prøve og muligens feile når rammene i jobben ikke følger med nye krav. 

Jeg har lærten nyttig teknikk av en engasjerende foreleser. Dette er en øvelse som hjelper meg å akseptere at det av og til er komplisert å være menneskelig og helsesøster samtidig. Jeg kan finne frem en av de egenskapene jeg ikke er stolt av, si det høyt til en person jeg stoler på. «Jeg er en sånn helsesøster som gruer seg til å ringe foreldre med vanskelige budskap.» Det er kanskje andre som har det akkurat sånn. Det følger med jobben. Det er ikke nødvendigvis personen Solveig som står alene ansvarlig for at det er vanskelig.

Jeg lærerog utvikler meg i møte med arbeidet og menneskene jeg jobber med. Det er en berikelse, men også krevende. 

Personen Solveigdigger å være helsesøster. Det er kanskje sånn gode helsesøstre blir til? Jeg håper det :-)

Gleder megtil å se mange av dere i Lillestrøm!

Det ble ingen politisk valgkampinteresse blant norske partier for hvordan virkeligheten arter seg i norsk helsevesen. I stedet for å ta de store utfordringene på alvor var det i valgkampen små interessestunt på ubetydeligheter. I stedet for å se på hva manglende rekruttering av nødvendig kompetanse gjør i vårt felles helsevesen, snakker Arbeiderpartiet om en Kjærlighetsgaranti (?). Høyres Høie byr på tandemsykling og kontrollfokus av en times aktivitet om dagen. Som hovedtillitsvalgt i en stor norsk kommune må jeg av og til ta en timeout for å samle meg. Det er nesten til å miste pusten av at de viktigste sakene ikke har overordnet interesse.

Valgforsker Frank Aarebrot mener at Aps problem er at de ikke engasjerer den jevne velger. De burde ha fokusert på å fjerne det Aarebrot kaller blåruss-styret og målemanien i norsk helsevesen. Kort sagt NPM. Når Ap ikke har fokus på dette, og Høyre egentlig er såre fornøyd med status quo, blir vi der vi er. Det betyr at vi som jobber i helsetjenesten verken blir hørt eller forstått. Vi vet også hva vi har i vente. Reell framgang i rekruttering og økt pasientsikkerhet gjennom levelige arbeidsforhold står ikke øverst på dagsordenen. Vi blir rett og slett ikke tillagt troverdighet. Min tidligere kollega i Tromsø sier det slik Hvorfor snakkes det ikke om et sykepleieloft

Jeg møtte nylig et eksempel i et møte med strategisk ledelse i Rådhuset, hvor jeg representerer i mitt ombudsverv. Det er fristende å skrive en kronikk om mannen med «det spiller ingen rolle – dressen». Det er den dressen som på magisk vis får vanskelighetene til å forsvinne, og samtidigheten til å framstå som tilgjengelig og vakker. Jeg leste boka om «Det spiller ingen rolle – dressen» for min eldste sønn om igjen et utall ganger i hans oppvekst. Det var utrolig hvordan denne magiske påkledningen kunne endre hverdagen. Når jeg i dag møter menn i sin administrative påkledning, faller ofte brikkene på plass. Det er hverdagsmagi å bortforklare det tidvis utrolige i grove avvik slik at alle kan gå nøysomt videre. Kanskje dressen virker?» Vi byttet i alle fall by …

Oppsummert, og uavhengig av regjeringskonstellasjoner, vet vi altså at vi ikke står langt oppe på dagsordenen. Det må endres, og vi har både muligheter og potensial til å oppnå dette. Forutsetningen ligger imidlertid i hvordan vi utformer vårt budskap og hvilke virkemidler vi bruker for å fremme budskapet. Med «Sykepleierløftet» er vi på vei. Så lenge dagens ledende politikere ikke ser forskjell på sykepleiere og andre i vårt helsevesen, unngår vi ikke å bli en av flere i et profesjonsløst uvesen.

Det er kanskje mer behagelig å styre et vesen hvor måltall kan plassere innsatsfaktorer (altså oss)! Vi må nå sørge for at ubehaget ved dette blir større enn om de lar være. Profesjonsnøytraliteten er ikke kvalitetsfremmende, og må vekk. Det er en voksen jobb, og krever NSF på sitt beste. Jeg ser imidlertid ikke at vi har andre valg enn å krumme nakken og gå løs på det hele. Vi spiller faktisk en vesentlig rolle!

• Uerfarne og ufaglærte ansatte på jobb, både som fastvakt og som en del av den faste arbeidsgruppen.
• Dårlige språkkunnskaper
• Manglende forståelse for egen manglende kunnskap
• Dårlige rutiner.
• Splittende ledelse.
• En delt ansattgruppe der det var vanlig å snakke nedsettende om sine kolleger.
• Avvikshendelser relatert til kraftig utagering/uro hos syke pasienter, avvikshendelser som bare lukkes.
• Fall direkte relatert til manglende kompetanse hos innleid fastvakt med smitteeffekt av uro til naborom.

Jeg kunne fortsatt lenge. En god del av disse punktene finnes i mitt avvik til fylkesmannen i Rogaland i april i år.

Nå skal jeg være sint en stund.

Fordi mitt sinne er en følelse, og den følelsen kan ingen ta ifra meg. Den er min, den bor i meg, det er jeg som eier den. Det er også jeg som kontrollerer den og som kan roe den.

Jeg er forbanna sint, faktisk.

Fordi jeg er en varsler. Jeg er sykepleier som har varslet min arbeidsplass til tilsynsmyndigheten. Min arbeidsplass er et kommunalt sykehjem i Stavanger. Jeg jobber natt der, og jeg elsker møtene med pasientene i skumringen og i gryningen. Du møter et helt annet menneske da, enn du gjør på dagen. Det er givende, det er krevende, det kan være vanskelig. Men jeg elsker det.

Jeg mener at alle pasienter fortjener det aller beste. De fortjener vår respekt, vår forståelse, vår tålmodighet. De fortjener vår veiledning, rettledning, irettesettelse når det må til. Og de fortjener vår omsorg, våre varme hender, kloke hoder, rause hjerter og klare blikk. For ikke å snakke om våre åpne sinn og lyttende ører.

Det er dette jeg prøver å formidle til mine studenter når jeg har veiledningsansvar for studenter i praksis. Uansett om de er på medisinsk eller kirurgisk avdeling, i bofellesskap, i rusbolig, hjemme hos pasienten eller i sykehjem. Alle pasienter fortjener den samme respekten, uansett. Det er et kompromissløst faktum.

Så, hvorfor er jeg sint?

Fordi da jeg som sykepleier og fagperson sa fra internt skjedde lite. Jeg fikk beskjed om at man hørte hva jeg sa, men at det ikke gjorde noen forskjell. Jeg måtte også huske på hvordan jeg påvirket arbeidsmiljøet negativt med mine avvik. Jeg minnet mine ledere om min plikt som helsepersonell, om å si fra om kritikkverdige forhold. Det spilte ikke noen rolle. Jeg kunne skrive så mange avvik jeg ville, fikk jeg fortalt. Praksis ville uansett fortsette slik den var.

Jeg er ikke lojal mot min arbeidsgiver i dette tilfellet. Jeg er forbanna på min arbeidsgiver. Jeg er sint på Stavanger kommune, som har verdier og en visjon som ikke henger på greip med virkeligheten. Man snakker om åpenhentspraksis, at alle skal kunne si fra om kritikkverdige forhold, at man vil ha varslere.

Vet dere hva? Det er pisspreik. Det er løgn.

Det er umulig å gi beskjed om en praksis som den jeg sa ifra om, som flere andre har gjort i andre virksomheter, uten å bli uglesett, fryst ut og mistrodd. Jeg har blitt innkalt til utallige møter, jeg har fått ubehagelige mailer både dag og seine kvelder, jeg har blitt en personalsak, jeg er negativ, jeg er vanskelig. Prosessen er håndtert feil, av meg. Jeg skulle ikke vært så åpen som jeg har vært. Jeg har til og med opplevd at kolleger med verv som krever både diskresjon og overholdelse av taushetsplikt, har snakket om meg bak min rygg. Ja, jeg har faktisk opplevd å bli fjerndiagnostisert av egne kolleger, påhoppet på sosiale medier og så videre.

Poenget mitt? Det krever sin kvinne eller mann å varsle. Men vi kan gjøre det! Vi klarer det! Vi skal gjøre det! Vi må gjøre det! Slutt å være en av de feige som holder kjeft. Gjør opprør du også, hvis du ser urett eller kritikkverdige forhold.

Å være varsler er tøft, men det er samtidig et privilegium. Man får kjent på så mange følelser, så mye kjærlighet og så mye mening. Man får være sint, man får hylgrine, man kan banne og man får snakket med så mye forskjellige mennesker. Det er verdt det! Jeg lover. Fordi du får gjort det eneste rette. Du får stått opp mot systemer, ledere, strukturer og rutiner, ja og mot politikere, som ikke fungerer, som vedlikeholder ikke bærekraftig drift. Det eneste rette er å si fra.

Gjør det!

I disse dager reiser NSF students verveteam rundt på skolene for å verve nye sykepleierstudenter. Foreløpig er tallene gode, og alt ser ut til at det totale medlemstallet i NSF kommer til å stige jevnt og trutt til over 110 000 medlemmer. Rundt 12 000 av dem er studenter. Jeg synes dette er tall vi kan være stolte av! 

Jeg har hatt gleden av å få hjelpe til under verving ved min skole, både i år og i fjor, og opplever at studentene lytter oppmerksomt og setter stor pris på fordelene som følger med et medlemskap. Forsikring, sekk og håndbok. Nytt av året er gratis uniform, noe som kommer godt med i et slunkent studentbudsjett. 

Men, det jeg lurer på er om de er klar over alt det andre som følger med? Vi er jo ikke bare gratis artikler og forsikring. Vi er et felleskap. Et forbund hvor fag er en av hovedprioritetene. Sykepleien er et av de beste fagbladene på markedet, og sykepleien forskning har berget meg mer enn en gang ut av artikkel-kriser når jeg har skrevet oppgaver. Alltid noe nytt å spennende å lese om, og ikke minst aktuelt. Skrevet på et språk en student kan skjønne og relatere til. 

Håndboken for sykepleierstudenter er genial. «Hele» pensum pakka inn i en liten bok. Prosedyrer og retningslinjer som man kommer borti mange ganger gjennom studiet. 

Nå ble det mye skryt her, men det er fortjent. Vi er så innmari heldige som har et forbund hvor studenter får være med, får alle disse fordelene og i tillegg har stemmerett. Vi får gjennom NSF være med på å forme vår egen utdanning, gjøre noe med det vi mener er feil, og legge press på politikere og utdanningsinstitusjoner fordi vi som er midt i dette løpet faktisk vet best hva som fungerer og hva vi trenger for å få en best mulig utdanning. 

Det et fåtall av studenter som engasjerer seg så mye at de havner som leder, nestleder og styremedlemmer. Men også fylkesrepresentantene og lokallagslederne der ute er med på denne jobben. De engasjerer, inspirerer og setter NSF på kartet. Ja, de setter sykepleierstudentene på kartet. Gjør oss synlige for folk flest, og for politikerne som skal bestemme. De siste årene har vi blitt mer og mer synlig i media. Fått frem våre meninger og vi har blitt hørt. Det er noe å være stolte av. 

NSF student er preget av samhold og glede. Det stiftes stadig nye lokallag som bidrar til å holde studentene samlet, faglig og sosialt. Alt fra pizzakvelder med quiz, til store fagdager med kjente foredragsholdere. Sjansen for at man skal droppe ut av studiet er mindre om man har noe man føler tilhørighet med. Venner man kan være sammen med og noe som engasjerer. 

Vi lærer mye av dette samholdet. Vi lærer om politikk, fag og fremtida. Vi bygger opp en yrkesstolthet ingen kan ta fra oss. Den dagen vi står med vitnemålet i hånda er vi forberedt på hva som kommer, og hvor vi kan henvende oss for å på nytt kunne føle på dette samholdet. Mange engasjerte studenter har fortsatt å engasjere seg i yrkeslivet. Som tillitsvalgte, fylkesstyremedlemmer og hovedtillitsvalgte. Med gode erfaringer i bagasjen har overgangen blitt lettere, og yrkesstoltheten har vokst. Vi vet hva vi vil, og vi kjemper for det! 

Noen av morgendagens ledere ble kanskje vervet inn i NSF denne uka, og ganske sikkert flere av morgendagens tillitsvalgte har hatt sitt første møte med NSF nå. 

Jeg er overbevist om at grunnlaget for mange legges i hvordan man blir møtt, og hvilket støtteapparat man har rundt seg. Nettopp derfor er jeg sikker på at årets nye medlemmer kommer til å bli fantastiske sykepleiere som tar gleden og stoltheten over yrkesvalget sitt med seg inn i arbeidslivet når den tid kommer. 

Jeg er stolt av å få være styremedlem i NSF student dette året, og jeg vet at erfaringene jeg får der kommer jeg til å ta med meg videre på veien.

Når jeg kommer på vaktrommet kl 0730 piper det i telefonen. Noen ringer på. Det er tid for morgenstell og snart frokost. Flertallet klarer morgenstellet selv hos oss, men en del må ha hjelp til kompresjonsstrømper, noen til dusj, og enkelte trenger hjelp til vaske seg og kle seg.

Fra kl 0800 er det frokost, og buffeen bugner av grove rundstykker, grovt brød, diverse pålegg, salat, yoghurt og varm og kald drikke. De fleste nyter å komme til ferdig mat. For hvordan det skulle gått dersom de nyopererte skulle komme rett hjem og klare å ordne seg 4 måltid om dagen – ja det undrer brukerne selv seg over. Det hadde ikke blitt så variert som her, det er nå helt sikkert. Ned til matsalen er det mulighet for krykketrening i trapp, eller heis for den som trenger det. Å gå med krykker og hente mat på brett er en sirkuskunst, som vi overlater til sirkuset. Her kan de gå trygt med krykkene og finne plassen sin, og så kommer helsefagarbeider med brettet. Dersom kaffen mangler fløte eller teen mangler sukker, så hentes også det. Omtrent samtidig kommer sykepleier med morgenmedisinen til den som trenger hjelp til den. Den som ikke klarer å gå ned til matsalen, eller har medisinske grunner til å holde rommet, får matservering på rom. Individuelt tilpasset opplegg gjelder gjennom hele oppholdet.

Kl 0830 har vi tverrfaglig morgenmøte, der vi går gjennom avreiser, ankomster og annet som er aktuelt for dagen. Sykepleierne er oftest i flertall, men vi er så tverrfaglige som mulig på morgenmøtet. Etter morgenmøtet fortsetter dagen med de ulike faggruppers oppgaver. Helsefagarbeider og fysioterapeut skal i garderobe og varmtvannsbasseng – som for enkelte brukere er det viktigste av hele oppholdet. Her blir musklene godt oppvarmet, og for den som lever med smerter er dette god smertelindring. Det er enklere å trene i vann enn på land. Fysioterapeutene har også gruppetrening og individuell trening i sal. Sykepleierne har blodprøver, blodtrykk, sårsjekk, suturfjerning, samtaler med kommune/sykehus, samtaler med brukerne mm. Legen har legetimer, og barneansvarlig, ergoterapeut, veileder og sosionom tilbyr samtale, veiledning eller undervisning i løpet av oppholdet. Det tilbys turer til nærmiljø, fjell og vann, samt veiledning både ute og inne. Vi har uterehabilitering med temasamlinger, der vi berører tema som ernæring, livslyst, aktivitet/hvile og søvn med mer. Disse temasamlingen har vi enten ute under åpen himmel, eller i vår funkislavvo med vinduer ut mot vannet.

Vi har varm lunch kl 1130 – noen synes lunsjen kommer fort, andre nyter lukta fra kl 10. Da er det ny runde med medisiner og hjelp til den som trenger det. Nye brukere kommer i løpet av dagen, og blir tatt imot av de ulike profesjonene.. Middagen er kl 1530 – og etter middag roer tempoet seg på huset. Det er mulig å gå tur med helsefagarbeider, og det er mulig å være med på avspenning. Bassenget kan brukes i løpet av dagen. TV.-stuene er populære sosiale samlingsrom, og det er muligheter for andre aktiviteter på stua. Kveldsmaten serveres kl 1830, og de som trenger flere enn 4 måltid kan få smoothie eller hente seg mat på vår matstasjon Mat24. Kvelds- og nattevakt har kveldsrunde for den som trenger litt hjelp før leggetid. Hele døgnet er det mulig å få hjelp på rommet.

Hadde jeg trengt rehabilitering på et tidspunkt kunne jeg gjerne tatt et opphold her – tverrfaglig spesialiserte rehabilitering er et godt tilbud både midt i et behandlingsforløp og i etterkant av behandling. Helhetlig tilnærming er også viktig for oss – da vi mennesker ikke er et hele uten at vi tar hensyn til både vår fysiske, psykiske, eksistensielle og sosiale dimensjon.

TSR – go for it!