Hei politiker: Du trenger flere sykepleiere, ikke økonomer.

- Det er alvorlig svikt i samhandlingen mellom sykehus og norske kommuner. Pasientsikkerhet kan komme i fare på grunn av dette, heter det i en landsomfattende undersøkelse fra Helsetilsynet. Jepp, det vet vi. Det vet alle som arbeider i denne sektoren. Det vet kanskje politikere og byråkrater også. Men det er ikke nok. Det er ikke nok at tillitsvalgte, pasientorganisasjoner eller pårørende har sagt det lenge. Så hva er egentlig nok?

Helsetilsynets klare melding om status må da vel være tilstrekkelig til å få dette mer på skinner. Men når?

Tålmodige er vi kjent for å være, norske sykepleiere. Er det ikke det ene så er det alltid det andre, og i sum er det aldri nok til å få de politiske løftene på plass. Forståelsen av norsk lov er sjelden mer tentativ enn når den omhandler hvordan helsesektoren skal bruke sin samlede kompetanse.

Den nye vin heter e-helse. Vi som hoster litt av det hele mener at helhet er bra, og langt på vei sikret om gamle løfter allerede hadde vært innfridd. Men nå er det andre leverandører som skal inn på markedet, for det er det dette er. Et marked, med stadig nye aktører som skal definere nye virkeligheter. Hvor ventelister betraktes som ordrereserve.

Og nå skal alt bli digitalt bedre. Men for pasientsikkerheten er det fremdeles lege og sykepleier som er svaret på mye. Vårt nærvær. Vår observasjonsevne og eventuelle endringstiltak når situasjonen krever det. All verdens monitorering skal til slutt ende opp i vurderings- og behandlingstiltak. Det krever tilstedeværende kompetanse. Akkurat som i all samhandling.

Elefanten i rommet er mangel på nok relevant kompetanse til å utøve reell samhandling. Det betyr noen flere leger, og mange flere sykepleiere i kommunal sektor. Pasientsikkerheten er i fare når direktører og rådmenns tolkning av forskrifter, som skal forstå loven, bare hensyntar "fare for liv og helse". Du kan lese selv i Helsepersonellovens paragraf 4 i kapittel 2 her: https://www.nsf.no/lover-og-forskrifter/artikkelliste/17078. Forskriften er klokkeklar på at det er faglig forsvarlighet, og retten til omsorgsfull hjelp, som skal ivaretas. Uten kompetent bemanning er dette ikke mulig å oppnå. Forskriften brytes derfor daglig.

Det blir ikke orden på dette før kommunale budsjetter tar inn over seg at vi trenger lønnsmidler til flere sykepleiere. Det er mulig at e-helse er både mer digitalt og tilsynelatende moderne, men det er mennesker som får de farlige virus- og som trenger behandlingsregimene. Kronikerne trenger oppfølging, først og fremst av fagpersoner. Sykepleiere er fleksible, analoge og virker.

Vi trenger et Sykepeleierløft nå.

500 000

Ein halv million!

Har det rabla for deg?,- seier du.

Ikkje i det heile tatt,- seier eg.

Det er for mye,

du tar ikkje ansvar,

det er ei vanskelig tid,

vis moderasjon,- seier du.

Florence hadde ikkje sagt dette,- seier du.

Nei, ho er død,- seier eg.

Eg mumlar at eg er

Tydelig,

Modig,

Stolt ...

Eg skjønne ikkje ka du meiner, seier du.

Eg gjør ..

Ka skal eg si då?, - seier eg.

Argumenta mine er brukt før,- seier eg.

Likelønn,

verdsetting,

arbeidskraftsbehov,

ansvar,

vi er mange,

flest kvinner,

frontfagsmodellen,

kompetansebehov,

rekruttera,

beholda,

reallønnsvekst,

ei lønn og leva av.

Ka meir kan eg si?,- seier eg.

Dåkke er for mange, -seier du.

Ja, 106 000,- seier eg.

Det går ikkje,

det er egoistisk,

du tenker ikkje på andre,- seier du.

Eg tenker på 106 000 andre faktisk,

det er ikkje egoistisk,- seier eg.

Ein halv million,

500 000,

til alle,

med 10 år,

i 2019?,- seier du.

Det er mulig,

hvis du vil.

Eg har håp,- meiner eg.

Jepp. 

Sykepleiere representerer trolig den største yrkesgruppen i helsevesenet, og det vil derfor være av stor interesse for alle at denne yrkesgruppen bruker sin kompetanse fullt ut og sin tid hensiktsmessig. Etter noen Google-søk finner man raskt en mengde artikler og blogger som omhandler misbruk av sykepleierressursene. Sykepleiere bruker tiden sin til å vaske gulv, tømme søppelbøtter, smøre brødskiver, kildesortere søppel, tømme bekken og brette vaskekluter. Dette gjøres samtidig som pasienter venter på medisiner, Fru Hansen ligger med smerter, Herr Olsen har trykket på trygghetsalarmen og trenger hjelp, en hjelpepleier har spurt om hjelp til å vurdere en pasient og medisingjennomgangen som burde vært gjort for en uke siden blir utsatt enda en dag.

Min kompetanse som sykepleier blir best brukt i pasientnære situasjoner og i veiledning av annet helsepersonell. Vi har alle mye å vinne på at tiden til en sykepleier brukes bedre. Hjelpepleierne kan få mer hjelp og veiledning, legene får bedre rapport, pasientene får bedre vurdering og får sine medisiner til rett tid. Det sier seg selv at å bruke en sykepleier til å gjøre oppgaver som en ikke må være sykepleier til å gjøre stjeler tid fra sykepleieroppgavene. Det handler ikke om sykepleierne, det handler om pasienten. Vi får lønnen vår uansett om vi bruker tid på å tømme søppelbøtter, smøre brødskiver og vaske gulvet eller ikke.

Nylig sa en lege på legevakten til meg ”hvorfor gjør dere ikke mer selv, det er jo ikke alt her en må være lege for å gjøre?”. Jeg har tenkt en del over dette utsagnet. Poenget til legen var ikke at vi skal overta massevis av legeoppgaver, men at med bedre organisering så kunne kompetansen vår blitt brukt bedre og til flere oppgaver enn hva den gjør i dag. Det hender ofte at legene må løpe og jobbe kjempehardt mens sykepleierstaben rekker et par kopper kaffe. Dette handler ikke om at vi ikke vil jobbe, men at det akkurat i de situasjonene ikke er noe vi kan gjøre for at ting skal gå raskere.

Dette er spesielt frustrerende når venterommet er fullt av pasienter. Kanskje kunne noen av disse pasientene tjent på å heller fått en sykepleierkonsultasjon, slik som er vanlig i mange andre land. Jeg tror at med et godt opplegg, gode retningslinjer og internopplæring kunne dette fungert. Som vanlig sykepleier er det også for meg merkelig å se at spesialsykepleierne ofte ikke utnyttes bedre. Hvorfor får ikke spesialsykepleiere et større mandat, delegasjoner eller mer ansvar enn oss vanlige sykepleiere? Det er jo soleklart at disse har mye å bidra med.

Et godt eksempel på dette er psykiatriske sykepleiere i psykiatriambulanse som må ha med lege ut dersom en pasient skal bli vurdert tvangsinnlagt. Dette betyr at en sykepleier med to års spesialisering og mange års erfaring fra psykiatrien kan få med seg en helt nyutdannet turnuslege med lite eller ingen psykiatrierfaring som skal ta valget. Det blir som et par turnusleger har sagt til meg ”jeg følger uansett bare den psykiatriske sykepleieren sin anbefaling”. Da er det klart man stiller spørsmålstegn rundt hvorfor legen måtte bli med ut i det hele tatt. Kunne ikke et slikt mandat blitt delegert til den psykiatriske sykepleieren, og at han eller hun kunne konferert med lege over telefon. Dette er bare ett av mange eksempler hvor jeg føler vi ikke utnytter kompetansen godt nok.

Jeg synes ikke at sykepleierne skal overta jobben til legene, men jeg mener heller ikke at alle pasienter trenger lege. Noen pasienter kunne fått god behandling, råd og veiledning av en sykepleier. Noen praktiske oppgaver kunne også blitt overtatt av sykepleier etter at pasienten var vurdert av lege, slik som for eksempel suturering, som er vanlig på enkelte legevakter i Norge og i mange andre land. Enkle medisinske problemstillinger kunne også blitt håndtert av sykepleier, dersom man fikk rett opplæring og hadde mulighet til å konferere med lege.

En styrking av sykepleiernes tid, kompetanse og ansvar på sykehjem og i hjemmesykepleien kunne trolig også ha forebygget en del unødvendige innleggelser. Når jeg jobbet på sykehjem forventet mange av hjelpepleierne og assistentene ofte at sykepleieren skulle gjøre det samme som dem og delta på lik linje i stellet. Dette finner jeg svært merkelig, da jeg på ingen måte forventer at legen skal hjelpe til ”på gulvet” på samme måte som meg. Det er faktisk et like stort hopp mellom sykepleiere og leger som det er mellom hjelpepleiere og sykepleiere. Sykepleierens rolle på sykehjem kunne med fordel ha blitt styrket betydelig og en kunne fått mer tid og myndighet til å styre pleien og vurdere pasienter. Dette er et område som i dag preges av dårlig tid til pasienten, hyppige re-innleggelser og et svært utydelig skille mellom yrkesgruppene.