– «Helene sjekker inn» trår over sårbare deltakeres grenser
Jeg forundres over at det gis tillatelse til å filme personer uten samtykkekompetanse i institusjon, skriver Berit Støre Brinchmann.
Det som har gjort størst inntrykk på meg i løpet av koronatiden, er ensomheten som har fulgt med pandemien.
Sosial distansering fører med seg en ensomhet. Først og fremst for dem som ikke har nær familie rundt seg, men som kanskje har et stort vennenettverk som de nå ikke kan møte gjennom aktiviteter de vanligvis er en del av.
Eldre mennesker får ikke besøk av sine barn og barnebarn fordi de er glad i dem og vil beskytte dem. Det er en fattig trøst når ensomheten kjennes overveldende. Og det er mange barn som ikke har det så godt i egne hjem og som har funnet trygghet og tilhørighet på skolen eller i andres hjem. De har ikke hatt et trygt sted å gå til.
Foto: Mostphotos
Å møte døden alene
Det som likevel har satt de dypeste sporene i meg, er de pasientene som har vært syke over tid og som til slutt har endt sitt liv på sykehuset alene og uten å ha fått tatt farvel med sine nærmeste. Å dø alene må være en utrolig ensom opplevelse.
Her hjemme, og vanligvis i Italia også, er vi vant med at pasienten har sine nærmeste rundt seg og at vi bare kan legge til rette for at de får en så fin tid som mulig mot slutten. Da vi var i Bergamo, måtte vi prøve å fylle den rollen – mot slutten av pasientens liv – vel vitende om at vi ikke kunne erstatte behovet for å ha sine nærmeste rundt seg. Det ble aldri bli en fullverdig erstatning, men likevel det var verdifullt.
Et nytt perspektiv
Hvis det skal komme noe godt ut av denne pandemien, som har rystet oss alle langt inni sjela og tvunget oss til å se på verden med et nytt perspektiv, så håper jeg vi ser hva som er viktigst i livet og hele veien frem til døden. Jeg håper vi setter større pris på de enkle og nære tingene i livet, som å være sammen, kunne klemme og dele opplevelser.
Det forteller også noe om behovet vi mennesker har for å komme sammen og kjenne oss nær hverandre.
Vi har heldigvis sett mange gode eksempler på kreative løsninger på nærhet de siste ukene. For meg er det selve beviset på at vi mennesker har et stort potensial til å finne gode løsninger og muligheter når vi ikke fyller hodet med tanker om hva somikke er mulig.
Det forteller også noe om behovet vi mennesker har for å komme sammen og kjenne oss nær hverandre. Det å stoppe helt opp og bare vente til det blir stille, har for mange gitt en ro og en klarhet i hva som egentlig betyr noe her i livet. Det håper jeg vi tar med oss videre når verden skal bli, kanskje ikke helt den samme som, men tilnærmet, som før – på en ny måte.
Et viktig fellesskap
En stund tenkte jeg at 2020 kom til å bli ensomhetens år, men kanskje det i stedet kan bli året da vi fant nye veier mot fellesskap og da vi lærte å sette pris på det å kunne være sammen?
Vi har i alle fall lært at ingen kan klare alt alene. Vi er avhengig av å jobbe sammen for å redde oss selv.
