– «Helene sjekker inn» trår over sårbare deltakeres grenser
Jeg forundres over at det gis tillatelse til å filme personer uten samtykkekompetanse i institusjon, skriver Berit Støre Brinchmann.
Jeg forundres over at det gis tillatelse til å filme personer uten samtykkekompetanse i institusjon, skriver Berit Støre Brinchmann.
Sjølv om sjukeheimen er bygd for å leggje til rette for smittevern, kan bemanningspolitikken ha stikk motsett effekt.
Dersom de samme hanskene var brukt systematisk gjennom hele rommet, hva var da risikoen, undrer sykepleierne etter at en av dem har vært på sykehus.
– Det er viktig å styrke sykepleietjenesten og legge til rette for sykepleierne. Da får du gode helsetjenester! For det står ikke på oss, noe vi allerede har bevist så langt i år, skriver Dag Werner Larsen.
– Jeg skammer meg nesten litt for å innrømme det, men koronakrisen har vært en skikkelig opptur for meg som studerer folkehelse, skriver masterstudenten.
– Pasientene trenger god og omsorgsfull sykepleie. Og de bør bli møtt med et stødig og varmt blikk uavhengig av de fysiske barrierene vi nå omgir oss med, skriver Sandnes og Bjerkan.
Inntil Hammerfest fikk et eget testsenter, var undertegnede den eneste som utførte tester i kommunen. Testingen foregikk hjemme hos pasientene. Det stilte store krav til planlegging og gjennomføring, skriver Therese Wahl.
Jeg vil gi en hyllest til sykepleiere i psykisk helsevern. Deres verktøy er dem selv, og deres kompetanse er ikke like synlig og frontes sjelden på lik linje med andre sykepleiere, skriver hovedtillitsvalgt i NSF.
Vi vil på det sterkeste anmode Helsedirektoratet til å revurdere vedtaket om å redusere tilskuddet til MARBORG. Vi trenger denne brukerstemmen på alle områder av rusfeltet i Nord-Norge.
Nylig sjekket Helene inn hos yngre med demens. Hvor henter NRK samtykke sitt fra? Og hva betyr samtykke når dem som intervjues kanskje i mindre grad er i stand til å gi et kvalifisert samtykke?
Skal vi klare å holde på, samt rekruttere, sykepleiere til kommunehelsetjenesten, må det tas tak i både lønn, tillegg og arbeidsforhold. Og vi må tenke lengre enn pandemien.
116 117? Legevaktstelefonen, altså? Tja, det har jeg ikke prøvd før, så det greier jeg vel! skriver Laila Huse Skoglund.
Det som har gjort størst inntrykk på meg i løpet av koronatiden, er ensomheten som har fulgt med pandemien.
Sosial distansering fører med seg en ensomhet. Først og fremst for dem som ikke har nær familie rundt seg, men som kanskje har et stort vennenettverk som de nå ikke kan møte gjennom aktiviteter de vanligvis er en del av.
Eldre mennesker får ikke besøk av sine barn og barnebarn fordi de er glad i dem og vil beskytte dem. Det er en fattig trøst når ensomheten kjennes overveldende. Og det er mange barn som ikke har det så godt i egne hjem og som har funnet trygghet og tilhørighet på skolen eller i andres hjem. De har ikke hatt et trygt sted å gå til.

Foto: Mostphotos
Det som likevel har satt de dypeste sporene i meg, er de pasientene som har vært syke over tid og som til slutt har endt sitt liv på sykehuset alene og uten å ha fått tatt farvel med sine nærmeste. Å dø alene må være en utrolig ensom opplevelse.
Her hjemme, og vanligvis i Italia også, er vi vant med at pasienten har sine nærmeste rundt seg og at vi bare kan legge til rette for at de får en så fin tid som mulig mot slutten. Da vi var i Bergamo, måtte vi prøve å fylle den rollen – mot slutten av pasientens liv – vel vitende om at vi ikke kunne erstatte behovet for å ha sine nærmeste rundt seg. Det ble aldri bli en fullverdig erstatning, men likevel det var verdifullt.
Hvis det skal komme noe godt ut av denne pandemien, som har rystet oss alle langt inni sjela og tvunget oss til å se på verden med et nytt perspektiv, så håper jeg vi ser hva som er viktigst i livet og hele veien frem til døden. Jeg håper vi setter større pris på de enkle og nære tingene i livet, som å være sammen, kunne klemme og dele opplevelser.
Vi har heldigvis sett mange gode eksempler på kreative løsninger på nærhet de siste ukene. For meg er det selve beviset på at vi mennesker har et stort potensial til å finne gode løsninger og muligheter når vi ikke fyller hodet med tanker om hva somikke er mulig.
Det forteller også noe om behovet vi mennesker har for å komme sammen og kjenne oss nær hverandre. Det å stoppe helt opp og bare vente til det blir stille, har for mange gitt en ro og en klarhet i hva som egentlig betyr noe her i livet. Det håper jeg vi tar med oss videre når verden skal bli, kanskje ikke helt den samme som, men tilnærmet, som før – på en ny måte.
En stund tenkte jeg at 2020 kom til å bli ensomhetens år, men kanskje det i stedet kan bli året da vi fant nye veier mot fellesskap og da vi lærte å sette pris på det å kunne være sammen?
Vi har i alle fall lært at ingen kan klare alt alene. Vi er avhengig av å jobbe sammen for å redde oss selv.
Under P3morgens program 14. mai, uttaler statsminister Solberg at «praksis er en flaskehals», og at vi trenger flere praksisplasser før vi kan utdanne flere sykepleiere.
Å jobbe med ungdom kan være utfordrende. Alliansen kan være skjør. Derfor må samtalene være basert på trygghet. I koronaens tid har vi derfor vært nødt til å tenke nytt og annerledes, skriver de to helsesykepleiere.
Mitt innspill i Sykepleien 3. mai handler ikke om noens svakheter. Det handler tvert imot om sykepleiernes styrke, skriver Berit Liland.
I dag, 12. mai, markerer vi den internasjonale sykepleierdagen. Samfunnet har erkjent at vi trengs, og flere ser betydningen av kompetente sykepleiere, skriver forbundslederen i NSF.
Myndighetene kan ikke lenger hvile seg på at sykepleiere er villige til å ofre liv og helse for arbeidet.
Koronakrisen har vist at å redde liv og bidra til helse og livskvalitet er en investering for samfunnet. Det er på tide at det norske helsesystemet gis et kraftfullt løft, skriver Lill Sverresdatter Larsen.
Jeg følger flere sykepleiere og sykepleierstudenter på Instagram, og her forleden dukket det opp en post fra praksis fra svært humoristiske sykepleierstudenter. De touchet innpå noe ganske vesentlig – om sykepleiere kan bruke stetoskop. Ja, mener jeg.
I et innspill i Sykepleien hevder innleggsforfatteren at noen anestesi-, operasjons- og intensivsykepleiere aldri har satt sin fot i en intensivavdeling. Dette medfører ikke riktighet, påpeker styret i Anestesisykepleierne NSF.
Vi kan ikke ha det slik at fordi en person er gammel og bor på sykehjem, så skal behandling for koronavirus være langt dårligere enn om personen bodde i eget hjem eller var yngre, skriver Siren Eriksen.
Vi observerer en økende trend på sosiale medier der sykepleierstudenter og sykepleiere har til hensikt å skape humor. Men humoren går på bekostning av pasienter og pårørende, skriver Oppegaard Berre og Peveri.
Det er merkelig at de som har vært syke, deres pårørende og helsevesenets frontlinjearbeiderne ikke er relevante for regjeringens koronakommisjon, skriver innleggsforfatterne.