Jeg har mer enn 20 års erfaring som sykepleier, både i kommune- og spesialisthelsetjenesten, på sengepost og i spesialavdelinger, som forsker og ansvarlig for undervisning på bachelor- og masternivå. Ved innføring av masterutdanning og spesialistgodkjenning av sykepleiere med master i avansert klinisk allmennmedisin ble det meldt bekymringer fra blant annet Legeforeningen om deres rolle opp mot legers rolle. I den senere tid har det versert en nyhetssak om at nyutdannede leger skal få opplæring «som intensivsykepleiere», som vekker tilsvarende bekymring fra blant annet Norsk Sykepleierforbund. For meg fremstår sykepleie og medisin som to forskjellige profesjoner – innenfor flere spesialiteter med delvis overlappende funksjonsområder. Nasjonale retningslinjer og læringsutbytter i de respektive studieplanene kan tydeliggjøre forskjellene.

Nasjonale retningslinjer

Arbeidet med Nasjonale retningslinjer for helse- og sosialfagutdanningene (RETHOS) ble startet opp i 2017. Retningslinjearbeidet er et samarbeid mellom fire departementer: Arbeids- og sosialdepartementet, Barne- og familiedepartementet, Helse- og omsorgsdepartementet og Kunnskapsdepartementet. Det ledes av Kunnskapsdepartementet (KD) som også vedtar retningslinjene. 15. mars 2019 ble RETHOS fase 1, hvor sykepleierutdanningen inngår, vedtatt. 3. januar 2020 ble RETHOS fase 2, hvor medisinutdanningen inngår, vedtatt. Retningslinjene er forskriftsfestet, og beskriver studienes virkeområde og formål, læringsutbytter, samt studienes oppbygning og praksisstudier.

Retningslinjene er utarbeidet i fellesskap mellom fagmiljøer fra klinikk og akademia, og vedtatt av KD. Kan vi gjennom disse belyse forskjeller og likheter mellom sykepleier- og medisinutdanning?

Forskrift om nasjonal retningslinje for sykepleierutdanning

Ifølge RETHOS 1 er sykepleiens fokus å ivareta menneskets grunnleggende behov, fremme helse, forebygge og behandle sykdom, lindre lidelse og sikre en verdig død. Etter endt utdanning skal kandidaten:

• utøve sykepleie til pasienter med komplekse og sammensatte sykdomsbilder
• kunne ta ansvar for, og gjøre selvstendige, systematiske kliniske vurderinger, prioriteringer og beslutninger
• kritisk vurdere effekten av sykepleie og behandling
• ha gode ferdigheter i kommunikasjon, veiledning og samhandling
• ha kompetanse i kvalitets- og forbedringsarbeid for å bidra til å redusere uønskede hendelser og variasjon, samt sikre pasient- og brukermedvirkning
• kunne utøve sykepleie til mennesker i alle aldre i et individ-, gruppe- og samfunnsperspektiv

Forskrift om nasjonal retningslinje for medisinutdanning

RETHOS 2 påpeker at kandidaten etter endt medisinutdanning skal ha den nødvendige kompetansen til å kunne utøve legeyrket på en faglig og etisk forsvarlig, reflektert og omsorgsfull måte. Etter endt utdanning skal kandidaten:

• kunne utrede, diagnostisere, behandle, følge opp og forebygge sykdom hos den enkelte pasient
• ha kompetanse til å fremme god helse
• kunne ivareta den enkelte pasients velferd og samtidig ta hensyn til samfunnets behov og globale prioriteringer
• kunne anvende sin medisinske kunnskap, sine kliniske ferdigheter og profesjonsetiske holdninger til å bidra til gode, forsvarlige, pasientsentrerte og virksomme helsetjenester
• kunne håndtere komplekse faglige og etiske spørsmål samt kriser og påkjenninger og samtidig ta vare på egen helse
• ha inngående kompetanse i kommunikasjon, ledelse, samarbeid, folkehelse, samfunnsmedisin, forskning, innovasjon og profesjonalitet
• være i stand til å etablere trygge relasjoner til pasienter, pårørende og samarbeidspartnere
• kunne ta ansvar for god pasientbehandling og pasientsikkerhet gjennom klinisk ledelse og arbeide sammen med annet helsepersonell og andre samarbeidspartnere med et felles mål om å yte helsehjelp av høy kvalitet

Sykepleie versus medisin

Med utgangspunkt i dette fremstår både forskjeller og likheter mellom utdanningene som vist i eksemplene i tabellen under.

Læringsutbytter

Hva gjelder læringsutbytter er kompetanseområdene for sykepleierutdanningen:
1) Helse, sykdom og sykepleie
2) Sykepleierprofesjonen, etikk, kommunikasjon og samhandling
3) Vitenskapsteori og forskningsmetode
4) Faglig ledelse, kvalitet og pasientsikkerhet,
5) Tjenesteutvikling og innovasjon, og
6) Teknologi og digital kompetanse

For medisinutdanningen er kompetanseområdene:
1) Medisinsk ekspertise
2) Kommunikasjon
3) Ledelse og systemforståelse
4) Samarbeid
5) Folkehelse og samfunnsmedisin
6) Forskning, vitenskapelighet og innovasjon
7) Profesjonalitet

Sykepleierutdanningen er på bachelornivå (3 år), mens medisinutdanningen tilsvarer masternivå (6 år). Spesialsykepleiere har også utdanning på masternivå.

Ved gjennomgang av læringsutbyttene under de ulike kompetanseområdene fremkommer – etter min mening – forskjellene tydelig:

Dette er en sammenlikning av «grunnutdanningene». Likevel medfører ikke en videre- eller masterutdanning for sykepleiere at de skal kunne gjennomføre konsultasjoner, diagnostisere og fastsette behandling.

Ansvarsfordeling

Sykepleiere skal utøve sykepleie. Leger skal utrede, diagnostisere og behandle. Sykepleie er noe annet enn medisin. Samtidig er funksjonsområdene i stadig endring.

Utfordringen ligger kanskje i avklaringen av hvilke oppgaver som «tilhører» de ulike profesjonene, og som dermed eventuelt «delegeres» til andre profesjoner/yrkesgrupper?

Legemiddelhåndtering er på en måte «greit». Ordinering/rekvirering er definert i lovverk. Det er virksomhetslederes ansvar at legemiddelhåndtering i virksomheten utføres forsvarlig og i henhold til gjeldende lover og forskrifter. Men det er en rekke andre prosedyrer som utføres i helsetjenesten, som ikke defineres i lovverk, men som likevel på et vis «styres» med hensyn til hvem som «får lov til» å utføre hva… Og det er store nasjonale variasjoner…

Slik jeg ser det er helsetjenester basert på tett samarbeid, hvor alle har en viktig rolle. Det er på tide at dette anerkjennes. Læringsutbytter i studieplaner definerer kompetansen de ulike profesjonelle skal ha etter endt utdanning. Enkelte ting skal sykepleier kunne, andre ting skal leger kunne. Det betyr at man ikke bare kan «hasteopplære» en lege til å utøve sykepleie, eller tilsvarende «hasteopplære» en sykepleier til å utøve medisin.

Selv om jeg ikke selv rammes av spesifikke arbeidsgiveres ufornuft, er saken utrolig provoserende. Fordi det handler om det å rekruttere og beholde ansatte i et utrolig viktig yrke. Det handler om å ivareta helsepersonell som innehar en kompetanse som trengs kontinuerlig – og spesielt i møtet med pandemien.

Det handler også om å vise de som har stått på som helter i denne perioden, respekt – for den innsatsen de har gjort, og for den funksjonen de skal fylle i tiden som kommer. 

Når jeg fremdeles får høre om sykepleiere som må gå i nødturnus, med kort varsel på vakter/ferieavvikling, arbeid annenhver helg, langvakter og økt andel ubekvemme vakter, tenker jeg at «noen» må ha gått av skaftet! 

Se for deg at firmaet du jobber for, rammes av en stor flom, som varer over dager og uker. Dag ut og dag inn, hverdag og helg, dag og natt, på overtid, stiller de ansatte opp og rydder, flytter, plasserer sandsekker og pumper ut vann.

Endelig en dag trekker vannet seg tilbake. Likevel forventes det at de ansatte stiller opp på de samme tidspunktene, men uten at de samme oppgavene må utføres. De settes i stedet til sine sedvanlige oppgaver. Vis meg det firmaet hvor dette hadde blitt akseptert uten ville protester …

Hva kommer det av at det tilsynelatende er greit å misbruke sykepleiere? Er det den eldgamle stereotypien om «å være kallet til yrket» som henger ved? Er det en idé om at dersom én slutter, kan en annen ta vedkommendes plass – fordi det er nok å ta av (noe det for så vidt ikke er)? 

Er det ingen som helst som reflekterer over at det å ta vare på de ansatte vil gi tilfredse medarbeidere, som blir i jobben, og som kanskje unngår sykmeldinger? Her finnes det rikelig med arbeidslivsforskning, om noen skulle være interessert …

Nå er det på tide med en sentral styring av sykepleierarbeidsplasser. Regjeringen burde nekte all bruk av såkalte nødturnuser! Med umiddelbar virkning. Det er ingen løsning å opprettholde disse med tanke på å løse køen som har hopet seg opp på grunn av nedstengingen.

Her må det penger på bordet. Mange er villige til å jobbe mer om de lønnes for strevet. Likevel er det nå slik at mange nå er utslitt. Pengene må derfor benyttes til å leie inn vikarer, til å kjøpe tjenester av det private, og eventuelt for å kompensere de som frivillig måtte ønske å jobbe mer.

Regjeringen burde være oppmerksomme på enkeltarbeidsgiveres utnyttelse av arbeidsgivers styringsrett. Dette vil sannsynligvis medføre at sykepleiere slutter i yrket, blir sykmeldte, og det vil kunne få konsekvenser for rekrutteringen. Det hjelper lite å opprette nye studieplasser dersom det ikke er sykepleiere igjen til å veilede studentene i praksis. 

Jeg henviser igjen til innlegget til Karen Brasetvik fra april (!!!): Vett og uvett fra arbeidsgivere i krisetider. 

Ta til vettet!

Selv jobber jeg på et hospice for voksne, alle personer over 18 år. Personene vi yter palliativ omsorg for, er oftest alvorlig syke og døende, der aktiv behandling for grunnsykdommen er avsluttet. Stort sett har disse menneskene en prognose på seks måneders overlevelse. Men noen lever lenger og andre kortere.

Disse menneskene har behov for avansert lindrende behandling, pleie og omsorg. Vårt fokus er personen i sentrum, og hans eller hennes familie. Vårt mål er å tilrettelegge for å gi en verdig død, der både pasient og pårørende er godt ivaretatt.

Likevel vil jeg understreke at det ikke handler om å avslutte et liv, men om å gi liv til dagene og fullføre et. Denne måten å tenke på og yte helhetlig omsorg på er kjernen i hospice-filosofien.

Etter at samhandlingsreformen trådte i kraft, fikk kommunene et større ansvar for å følge mer sammensatte behandlingsforløp, ansvar som tidligere ble ivaretatt i spesialisthelsetjenesten. Allerede før samhandlingsreformen trådte i kraft, var det store demografiske utfordringer med tanke på rett og nok kompetanse i kommunehelsetjenesten. Det er ikke til å stikke under stol at disse utfordringene har økt, og de blir neppe mindre de kommende årene.

Kommunene har etablert flere «palliative senger» og palliative avdelinger både på helsehus og sykehjem. Da jeg jobbet for vikarbyrå, jobbet jeg mange steder primært i kommunen, og i retrospekt er mitt generelle inntrykk at palliasjon har fått et økt fokus.

Likevel preges driften av lav bemanning og kompetansemangel, som igjen fører til usikkerhet blant de ansatte, og som påvirker pleien og omsorgen pasientene mottar. Når det er sagt, er et sted som virkelig har fått det til, den lindrende avdelingen på helsehuset i Tromsø!

Jeg mener det er urimelig at man i det palliative fagmiljøet, som er en relativt ny fagretning sett i lys av vitenskapens historie, kritiserer og krangler om hvorvidt det skal etableres et barnehospice. Et barnehospice er ikke nødvendigvis et sted der barnet skal dø, det er ment å være et supplement, et pusterom for barna og deres familier, et sted for å komme seg. Et sted der familien kan være sammen og samle krefter og få støtte.

Mange barn har alvorlige og dødelige sykdommer, men mange kan leve i flere år. Men palliasjon generelt kan også gis under kurativ behandling. I Norge i dag finnes det intet tilbud som ivaretar disse barna og deres familiers behov på en tilfredsstillende måte. Til tross for at det finnes ambulerende tjenester, hjemmesykehus og liknende, er det et poeng at foreldrene til barnet også har behov for avlastning. Eller at barnet blir akutt dårlig og trenger behandling på spesialistnivå.

Poenget mitt er at det er viktig å tilstrebe best mulig livskvalitet for alle involverte. Det finnes avlastningsordninger i kommunene, men igjen er utfordringen kompetanse innen barnepalliasjon i kommunehelsetjenesten. Samtidig er sykehusavdelingene fremdeles preget av et hierarki og kan for noen fremstå som sterilt og litt «kaldt».

Etableringen av et barnehospice i Kristiansand vil være en god begynnelse for å oppnå kompetansespredning og dele erfaringer med andre kommuner. Det vil heve fokuset og bidra til kompetanseutvikling. I tillegg tror jeg at et barnehospice vil være sentralt for videreutviklingen av utdanningen av helsepersonell i barnepalliasjon.

Jeg stiller meg undrende til at Norge henger langt etter, og motstanden mot barnehospice innad i det norske palliative fagmiljøet, når det er meget utbredt internasjonalt, særlig i Europa og USA. Etableringen av flere hospice og barnehospice vil styrke kvaliteten på helse- og omsorgstilbudet for alvorlig syke mennesker.

Sykepleiefaget overlapper med flere andre disipliner og utdanningsretninger; helt siden etableringen av sykepleie som egen vitenskap har det blitt diskutert hva definisjonen av sykepleie er. Siden sykepleie er en så bred vitenskap, tror jeg ikke man kommer til å oppnå enighet om dette.

Men på et barnehospice får man som sykepleier anvendt både kjerneverdiene og all fagkunnskapen: helhetlig omsorg for barnet og dets familie. Helse- og omsorgstjenesten, særlig i kommunene, vil være tjent med å etablere et barnehospice, flere hospice for voksne og ambulerende hospicetjenester som Fransiskushjelpen.

Det har aldri vært snakk om at barnehospice skal erstatte palliative avdelinger eller barneavdelinger. Filosofien, fagkunnskapen, omsorgen og tjenestene som ytes, er i en særposisjon, og et viktig supplement for barn og deres familier.

Kan ikke vi som jobber med palliasjon og barn, samarbeide fremfor å kritisere og motarbeide hverandre? Det er nødvendig å ha både en pasientrettet tilnærming og et sykdomssentrert perspektiv i behandlingen av alvorlig syke og døende. Jeg tror at dersom vi hadde samarbeidet bedre, ville også helse- og omsorgstjenestene blitt bedre.

Samarbeid er nøkkelen til suksess!