NSFs nestleder Silje Naustvik påpeker helt korrekt at
helsetjenestene ikke er så sømløse som samhandlingsreformen la opp
til, og at reformen ikke har oppnådd intensjonen.
Samhandlingsreformen har vært sentral i min forskning siden 2014.
Hvorfor skal vi drive med forskning dersom det ikke fører til
kvalitetsforbedring?
Hovedformålet med reformen, som ble implementert
i 2012, var å sikre pasientene rett behandling til rett tid på
rett sted. I tråd med dette var søkelyset på bedre samhandling
mellom tjenestenivåer og desentralisering av
tjenestetilbud.
Ett av virkemidlene var å opprette
kommunale akuttavdelinger (KAD) eller helsehus som
et tilbud for pasienter som trenger akuttbehandling, men som
ikke har behov for spesialisthelsetjenester i sykehus.
Pasienter føler seg ivaretatt i en KAD
I mitt doktorgradsarbeid fant jeg og mine medforskere at
pasienter erfarer KAD som et sykehus, at de føler seg ivaretatt, og
at de mottar tjenester av høy kvalitet. Videre fant vi at det
rapporteres om en høyere andel negative erfaringer etter
behandling på sykehus enn i en KAD. Hovedutfordringen var relatert
til informasjonsoverføring og utskrivelse mellom sykehus og
kommune.
Fastleger, derimot, var skeptiske til tilbudet både relatert til
kvalitet, ansvarsforhold, egen sikkerhet på diagnose og kriterier
for innleggelse i kommunen. Funnene i doktorgradsprosjektet ble
selvsagt tilbakeført til de deltakende avdelingene, men ble
også formidlet til helseministeren og publisert i kronikker
både i lokalavisen og i nasjonale medier.
Med utgangspunkt i dette planla jeg og mine medforskere en
studie for å møte fastlegenes usikkerhet om KAD-tilbudet.
Søknadsprosessen for å igangsette en ny studie som skal
sammenlikne kvalitet og effektivitet i KAD versus på
sykehuset, startet i 2015. I 2018 fikk vi tildelt midler
fra Extrastiftelsen (nå Stiftelsen Dam) sammen med Landsforeningen
for hjerte- og lungesyke.
I prosessen påpekte flere utlysere av midler at dette var et
godt og viktig prosjekt som burde motta midler fra et departement
eller direktorat. Henvendelser dit medførte derimot at
«ballen» ble sendt tilbake: «Søk midler på aktuelle
utlysninger». Nå er studien i gang, og resultatene er
etterspurt nasjonalt.
Forskningsfunn må publiseres både internasjonalt og
nasjonalt
Men fra sentralt hold er man i gang med nye
reformer til tross for at mange påpeker utfordringer med
samhandling, kapasitet, kvalitet og effektivitet. Det ble
bestilt følgeforskning av samhandlingsreformen, EVASAM
(evaluering av samhandlingsreformen), men hvor er midlene til
å iverksette tiltak for forbedring og implementering?
Hvorfor avdekkes utfordringer dersom ingenting blir gjort for å
løse dem? Hvorfor skal vi forske dersom det ikke skal
føre til bedre praksis og bedre tjenester?
Forskning iverksettes ofte for kartlegging, evaluering
og for å avdekke områder som trenger kvalitetsforbedring. Funn
publiseres i internasjonale tidsskrifter – i tråd med kravene
som stilles til forskere. Men det er også et poeng å
bruke funnene nasjonalt, fokusere på forholdene og øke
bevisstheten for å fremme endringer.
Jeg har derfor alltid en tanke med min forskning om å publisere
funn både internasjonalt og nasjonalt, presentere funnene så ofte
det er hensiktsmessig og bruke funnene til å påpeke
forbedringsmuligheter. (Blant annet var jeg på lokal-TV da det var
snakk om å nedbemanne Sykehuset Østfold fordi jeg i en kronikk
i avisen henviste til mine funn og hvor katastrofal effekt en
nedbemanning vil kunne ha på vårt sykehus.)
Hvis vi skal få et lykkelig giftermål mellom sykehuset og
kommunen (jf. Naustviks ønskedrøm), er implementering og
planlegging av forskningsfunn nødvendig for å forbedre
kvaliteten. Vi vet mye om utfordringene. Nå er det på tide å gjøre
noe med det!