Sms-en tikker inn mens jeg sitter og skriver dette mandag morgen. Det er gastromedisinsk avdeling på Ullevål som kaller. Jeg vil tro det er ganske fånyttes.

Hvem velger å tilbringe denne nydelige sommerdagen med blåblå himmel og 22 grader i vannet, på en overfylt klam medisinsk avdeling?

Selv sitter jeg på hytta på Skåtøy og skriver – privilegert som jeg er med min faste turnus på tre netter hver tredje helg – og et ellers fritt hjemmeliv som skribent. Det er nettopp sommeren på Ullevål som gjør at jeg forstår hvor heldig jeg har vært med dette frilanslivet.

Hver sommerferie har barna og jeg kunnet slå oss til på hytta, helt uten denne kabalen andre snakker om. Denne kabalen som ikke kan gå opp, med to måneders skoleferie som ikke stemmer med de tre ferieukene de fleste har.

I mange yrker kan en riktignok ha hjemmekontor, denne fantastiske nyoppfinnelsen covid-epidemien ga oss. I helsevesenet er ikke det mulig.

Ruster seg mentalt

Noe av det som har gjort mest inntrykk etter at jeg lett tilårskommen har blitt sykepleier nærmest på hobbybasis, er hvordan de fast ansatte sykepleierne og helsefagarbeiderne ruster seg mentalt til sommeren.

En lett marerittaktig sommer med redusert bemanning, knapp tilgang på ekstravakter og med uerfarne ferievikarer. Spesielt dette siste betyr selvsagt ekstra belastning for de fast ansatte, som ved siden av egne oppgaver må hjelpe uerfarne kolleger med alt de ikke kan av rutiner, prosedyrer, medisiner, datasystem etc.

Like ille er det for de nyutdannede sykepleierne som med sommervikariatet får sitt første møte med virkeligheten i klinikken. Et brutalt møte på en hektisk klinisk avdeling, som de er elendig rustet til etter en virkelighetsfjern sykepleierutdannelse. De fleste av våre unge sykepleiere snakker da også om sin første sommer som et slags mareritt.

Selv gikk jeg av vakt mandag morgen for noen uker siden. Den mandagen skulle vi flytte til naboavdelingen. Med et presset budsjett ble sommeravviklingen på OUS bestemt allerede i desember: sammenslåing av avdelinger som følge av nedskalering av planlagte operasjoner og ikke-øyeblikkelig hjelp.

Lett kaos

For vår del skulle vi reduseres fra atten til ti pasienter i uken før flytting, noe som betød at vi hadde ti pasienter da jeg kom på vakt fredag kveld. Som så mye annet på OUS, endte det i lett kaos.

Pasientene tar som kjent ikke ferie, og gjennom helgen fylte det seg opp i mottak.

Nattsykepleieren som var ansvarlig for å få pasientene ut av mottak, ringte desperat til oss og spurte om plass. Vi sa som sant var at vi gjennom helgen kun skulle ha ti pasienter på grunn av flytting. Det førte til en absurd kamp mellom oss og mottak – som vi var dømt til å tape. Det er nemlig mottak som har siste ord. Et sted må de tross alt sende pasientene.

Selv følte jeg meg som en sviker da vi mandag morgen gikk av vakt, med fjorten pasienter og ikke ti som planlagt. Selv kunne jeg ikke begripe hvordan de skulle gjennomføre flytting til naboavdelingen, der vi kun har ti plasser. Jeg antar mange ble skrevet ut med hard hånd.

Hvor er de?

Det ubegripelige er hvor disse åtte pasientene, som i sommer ikke får plass hos oss, gjør av seg i sommer. Det er selvsagt langt flere enn åtte, for hele Ullevål er nedskalert, også de medisinske avdelingene.

Medisinske avdelinger som i liten grad har planlagte operasjoner eller øyeblikkelig hjelp – men som i økende grad fylles av pleietrengende, halvdemente, dehydrerte, obstiperte og underernærte eldre. De som strengt tatt ikke har noe på et sykehus å gjøre, men som heller ikke får sykehjemsplass.

Hvor er de nå i sommer? Logisk sett vil det være heller være flere enn færre av dem som trenger innleggelse i sommer. Med pårørende på ferie, og en kommende hetebølge i Oslo som påviselig er en farlig belastning for eldre.

Skrekkscenarioer

Hetebølgen har allerede tatt mange tusen liv nedover i Europa, hovedsakelig dehydrerte, ensomme eldre som svinner hen i overopphetede leiligheter.

Sånne skrekkscenarioer får vi heldigvis ikke her, med våre relativt kjølige somre og et helsevesen som tross alt er ansvarlige. Men gudene vet hva som venter oss i en ikke altfor fjern fremtid. For min del skal jeg nyte noen dager til i solen, før jeg i helgen må inn til Oslo på min eneste nattevaktshelg denne julimåneden.

Vel vitende om hvor heldig jeg er, som allerede mandag kan dra ned hit igjen, mens mine heroiske kolleger svetter seg gjennom en het og kaotisk Ullevål-sommer.