Jeg har blitt et av disse menneskene jeg tidligere ble svett av å høre om. Mamma til 3,  ansatt  i hjemmesykepleien, fylkesrepresentant i fylkesstyret til NSF Nordland, lokallagsleder og sist men ikke minst, nettbasert sykepleiestudent. Fritid? Nei, det sparer vi til senere.

Hvor ble det av den dovne pleieassistenten som jobbet akkurat nok til at det gikk rundt, og ikke mer? Det var før jeg skjønte at det var sykepleier jeg skulle bli. Heldigvis går det an å studere nettbasert og desentralisert på deltid i Norge. Fire år tar det, og gir oss som har stiftet familie og kommet oss gjennom tyveårene en mulighet til å få en lenge ønsket utdannelse.  

Men for å ikke male et altfor rosenrødt bilde av situasjonen, hvor jeg fremstiller meg som det supermennesket jeg slett ikke er, vil jeg fortelle litt om hvordan det er å være nettstudent. Eller studenten som Gud glemte. For det er ofte sånn jeg føler det når jeg sitter hjemme ved kjøkkenbordet og skal lære meg forskjellen på tibia og fibula, eller kunne forklare et aksjonspotensiale slik at noen faktisk forstår at jeg snakker om en kroppslig funksjon og ikke en meteoreksplosjon i verdensrommet. Jeg hadde nemlig ikke noen foreleser som kunne forklare og tegne og svare på alle disse spørsmålene jeg har hatt og fortsatt har. Selvdisiplin er en avgjørende egenskap for å kunne studere på denne måten. Det som er fint med nettforelesninger kontra forelsening på en skole er pauseknappen. Og spole tilbake funksjonen. Jeg kan se forklaringen gang på gang, men jeg kan ikke spørre underveis og få et svar med en gang. 

Men det går fint. Jeg har vært forbausende pliktoppfyllende når det gjelder å lese pensum, søke på nettet og torturere mine medmennesker med forklaringer og gledeshyl når jeg skjønner at jeg faktisk skjønner noe. Hadde jeg vært Donald Duck hadde det blinket en lyspære over hodet mitt, nonstop i eksamensperiodene. Hvor mange arbeidskrav og oppgaver vi har levert, både individuelle og i grupper har jeg mistet oversikten over for lenge siden. Det er tilbakemeldingene på disse som virkelig har vært avgjørende for å kunne måle kunnskapen vår mot pensum. Har vi tolket det rett? Er vi innenfor det kunnskapsnivået som er forventet? Er det noe forskjell på vårt nivå sammenlignet med heltidsstudetene? 

Jeg håper og tror at sluttresultatet blir det samme, selv om veien har vært annerledes. 

Det er tross alt når vi er i praksis at vi virkelig lærer noe, og lærer det aller viktigste, nemlig å ta oss av andre mennesker. Og i praksis er vi likestilt med heltidskullene. Første praksissemester hadde vi 18 uker sammenhengende praksis i kommunehelsetjenesten. 18 lange uker uten store muligheter til å jobbe noe ekstra for å tjene penger. Jeg jobba 30 prosent utenom å holdt på å kollapse flere ganger. De dagene jeg var i praksis på sykehjem på dagtid, og bare gikk en etasje ned og fortsatte med ei aftenvakt i hjemmesykepleien var tunge. Gjerne etterfulgt av ny dagvakt dagen etterpå. For det er nemlig slik at som deltidsstudent får man mindre studiestøtte fra lånekassen. Men, når vi er i praksis er vi regnet som fulltidsstudenter, og med lange praksisperioder på henholdsvis 18 og 16 uker blir det ganske tøfft økonomisk. Jeg mener at dette burde være noe lånekassen tar høyde for, at vi i de månedene vi er i praksis får økt stipend og lån slik at vi har en sjanse til å komme oss gjennom uten å «jobbe ræva» av oss. Vi ønsker ikke lønn i praksis, bare det samme som heltidsstudentene får. 

Kollektivtransport er en annen ting som er ganske så interresant når man er student og har lagt fra seg russedressen for snart et par ti-år siden. Det er nemlig øvre aldersgrense på studentrabatt. Ganske sprøtt spør du meg, for økonomien blir vel ikke bedre av at man er eldre? Tvert om, jo eldre man blir jo mer utgifter drar man på seg. For eksempel unger, huslån og alt det som følger med når man ikke lenger har pappa som hovedsponsor. NSB har en øvre aldersgrense på 30 år, og busselskapet mitt har 29 år. Nå er det mange av oss som er i den heldige situasjon at vi har bil, men for de som bor så sentralt at kollektivtransport er det beste alternativet føles det urettferdig å bli satt i bås på denne måten. Gammel og treg med å utdanne deg? Jaja, da får du betale. 

Dette er ikke problemer bare vi som nettstudenter opplever, men veldig mange av oss som studerer over fire år er over 30. Dessverre er disse tingene med på å skremme folk bort fra å studere sykepleie. Det blir for dyrt når man har andre økonomiske forpliktelser. I et land som kommer til å mangle over 30 000 sykepleiere i årene fremover er det dårlig rekruttering å ha begrensninger som dette. Jeg håper og tror at det i fremtiden blir lagt litt bedre til rette for at alle som starter på studiene skal kunne fullføre, uten å jobbe seg halvt i hjel, eller gjøre seg til gjeldsslaver hos andre enn lånekassen. 

Likevel, så er det en fantastisk mulighet å kunne studere via nettet. Jeg får legge opp studiehverdagen min akkurat som jeg vil. Forelseninger kan jeg høre mens jeg sitter på do om jeg vil. Jeg kan koke middag mens jeg pugger skjelettet, og jeg kan velge å sende inn bachelor oppgaven min fra Gran Canaria. Så lenge jeg bare har råd til flybussen da. 

Kort sagt så har vi allverdens muligheter til å komme gjennom disse fire årene. Selvdisiplin, stort kjøkkenbord og uante mengder kaffe/te og smågodt så er vi der!

Etter gjennomført oppstandelse og kattevask på badet kler jeg på meg som best jeg kan. Klype og sokkepåtrekker fungerer utmerket. Det er ikke så lett å kle på seg helt som vanlig med et nytt kne. Men med god tid klarer jeg det – og det gjør så godt å klare meg selv. Stolt, dog med smerter, kan jeg spasere med krykker til matsalen og glede meg til en deilig frokost.

Det lukter deilig kaffe og nystekt bakst – jeg glemmer smertene mens jeg nyter utvalget av mat. Det blir kaffe, melk, juice, youghurt, rundstykke, egg, smør, tomat og melon. Fantastisk! Hjemme hadde det blitt mindre fargerik mat, og ikke så ofte som her. Vi spiser jo hele tiden! Å gå med krykker samtidig som jeg skal bære et brett er bortimot umulig. Men jeg får hjelp! Hva skulle jeg gjort uten helsefagarbeider, tenker jeg.

På ernæringsundervisningen lærte jeg at regelmessige måltider, helst 4, stabiliserer blodsukkeret. Stabilt blodsukker er vektstabiliserende, gir overskudd, minsker sjansen for småspising, ja og mye mer som jeg ikke husker. Jeg kan jo øve mens jeg er her. Hjemme alene er det ikke så lett med 4 måltider med mye variasjon. Et halvt brød og en melkekartong varer altfor lenge når jeg er alene – for ikke å snakke om en gryte med middag. Med disse knesmertene hadde det nok blitt svært ensidig kost hjemme. Jeg lærte også at proteiner er viktig for at det nye kneet skal gro, og for at jeg ikke skal miste for mye muskler. Har nesten aldri hørt om pro ... proteiner. Men jeg skal prøve å huske at egg, kjøtt, fisk, melkeprodukter og erter er bra å spise mye av i denne perioden etter operasjonen. Hva skulle jeg gjort uten matbuffet de to første ukene etter operasjonen, tenker jeg.

Så fort første bit av rundstykket er unnagjort, svelger jeg de smertestillende tablettene på høykant i deilig kald drikke. Og kaffen smaker like godt som den lukter. Hva skulle jeg gjort uten frokosten, tenker jeg.

Resten av dagen går fort unna. Innimellom måltidene rekker jeg å være hos fysioterapeut og å hvile. Selv om jeg er svært stiv og støl etter de to forrige dagene hos fysioterapeut, vet jeg at det gjør godt med trening. Hjemme i min lille leilighet hadde det nok blitt litt mye sitting i godstolen, og det sier fysioterapeuten er farlig for et nytt kne. Han sa at de av og til får inn pasienter som har måttet ta operasjon nummer to, fordi kneet ble brukt for lite og stivnet. Huff, det skal jeg passe meg for. Hva skulle jeg gjort uten daglig fysioterapi i denne perioden, tenker jeg.

Undervisning om hjelpemidler fikk jeg også med meg denne uka. Av en ergoterapeut som visste litt av hvert om både hjelpemidler og kne – ja, og om hofter og skuldre og mere til. Hun viste meg også hvordan jeg kan bruke de hjelpemidlene jeg trenger, og i tillegg vil hun ringe til kommunen og ordne med hjelpemidler hjemme. Hva skulle jeg gjort uten hjelp fra ergoterpeut akkurat nå, tenker jeg.

Sykepleier har sjekket blodprosenten, og det gikk til stryk-karakter. Så nå må jeg spise jerntabletter og drikke appelsinjuice. I tillegg skiftet de på såret mitt, og det væsket en del. Noe var rødt og noe var gult. Og foten min er både blå, lilla og gul. De smurte meg med noe salve. I tillegg hjalp de meg å vurdere hvor mye smertestillende jeg skal ta de neste dagene. Midler mot hard mage fikk jeg også – nesten uten å spørre selv – for de spurte meg! Og ny blodprosent kan jeg få sjekket om noen dager – og det uten å måtte ut i taxi og kjøre ei mil. Hva skulle jeg gjort uten nærkontakt med sykepleier de første ukene etter operasjonen, tenker jeg.

I min hjemkommune er det noen ukers ventetid på fysioterapeut. Og legekontoret har støtt ventetid. Her har jeg fått legetime flere ganger når jeg har trengt det. Med lav blodprosent, mye smerter, en noe hoven fot og en del blødning har det vært godt å få raskt legetime. For ikke å glemme sengeskift og golvvask ukentlig, gangtrening uten å måtte kle på seg vanskelige uteklær - og sko, sosialt samvær på kveldstid, noen å ringe på på natta dersom det kniper på med smerter, og trappetrening under kyndig veiledning.

Hva skulle jeg gjort uten et rehabiliteringsopphold rett etter kneoperasjonen, tenker jeg.

Det er vel ikke alle som er som meg, og tenker over dette. Men de aller fleste studiene vi har tilbud om, har en fastsatt rammeplan for studiet. Det har ikke videreutdanningen i akuttsykepleie. Og det innebærer at videreutdanningen kan arte seg veldig forskjellig, alt etter hvor du studerer den.   Og kan man da forvente at akuttsykepleiere du møter i arbeidslivet, kan det samme som deg? 

Da jeg studerte til å bli sykepleier, var jeg engasjert i studentpolitikken på skolen jeg gikk på. Jeg ble skikkelig bitt av basillen kan man si, og jeg var både kulltillitsvalgt, representant i diverse styrer, råd og utvalg på skolen, engasjert i studentorganisasjonen lokalt og nasjonalt, og NSF Student lokalt og nasjonalt. Jeg fartet rundt på en del møter ved siden av studiene og lærte en og annen ting om rammeplaner, økonomisk styring, akkreditering, lover og forskrifter.
Og er det noe som alltid kom opp som et spørsmål, så var det; hva sier rammeplanen om hva studenten skal lære?

Derfor ble jeg litt overrasket over at det ikke eksisterte noen rammeplan for studiet da jeg startet på akuttsykepleie.

På sykepleierstudiet var det ofte et tema at det finnes 28 ulike sykepleierutdanninger, men at det er en felles rammeplan og innenfor den rammeplanen kan skolen gjøre individuelle tilpasninger. Rammeplanen fungerte som den skulle, men den ble oppfattet som alt for vid, fordi det kom frem at det å studere sykepleie i Kristiansand var en ganske annen utdanning enn for de som studerte sykepleie i Tromsø.

Tilbake til videreutdanning. Jeg fant en rammeplan på  regjeringens side. Regjeringens definisjon av funksjonen til rammeplan sier, og jeg siterer:
«Rammeplaner angir målområder og bestemmer innhold i videreutdanningene og er et nasjonalt styringsmiddel. Hovedintensjonene med rammeplaner er å sikre et  ensartet faglig nivå, fremme mulighetene for fleksible utdanningsløsninger og gjøre de enkelte videreutdanningene innen hvert fagområde  likeverdige i hele landet.»

Dette er tatt fra  rammeplan for videreutdanning i anestesisykepleie men jeg sjekket de andre også, og det står det samme i alle rammeplanene for de forskjellige videreutdanningene. Jeg reagerer derfor på at en utdanning som akuttsykepleie ikke er inkludert i dette. Noen vil si at utdanningen er ny. Nei, det er den ikke lenger! I Østfold har utdanningen eksistert i over ti år. Testperioden er over nå.

Jeg stiller meg undrende til at dette ikke får større fokus og kommer frem i lyset. For at jeg som fremtidig akuttsykepleier skal kunne vite at andre akuttsykepleiere, som har tatt sin utdanning andre steder i landet, også har de samme kunnskapene som meg, så kreves det en rammeplan.
Noen vil vel kanskje si at læringsgrunnlaget og kompetansemålene er de samme som for anestesi og intensiv, og derfor kan vi «bare bruke deres rammeplan,» men nei, det blir faktisk feil!

Akuttmedisin og sykepleie er i vinden om dagen. Leger har endelig fått sin egne spesialisering i akuttmedisin, og alle jubler. Det blir sagt;  «endelig»,  «det var jammen meg på tide» og  «pasienten skal møte personell med den beste kompetansen først.»

Det samme blir ikke sagt om akuttsykepleie.  «Hva skal man med det?» har jeg fått høre opp til flere ganger. Akuttsykepleie er ikke anerkjent som et eget fag og det provoserer meg kraftig. Og mangel på rammeplan forsterker bare det inntrykket.
Rammeplanen skal være fundamentet for enhver god utdanning. Skal faget akuttsykepleie bli anerkjent i Norge som det blir i utlandet, må det være et felles fundament for alle akuttsykepleierutdanningene i Norge. Og det må det gjøres noe med nå. Vi er på overtid.

Det er nok noen som ikke er enige med meg, noen mener kanskje at rammeplan er begrensende for utdanningsinstitusjonen. Jeg er ikke enig i det. Rammeplan er en kvalitetssikring og nettopp det burde både nåværende studenter, fremtidige studenter og arbeidsgivere kreve.
Arbeidgiver gir stipend til sine arbeidstakere for at de skal komme tilbake, kunnskapsrike og mer arbeidslystne.
Det brukes store summer på de som tar denne utdanningen og da må vi også kunne sikre oss en kvalitetsikring gjennom rammeplan. 

Dette innlegget ble først publisert på Sykepleier-blogg

Bristepunktet

Det sies at alle mennesker har et bristepunkt. Når det kommer til det punktet hvor man ikke orker mer, verken fysisk eller psykisk. Når man har dratt strikken så langt at den ryker.

Jeg opplevde dette før jul i fjor og jeg vil forsøke å sette ord på hvordan jeg opplevde det. Hensikten med dette innlegget er ikke å marinere meg selv i offerrollen. Jeg ønsker ikke sympati, men jeg ønsker økt forståelse og aksept for at dette er noe som kan skje hvem som helst. Jeg har vanligvis tro på at man ikke skal gi opp når man møter motgang. Ordtak som: "Motgang gjør sterk" og "det du ikke dør av gjør deg sterkere" synes jeg er fine leveregler. Et av mine favorittsitat er fra Pippi Langstrømpe: "Det har jeg aldri prøvd før, så det klarer jeg helt sikkert."

I dagens samfunn er jeg ikke enestående i å utvise åpenhet i forhold til psykiske utfordringer i livet. Jeg har tro på at det er positivt å snakke sant om livet, og å dele med hverandre det som oppleves vanskelig og utfordrende. Men ikke for enhver pris. Jeg fikk et godt råd om å ikke dele det som er vanskelig mens man står midt oppi det, for da er man i en sårbar periode. Det er en fordel å vente til man har fått det hele på avstand og har kommet seg ovenpå igjen. Det er også forskjell på å være personlig og privat. Jeg kan godt være ærlig, åpen og personlig om livet mitt. (Jeg er ikke nordlending for ingenting! ;) Men å være for privat gagner verken meg selv eller andre. Alle har behov for en privat sfære hvor man kan være seg selv 100 %. Det er ikke noe poeng i å blottlegge seg selv fullstendig, for da mister man det lille private pusterommet i seg selv. Det handler om å bevare verdighet og selvrespekt.

Brenne lyset i begge ender

Før jul i fjor maktet jeg ikke mer. Da var jeg så stresset at jeg hadde flere fysiske og psykiske symptomer på det. Jeg jobber 100 % som sykepleier og det pleier vanligvis ikke å være noe problem. Jobben er rett i nærheten, så jeg slipper å bruke tid på reising. Jeg jobber i eldreomsorgen og synes det er meningsfullt å tilbringe tiden min sammen med mennesker med sølvfarget hår og mange smilerynker. Men å jobbe i eldreomsorgen trenger ikke å være en dans på roser, til tider er det mer en dans på nevroser. Det er ikke flust av sykepleiere som ønsker å jobbe på sykehjem. Nyutdannede mener det er for mye ansvar, for lite sykepleierkollegaer å rådføre seg med og for lite fagkompetanse. Det kan jeg godt forstå. Vi sykepleiere har ikke sjelden ansvar for andre avdelinger også, særlig på kveld, helg og i ferier. Når det er utfordrende å rekruttere nye sykepleiere, så blir det mye på de sykepleierene som jobber i eldreomsorgen. I fjor høst ble jeg derfor spurt om jeg kunne rullere rundt på flere avdelinger. Dette for å fordele sykepleierressursene bedre på huset slik at avdelinger med dårlig sykepleierdekning kunne bli styrket. Dette var jeg jo positiv til, dette var en "vinn- vinn"- situasjon. Jeg ville få variasjon i arbeidet, få kjennskap til flere pasienter, pårørende og kollegaer, veggene mellom avdelingene ville bli "tynnere", dette måtte jo bli positivt for alle parter. Samtidig begynte jeg på en videreutdanning i palliasjon i Oslo. Jeg var forberedt på at det kom til å bli et krevende år og at jeg måtte gi avkall på mye for å komme i mål med studiet. I tillegg til dette har jeg, som alle andre, et privatliv med diverse utfordringer. Dette skal jeg ikke legge ut om her, men det har vært mye å forholde seg til. Som sykepleier er man en omsorgsperson, og jeg har lett for å påta meg ansvar. Faren er at når man gir og gir, så risikerer man å brenne lyset i begge ender.

Jobben krevde sitt, studiet krevde sitt og privatlivet krevde sitt. Jeg ble mer og mer sliten. Jeg følte meg presset opp i hjørne. Jeg fikk mye hjertebank, smerter og skjelvinger i kroppen, søvnproblemer og tankekjør, ble irritabel, orket lite kontakt med familie og venner og tok lettere til tårene. Jeg begynte også å stamme, og det har jeg ikke gjort siden barne- og ungdomsårene. Det har jeg vært lite plaget av i voksen alder. Mens nå opplevde jeg igjen at ordene låste seg fast. Hvis jeg f.eks. gikk inn i en butikk, så måtte jeg bare gå ut igjen, for jeg merket at jeg ikke ville klare å formidle hva jeg ville spørre om. Det var et stort nederlag.

Når andre klarer det

Hvorfor sluttet jeg ikke å jobbe for å bare ha studiene å konsentrere meg om? Det var rett og slett ikke aktuelt av økonomiske årsaker når man har hus og hjem og familie og alt som hører med. Når andre klarer å jobbe og studere samtidig, så skulle jammen meg jeg også klare det. Men det ble for mye av alt...

Jeg fikk problemer med å rullere rundt på flere avdelinger på sykehjemmet. Jeg fikk ikke det utbytte av det slik jeg hadde trodd. Istedenfor mer oversikt fikk jeg mindre oversikt. Istedenfor å kjenne på følelsen av å ha gjort en god jobb, så opplevde jeg å ikke strekke til som sykepleier. Jeg håpet det skulle "gå seg til", jeg måtte bare gi det litt tid. Men følelsen av å ikke ha kontroll er en vond følelse. Men sykepleiere er så forskjellige. For noen fungerer det helt fint å rullere rundt på flere avdelinger. Min erfaring er at det dessverre ikke fungerer for meg. Men jeg mener det er viktig for sykehjemspasienter som ikke kan gi uttrykk for sine ønsker og behov pga. demens, slag osv. at det i stor grad er et fast personal på hver avdeling. Helsepersonelloven (paragraf 4, 1. og 2. ledd) sier at helsepersonell skal utføre sitt arbeid i samsvar med de krav til faglig forsvarlighet og omsorgsfull hjelp som kan forventes ut fra helsepersonellets kvalifikasjoner, arbeidets karakter og situasjonen for øvrig. " Sykepleiere generelt kan klare det meste og de er vant til å strekke seg langt. Men etter at samhandlingsreformen trådte i kraft i januar 2012, får kommunehelsetjenesten ansvaret for enda sykere og skrøpeligere pasienter enn tidligere. Og antallet eldre i befolkningen vil bare fortsette å stige. Jeg kjenner på bekymring i forhold til hvordan sykepleiere som jobber i eldreomsorgen i dag blir ivaretatt. For oppgavene blir bare flere uten at det nødvendigvis blir tilført flere ressurser. Norsk sykepleierforbund la frem Sykepleierløftet 2. februar. Bakgrunnen for dette er at:" det blir stadig flere pasienter, mer kompliserte helsetilstander og økte forventninger til kvalitet. Alt for mange opplever at tjenestene ikke møter deres behov eller at rettighetene deres blir brutt. Sykepleierne er en viktig del av løsningen på disse utfordringene."

Jeg strakk ikke til

I desember i fjor opplevde jeg altså å brenne lyset i begge ender. Jeg strakk ikke til på jobb, jeg strakk ikke til med studiene, jeg strakk ikke til privat. Jeg måtte kaste inn håndkleet og ringe legekontoret. Jeg fikk time hos en svært forståelsesfull og empatisk lege og jeg ble sykemeldt for en tid. Jeg ble glad da legen sa: "Du har vært lite sykemeldt!" Nå snakker jeg for meg selv, men jeg ser på sykemelding som siste utvei. Jeg liker godt sitatet av Ingvar Ambjørnsen: "Riktignok har jeg møtt veggen et par ganger, men hvem har ikke det? Det er slikt som hører menneskelivet til. Vi er ikke her for å spille bingo og spise bløtkake hele tiden."

I sykemeldingsperioden kjente jeg på både skam og skyld. "Hva ville folk tenke om meg nå? Nå ser de hvor udugelig jeg egentlig er. Jeg får det ikke til. Alle andre klarer det bedre enn meg."

Behov for å skjerme seg

Min jobbidentitet som sykepleier er sterk. Det er godt å kjenne på følelsen av å ha en viktig jobb. Det er godt å være til nytte for andre mennesker. Det er godt å stå opp hver dag og glede seg til å gå på jobb. Det er viktig å ha noe å gå til og kjenne at man får brukt sine talenter. Dagen jeg ringte legekontoret og en rekke dager etterpå, var det som om hele korthuset kollapset. Det føltes som å sveve rundt i et vakuum og ikke kjenne fotfeste. Det føltes ut som jeg falt og ikke nådde bunnen. Jeg hadde flere samtaler med en fantastisk lege. Tårene begynte å renne bare jeg satte meg ned hos henne. Hun lærte meg en strategi for hvordan jeg skulle takle dette. Det var å AKSEPTERE situasjonen, IDENTIFISERE kaostanker og AVLEDE ved å bytte negative tanker med positive. Det jobbet jeg endel med. Jeg hadde mye tankekjør, tenkte på alt mellom himmel og jord, på fortiden og fremtiden. Jeg hadde behov for å skjerme meg selv og hente meg inn igjen. Men samtidig forsøkte jeg å opprettholde en noenlunde normal hverdag. Jeg gikk på tur på tross av skamfølelsen. Jeg forsøkte å være sosial ved å gå i bursdager osv. som jeg ble invitert i. Jeg forsøkte å fortsette med studiene. Jeg ønsket å oppleve mestringsfølelse igjen, skritt for skritt. I denne perioden kom jeg tilfeldigvis over Gro Skartveit sin bok på biblioteket: "Livet etterpå. Om vegen videre etter alvorlege kriser". Den forteller historier om folk som har opplevd drap, selvmord, terror, sykdom, angst og mobbing, og hvordan leve videre med dette etterpå. Nå opplevde jeg verken drap, selvmord, terror osv. men allikevel opplevde jeg å kjenne meg mye igjen i de prosessene som disse gikk igjennom. Det var en stor trøst for meg å lese disse fortellingene og at man kommer helberget ut igjen på den andre siden, men at det vil ta både tid og krefter.

Omsorgen fra mine kollegaer

Det som også betydde mye for meg i denne perioden var den omsorgen jeg opplevde fra mine kollegaer. Det er jeg svært takknemlig for og det kommer jeg aldri til å glemme. Jeg fikk oppmuntrende meldinger fra gode kollegaer som husket på meg da jeg var på mitt svakeste. TUSEN TAKK!! Jeg har ikke selv vært så flink til å huske på sykemeldte kollegaer, men nå har jeg selv erfart hvor mye det betyr. Så satte jeg stor pris på gode naboer som stakk innom for å prate, drikke te og spille spill. Så er det fint med venner man kan være seg selv 100 % sammen med. Jeg kommer aldri til å glemme dem som brydde seg da livet var tøft. Jeg kommer aldri til å glemme klemmer jeg fikk da jeg trengte det mest. Jeg kommer aldri til å glemme de som spurte: "Hvordan går det med deg?" Selv om jeg ikke alltid visste hva jeg skulle svare og det ikke alltid egnet seg å stille det spørsmålet f.eks. hvis det var flere folk til stede. Men jeg er av den oppfatning av at det er bedre å spørre en gang for mye enn en gang for lite. Man må ikke være redd for å bry seg. Det sitter langt inne å være den omsorgspersonen som selv trenger omsorg, hjelp og støtte. Etter å ha krøpet rundt på bunnen mens jeg forsøkte å samle sammen bitene av meg selv, så gikk veien sakte men sikkert oppover. Veien gikk ikke strake veien opp, men litt opp og ned. Legen sa jeg kunne ikke forvente at alt ville bli bra igjen med en gang, men jeg måtte ta tiden til hjelp. Jeg begynte så smått å jobbe igjen, fra å ha hele sykepleieyrket i halsen, så kjente jeg mer på en lyst til å komme tilbake til jobben. Jeg savnet jo kollegaene og pasientene mine. Jeg begynte med 50 % stilling. Jeg følte meg ikke "On the top of the world", men det gikk sånn noenlunde greit. Nå er jeg tilbake i full stilling igjen på EN avdeling. Det er nok for meg. Et sted om gangen. Som sykepleiere er man ofte som poteten, anvendelig til det meste. Men med måte.

Jeg satt i påskesola og hørte på en podkast om improteater og hvordan hvert øyeblikk egentlig er en improvisasjon. Vi har ingen mulighet til å planlegge hverken våre egne eller andres reaksjoner, dermed MÅ vi ta hvert øyeblikk slik det er og gjøre vårt beste ut fra det vi har i øyeblikket. Improteater-gruppa var utrolig gode på akkurat dette, og det hørtes ut som dette var noe de tok med seg også inn i hverdagen og som gjorde livet enklere, på en måte. Mindre forknytt og rigid. Mer som å danse med livet i stedet for å bli meid ned av uforutsette hendelser som ikke var en del av en allerede lagt plan.

Unik mulighet til læring

Det slo meg akkurat der og da hvorfor simulering er en så viktig del av måten vi lærer på når det kommer til pasienthåndtering! Vi kan jo lære teorien til punkt og prikke, hva som er sannsynlige tegn og symptomer, hvordan pasienten sannsynligvis ville reagert på ethvert tiltak. Men alt dette gjelder kun dersom både vi og pasienten ”følger planen”. Alle som har jobbet en stund vet at dette ikke er tilfelle i vårt yrke!

Svært ofte avviker virkeligheten fra teorien og hverken vi eller pasienten reagerer på situasjonen slik vi hadde planlagt. Det er i dette vinduet det er en unik mulighet til læring – som man ikke finner noe annet sted. Hvis en er åpen for det, selvfølgelig!

Dersom en ønsker å se noe nytt under simulering er det masse muligheter til læring, både om egne reaksjoner, samspill, kommunikasjon, evne til improvisasjon, automatisert kunnskap og handling, og evne til nytekning og samarbeid. En fantastisk arena for selvinnsikt og for å bli en bedre utøver av sitt yrke.

Stå i det ubehagelige

Improteatergruppa snakket en del om at de følte seg trygg i gruppa, trygg til å kunne gjøre feil, lære av sine feil, gå på en smell, og stå i det som er ubehagelig. Jeg mener dette er selve essensen til læring, utvikling og selvinnsikt. Å klare å stå i det ubehagelige inntil man ser noe nytt. Noe verdifullt, som gjør at man kan utføre jobben enda bedre neste gang! Ofte er det mye lettere å stikke av, snakke det bort, bortforklare med ytre faktorer som spilte inn. Men gullet i læringen finner vi når vi står i det og sammen klarer å se på en situasjon, et kasus, et samarbeid – og se det utenfra med en åpenhet hvor vi alle vil lære og bli bedre til det vi jobber med.

Skal man få til en slik øving og nyttig debrief må vi sørge for trygge rammer og fullstendig taushetsplikt i gruppa, slik at all informasjon holder seg innen konteksten og brukes til det beste for læringen.

Akseptere øyeblikket

Det kommer heldigvis stadig mer simulering inn i utdanninger innen helsevesenet, og jeg tror det er et fantastisk utgangspunkt for å utvikle 2 egenskaper jeg mener er viktige for å utvikle seg som menneske, både i jobb og i livet; nemlig evnen til å være i det ubehagelige uten å unngå det eller rømme fra det, og evnen til å akseptere øyeblikket slik det er og gjøre det beste man kan utfra nettopp det øyeblikket.

Akkurat nå skal jeg i de neste timene sitte i påskesola og ta livet som det kommer!! Jeg antar at det blir kaffe, fuglekvitter og solsteik – men hvem vet hva som kan dukke opp…:)