Kjære arbeidsgiver!

Jeg skriver dette til deg, uansett hvem du er og hvor du er leder, fordi du trenger å høre det. Fra meg. Jeg er mann, har bred erfaring, kan fremdeles jobbe i ulike sektorer, men velger altså å forbli akkurat her; i helsevesenet.

Her finnes de flotteste kollegene og den (for meg) mest meningsfulle samfunnsoppgaven. Jeg er en som er best med folk, som er en katalysator for andre. Fagperson med kompetanse som etterspørres av flere.

Jeg har noen korte beskjeder å gi, og jeg vet du har dårlig tid. Det har jeg etterhvert fått med meg, derfor skriver jeg dette. Kort, og forhåpentligvis konsist. Det er så lett å misforstå alt dette om arbeidstid, har jeg hørt. Så jeg prøver på denne måten nå, og håper du rekker å lese alt sammen. Jeg ser mange kolleger som sliter med å være tilstede for sine nærmeste fordi de er på jobb for andre, i den tilgjengelige tiden for sine egne. Vi vet alle at helsevesenet aldri stenger, men resten av samfunnet tar ikke hensyn til verken oss eller våre arbeidstider. Derfor håper jeg du gjør det.

Det er her du egentlig styrer mesteparten av driftsbudsjettet ditt, og det er her du lykkes eller bommer på kvalitet og pasientsikkerhet. Rett kompetanse på riktig tid og i forsvarlig mengde. Vi er nok enige om teorien, men dette skal overleve møtet med økonomien du er satt til å styre. Det er ikke alltid tildelingene inn til deg tar hensyn til hele ansvaret ditt, det er jo derfor du med din kompetanse er på plass akkurat der du er. Ellers kunne økonomen overtatt her også, ikke sant?

Skulle det det være behov for oppklaring vil jeg gjerne få beskjed. Skriv til meg eller legg inn noen kommentarer til innlegget. Jeg tar meg alltid tid til å høre på forbedringsforslag. Det tror jeg vi alle kan tjene på.

Her kommer det:

Hvorfor maser helsefolka, og disse fagforeningene i turnus? De som er der for dem som ikke kan ta vare på seg selv. Hva så?

Er det ikke nok å kunne ta fri en fredag, lørdag og søndag uten å stadig gå i møter eller på talerstoler å snakke vondt om dem som ikke kan ta fri etter fredag, lørdag og søndag?

Er det ikke godt å kunne oppleve felles fritid med venner og familie uten å være nødt til å omdøpe helga fra fredag, lørdag og søndag til mandag, tirsdag og onsdag - for en dag er en dag og bare en dag, liksom?

Eller, er det ikke fint å kunne jobbe når arbeidsgiver ser behov for det, og få betalt deretter uten å alltid måtte sjekke at alle tillegg og lønn hver gang skal være riktig utbetalt? For det er vel sånn du har det, er det ikke?

Enten har du fri hver fredag etter jobb, og lørdag og søndag (samt de rundt ti betalte bevegelige helligdagene ekstra årlig - som dagarbeider) eller du har godt og riktig betalt for å unngå akkurat det?

Hvorfor maser helsefolka, og disse fagforeningene i turnus?

-Jeg kan ikke si det. Opplysningene er taushetsbelagte, unntatt offentlighet, og jeg har ikke mulighet eller myndighet til å oppgi annen informasjon om pasienten enn det du har fått nå. Tilbakemeldingen på den andre enden av telefonen lar ikke vente på seg. Kort fortalt: samtalen slutter etter et raseriutbrudd og et crescendo av en personlig utskjelling. Jeg blir fortalt at jeg burde overlate jobben til en som kan den, at menn ikke passer som hjemmesykepleiere. Ikke første eller siste gang, tenker jeg, noterer "et verbalt utbrudd fra en pårørende" som årsak til samtalens slutt.

Personlig informasjon er nettopp det, og skal behandles av offentlige tjenestefolk i henhold til lover og etiske føringer. Slikt kan i andre sammenhenger oppfattes som en tverr og vanskelig oppførsel, og gi lave skåringer på tilfedshetsmålinger og brukerundersøkelser. Nettopp brukerundersøkelser brukes av flere kommuner som sannhetsserum, men hva svares det på? Ikke alle verken ønsker eller evner å se det store bildet. Pasientens rettigheter er for en sykepleier poenget her, fokus må være der.

Sykepleiere er innovatører av legning og i praktisk yrkesutøvelse. Om få år jobber vi igjen annerledes i helsesektoren. Vi bruker teknologi for å hjelpe oss til bedre beslutninger, og tilrettelegging for enklere rutineløp. Flere internasjonale studier (inklusive OECD) peker på at feil bruk av velferdsteknologi hindrer gevinstrealisering. Dette påvirker både økonomi, behandler og pasient. Slikt endrer kanskje rutiner om hvordan pasientorienterte beslutninger tas, av hvem - og hvilke. I sin tur krever dette økt dialog, deling av informasjon og kunnskapsbaserte beslutningsgrunnlag. Du kan lese mer om sykepleierdrevet innovasjon her: https://www.nsf.no/vis-artikkel/3276923/17036/Sykepleiere-med-suksess-i…

Så derfor: Hvor lenge beholder vi dagens varierte forvaltningsledd? Delelinjen mellom spesialist- og primærhelsetjenesten, mens pasienten er den samme? Med kommuner i et KS som uttaler at Norge har for mange sykepleiere! Du leser altså riktig, Kommunenes Sentralforbund misforstår rapporter fra OECD og leser statistikk i en egen klasse. Spe på med uklare forståelser mellom regioner om hva samme sak faktisk betyr, i pasientenes helsetjeneste? Vi vet at kunnskapsarbeideren behøver motivasjon gjennom selvledelse, som ofte forutsetter faglig felleskap (kolleger), autonomi og mestringsopplevelser. Skapes det nå?

Den debatten bør vi alle ta del i. Her må vi snakke om økonomi, ressursbruk, og riktig bruk av knapp kompetanse. Dele kunnskap og utfordringsbilder. Vi mangler sykepleiere i forhold til forsvarlige pasientforløp allerede. Kommuner sliter med å få nok sykepleiere, og vil ikke lykkes før de innser at de må gjøre seg faglig og lønnsmessig noe lekrere. Sykehusene har ikke nok av spesialiseringene som etterspørres. Regjering og Storting bevilger ikke nok til å drifte et samlet helsevesen, og hele befolkningen behøver et Sykepleierløft. Så hva skjer?

Forestillingen om at helse skal være et markedsøkonomisk styrt budsjettkapittel er sterkt levende hos byråkrater og regjerende politikere. Blant dem som ikke ser at utelukkelse av fagorganisasjoner i lukkede prosesser er et demokratisk problem, og til ulempe for pasienten. Kan dette fortsette? Skal vi endre målsetting, og investere i folkehelse i stedet for å reparere de fleste først på verkstedet? Da trenger vi flere som er der folk bor, som ser endringspunktene og kan veilede til økt selvhjelp. Samtidig som beredskap på et sykehus må være nettopp det. Debatten må ikke være unntatt offentlighet, den må finne sted nettopp der. Du er herved invitert!