I høst har også jeg fulgt med på NRKs storproduksjon «Makta». I første episode diskuterer noen av mennene i Ap-ledelsen at regjeringen trenger fornying og at de trenger en kvinne. Det er jo tross alt 1974 og straks det store kvinneåret. Gro Harlem Brundtland kommer forbi og blir deretter lansert som en kandidat i praten etter at hun har gått videre. «Så har hun i tillegg gått på Harvard», sier Ronald Bye. «Jaja. Ingen er perfekt», repliserer Bjartmar Gjerde.

Etter tre år prøver jeg å forstå hva sykepleie egentlig handler om.

Nasjonal eksamen i sjukepleie og medisin spør i stor grad etter kompetansar som kan målast og talfestast på kostnad av andre viktige kompetansar. Faren er at utdanningane sitt breie samfunnsmandat ikkje vert verdsett.

Det kan ikke komme som noen bombe at mangelen på helsepersonell er den kanskje mest kritiske faktoren for vår helseberedskap. Fleksibilitet, omstilling og omdisponering av helsepersonell er løsningen i ny stortingsmelding.

Skal helsevesenet og velferdsstaten overleve, trenger vi et desentralisert, mer generalistisk helsevesen.

Det er helt umulig å forstå hvordan vi som samfunn, med god samvittighet, kan fortsette å hylle sykepleierne kun med ord, men ikke med høyere lønn eller seriøse arbeidsforhold.

Hvis søkeren har så store mangler i sin utdanning at veiledet praksis ikke vil veie opp for manglene, anbefaler vi søkeren å gjennomføre kompletterende utdanning i Norge for å kunne oppfylle kravene til norsk autorisasjon.

Tannhelsetjenesteloven gir personer med psykiske helseplager rett til nødvendig tannhelsehjelp. Men etter omorganisering har de sykeste pasientene mistet denne retten.

Lange ventelister og ansatte som slutter, rammer de vanlige pasientene, mens de mest ressurssterke vil sikre seg behandling andre steder.

Norsk Sykepleierforbund er klare til å diskutere frontfagsmodellen. Vi kan ikke fortsette å operere i et lønns- og forhandlingssystem som ble dannet i tiden før majoriteten av kvinnene inntok arbeidsmarkedet.

Det å ikke tilby studentene en tariffestet lønnsstige er mildt sagt å leve på godviljen til studenter. De bringer livsviktig fagkompetanse inn i en underbemannet arbeidshverdag.

Det er trygt å få barn, og det er trygt å skade seg. Så lenge det gjøres innenfor sykehusets rammer og behov.

Hvor lenge har vi snakket om at det er like vanlig å ha psykiske plager som fysiske? I hvor mange år har vi vært tydelig på at psykisk sykdom skal prioriteres? Likevel ber vi fortsatt pasienter i psykisk helsevern om å bli sykere, tape livskvalitet og stå i en brattere motbakke før vi hjelper dem.

Selv om turnusene ofte ikke dekkes av den planlagte kompetansen, hadde vi ikke klart oss uten ufaglærte. De dekker vakter og er de hendene som er helt uvurderlige.

Forekomsten av diabetes øker med alderen, og sykdommen trenger systematisk oppfølging også i alderdommen. Vi ser et behov for oppdatert kunnskap hos helsepersonell i møte med sårbare gamle med denne sykdommen.

Hver dag risikovurderer vi når vi redder liv og helse. Nå forventer vi at Helse Nord gjør det samme.

Forandringer kan skape usikkerhet, men kan også legge grunnlag for bedre tjenester. Det er vårt mål.

Kompetansen til dem som jobber i tjenesten, er sammensatt med både dybde- og breddekompetanse. Det gjør at vi sikrer interessante arbeidsplasser, fremmer pasientsikkerheten og hever kvaliteten på tjenestene.

Ved å implementere mentorordninger og tverrfaglige møter kan helsevesenet legge grunnlaget for en mer bærekraftig og støttende fremtid for sykepleiere. 

Følg opp festtalene med faktisk handling. Det er min klare oppfordring etter å ha hørt både statsministeren, helseministeren og Høyre-lederen anerkjenne sykepleiernes betydning på NSFs landsmøte.

Ledere i sykehjem tar hensiktsmessige grep for å beholde sykepleiere, og deres innsats er av betydning. Innsatsen henger sammen med forhold som at sykepleiermangelen i Norge øker.

Sykepleiere beskriver at de knapt nok klarer dekke de fysiske behovene til beboerne og at både toalettbesøk, medisinutdeling, måltider og stell er noe de ofte må overlate til neste skift.

Mange hjelpetrengende eldre, min mor inkludert, føler at de kun er en utgiftspost og salderingspost på statsbudsjettet.

Vi vet at vi alle skal dø. Vi vet bare ikke når, hvor eller hvordan det vil skje eller hvordan vi vil oppleve det. Er det da mulig å snakke om det? Selvfølgelig.