Min motivasjonsfaktor i alle år har vært å jobbe for «pasientens beste». Jeg har mange års erfaring som sykepleier, anestesisykepleier, kollega, student, underviser og forsker. Jeg har jobbet både i kommune- og spesialisthelsetjenesten, på sengeposter og spesialavdelinger. Jeg har hatt pårørende som har mottatt helsetjenester. Gjennom alle disse årene og erfaringene har jeg reflektert mye over helsetjenestens utvikling generelt, og sykepleierutdanningen og sykepleiens utvikling spesielt.

Helsetjenestekvaliteten er redusert

Til tross for en rivende medisinsk og teknologisk utvikling vil jeg på mange måter si at helsetjenestekvaliteten er redusert. En av de sentrale årsakene til dette vil jeg hevde er manglende tid, forårsaket av knapphet på økonomiske ressurser. Med utgangspunkt i bare noen få av mine egne, konkrete erfaringer vil jeg her vise hvorfor, først ved å vektlegge sykepleierutdanning, deretter sykepleieutøvelsen, og til sist helsetjenesten som helhet. 

Studenter ønsker veiledere med mer tid til faktisk å veilede

Da jeg gikk på sykepleierskolen (ja, det het faktisk det det første året jeg gikk der før det ble høyskole) var lærer sammen med meg ute i praksis, i hvitt. Vi hadde såkalte stelledager. For meg var problematikken med manglende «bro» mellom teori og praksis et «ikke-tema». Da jeg hadde et vikariat som lærer på høyskolen en periode, foreslo jeg å gå sammen med studentene i praksis. Dette fikk jeg beskjed om at det ikke var rammer for. Det ble beregnet mellom 8 og 9.25 timer per student man hadde i praksis. Dette omfattet alle møter mellom student, veileder og lærer, samt veiledning og sensur av arbeidskrav. Dette med arbeidsplaner og timeberegning varierer selvsagt mellom utdanningsinstitusjonene. Likevel er jeg kjent med at veiledere (og til dels studenter) etterlyser mer tilstedeværelse fra lærere i praksis, og at lærere ikke har tid til å innfri. Videre viser forskning og egne erfaringer til at studenter ønsker veiledere med mer tid til faktisk å veilede og reflektere sammen med dem. Veiledere opplever å ikke ha nødvendig kompetanse til å veilede, og ikke tid til å gjøre det på en god måte. Det å veilede kommer i tillegg til alle andre oppgaver man har, som man i utgangspunktet heller ikke har nok tid til å utføre. Økte ressurser med vektlegging av utdanning av sykepleiere kan gi:

• mulighet til å ansette flere lærere, som dermed kan frigi tid til samarbeid med praksisfeltet (eventuelt opprettelse av kombinasjonsstillinger som det har vært så mye snakk om)
• mulighet til å øke grunnbemanningen, slik at veileder kan fristilles til å veilede. Slik at student og veileder for eksempel kan ha ansvar for to pasienter sammen, istedenfor at veileder har ansvar for 10 pasienter i tillegg til studentveiledning
• mulighet til frikjøp av sykepleiere til å ta formell veilederutdanning, det vil si fri med lønn både for å være til stede i undervisning, til selvstudier og til å arbeide med oppgaver/eksamener
• (samt selvsagt mulighet for å gi et økonomisk insentiv for dem som er veiledere)
• og ikke minst kunne man bygget høyskoler/universiteter med plass til det antallet studenter de tar opp …

Ensidig fokusering på effektivitet og nedskjæringer

Da jeg begynte som sykepleier var det svært sjelden korridorpasienter på sykehuset. Vi hadde tid til å sitte ned og snakke med pårørende, den terminale kreftpasienten, den engstelige pasienten med nyoppdaget hjertesykdom. Vi hadde pauserom, muntlige rapporter for overføring av informasjon som ikke ble nedskrevet. Daglige legevisitter som kunne ta timevis. I hjemmesykepleien hadde vi tid til å smøre mat til pasienten, til å ta en liten runde med støvsugeren. Alt dette synes som utopi i dagens helsetjeneste. Selvsagt er dette snakk om hvem som skal gjøre hva, og hva som er viktig for å gi tjenester av god kvalitet. Likevel synes jeg det er skummelt med den ensidige fokuseringen på effektivitet og nedskjæringer. 

Hjemmesykepleien kom, kjørte til neste pasient, og kom tilbake igjen

Jeg trekker stadig frem min farmor på 101 år, som er kognitivt aller høyst oppegående. I en periode trengte hun øyedråper og øyesalve med 15 minutters mellomrom. Hjemmesykepleien kom, ga henne salven, kjørte til neste pasient, og kom tilbake igjen for å gi dråpene. Verken den andre pasienten eller min farmor fikk vel på denne måten den kvaliteten de kunne fått. Man skal ikke kimse av observasjoner man gjør i en «vanlig samtale». 

Ble behandlet som «et nummer i rekken» på sykehuset

I min doktorgradsstudie var et funn at pasientene foretrakk innleggelse på kommunale akuttavdelinger (KAD) fremfor på sykehus, fordi personalet på KAD hadde tid til å sitte ned og snakke med dem. De ble ivaretatt som et helt menneske – mens de på sykehuset ble behandlet som «et nummer i rekken» eller «bare den syke delen». Dette sier selvsagt også mye om bemanning og belegg, men altså noe som fremstår som viktig for pasientene. Er ikke da dette noe som bør ha høy prioritet i «pasientens helsetjeneste» med vektlegging av «hva er viktig for deg» og «pasientmedvirkning»? 

– Det er ikke enkeltpersoner som er problemet

Sykehusene er stappfulle. Årsaken er både økt andel eldre og kronisk syke, men også at nye sykehus bygges for små. Her vil det kanskje ikke være tilstrekkelig med økt bemanning. Det trengs også mer plass, flere senger. En erfaring fra operasjonsavdelingen er det store fokuset på «tider»: Hvor lang tid tar forberedelsene før operasjonsstart? Hvor lang tid tar det fra operasjonsslutt til pasienten overføres til postoperativ avdeling? Dette er tidsrammer hvor sykepleiere har en sentral funksjon, og presset legges på sykepleierne på å kutte tid. En periode gikk sågar ledelsen rundt og tok tiden på enkeltsykepleiere og hvor lang tid som gikk med til forberedelser o.l. Skremmende! Jeg responderte da med å ta tiden det tok fra pasienten var ferdig til operasjonsstart og til kirurgen var klar til å starte operasjonen. I en måned tok dette fra 30–45 minutter! Nå skal jeg ikke påstå at det er slik fremdeles, men dette vet jeg: Ingen i helsetjenesten jobber sakte med vilje, somler eller drikker kaffe istedenfor å jobbe! De fleste får knapt lunsjpause. Det er ikke enkeltpersoner som er problemet – det er systemet. I eksemplet over hevdet jeg at operasjonsprogrammet ville løpe mer effektivt dersom hele operasjonsteamet var til stede i operasjonsavdelingen hele tiden. Da ville man samarbeide om forberedelser, utstyr og leiring ville være i henhold til kirurgens behov fordi de var der når dette ble klargjort, de ville være klar til operasjonsstart umiddelbart når pasienten var klar. Dette vil igjen bety at kirurgen ikke kan ha visitt på sengepost også, eller avtaler på poliklinikk, eller utskrivelser eller … eller. Igjen: Organiseringen, systemet, tid til å gjøre en god jobb …

Teknologi sparer ikke nødvendigvis tid

I dagens helsetjeneste introduseres også teknologi som «et svar» på utfordringene: Pasienter og pårørende skal kunne gjøre mer selv, tjenester skal kunne ytes i hjemmet i form av digitale løsninger og fjernoppfølging eller i «hjemmesykehus». Jeg synes det er genialt å kunne e-konsultere min fastlege. Dette er helt uaktuelt for min farmor, som ikke kan se, eller min mor som ikke kan bruke teknologi (bruker ikke nettbank engang). Videre viser flere studier til at teknologi ikke nødvendigvis sparer tid for helsepersonell. I tillegg bruker de tid til å lære seg ny teknologi, eller til feilsøking når teknologien svikter, eller til dobbeltarbeid når systemer ikke snakker med hverandre …

Uhensiktsmessig bruk av kompetanse

Videre er det ikke utført noen analyse av oppgavefordeling. Hvem definerer hvilke oppgaver som skal ivaretas av hvem? Ifølge en studie gjennomført av Sykepleien sier 6 av 10 sykepleiere at de daglig utfører oppgaver som annet helsepersonell kunne utført. Uhensiktsmessig bruk av kompetanse medfører uhensiktsmessig bruk av tid for den enkelte. 

Nyere innlegg på Sykepleien tydeliggjør utfordringen ytterligere: Sykefraværet øker, nyrekruttering svikter og lekkasjen av kompetanse fra spesielt sykehjem og hjemmesykepleien øker. Redusert bemanning medfører redusert tid til å gjøre en god jobb! Torstein Ulserød spør i et innlegg i DN: Hvor mange sykepleiere trenger vi? Han påpeker at vi i Norge har en mye høyere andel sykepleiere per innbygger enn i andre land. Kanskje er det slik at det ikke nødvendigvis er sykepleiere man trenger, men da er det i hvert fall noe som må utredes og risikovurderes. Spesielt når vår forskning viser at manglende kompetanse i kommunehelsetjenesten er grunnen til at henvisende lege legger pasienter inn på sykehus fremfor ved kommunale alternativer. 

Helsetjenesten står ved et veiskille

Ingen yter sitt beste når de er under konstant (tids) press! Helsetjenester koster penger. Hver eneste brikke i helsetjenesten er like viktig. Alle fortjener mer lønn, alle fortjener ressurser til utdanning (av høyere kvalitet). Når det er stor økning i andelen eldre og kronisk syke må budsjettene følge etter! Helsetjenesten står ved et veiskille: Vi trenger både tid og personell (som igjen koster penger) for å ivareta den velferdsstaten vårt lovverk er rettet mot (like helsetjenester, nødvendige helsetjenester). 

Leder for Norsk Sykepleierforbund (NSF) uttaler 7. oktober at: «Det er underlig at ikke regjeringen tar sykepleiermangelen på alvor». I denne saken kan vi også lese følgende: «Helseminister Bent Høie synes derimot det er underlig at NSF-lederen uttaler at regjeringen ikke tar sykepleiermangelen på alvor.»

«– For det første er det ikke riktig, sier han til Sykepleien på telefon.

– Dette budsjettet er en betydelig styrking av sykepleiertjenesten, mener han.

– Vi har blant annet bevilget 2,2 milliarder kroner gjennom «Kompetanseløft 2025», som er en videreføring av «Kompetanseløft 2020», og som har gitt gode resultater. Ikke minst når det gjelder å rekruttere og beholde sykepleiere.»

Ikke fokus på utdanning av spesialsykepleiere

Dette fikk meg først til å se på evalueringene av Kompetanseløft 2020. Delrapport I, del I fra 2018 oppsummerer at: «Så langt kan det virke som det kommunale kompetanse- og innovasjonstilskuddet ikke ses på som et lavterskeltilbud ved at kommunene utelukkende prioriterer kursopplæring for ansatte. Kursopplæring er den hyppigste formen for opplæringstiltak, men bare seks kommuner benytter seg kun av dette tilbudet. Høyere utdanning i form av videre- og masterutdanning er det vanligste etter kurs, noe som kan vitne om at kommunene (og ansatte) ønsker forskningsbasert kunnskap og dybdekompetanse i tjenesten».

Delrapport I, del II fra 2019 presenterer at: «Virkemidler og tiltak i K2020 gir tilskudd til utdanninger på mange nivå. Mange av tilskuddene svarer på kommunenes behov og stimulerer faglig utvikling. Midler til høyere- og videre utdanning er klart viktigst for kommunene».

Delrapport II publisert i 2020 oppsummerer slik: «Rapporten viser at Kompetanseløft 2020 er viktig, men trolig ikke tilstrekkelig, for å bidra til rekruttering, stabilitet og faglig kvalitet i helsetjenestene i små distriktskommuner. Kompetanseheving gjennom kortvarige kurs er enklere å realisere enn lengre utdanningsløp». Og videre: «Alt i alt synes virkemidler og tiltak i Kompetanseløft 2020 å være formålstjenlige og representere et godt, men ikke tilstrekkelig, bidrag for å oppnå ønsket utvikling i tråd med intensjonene i de seks strategiene i Kompetanseløft 2020». 

Dette tolker altså Høie som «gode resultater», noe som kanskje kan diskuteres. I tillegg er det et ensidig fokus på kommunehelsetjenestene, og ikke på spesialisthelsetjenesten eller på utdanning av spesialsykepleiere. 

Heltidskultur er vektlagt tema i «Kompetanseløft 2025»

Hva inneholder så Kompetanseløft 2025? Jo: Etablering av en heltidskultur i tjenestene, redusert vikarbruk og derigjennom økt kontinuitet i bemanningen, løftes opp som noen av temaene det særlig vil jobbes videre med i planperioden 2021-2025. Først må jeg da her bare påpeke at Stortinget valgte å IKKE støtte saken mot de saksøkte sykepleierne som krever heltid i Sykehuset Østfold. Her hadde de jo hatt en gylden mulighet til å påpeke viktigheten av heltid og kompetanse - noe de da IKKE valgte å gjøre.

Videre presenteres følgende sentrale tiltak i kompetanseløft 2025: 

• 30 millioner kroner mer til såkalte ALIS-avtaler for fastleger som er under spesialisering i allmennmedisin i kommuner med rekrutteringsutfordringer, til en samlet bevilgning på 102 millioner kroner.
• 20 millioner kroner mer til Menn i helse, til en samlet bevilgning på 26 millioner kroner.
• 20 millioner kroner til desentraliserte studier for ansatte i omsorgstjenestene (altså ikke nødvendigvis sykepleieutdanning)
• 10 millioner kroner mer til Verdighetssenteret, til en samlet bevilgning på 22 millioner kroner.
• 10 millioner mer til ALIS-kontorer som skal bistå kommuner med å etablere ALIS-avtaler og tilrettelegge for spesialistutdanning av leger i allmennmedisin, til en samlet bevilgning på 20 millioner kroner.
• 5 millioner kroner til forsøk med fleksible kommunale avlastningstilbud for pårørende.

I tillegg er det en rekke tiltak som videreføres fra Kompetanseløft 2020, blant annet:

• om lag 695 millioner kroner til ulike tiltak innenfor grunn-, videre- og etterutdanning av personell, deriblant spesialistutdanning av leger i allmennmedisin, finansiering av Nasjonal lederutdanning for primærhelsetjenesten og lønnstilskudd til utdanning innenfor avansert klinisk sykepleie (altså ikke til spesialutdanning innenfor for eksempel anestesi, intensiv, operasjon, barn, eller kreftsykepleie)
• om lag 520 millioner kroner til kunnskaps- og kompetansesentre utenfor spesialisthelsetjenesten
• om lag 390 millioner kroner til styrking og videreutvikling av helsestasjons- og skolehelsetjenesten
• om lag 305 millioner kroner til tilrettelegging for teamarbeid og nye arbeidsmetoder
• om lag 44 millioner kroner i driftstilskudd til Utviklingssenter for sykehjem og hjemmetjenester
• inntil 8,3 millioner kroner til nasjonale læringsnettverk for gode pasientforløp

Prioriterer ikke penger til å øke andelen sykepleiere

Mulig jeg har tungt for det, men med utgangspunkt i alt dette kan jeg ikke se at regjeringen prioriterer penger til å øke andelen sykepleiere og spesialsykepleiere, både i kommune- og spesialisthelsetjenesten. 

Høies respons på Larsens frustrasjon er at han ikke har noen som helst forståelse for denne. Han uttaler: «Det er blitt 16 800 nye årsverk i helse- og omsorgssektoren. Det er en økning på over 11 prosent. Økningen i årsverk med høyere utdanning, som i stor grad er representert gjennom sykepleiere, er 17,9 prosent». Så i følge ham er utviklingen på rett vei.

Nok en gang en undervurdering av sykepleiere

Det er vanskelig å motsi dette, idet regjeringen i det hele tatt prioriterer penger til helse- og omsorg, og idet enkelte grupper får direkte avsatt midler. Likevel er dette nok en gang en undervurdering av sykepleiere. 

Det er synd at så mange må slutte for at utfordringen skal synliggjøres. Det er synd at ord ikke etterfølges av målrettet og direkte handling. Dette tydeliggjøres gjennom Høies uttalelse til Sykepleien i 2019 hvor hans respons på forespørsel om å rangere prioriterte områder innen helsetjenesten er: 

«– Sykepleiermangel, sier han.

– Det er utfordring nummer én. Det haster mest.

– Nummer to, fastlegemangel. Legeantallet er omtrent i balanse, og vi jobber med fastlegeordningen nå.»

Da er det jo bitte lite grann snodig at fastlegeordningen mottar 450 millioner øremerkede midler, og sykepleietjenesten ingen. 

Så politikere:

NÅ MÅ DERE FØLGE OPP ALLE LØFTER OG LOVORD MED EN ØREMERKET SYKEPLEIEPAKKE 

OG SÅ MÅ DERE SE Å FÅ VEDTATT NOE SOM GJØR AT TVISTELØSNINGSNEMNDA I ØSTFOLD BLIR STÅENDE SOM PRESEDENS – SLIK AT DERE PÅ DEN MÅTE BEKREFTER OG UNDERBYGGER HELTID SOM NORM, OG AT KOMPETANSE ER VIKTIG!