Det er, kort oppsummert, status i sykepleiernes streik når NHO Service og Handel ikke vil finne forhandlingsløsninger.

NHO vil at de dårligste vilkårene i det avtalte arbeidslivet for sykepleiere i Norge ikke skal bedres. De dårligste vilkårene for sykepleiere finnes i NHOs tariffområde. NHO vil at helsetjenester skal vinnes på anbud i det offentlige rom av deres bedrifter, fordi deres ansatte har de dårligste vilkårene og dermed de laveste «utgiftene».

Menn og noen kvinner i dress og slips kaster nå dressjakka og vil stenge helsepersonell ute fra jobbene sine. Helsepersonell som er i jobbene som gjør at anbud vinnes. De jobbene som gir anbudet helsemessig troverdighet. De jobbene som NHO ikke vil betale arbeidstakerne sine gjennom vilkår som gjør dem konkurransedyktig som arbeidstakere. Sjekk selv – det er det vi i fagforeninger gjør. 

Arbeidsgiverorganisasjoner er ulike. NHO har vist et ansikt de skal slite med å vise frem fremover. Lille speil på veggen skal vite å gi tilbakemelding, også i større samfunnsrom. Det finnes alltid alternativer, og arbeidstakerorganisasjonen Parat i YS gikk etter to timer ut og ba NHO trekke sitt utestengelsesvarsel. Det bør også medlemsbedrifter med et sosialt ansvar merke seg.

Helsepersonell redder liv, holder tak i liv, og har bokstavelig talt andres liv og helse mellom hendene hver eneste arbeidsvakt. Hele døgnet, alle døgn. Både før, under og etter at kontordressene er hengt tilbake på sine respektive kleshengere. Respiratorer, kritiske observasjoner, behov for tidlig forebygging for å hindre en senere statusforverring; det kliniske blikk.

Alt dette er i NHO ikke mer verdt enn å skaffe NHO makt til å vinne frem med sine syn. Ikke ved forhandlingsbordet, kanskje fordi de ikke tør? Kanskje fordi argumentene ikke holder? Derfor ved å stenge ute, og dermed utsette alle berørte pasienter for økt fare.

Dette er ikke akseptable holdninger for en arbeidsgiver som kan drive helsetjenester i Norge. Dette er lovbrudd, helsefarlig atferd, og stygg maktbruk.

NHO er i ferd med å dumme seg ut. Andre arbeidsgiverorganisasjoner står parat til å overta. Fortsettelse følger.

Det er selvfølgelig hyggelig at mine kolleger syntes det var hyggelig med en mann på avdelingen, legene kommenterte det også. Når det er sagt, ble jeg også tatt godt imot på alle andre måter og inkludert i et fantastisk arbeidsmiljø.

Blant foreldrene ble det aldri nevnt som noe negativt at jeg var mann, snarere tvert imot. Spesielt fedrene tror jeg satte pris på å møte enn mann blant alle damene. Pasientene virket også å være like fornøyde under min omsorg, overvåkning og pleie. Det skal sies at det tidvis var vanskelig å forstå hva pasientene sa, men de virket fornøyde i alle fall.

Tiden min på nyfødtintensiven fikk meg til å tenke en del over hvorfor ikke flere menn arbeider på denne avdelingen. Dette er en av de best drevne avdelingene jeg har vært på, det faglige nivået blant personalet var skyhøyt, arbeidsmiljøet var bra, legene jobbet tett og godt sammen med sykepleierne, forholdet mellom leger og sykepleiere var kjempebra, avdelingen var godt utstyrt, det var mange spesialsykepleiere, og ledelsen fremsto som profesjonelle og dyktige.

Fra første stund fikk jeg god opplæring og ble godt mottatt. Det var en tydelig fordeling av pasienter etter kompetanse og utdanning, samtidig som en alltid kunne spørre om hjelp.

På denne sykehusavdelingen arbeider du med de skjøreste, sykeste og mest kritiske pasientene på hele sykehuset. Personalet deltar på mottak av akutt dårlige barn ved for eksempel akutt keisersnitt, de bemanner helikopteret når dårlige premature barn må hentes andre steder, personalet følger i ambulanse ved transport av premature og en har alvorlig syke premature barn på respirator, CPAP og highflow.

Det kan i aller høyeste grad anses som en meget spennende, lærerik og intensiv avdeling. Flere av faktorene som tradisjonelt trekker menn til en avdeling.

For meg var det derfor rart at ingen andre mannlige sykepleiere arbeidet på avdelingen. Samtidig som det faglige og spennende er tydelig til stede, er det også en utrolig fin pasientgruppe å arbeide med. Det er en enorm takknemlighet og glede i å kunne bidra til livredning og behandling av disse barna. En blir godt kjent med foreldrene og får følge premature barn fra en knallhard start på livet, helt til de skrives ut i god form.

En kan spørre seg: Hva som holder mennene borte? Er det oppfatningen om at arbeidet er preget av bare stell, bleieskift og trøst? Dette er i så fall skammelig feil. Selvfølgelig er grunnleggende stell og omsorg en viktig del av jobben, her som alle andre steder i helsevesenet. Men jeg gjorde ikke mer stell her enn da jeg arbeidet på akuttmottak.

Avdelingen kan også fronte med ingen tunge løft. Prosedyrene er spennende, og en bruker en mengde svært teknisk utstyr. En arbeider side om side med spesialsykepleiere og overleger, noe som gir en fantastisk mulighet til faglig utvikling.

Den fineste delen for meg var allikevel å gå hjem hver dag og føle at jeg hadde betydd noe, at jeg hadde hatt tid til pasientene mine, og det privilegiet med å få arbeide med en slik pasientgruppe. Et av mine største øyeblikk denne sommeren var når et foreldrepar kom tilbake til avdelingen for å si takk til meg, siden jeg ikke hadde vært på jobb den vakten de ble skrevet ut. Da føler man at man virkelig har betydd noe for en familie. 

Selv startet jeg faktisk livet på akkurat denne avdelingen, det samme gjorde min bror åtte år tidligere. I sommer fikk jeg gleden av å arbeide med sykepleieren som hadde tatt seg av både min bror og meg, det var et utrolig givende og sterkt møte. Jeg lærte ufattelig mye av vedkommende, og vi hadde flere fine vakter sammen.

Min bror og jeg tilhørte en gruppe skjøre premature barn, og jeg tror det må være ufattelig givende å se og oppleve at disse barna vokser opp og klarer seg veldig bra, om jeg skal si det selv.

Jeg kan helhjertet anbefale nyfødtintensiven til både kvinnelige og mannlige sykepleiere. Det er en avdeling som gir mye, både faglig og emosjonelt, og arbeidet der er spennende og givende.

Jeg observerer at hun har refleks og hjelm, men jeg ser ikke egentlig for å kontrollere. Det er mer en sånn rar følelse midt i magen som treffer meg hver gang de som virkelig betyr noe, drar fra hjemmet mitt. Jeg må liksom opp fra datamaskinen og følge de med blikket så langt jeg kan.

I dag minner den gyngende hestehalen til dattera mi meg på det som virkelig betyr noe. Det som rører seg dypt i mellomgulvet og gjør at jeg ikke klarer å la være å gråte når jeg lytter til Kari Bremnes' sang  «Når du går».

Hvem og hva som virkelig betyr noe, varierer for oss alle. Familien er en av de tingene de fleste kan enes om betyr noe. Etiske leveregler som ikke å slå i hjel, lyve eller stjele, uansett om de er forstått som humanetiske, kristne eller muslimske, kan også svært mange mene virkelig betyr noe.

Lønna til sykepleiere derimot

Det er det ulike meninger om. Så store ulikheter mellom  NHO Service og Handel  og Norsk Sykepleierforbund at jeg for tiden er lokal streikeleder for seks av 55 solidariske medlemmer som er tatt ut i  streik.

Ingen sykepleiere vil streike. Vi vil redde liv, forebygge sykdom, behandle, veilede, pleie og gi omsorg til «de som går» og de som står igjen. Hver gang Norsk Sykepleierforbund tar noen ut i streik, så er det fordi det virkelig betyr noe.

• Lønn betyr noe. Vi krever en sentral minstelønnsavtale. Ingen private bedrifter skal kunne vinne anbud og slik tjene penger på å underbetale sykepleiere. Det er en realitet at Norge mangler rundt 6000 sykepleiere i dag.  Framtidens mangel på sykepleiere er en Halloween-maske som skremmer de fleste. Klart lønn betyr noe for rekruttering, men også for at vi som er sykepleiere, blir værende i jobben.
• Anerkjennelse for kompetanse betyr noe. Vi krever at sykepleiere som har flere års erfaring, skal få høyere lønn, forstått som minstelønnsstige som strekker seg til 16 år slik som i kommuner og på sykehus. NHOs bedrifter har kun 6 års stige i dag, noe som betyr at sykepleiere med lang erfaring sakker akterut lønnsmessig. Torbjørn Solberg, forbundsstyremedlem i NSF, skrev en glitrende kommentar på FB om streiken:

Om NHO mener at sykepleiekompetansen koster for mye, prøv inkompetanse!

• Pasientene vet ikke nødvendigvis hvilken livsnødvendig kompetanse sykepleierne besitter. En kompetanse av betydning for at sykepleieren skal kunne gjøre jobben sin, men også for andre yrkesgruppers arbeid, for kontinuitet og pasientsikkerhet. Pasienten vet ikke nødvendigvis hva  sykepleierkompetansen betyr, men lederne i bedrifter under NHO Service og Handel vet.
• Solidaritet betyr noe. Noen sykepleiere står veldig alene på sine arbeidsplasser. NSF har 116 000 sykepleiere organisert hos oss. Alle for en og en for alle!

Med fare for å høres ut som debattene fra KrFs landsmøte, så avslutter jeg med:

«Så blir de så stående disse tre; lønn, anerkjennelse for kompetanse og solidaritet, men størst blant dem er solidariteten.»

Det er fordi vi er solidariske at seks sykepleiere fra Troms i dag har stått streikevakt, skrevet leserinnlegg, appell og laget filmsnutter for sosiale medier. De har nemlig lønn og arbeidsvilkår lik som på sykehus, men de streiker i solidaritet med andre og mer sårbare sykepleiere landet rundt. Det imponerer meg og minner meg på det som virkelig betyr noe i arbeidslivet –  medlemskap i en arbeidstakerorganisasjon.

Flere plasser i landet, den 7. november, markeres streiken med  lokale arrangement. Vis solidaritet du også og støtt opp om streiken gjennom å delta, like eller dele arrangementene i sosiale medier.

Hva er egentlig vitsen med å lage regler i fredstid for samarbeid mellom to parter, når den ene parten velger å bruke dem på en helt annen måte enn hva man hadde en felles forståelse av i utgangspunktet? 

Det er akkurat det NHO Service og Handel gjør overfor Norsk Sykepleierforbund (NSF) når det nå er blitt brudd i forhandlingene. 

55 medlemmer i NSF er nå tatt ut i streik fra pasienthotellene, og regelen er at hvis det står om liv og helse så skal NHO Service og Handel søke om dispensasjon. Hvis det blir vurdert som at det er en fare for pasientene, så innvilges selvfølgelig en dispensasjon. Slik er en del av de omforente spillereglene, og det forventes at de følges. Det ligger en forventning om at denne ”skikk og bruk-avtalen” etterleves hos begge parter.

At NHO Service og Handel velger å la være å søke om dispensasjon er ikke en samarbeidspart verdig. En helstøpt avtalepart følger regelverket også når uenighetene legges på bordet. Det er derfor det er laget avtaler som binder begge parter når man valgte å gå inn i et partnerskap.

Når nå NHO Service og Handel vender vrangsida ut ved å ikke søke om dispensasjon, så er det i ren spekulasjon for å fremtvinge en tvungen lønnsnemd. 

De fratar også i praksis medlemmene i NSF streikeretten som er et lovlig kampmiddel i tariffrettslige interessetvister. Det er oppsiktsvekkende, og det burde være under NHO Service og Handel sin verdighet, og det viser dessverre også en samarbeidspart som ikke er seriøs i det hele tatt når det røyner på. 

Spekulativt? Definitivt!

I et ærverdig bygg som ifølge en ansatt ble donert dem av en velstående suffragette på 1920-tallet, har RCN sitt hovedkontor. Her er også London-kontoret, hvor jeg var gjest.

I løpet av en dag med møter med ansatte og tillitsvalgte i RCN London fikk jeg høre om en enorm sykepleiermangel, om rekrutteringsutfordringer og om bekymring for underfinansierte sykehus. Ikke ukjent for norsk helsepersonell, med andre ord. Vi har mye til felles.

I dag er det 42 000 ubesatte sykepleierstillinger i Storbritannia, og helsevesenet (NHS) mister flere sykepleiere enn det utdannes. Noe av det RCN mener trengs for å bøte på mangelen, er velkjent: bedre lønn og arbeidsforhold der oppgaver og ressurser står i forhold til hverandre. Slik det er i dag, fører det økende gapet mellom oppgaver og ressurser til at det blir vanskelig å yte god sykepleie til pasientene.

Opplevd arbeidsbelastning kom også dårligst ut i de norske helseforetakenes medarbeiderundersøkelse ForBedring2018. Over 40 % av de ansatte ga uttrykk for manglende samsvar mellom oppgaver og ressurser. 

Redusert kvalitet på sykepleien kan føre til økt risiko for komplikasjoner hos pasienter og forlenget liggetid i sykehus. Når du ikke har tid til å gjøre mer enn det aller mest nødvendige, er det for eksempel fort gjort å overse et begynnende trykksår. Det kan føre til betydelige smerter og ubehag og et forlenget sykehusopphold for pasienten.

I sin nylig utgitte bok  The Language of Kindness skriver den britiske sykepleieren Christie Watson: Det er trist å tenke på at vi ikke alltid har tid til å holde noen i hånden noen minutter når det er det som skal til for å dempe angst, og det er det eneste denne pasienten trenger.

Dette skrev hun etter et møte med en pasient som kom inn med mistanke om hjerteinfarkt, men som viste seg å kun være preget av sorg etter å ha mistet mannen sin uken før. En dag kan den pasienten være deg. Eller meg.

LES: – Vi må snakke om sykepleie så folk forstår

Sykepleiermangel er en global bekymring som alle lands myndigheter må ta på alvor. De samme myndighetene må også sørge for at arbeidsbetingelsene til sykepleiere er av en slik art at flere, ikke færre, ønsker å bli våre kollegaer. Og det er også nødvendig at de medarbeiderne vi allerede har, ønsker å bli hos oss helt til de går av med pensjon.

I mai meldte NRK at det mangler 5900 sykepleiere i Norge. Regjeringen svarer med karakterkrav, flere i utdanning og mer heltid. Det er bra. Men 20 % av de utdannede forsvinner likevel ut av yrket før det er gått 10 år, og gjennomsnittsalderen for de som går av, er fortsatt 57.

Da kommunene manglet ingeniører for noen år siden, skrudde de opp lønna for å rekruttere. Det virket. Vi vet at arbeidsforhold som ikke sliter ut folk, virker. Og ting som virker, mener vi i fellesskap med våre britiske kollegaer at er verdt å investere i.

Teksten ble første gang publisert i Klassekampen i spalten «Gryr i Norden» 23. oktober 2018.