Kjærlighet med en bismak
I høst begynner nærmere 5000 nye studenter på sykepleierutdanningen. Om de ikke har gjort det ennå, vil de snart få oppdage at de har valgt en yrkesvei brolagt med doble budskap.
I høst begynner nærmere 5000 nye studenter på sykepleierutdanningen. Om de ikke har gjort det ennå, vil de snart få oppdage at de har valgt en yrkesvei brolagt med doble budskap.
Stadig kommer nye tall fra SSB og Nav som viser en økende sykepleiermangel. Det bekymrer både arbeidsgivere og politikere. Tross stor bekymring skjer det lite, skriver Karen Brasetvik.
Avdelingssjef Asbjørn Sorteberg svarer på kritikken fra døtre til 93-åring med lårhalsbrudd: – At moren ikke fikk hjelp når hun trakk i snora, skal ikke forekomme.
Jeg har vært fastlege i 35 år og har samarbeidet med mange dyktige sykepleiere. Jeg har aldri tenkt at vi kunne bytte jobb, skriver Kirsti Malterud.
Ta godt imot sykepleierstudentene som kommer til ditt arbeidssted til høsten. Se på det som en investering, skriver Sølvi Sæther.
Sykepleierne forsvant fra legesentrene da fastlegeordningen ble innført. Det var synd. La dem komme tilbake, avlaste legene og gi pasientene et drop-in-tilbud, skriver Gunn Pound.
På sykehuset Kalnes ble moren vår utsatt for et helsevesen med ressursmangel og lite samsnakking, skriver hennes tre døtre.
«Etikk forbinder jeg med kjedelige teorier. Hvordan skal jeg bruke det?» er jeg ofte blitt spurt. Av både lekfolk og helsepersonell. Det jeg skriver i dag, er litt «rett fra levra», med enkelt språk, inspirert av hendelser i sommer og med et engasjement for etikkens betydning.
Jeg hadde en gøyal opplevelse da jeg handlet mat forrige dagen – en liten test på konsekvensetisk tenkning.
Den unge mannen bak disken tok en ekstra titt på meg da jeg spurte om han kunne garantere at kyllingen ikke var tørr; det hadde den vært sist gang jeg handlet. Den var ganske godt grillet, kunne det se ut som.
Nei, ingen garantier, vi må ha ekstra sterk varme på, slik at det går hurtig nok til at vi har nok til alle, ble jeg fortalt. Siden det ikke var kø langs disken, hadde jeg lyst til å fortsette samtalen. Den unge mannen likeså.
– Men du kan jo risikere at kundene ikke vil kjøpe tørr kylling, prøvde jeg meg på.
– Det hadde vært supert for meg (!), kvitterte den unge mannen og fortsatte: – Da trenger jeg ikke steke kylling; en oppgave mindre. Herlig!
– Men hva så om kundene blir mer og mer misfornøyde og velger å gå et annet sted for å handle? Han ble litt mer usikker nå. – Kanskje har du ingen jobb uten kunder?
– Hm, ja sannelig, det har jeg ikke tenkt på.
Når jeg nå kommer inn på den samme butikken igjen og den unge mannen står bak disken, tar han tommelen opp og smiler.
Tv-serien Greyzone har vært sendt i hele sommer. Den er full av etiske dilemmaer, ikke minst for hovedpersonen selv, som må samarbeide med terrorister for å redde sin sønn.
– Så du Greyzone forrige uke, spurte jeg en venn, mens vi jogget lett i lysløypa på Dømmesmoen i Grimstad i sommer. Hun er en av dem som synes det er vanskelig å identifisere etikk i praksis; jussen og det strafferettslige er det enklere med.
– Ja, spennende, sier hun.
– Husker du da politiet måtte ta det grusomme valget om hvem som skulle bli skutt? De overvåket situasjonen, men valgte å ikke gripe inn fordi det kunne få store konsekvenser for noen andre. Husker du de grusomme sekundene hvor de måtte ta det valget?
Det er etikk: Hvordan prioriterer vi i akutte situasjoner.
Etikk er spennende. Etikk omhandler alt.
Noe i etikken som er virkelig vanskelig, og utrolig viktig, er krenkelser. Vi har nok alle krenket noen, og vi er garantert også selv blitt krenket. Krenkelser handler om etikk i høyeste grad.
Arne Johan Vetlesen sier at det som førte ham inn i etikken, var opplevelsen av krenkelse. Han skriver i boken Hva er etikk at krenkelse er en fellesbetegnelse for en persons opplevelse av å være gjenstand for urett: å utsettes for noen en ikke burde.
Det handler om ydmykelse, om at ens verd misaktes i stedet for å anerkjennes, slik at selvfølelsen trues.
Det har også noe å gjøre med rettferdighet. Tenk på barn, hvordan de reagerer hvis de opplever at noen har fordeler de selv mener de burde ha. Rettferdighetssansen ligger dypt i oss fra barnsben av.
Det får meg til å tenke på alle mobbesaker og varslersaker vi ukentlig kan lese om i aviser. Uten å ta stilling til aktuelle situasjoner – fordi det rett og slett ikke er min sak, og fordi jeg heller ikke har kunnskap nok – legger jeg i alle fall merke til prosessene som foregår, og som behørig blir omtalt i avisene.
Mange blir møtt med «faktaundersøkelser». Det er ikke helt enkelt å legge inn krenkelser som kategori. Mange blir møtt med at «de er så vanskelige», og at «de er så spesielle».
Enkelte sier at «noen blir krenket for alt». Da tar vi ikke hensyn til følelsenes rolle (verken hos oss selv eller hos andre) i å oppdage det som er moralsk viktig. Etikk er altså ikke bare teorier, kodekser, lover og regler, det er så mye mer.
Jo mer oppmerksomme vi er på hverdagslige hendelser, desto mer vil vi oppdage at etikken står på spill, enten når vi står ved disken i et supermarked og skal kjøpe kylling, ser en spennende tv-serie eller er i møte med et annet menneske.
Er vi åpne, kan vi oppdage spennende «reiser» i etikkens verden. Jeg fatter ikke at noen synes etikk er kjedelig!
En mer offensiv og nytenkende ansettelsespolitikk kan eliminere begrepet sykepleiermangel i kommunene, skriver Kari Høium.
Sivilombudsmannen vil ha slutt på isolasjon av psykisk syke i fengsler. Også FNs torturkomité er kritiske til omfanget av isolasjonstiltak i Norge, skriver Per Helge Måseide.
Sykepleielederes økonomiske beslutninger påvirkes ofte av profesjonslojalitet, skriver Jens Kristoffer Hertel og Runar Danielsen.
Vi kunne fått mye mer helse for akkurat de samme pengene hvis vi fikk lov til å slutte å sløse, skriver Torgeir Bruun Wyller.
Jeg forstår at det er irriterende når man har vikarer overalt på huset. Men jeg forstår ikke at det ikke går an å gi kritikk på en mer konstruktiv måte, skriver Tormod Skara.
Verdig liv på sykehjem krever kort og godt nok ansatte med riktig kompetanse og tid til å gjøre jobben, skriver Iren Mari Luther.
Da jeg som nyutdannet sykepleier begynte på kirurgisk avdeling ved Regionsykehuset i Trondheim, som det da het, ble jeg overveldet over alt jeg skulle håndtere på egen hånd. Plutselig sto jeg der i mange nye, fremmede situasjoner som jeg ikke ante hvordan jeg skulle håndtere.
Jeg hadde vitnemålet mitt fra sykepleien på Gjøvik og kunne i teorien alt som trengtes for å utøve sykepleie på en sengepost. Men å vite hvordan jeg skulle håndtere alle møtene med de ulike pasientene i utfordrende situasjoner, var det ingen bok som kunne forberede meg på.
Jeg hadde lest Benner sin bok Fra novise til ekspert på skolen og skjønt at dette området kunne jeg bare lære meg gjennom å observere andre i arbeid, reflektere over det og derfra finne min egen måte å jobbe best mulig på.
Jeg har alltid vært interessert i egenutvikling, og gjennom mange møter med ulike coacher, veiledere og tilfeldige samtaler har jeg funnet ut at det er mest hensiktsmessig å lytte til de som ser ut til å håndtere sitt eget liv og sin jobb på en god måte.

Det gikk ikke mange dagene før jeg skjønte at søster Anna, med sine røde krøller og glødende engasjement, var en av dem jeg skulle observere nøye – hun så ut til å vite hva hun holdt på med, og håndterte alle situasjoner på strak arm med både faglig styrke og trygg framtoning.
Jeg hang meg på Anna som en klegg de neste månedene og lærte utrolig mye av å observere henne og måten hun jobbet på. Heldigvis var hun også glad i å lære bort, så jeg kunne spørre henne om alt mellom himmel og jord.
På den tiden var det fortsatt firemannsrom på RiT, og jeg kunne stå med et sårstell ved seng 2 mens jeg overhørte samtalen mellom Anna og pasienten i seng 3. Jeg lyttet og lærte hvordan jeg kunne kommunisere med pasienten på en måte som fikk pasienten til å føle seg trygg og ivaretatt.
På den måten kunne jeg selv prøve meg fram i egne pasientmøter og lærte etter hvert hva som fungerte, og noen ganger hva som absolutt ikke fungerte.
I sommer har akuttmottaket tatt inn sommervikarer som er studenter, enten på sykepleien eller medisinstudiet, i utgangspunktet for å løse et kapasitetsproblem hvor oppgavene ofte overstiger antall personale til å løse dem.
Til å begynne med må jeg være ærlig å si at jeg var skeptisk til å fylle opp vaktene med personale som ikke kunne ta ansvar for pasientene selv og utføre alt som en ferdig utdannet sykepleier kunne gjøre. Men med god tilrettelegging og avklaring av hvilke oppgaver som kunne delegeres, viste det seg at det fungerte veldig bra!
Studenter som er arbeidsomme, ivrige og positive, ble en stor avlastning, og vi fikk gjort mye mer sammen enn jeg kunne klart alene.
Det som er enda bedre, er at dette er en gyllen mulighet for studentene til å se hvordan arbeidet foregår i et akuttmottak allerede før de kommer ut i arbeid. Det å kunne være i miljøet, bli kjent med rutinene, folkene, opparbeide seg en erfaring med å håndtere mennesker og observere andre i arbeid er av stor verdi! Man blir kjent med hverandres oppgaver på tvers av profesjoner, og vi som har jobbet en stund, får høre hva som er nytt i utdanningen – som nok har endret seg en del siden jeg begynte for 20 år siden!
I akuttmottaket møter vi stadig nyutdannede leger og sykepleiere, og det er stor forskjell på de som har jobbet før eller ved siden av studiene, og de som er ferske i møte med pasienter.
Ikke bare går samtalen lettere og pasientene føler seg tryggere, men det faglige og oppmerksomheten hos den nyutdannede kan også få et større fokus når man ikke bruker så mye energi på å «være i samtalen».
Trygghet i utførelsen av sitt yrke handler ikke bare om hva en har lært i teorien, eller om man kan treffe en blodåre når man stikker. Det handler også om å møte mennesker der de er, skape trygghet, støtte og forklare på en måte som legger til rette for at pasienten kan best forklare sine symptomer og samarbeide med oss om best mulig behandling og tilheling av sykdom.
Denne overføringen av kunnskap og erfaring kan kun foregå gjennom å jobbe sammen, observere hverandre og reflektere sammen med andre.
Jeg vil presisere at jeg på ingen måte mener man kan erstatte ansvarsvakter som skal bemannes med sykepleier, med noen studenter, uansett hva man studerer. Stillinger skal bemannes med den profesjonen som er tiltenkt, for å ivareta både egen og pasientens sikkerhet. Studenter skal gå på toppen av lovpålagt bemanning, som en ekstra ressurs i travle tider.
Det å sette inn andre profesjoner, eller studenter, i roller som krever egnet kompetanse, er å gamble med pasientenes, profesjonenes og ikke minst studentenes sikkerhet. Jeg ville ikke vært den som ble sittende med ansvaret om en pasient ikke fikk nødvendig helsehjelp fordi man ikke visste hvilket ansvar man tok på seg.
Vil man utdanne trygge, flinke helsearbeidere som har lyst til å være i yrket i mange år, må vi dekke det som skal dekkes, og deretter legge til rette for god opplæring med trygge folk i ryggen, som er til stede der pasienten er! Vi løser ingen sykepleiermangel ved å erstatte sykepleiere med annet personell, tvert imot skaper vi uholdbare arbeidssituasjoner som gjør at enda flere flykter fra yrket!
La oss alle være bevisste hvilket ansvar vi tar på oss, og gir fra oss – så er vi på riktig vei :)
God sommer!

Vi er vitne til et storstilt omstillingsprosjekt, som vil påvirke oss alle, skriver Torbjørn Solberg.
Hva er poenget med tre års utdannelse når enkelte kommuner og ledere lar hvem som helst få ta rollen som sykepleier? spør Vidar Pedersen.
Langt inn i det 20. århundret var skam og sosial fordømmelse realiteten for ugifte kvinner som ble gravide, skriver Terje Carlsen.
Dette gjorde vondt. Fryktelig vondt. Men jo mer hun tenkte, jo mer hun forsøkte å følge med, jo mer frynsete ble hun.
Her sitter vi da, sommeren 2018. Vi kan operere et foster i mors liv, men vi kan ikke tilby pasientene våre et akseptabelt inneklima og frisk luft, skriver Tanja Vatnås.
Å jobbe med bemanning i helsevesenet er som å fylle en lekkende bøtte: Det går an, du kan bare aldri ta den vekk fra krana og sette den fra deg, skriver Liv Bjørnhaug Johansen.
Alt ligger til rette for at norske sykepleiere med spesialisering på masternivå kan få forskrivningsrett, skriver Hilde Wøien, Edel J. Svendsen og Ragnhild Hellesø.
Over år har sykepleiere blitt ansatt i stedet for hjelpepleiere når disse har sluttet eller gått av med pensjon. Har det vært en riktig prioritering? spør Gro Lillebø.
Nå i sommerferien, hvor alkoholbruk er mer vanlig, kan mange kvinner ha et alkoholkonsum som er skadelig for et foster i den tidlige utviklingsfasen, skriver Frode Kavli.