Mennesket har rett til frihet og kontroll over egen helse, men likevel isolerer vi enkeltmennesker for å skjerme oss andre mot sykdom og fare. Det setter sykepleierne i en dobbeltrolle; de er både pasientens nærmeste og isolatets vokter, skriver temaredaktør Liv Bjørnhaug Johansen.
Isolasjon er ikke et nytt fenomen, men den har endret karakter gjennom utviklingen av velferdsstaten. Den moderne formen for isolasjon er å møte en hær av hvitkledde uten å bli sett, skriver redaktør Barth Tholens.
Trondheim kommune gikk 440 millioner i pluss i fjor. Det er vanskelig å godta at deler av overskuddet skal brukes på asfalt og turstier når det er manko på sykepleiere i kommunen, skriver nestlederen i Norsk Sykepleierforbund Sør-Trøndelag.
– Jobb mer heltid og stå lenger i jobb, så løser vi sykepleiermangelen, oppfordrer helseminister Bent Høie i et oppslag i Aftenposten 20. juni. Tenk om det var så enkelt … skriver Karen Brasetvik.
Hos Heidi er det stille. Ingen banker på. Ingen ringer. Lyden av stillhet er overdøvende.
Sykepleierforbundet og Jordmorforbundet NSF argumenterer for jordmor-tittelen med en feilaktig forståelse av ordets opprinnelse, skriver Joakim Stubberud og Petter Steigedal.
Helsevesenet har behov for mange ulike typer sykepleiere. Hvilken sykepleier er du? spør Linda Susanne Krüger.
Det er svært urimelig at sykepleierens kunnskap, kompetanse og erfaringer ikke verdsettes mer, skriver Tanja Vatnås.
Å være en god helsearbeider handler ikke bare om å ta vare på og behandle andres helse. Det handler også om å kunne ivareta sin egen, skriver Rune Langnes.
Hadde helseminister Bent Høie pasienten i sentrum ved skiftet av luftambulanseoperatør? spør Lars Bjørn Mehus.
Ved å stoppe opp og slippe inn refleksjonen kan du høste av nye innfallsvinkler. Hvordan gikk det egentlig? Fikk du til det du hadde planlagt? Håndterte du uenigheten så godt som mulig?
Jeg som menneske må være åpen for nye perspektiver for å hindre utvikling av tunnelsyn. At du kan vurdere andres syn selv om du «har rett». At du er villig til å ta den sjansen. At du ikke har rett.
Har du lett for å bli blendet av din egen kompetanse eller effektivitet? Det kan blokkere for at du kan overveie andre(s) innspill, som kan gi relevant merverdi til neste gang du er i manesjen.
Selv har jeg begynt å tvinge meg selv til å sette av tid etter møter, samtaler og oppdrag. Det gir en ro og sunn nysgjerrighet og minsker selvkritikk og devaluering. Jeg har også kjent at denne metoden hjelper meg å være til stede – bare være. Kun kjenne etter hva som skjer her og nå. Og det gjør godt. Å bli minnet på det.
Det er essensielt å reflektere jevnlig om du ønsker å være oppdatert – på deg selv. En som leverer gode ting. En som er hel ved. Hastigheten i dagens arbeidsliv kan forårsake at verdifull innsikt mistes på veien.
Ettertanke – et annet ord for refleksjon – er et verktøy som hjelper deg. Refleksjon er unikt. Det er evnen til å legge nye erfaringer på de gamle. Det gir deg muligheten til å se flere nyanser og få større forståelse. Refleksjon gir anledning til å være utenfor deg selv, til å betrakte en situasjon fra et «helikoptersyn».
Dette muliggjør:
Forleden erfarte jeg at deltakere på et lederkurs ønsket mer tid til refleksjon enn det som sto i programmet. De oppdaget hvor nyttig det er å fordøye og reflektere over ny kompetanse og snakke sammen om felles erfaringer. Erfaringen var at dette er sjelden kost. Nyttig.
Det er ikke slik at vi bare kan presse på med flere oppgaver og plikter. God utnyttelse av tid handler paradoksalt nok også om å ikke gjøre noe annet enn å «tenke over» det som har skjedd. Refleksjon fremmer evnen til konsentrasjon og nytenkning.
Her er noen teknikker for refleksjon jeg har prøvd med hell:
Du kommer langt med å reflektere på egen hånd. Den skiller seg fra «grubling» ved at den er målrettet og «positivt ladet»: Hva skjedde på møtet? Hva var grunnen til at jeg ble taus? Hva ville jeg gjort annerledes i dag? Hvordan kan avvisningen forstås?
Målet er ikke å finne rett eller galt, men å forstå bedre mine egne reaksjoner og handlinger i en konkret situasjon. Det gir større handlingsrom neste gang du er i samme situasjon. Da er du mer forberedt.
Det blir mer og mer vanlig i arbeidslivet å organisere systematiske grupper for refleksjon. Fasilitator sørger for rammer, metoder og gruppeprosess. Deltakerne har med egne temaer eller situasjoner de ønsker å tenke høyt rundt. De fleste lederutviklingsprogram inkluderer refleksjonsgrupper.
I helsevesenet kaller vi dette for veiledningsgrupper.
Å fortelle andre om et tema, et kurs eller en artikkel vil skape refleksjoner rundt et konkret emne. Erfaringer fra mitt eget liv vil komme til bevisstheten. Du kan kjenne deg igjen. I etterkant anbefales summegrupper eller samtale i plenum for å dvele ved andres refleksjoner rundt et tema.
Spørsmål kan være: Hvilke tanker gjorde du deg under foredraget? Hvilke erfaringer har du på området? Hvordan kan foredraget tilføre deg noe?
Den vanligste formen for refleksjon er i dialoger med én samtalepartner. Du setter ord på opplevelser du har hatt, og du får spørsmål som: Hva skjedde her? Hva var grunnen til at du valgte som du gjorde? Hva er årsaken til at møtet ikke ble vellykket? Hva kunne du ha gjort annerledes? Hva kan du lære her?
Gjennom refleksjon og tid til å sortere og «tenke gjennom», finner du ofte gode svar.
Mange lederutviklingskurs har obligatoriske oppgaver for deltakerne. Blant annet å skrive ned hva som «skjedde med deg» i løpet av en dag på kurs. Spørsmål kan være: Hva kjente du gjorde mest inntrykk? Hva har beveget deg? Hva likte du ikke så godt? Hva tenker du at du ønsker å gjøre annerledes etter kurset?
Refleksjon er et nødvendig verktøy om du ønsker å være aktiv i din egen personlige utvikling. Det hever ditt presisjonsnivå og gir deg større innsikt i deg selv. Å reflektere systematisk på jobb og i eget liv generelt tilfører nyanser og innsikt som beriker ditt liv som menneske.
Har du siste oppdatering?
Begrenset bemanning fører til en hjerteskjærende tidsnød, skriver Inga Lita Scheen (82).
Operasjonssykepleiere ønsker å jobbe mer kunnskapsbasert. Det krever at avdelingene fokuserer mer på kvalitet enn kvantitet, skriver Tine Tae Hee Johnsen.
Når du har gjort ditt ytterste, prestert godt, inntatt hvilepuls – for så å bli satt ordentlig på plass? Ikke akkurat blink. Hvem bomma?
Samtidighetskonfliktene hadde stått i kø i flere uker. Mye skulle skje, på ulike steder til samme tid, men med meg som fellesnevner. Jeg kan, men så mye overalt samtidig kan jeg ikke. Delegering blir ofte svaret i slikt, og en del ekstra arbeid etterpå. Til slutt skal resultatene følges opp uansett, og informasjonen må leveres. Rollen som tillitsvalgt er variert så det holder. Jeg liker det!
For mye av det gode er helt fantastisk. Likevel er det noen grenser for hvor morsomt det blir når tid og rom, rent fysisk, setter grenser for hvor godt virkeligheten kan håndteres.
«Tillitsvalgte er de siste som gir seg», er et av mine egne utsagn. Som sagt så gjort når tid skal spares. Sist praktisert med ymse bravur da jeg skulle utlikne tapt tid på en flyplass i Kongeriket. Jeg var ikke først, men godt innafor idet jeg skal gjennom billettvisning og ombordstigning. Grunnet en noe mindre flymaskin enn normalt er personalet mer opptatt enn vanligvis av håndbagasjen.
Men travel light er for meg mer enn et slagord, og jeg benytter derfor anledninga til å seile bramfri forbi alle tilbud om å stampe den slags andre steder i maskina. Foran meg står en som ikke snakker norsk, og det tar akkurat litt lengre tid enn jeg synes øyeblikket krever.
Derfor, idet han bøyer av og går mot de før omtalte bagasjelappene, mens ombordbøylene plutselig er åpne, slår jeg til. Jeg går, i ett langt skritt, og passerer flere folk og hindre på veien mot reisen i et eget utsiktsete. Været er vakkert og turen blir fin, og jeg lander mykt på anvist plass fra mobiletten.
Kameraet fiskes fram og knipser naboen, et identisk fly som skinner hvitt i sola. Jeg tenker at det bildet kan brukes til et oppslag om … Lenger kommer jeg ikke, før både en passasjer og en av kabinpersonalet vil ha min oppmerksomhet. Samt mitt sete! Slikt har jeg jo opplevd før, så jeg drar fram mobiletten og viser setenummeret som samsvarer med min plass. Samhandling er noe denne tillitsvalgte har koll på, vet jeg!
Reaksjonen på det hele er imidlertid ikke som jeg forventer. Overhodet ikke. I stedet for en unnskyldning, i det minste en forklaring og en eventuell tiltakende beklagelse, blir jeg rett og slett parkert. Tillitsvalgt er den siste som gir seg, og den tiden var plutselig ankommet.
– Nummeret på setet ditt er helt riktig det, Solberg. Men flighten din er et helt annet sted. Ditt fly er sannsynligvis det du nettopp tok bilde av. Jeg vet ikke hvordan du kom om bord her, men av skal du med en eneste gang, er meldinga som ruller ut mellom leppene på den myndige dama over meg.
Noen ganger er det ikke mer å si. Gode ord dør sist, og jeg var på direkte kurs rett mot undergangen. Jeg rakk utgangen i siste liten, medbrakt den før omtalte håndbagasjen, før jeg med den mest selvsikre minen på lenge slentret bort til maskina parkert ved siden av. De ventet. Ganske riktig, med et ledig sete og nummer jeg nylig hadde stiftet bekjentskap med.
Turen for øvrig gikk bra, og oppdragene ble utført utover egen antatt forventningsgrad. Det du leser nå, er skrevet på hjemreisen. Fra rett setenummer, på riktig flight, til planlagt by. Det er jeg helt sikker på. Fra nå av både leser og spør jeg en ekstra gang. Aktiv avlytting.
Så vet også jeg hvor jeg havner.
Noen sa en gang at «livet er et glimt mellom to evigheter». Vi forlater evigheten og fødes inn i livet og blir mottatt med kjærlighet og varme, omgitt av helsepersonell og familien … Du er hovedfokuset. Men er det alltid slik når vi skal dø og på nytt tre inn i evigheten?
I Norge har man forsøkt å sikre den palliative behandlingen ved å inkludere den i eksisterende institusjoner og tjenestetilbud som sykehus, sykehjem eller hjemmesykepleie. Det finnes flere titalls palliative avdelinger spredd rundt i landet, men det finnes kun fire hospice. Hva er et hospice? Et hospice er enkelt forklart et sted der alvorlig syke og døende kan komme for å tilbringe sin siste stund. Hospicene er spesialisert på lindring av ikke bare den fysiske smerten, men også den åndelige, sosiale, eksistensielle og psykiske smerten.
Jeg har selv jobbet på både en palliativ avdeling på sykehjem og et rent hospice; jeg trivdes best på hospice. Ved hospicet opplevde jeg i størst grad å ha tid til å anvende alle sider ved utdannelsen min og å få ha hovedfokuset på de pasientene jeg hadde ansvaret for.
Det var mange spennende prosedyrer, men det viktigste og mest givende for meg var å ha tid til å være til stede for pasienten. Jeg hadde mulighet til å føre lange og gode samtaler med pasientene, ivareta og møte pårørende, ta med pasienter på tur, samarbeide med frivillige og ha små huskonserter på piano. Det opplevdes som å jobbe med livshjelp, fremfør med døden og lindring.
Det var også etablert et godt tverrfaglig samarbeid mellom flere instanser i både primærhelsetjenesten og spesialisthelsetjenesten.
Tilbakemeldingene fra pårørende og pasienter var at det opplevdes rolig og fredfullt å være på hospice, til tross for at vi i personalgruppen hadde travle dager. Selv gikk jeg sjelden fra jobb med dårlig samvittighet for noe som var ugjort. I tillegg bar pasientrommene lite preg av at man var på institusjon, og var tilrettelagt med egne alkover med tanke på at pårørende kunne være til stede gjennom hele oppholdet.
Å jobbe på en «vanlig» palliativ avdeling var en stor kontrast til å jobbe på hospice. Det var travlere og mer hektisk. Rapporten jeg fikk om pasienten, var ofte når hun sist gang hadde fått medisin, og «ellers alt ok». Rommene var nederst i avdelingen, lengst vekk fra vaktrommet. De var heller ikke tilrettelagt for pårørende og var sterile … De var innredet med seng, nattbord og en lenestol.
Som sykepleier følte jeg meg mye alene, og jeg savnet et bedre tverrfaglig samarbeid og en større tilstedeværelse av en faglig leder. Hadde det, som på hospicet, vært en eller to faste leger med spesialisering, tror jeg det hadde bidratt til en kvalitetssikring av den enkelte pasients medisinske behandling og kompetanseutvikling hos personalgruppen.
Det er store forskjeller i behandlingen mellom en palliativ avdeling på et sykehjem og et hospice. Det er svært trist. Døden er en viktig del av livet, ikke bare for den døende, men også for de rundt.
Jeg etterlyser en større satsing og et bredere hospicetilbud i Norge. Jeg tror at hospice er fremtiden, og at det vil bidra til en større åpenhet om døden og en kvalitetssikring av behandlingen i livets siste fase. Men ikke minst tror jeg det vil bidra til en faglig utvikling av lindring overfor flere pasientgrupper enn de med en alvorlig kreftdiagnose (som mange tenker på som den typiske døende), for eksempel alvorlig syke barn.
Jeg tror at etableringen av hospice som fyrtårn for fagutvikling i fylkene vil bidra til å utjevne forskjellene og bidra til en mer likeverdig behandling mellom hospice, sykehus, sykehjem og i hjemmesykepleien.
Det trengs mye kunnskap fra andre når vi trer inn i livet, men minst like mye – om ikke mer – når vi skal dø og ta avskjed med våre kjære. Cicely Saunders, en av grunnleggerne av hospicebevegelsen, sa at det finnes ulike tilnærminger til døden og den døende, og at disse avslører mye av holdningen til samfunnet i sin helhet og politikerne.
Det er et verdivalg: Hva slags samfunn er vi i dag, og hvilket ønsker vi å bli? Dersom du kunne velge, hvor vil du at mamma skal dø og ta avskjed med deg? På et hyggelig hospice eller et sterilt rom, bortgjemt nederst i gangen på en institusjon, der hovedfokuset risikerer å være når hun fikk sin siste dose morfin?
Norge mangler 6000 sykepleiere nå i 2018, og tallet øker for hver dag som går. Det er en varslet krise, og den har økt med 47 prosent på to år.
Om et par tiår snakker vi om flere titusener i manko. Til tross for dette bemannes det ned i sykehusene. Sengetallet skal ned, og en konsekvens av dette er at sykepleierårsverkene som behandlet disse pasientene, også forsvinner. De ansatte skal arbeide mer effektivt. Driften skal være mer effektiv, og pasientforløpene endres.
Det er et gode for pasientene, og intensjonen er god. Den som er syk, trenger ikke alltid å bli lagt inn på sykehuset. Noe kan forklares med at behandlingstilbudet er blitt bedre i kommunene ved at blant annet kompetansen hos sykepleiere øker, og man har også fått nye tilbud ved interkommunale legevakter som gir et tilbud som man tidligere måtte inn på sykehusene for å få.
Nasjonal helseplan fra regjeringen gir også føringer for hvordan helsetjenesten skal organiseres, og hvordan behandlingsløpene skal foregå. Det blir imidlertid det enkelte helseforetaket som må finne ut hvordan det skal gjennomføres, og størrelsen på pengesekken som burde fulgt med, står dessverre ikke i samsvar med oppgavene som skal ivaretas. Nye livsviktige medisiner som har en kostnad på flere titalls millioner, må man finne løsninger lokalt i budsjettene for når det ikke følger med øremerkede midler fra sentralt hold.
Konsekvensen er nedskjæringer. Kutt i antallet årsverk, og de gjenværende får en enda mer presset hverdag. Bemanningen blir tynnere, og arbeidsbelastningen øker. Risikoen for å gjøre feil stiger når arbeidsoppgaver og ressurser ikke står i forhold til hverandre.
De ansatte blir sementert fast i deltid til tross for at det er et skrikende behov for dem. Turnuser går ikke opp med spesielt helgearbeidet som en stor utfordring, og avvikling av ferie er like utfordrende hvert eneste år. Får sykehuset nok kvalifiserte vikarer, eller får de det ikke?
Likevel har helseforetakene de siste fem årene hatt innleie av sykepleiervikarer for 2,5 milliarder fremfor å ansette nok sykepleiere i hele stillinger, slik at man er selvhjulpen året rundt. Disse 2,5 milliardene kunne i teorien forsynt sykehusene med 3200 sykepleierårsverk fordelt over hele femårsperioden. Det hadde virkelig monnet.
De variable kostnadene knyttet til overtid, merarbeid og innleie skyter til himmels, i stedet for å prioritere flere fast ansatte sykepleiere og få dem opp i heltid. Når sykehusene bruker så store summer hvert eneste år, så viser det et kontinuerlig behov for flere ansatte. Likevel velger de høye variable kostnader og en skjør forutsigbarhet i både budsjettet og når det gjelder drift.
Dette er en sosial dumping av en hel profesjon, og det er uakseptabelt.
Det bidrar ikke til rekruttering av nye sykepleiere eller å beholde den unike og livsviktige kompetansen som helsevesenet så sårt trenger. Slik situasjonen er nå, må vi utdanne to for å beholde en. Forklaringen er at en av to slutter etter ti år. Det er virkelig en effektiv katalysator til å forverre situasjonen til et ragnarok innenfor helsevesenet. Vi trenger alle vi kan få, og da må man ville satse.
Takket være dyktige og samvittighetsfulle ansatte løser det seg i hverdagen. De som arbeider pasientnært, gir alt de har, og ledere snur på hver en stein for å prøve å finne nye løsninger hver eneste dag. Det har de gjort i mange år allerede, men det er en grense for alt.
Sykepleiere vil bli tatt på alvor, og det koster penger. Det må en annerledes prioritering til fra sentralt hold. Hør på de ansatte, de som også eier kompetansen. De vil bidra. De vil bli der de er, og det er mange som ønsker seg hele stillinger.
Det må skje nå, og det haster.
Oppgaver som ikke er knyttet til det rent sykepleiefaglige, forstyrrer de egentlige oppgavene våre og går ut over kvaliteten på sykepleien, skriver Oda Kringstad.
«Endelig fredag» betyr for folk flest Gullrekka på tv og hygge med familie og venner. Men mens de fleste har fri, må sykepleiere jobbe, skriver Tone Lindmo Johannessen.
I verste fall er sykepleiere som gruppe feige. Vi bjeffer, men biter ikke, skriver Marianne Øien.
Kommunen ville ha nøkler til den gamles hjem, fordi det tok så lang tid for kvinnen å åpne døren. Men turen til døra er hennes eneste fysiske aktivitet.
Moren til en jeg kjenner, begynner å bli dårlig til bens. Fortsatt klarer hun seg såpass at hun bor hjemme. Som mange eldre bruker hun støttestrømper. De bidrar til god blodsirkulasjon og forhindrer opphopning av væske i beina. Å få på støttestrømper er langt fra enkelt. Om man er gammel og stiv i kroppen, er det desto verre. Så hjemmesykepleien hjelper daglig til med det.
En dag fikk min venn spørsmål fra kommunen om de kunne få nøkler til morens hus. Hun brukte nemlig så lang tid bort til døren når de ringte på, og de ble forsinket fordi de ventet på at hun skulle komme og åpne. I effektivitetens navn ønsket de å låse seg inn.
Praktisk, tenker du kanskje. Men saken har en annen side. Turen bort til ytterdøren var en av de få faste aktivitetene hun hadde. Når man er dårlig til bens, kan sånt være en kraftanstrengelse. Det er viktig hverdagstrim. Forskning viser at eldre har godt av å gjøre hverdagsting på egen hånd. Det er bra for fysisk helse, men også kognitiv funksjon, velvære og mental helse. Gå til toalettet, smøre brødskiver, sette på vaskemaskinen, åpne døren når noen ringer på. Å effektivisere bort slike aktiviteter er dårlig pasientbehandling. Inaktivitet kan føre til forverring av helsetilstand. Det vil gi større hjelpebehov.
I Regjeringens stortingsmelding «Leve hele livet» står det blant annet at «manglende oppmerksomhet på mestring og forebygging» er en utfordring i eldreomsorgen. En av de skisserte løsningene er «hverdagsmestring». Å kunne beholde evnen og muligheten til selv å åpne døren til sitt hjem når sykepleieren ringer på, er hverdagsmestring. Da må ikke kommunen effektivisere bort det.
Vi vet godt hvordan hverdagen til ansatte i kommunen er. Til mange ledige stillinger er det få eller ingen søkere. I en oversikt over planlagt og faktisk sykepleierbemanning som registreres av Norsk Sykepleierforbund, avdekkes det at det også mangler sykepleiere i stillinger der det skulle ha vært sykepleiere, og at det ikke alltid settes inn vikarer når noen er borte fra jobb. Det betyr at de som er på jobb, må jobbe fortere, for jobben må jo gjøres uansett.
Når vi vet at det er sykepleiermangel, og at de som jobber i kommunehelsetjenesten, ofte har stort ansvar, mange pasienter å ta seg av og altfor få kolleger, hva gjøres for å bedre situasjonen?
LES: En varslet krise: Trøndelag mangler sykepleiere
LES: Kommunehelsetjenesten overlever ikke av arbeidslyst alene
Noen kommuner har økt rekrutteringen ved å tilby sykepleiere høyere lønn, tilbud om videreutdanning og faglig utvikling. Flere kommuner i Rogaland er eksempler på det. Mens det vi hører fra Trondheim kommune, er at det er vanskelig å forhandle seg til noe over minstelønn. Trondheim er en av kommunene som sliter veldig med sykepleiermangel.
28. mai kunne vi lese i Adresseavisen at Trondheim kommune har et overskudd på 440 millioner kroner [krever innlogging]. Da har kommunen råd til å vise sykepleierne at de er ettertraktet. Ved økt lønn, økt rekruttering og økt bemanning kan også kommunen bidra til at min venns gamle mor slipper å få effektivisert bort hverdagstrimmen, slik at hun kan bo hjemme i mange år til.
Teksten ble først publisert i Klassekampen i spalten «Gryr i Norden» 5. juni 2018.
Vi tror ikke at politikere og arbeidsgivere i Trøndelag tar inn over seg den kritiske økningen i sykepleiermangelen, skriver Sølvi Helene Sæther.
Som datter av en pleietrengende, har jeg vært vitne til slurv og kunnskapsløshet fra ansatte i hjemmetjenesten. Jeg har derfor skrevet 90 råd til helsepersonell, notert ned etter hvert som frustrasjonen har økt, skriver Torunn Sajjad.
For å forebygge hypotermi samarbeider operasjons- og anestesisykepleierne om å få på plass varmluftsteppet så raskt som mulig, skriver Anne-Line Kjos Sollie.
Det er på høy tid å ta livet av det statistiske gjennomsnittsmennesket, skriver Marie Sneve.
