9000 studieplasser hjelper lite når sluttkompetansen spriker og studenter stikker
Sykepleierstudenter møter store forskjeller i undervisning, praksis og oppfølging. Det kan svekke både motivasjonen, rettssikkerheten og veien frem mot autorisasjon.
Når Samordna opptak viser at over 9000 har fått tilbud om plass på sykepleiestudiet, feires de høye tallene i mediene. Men midt i gleden glemmer vi det mest kritiske. Hva slags utdanning er det studentene faktisk møter underveis? Og hvilken kompetanse sitter de igjen med til slutt?
Debatten om frafall i sykepleierutdanningen må romme mer enn bare arbeidslivet. Når leder i NSF Student, Martine Kjenslie Lund, poengterer at studentene må møte et arbeidsliv med bedre arbeidsforhold og lønn for å bli i yrket, er det et helt avgjørende poeng.
Utdanningen legger grunnlaget
Gode vilkår er helt nødvendig for motivasjonen til å velge å stå i yrket. Men motivasjonen må også ivaretas underveis. Vi mister altfor mange studenter lenge før de i det hele tatt får autorisasjonen i hånden.
NSF-leder Lill Sverresdatter Larsen peker på noe langt mer sentralt for selve studieløpet når hun trekker frem underfinansiering og mangel på kvalifiserte lærere. Det er nemlig i selve utdanningen grunnlaget legges – eller knekkes.
Så hvordan løser vi dette?
Som sykepleierstudenter skal vi ut i det samme helsevesenet, ta vare på de samme sårbare pasientene og håndtere det samme faglige ansvaret. Likevel er det enorm variasjon i hva slags oppfølging, ferdighetstrening og faglig fordypning man får, alt etter hvor i landet man studerer. Pasientene må kunne stole på at en nyutdannet sykepleier har en trygg og solid faglig plattform, uavhengig av postnummeret.
Nasjonale krav jevner ut forskjellene
Vi så en tydelig endring i kunnskapsnivået da den nasjonale deleksamenen i anatomi, fysiologi og biokjemi kom på plass. Nasjonale føringer med konkrete læringsmål gir UH-sektoren tydelige forventninger å forholde seg til og gjør at svak undervisning over tid viser seg i statistikken.
Men like viktig er det at studentene selv ønsker disse føringene velkommen. Tilbakemeldingene fra studentene er entydige: De savner den samme tydeligheten og forutsigbarheten når de går videre til tunge emner som sykdomslære og farmakologi.
Det mest sårbare punktet i studieløpet er praksis, som utgjør halvparten av utdanningen. I dag drives mye av praksisveiledningen ute i klinikken som ren dugnad fra sykepleierne. Når overbelastede sykepleiere må ta imot studenter uten avsatt tid eller ønske om å veilede, oppstår det en uholdbar situasjon.
Praksisen svikter studentene
Problemet er ikke alltid at studentene mangler faglig grunnlag, men at de trer inn i et presset system. I verste fall risikerer sykepleierstudenter å bli vurdert av noen som egentlig ikke ønsker å ha dem der. Studenten står alene i en ubalansert maktstruktur, totalt avhengig av den enkelte veilederens skjønn for å få bestått.
Å si fra om en urettferdig vurdering eller mangelfull opplæring oppleves som en enorm risiko. Når studenter i etterkant prøver å sette ord på opplevelsene sine, opplever altfor mange liten støtte fra UH-sektoren. Historiene om dette er utallige, og det viser at rettsvernet i praksis er altfor svakt. Da er det faktisk ikke så rart at mange velger å ikke fortsette, og her tror jeg vi mister mange som kunne blitt gode sykepleiere.
Løsningene må bygges inn
Utfordringene er sammensatte, men løsningene må starte i utdanningen. Vi må tørre å vurdere flere nasjonale deleksamener for å sikre at sluttkompetansen faktisk blir lik over hele landet. Samtidig må utdanningsinstitusjonene bygge gjennomtenkte pedagogiske planer i stedet for å drive brannslukking.
Vi må også tørre å tenke nytt om praksis. Som en medstudent foreslo for meg: Hvorfor ikke bruke den siste praksisperioden i studiet til å gi studentene reell veiledningskompetanse der de selv lærer å veilede under trygge rammer? På den måten bygger vi veilederkultur fra dag én. Men da må også praksisveiledning anerkjennes som et lønnet og avsatt arbeid for sykepleierne i klinikken.
Alt dette koster penger. Når forelesere løper beinet av seg og lønnes lavere enn sine kolleger i klinikken, mister vi de beste fagfolkene fra akademia. Skal vi komme i mål som trygge sykepleiere, må myndighetene og utdanningssektoren gi studiet en økonomi og en struktur som faktisk bærer, hele veien til målstreken.
6 Kommentarer
NN.
,Jeg tok sykepleierutdanningen desentralisert for over ett par tiår siden, og husker godt at vi studenter syns det var lite og dårlig undervisning allerede da på sykepleierutdanningen. De fleste fikk litt sjokk av hvor stort pensummet var, og vi ble fortalt av lærerne at vi måtte lese pensum, altså tilegne oss kunnslapen selv. Dette var og for å "teste" vår motivasjon og egnethet. Ofte følte vi at veilederne i praksis så på oss som en byrde og ekstra oppgave. Vi ble stadig fortalt av veilederne at de ikke kom til å lete etter oss, vi måtte bare følge etter dem osv. Dette gjorde iallefall at det ble tydelig hva som ble mitt ansvar som student.
Men, det skal og sies at nivået for å komme inn på sykepleierstudiet før var veldig høyt, i motsetning til i dag. Jeg tror noe av årsaken til frafall av studenter, ligger i at terskelen for å komme inn på studiet er mye lavere nå, der flere studenter virker umotivert og klager mer, enn tidligere. Mange studenter går studiet også fordi det var det dem kom inn på, og ikke fordi dem har lyst. Jeg hører og studenter klage over at studiet har for mye teori, da dem har en oppfatning av at sykepleieryrket er ett praktisk yrke. Dvs, en oppfatning av at man ikke trenger all denne teoretiske kunnskapen for å utføre praktiske oppgaver. Og det er feil holdning. Dette gjelder heldigvis ikke alle studenter, men mange flere de siste år. Slike holdninger må endres allerede i utdanningen, fordi det er når man begynner å jobbe som sykepleier man virkelig tilegner seg praktiske prosedyrer. Praksisen under sykepleierutdanningen er bare den helt grunnleggende, og stadig lærer man noe nytt når man begynner jobbe i yrket. Man kan egentlig svært lite når man er ferdigutdannet, og må stadig oppdatere seg teoretisk og praktisk, også etter 25 år. Det blir feil å tro at man lærer alt fra lærerne under utdanningen, og at studiet ikke bygger 100% på egeninnsats og selvstudie.
Mange sykepleierstudenter har skjønt det, og er glimrende, motiverte studenter, som tar ansvar.
Disse vil klare seg bedre i det store ansvaret og tidspresset yrket innebærer, og egner seg bedre for arbeidsbelastningen som følger yrket. Men når det er sagt er det forståelig at selv de beste sykepleierne er utbrent etter 10-20 år, slik arbeidsbyrden er, med usunt stress og forferdelige turnuser til ei elendig lønn.
Ina Hollander
,Bare for å starte mere diskusjon og ikke uproblematisk gjennomførbar, men: hva med å starte sykepleierutdanningen med 3 mnd praksis som betalt assistent i jobb på sykehus eller sykehjem? En slags prestudiet for å se seg rundt i arbeidslivet man tenker å utdanne seg til.
Benjamin Lien
,Den tanken har jeg vurdert, og som evt opptakskrav, men. Ser og utfordringen med å få dette til rent praktisk. Men det er en spennende tanke å se videre på!
Benjamin Lien
,Den tanken har jeg vurdert, og som evt opptakskrav, men. Ser og utfordringen med å få dette til rent praktisk. Men det er en spennende tanke å se videre på!
Vidar
,Praksisveileder jobben er viktig og samtidig krevende. Når man skal være 100% tilstede hos bruker og senere i bilen for refleksjon/ diskusjon med student. Med 192kr/uke som praksisveileder, er det ikke veldig lukrativt å ta på seg ekstra ansvar. Jeg takke nei til den muligheten.
Benjamin Lien
,Du er den første jeg snakker med som henvender til et tillegg. Hvor er dette?