Klokken 12.45 søndag 21. februar 1937 kom en liten prins til verden. Rundt kronprinsesse Märtha sto helsepersonell. Professor Anton Sunde og lege Hans Ludvig Carl Huitfeldt signerte det offisielle kommunikéet om at en «velskapt sønn» var født, at «fødselen forløp normalt», og at mor og barn hadde det bra.

Men kommunikéet var særdeles knapt. Det sto ikke noe om vekt og lengde, ei heller noe om at faren var til stede under fødselen, noe som var uvanlig på denne tiden. Faren, kronprins Olav, sa heller ikke noe om dette før lenge etterpå.

Prinsen fikk navnet Harald. Det Norge han ble født inn i, var et helt annet land enn det han skulle forlate 89 år senere.

Født inn et annet Norge

I 1937 var tuberkulose fortsatt en fryktet folkesykdom, selv om den hadde vært på tilbakegang i noen år. Polioepidemier kunne blusse opp og gjøre tusener alvorlig syke. Av hundre norske barn som ble født på denne tiden, ville fem dø før sin første fødselsdag. Infeksjoner som i dag kan behandles, kunne fortsatt ta liv. Penicillin var oppdaget, men antibiotikaalderen hadde ennå ikke nådd norske pasienter.

Ble du rammet av tuberkulose, kunne sykepleierne pleie deg, sørge for hvile og ernæring og forsøke å lindre. Men de kunne ikke gi deg medisinen som kurerte sykdommen. Den fantes ikke ennå.

Det gjorde heller ikke CT eller MR, moderne intensivavdelinger, pacemakere eller organtransplantasjoner. Folketrygden lå 30 år frem i tid.

Det var dette Norge den lille prinsen ble født inn i.

En medisinsk og samfunnsmessig revolusjon

Tre år senere kom krigen. Prins Harald måtte flykte sammen med sin mor, kronprinsesse Märtha, og søstrene Ragnhild og Astrid. Først til Sverige, siden til USA. Der engasjerte Märtha seg i humanitært innsamlingsarbeid og besøkte sykehus.

Da prins Harald som åtteåring vendte hjem 7. juni 1945, kom han tilbake til et land som skulle bygges opp igjen. Det skulle også helsevesenet. Og i løpet av Haralds liv skjedde en medisinsk og samfunnsmessig revolusjon.

Antibiotika gjorde tidligere dødelige infeksjoner mulig å behandle. Vaksiner beskyttet barn mot sykdommer tidligere generasjoner hadde fryktet. Nye sykehus ble bygget. Folketrygden ga befolkningen en helt annen trygghet. Intensivmedisinen vokste frem. CT og MR gjorde det mulig å se inn i menneskekroppen på måter legene som tok imot Harald i 1937, knapt kunne ha forestilt seg. Kirurger lærte å operere på hjertet og transplantere organer.

Fulgte den fysiske forvandlingen

Kong Harald levde ikke bare et langt liv – han levde gjennom en epoke der også nordmenns liv ble stadig lengre.

Likevel var han selv bare 17 år da moren, kronprinsesse Märtha, døde i 1954 på Rikshospitalet i Oslo. Hun ble bare 53 år gammel. Dødsårsaken var en ondartet leversykdom, sannsynligvis leverkreft. På den tiden ble sykdommen offentlig omtalt som «gulsott».

37 år senere ble sønnen konge.

Som konge besøkte Harald sykehus og helseinstitusjoner over hele landet. Han møtte pasienter, sykepleiere, leger og andre helsearbeidere. Han åpnet nye Akershus universitetssykehus i 2008, nye St. Olavs hospital i 2010 og Sykehuset Østfold på Kalnes i 2015.

Slik fikk han også følge den fysiske forvandlingen av det norske helsevesenet – fra etterkrigstidens sykehus til vår tids enorme, høyspesialiserte institusjoner.

Operasjoner og behandlinger

Men etter hvert skiftet perspektivet. Kongen ble selv pasient.

Gjennom de siste tiårene av livet gjennomgikk han flere operasjoner og behandlinger. Sykehusinnleggelsene ble hyppigere. Han fikk erfare det millioner av mennesker har erfart før ham: Kroppen kjenner ingen rang.

Når vi blir alvorlig syke, betyr titler og posisjoner mindre. Da trenger vi andre mennesker. Noen som ser. Noen som forstår hva som er i ferd med å skje, og som kan sitt fag. Noen som kommer når alarmen går, og som blir stående ved sykesengen.

Etter en hjerteoperasjon satte kong Harald selv ord på hva disse menneskene hadde betydd for ham. Det fortalte dronning Sonja i en hilsen til norske sykepleiere under koronapandemien i 2020.

Hedret hjelperne

Fire år senere ble forholdet mellom kongen og helsevesenet igjen svært personlig. Kong Harald ble alvorlig syk under en ferie i Malaysia og måtte behandles på sykehus før han kunne fraktes hjem.

Senere hedret han 15 personer som hadde bidratt til å få ham trygt tilbake til Norge, med Kongens fortjenstmedalje i gull. To av dem var sykepleiere.

Kong Harald ble født inn i et Norge der medisinen fortsatt måtte stå maktesløs overfor sykdommer vi i dag kan behandle. Han fikk se tuberkulosesanatoriene forsvinne, velferdsstaten vokse frem og sykehusene fylles med medisinsk teknologi ingen kunne forestille seg da han var barn.

Et menneske som trengte hjelp

Han fikk se sykepleieryrket forandre seg fra et sterkt hierarkisk og kallpreget kvinneyrke til en moderne kunnskapsprofesjon med spesialister, mastergrader, forskning og stadig større ansvar for avansert behandling. Nesten alt ved helsevesenet forandret seg i løpet av kong Haralds liv.

Men ikke dette: Når et menneske blir alvorlig syk, trenger det andre mennesker ved sin side. Og på sykehuset var selv kongen først og fremst et menneske som trengte hjelp. Ved sengen sto sykepleierne.

«Mine engler», kalte han dem.

Takk for følget, kong Harald.

Kongen er død, leve kongen!