Klimaangst og økosorg er ikke lenger marginale fenomener forbeholdt miljøaktivister. En internasjonal studie av Hickman og medarbeidere fra 2021, som inkluderte 10 000 unge i ti land, fant at nesten 60 prosent mellom 15–25 år, var «veldig» eller «ekstremt» bekymret for klimaet. Halvparten av disse rapporterte om følelser som frykt, tristhet, hjelpeløshet og skyld. En annen studie, av Ogunbode og medarbeidere fra 2022, fant tilsvarende funn i 32 land. Dette viser til at klimaangst ikke er en vestlig trend, men en utbredt emosjonell reaksjon på en reell global trussel.

Klimaangst beskrives av American Psychological Association som «a chronic fear of environmental doom» – en kronisk frykt for miljøkatastrofe. 

Økosorg handler om noe beslektet, men litt annerledes: den emosjonelle smerten over tap av natur, arter og landskap, eller frykten for å miste dem. Begrepet «solastalgia» beskriver følelsen av hjemlengsel mens man enda er hjemme, når naturen rundt en forandrer seg på måter man ikke ønsker og ikke kan stoppe. 

Disse følelsene overlapper, forsterker hverandre og kan samlet forstås som klimadistress. 

Klimaangst kan svekke helsen

Det er viktig å understreke at klimaangst og økosorg i utgangspunktet er normale og rasjonelle reaksjoner. De kan til og med være funksjonelle ved at de kan motivere til engasjement, miljøatferd og kollektiv handling. Å sykeliggjøre dem ville være å undervurdere alvoret i det de responderer på. 

Men for noen når disse reaksjonene et nivå som svekker daglig fungering. I en systematisk gjennomgang fant Cosh og medarbeidere at klimaangst er betydelig assosiert med depresjonssymptomer, psykologisk stress og angstlidelser. Og Mosca og medarbeidere fant en tydelig korrelasjon mellom klimaangst og generell psykologisk distress, i tillegg til indikatorer for psykoserisiko. 

For unge voksne med allerede eksisterende psykisk helse- og rusproblematikk (ROP-lidelser) kan klimadistress være en ekstra belastning i en situasjon som allerede er krevende. Stress øker risikoen for tilbakefall og forsterker avhengighet. Klimakrisen er dessuten ikke en avgrenset krise. Den er både kronisk, uforutsigbar og uten et klart vendepunkt. 

Det er en belastning som ikke forsvinner. 

Helsepersonell må skape rom

Klimaangst bør verken bagatelliseres eller sykeliggjøres. Begge ytterpunktene kan skade. Å avfeie bekymringene som overdrevne sender et signal om at pasienten ikke blir tatt på alvor. Å behandle dem som symptomer på individuell sykdom, uten å anerkjenne at de også kan være rasjonelle reaksjoner på en reell samfunnstrussel, kan oppleves like fremmedgjørende. 

Det vi derimot kan gjøre, er å skape rom. Rom for å sette ord på at det er tungt å leve i en tid med klimaendringer. Rom for å anerkjenne at fremtidsangst knyttet til klima ikke er irrasjonell, og at den kan eksistere side om side med en recoveryprosess. Hickman og medarbeidere skriver eksplisitt at unge som vokser opp i klimakrisens tid, vil trenge støtte. Det gjelder ikke minst de mest sårbare. 

Recovery-tenkning vektlegger håp, mening, identitet og medborgerskap. Klimaengasjement kan overraskende nok passe inn i nettopp disse elementene, spesielt dersom det kanaliseres på en måte som styrker opplevelsen av handlekraft fremfor hjelpeløshet. Utendørsterapi og naturbaserte tilnærminger kan også åpne for rom der natur, helse og eksistensielle spørsmål møtes på samme tid. 

Fellesskap styrker handlekraften

Klimadistress er ikke bare et individuelt problem. Det er en kollektiv respons på en kollektiv trussel. Det kan oppleves støttende å ikke bære det alene. Og nettopp derfor er kanskje fellesskapet det viktigste verktøyet vi har: ikke bare for klimaet, men for dem som lider under frykten for det. 

Helsepersonell trenger ikke ha alle svarene på klimakrisen. Men vi kan bli bedre på å møte dem som bærer på frykten for den.