Forståelsen av helse og motivasjon til egenomsorg har endret seg i takt med samfunnsutviklingen (1–3). I dag forventes pasienter i større grad å ta ansvar for egen helse, med støtte fra teknologi og lett tilgjengelig helseinformasjon (4).

Helse forstås ikke lenger bare som fravær av sykdom, men også som fysisk, psykisk og sosialt velvære (5). I tillegg knyttes helse til livskvalitet og mestring (1).

Utviklingen stiller nye krav til sykepleierrollen og må ses i lys av sykepleierens lovpålagte ansvar for å utøve forsvarlig og helsefremmende sykepleie (6). Når ansvaret for helse i større grad legges på den enkelte, blir sykepleierens oppgave både å støtte pasienter i å håndtere sykdom og å styrke motivasjonen for egenomsorg.

Fagartikkelen beskriver hvordan forståelsen av motivasjon til egenomsorg og helsefremming har utviklet seg i en norsk kontekst fra tidlig 1900-tall til i dag. Videre drøfter den hvilke konsekvenser denne utviklingen kan få for sykepleieres motivasjonsarbeid fremover.

Helsefremming bygger på egenomsorg og motivasjon

Helsefremming handler om å styrke menneskers mulighet til å oppnå og opprettholde god helse. Den påvirkes både av individuelle valg og samfunnsmessige rammer (7–9). En pasient kan for eksempel ha kunnskap om sunne levevaner, men likevel mangle økonomiske eller sosiale ressurser til å følge anbefalingene.

Egenomsorg er en viktig del av helsefremming. Orem beskriver egenomsorg som individets evne til å ivareta egen helse og velvære gjennom daglige handlinger (10). Evnen til egenomsorg påvirkes av blant annet sykdom, alder, sosiale forhold og tilgang til støtte og ressurser.

Selv om mennesker vet hva som fremmer helse, fører ikke kunnskap nødvendigvis til handling. Motivasjon er derfor en viktig forutsetning for egenomsorg (11). 

Artikkelen bygger på selvbestemmelsesteorien, der autonomi, kompetanse og tilhørighet er grunnleggende for varig motivasjon (12). Motivasjon utvikles i samspillet mellom individ og omgivelser og påvirker hvordan mennesker tar vare på egen helse (11, 12).

Helseforståelsen har endret seg

I første halvdel av 1900-tallet var god helse tett knyttet til arbeidsevne, forsørgelse og samfunnsdeltakelse. Sykdom kunne få store økonomiske konsekvenser, og egenomsorg var i stor grad motivert av plikt og ansvar (13). Helsevalg ble i stor grad styrt av myndigheter, arbeidsgivere og familie, og individets autonomi var begrenset.

Utbyggingen av velferdsstaten og innføringen av folketrygden i 1966 ga gradvis større individuell frihet (14). Økt utdanning, bedre økonomi og bedre tilgang til helsetjenester la grunnlaget for brukermedvirkning, pasientrettigheter og selvbestemmelse (15). 

Samtidig ble helse forstått som mer enn fravær av sykdom og omfattet også livskvalitet og mestring (5). Helse gikk dermed fra å være et middel til å bli et mål i seg selv.

Sykepleiere møter nye forventninger til egenomsorg

Digitalisering og teknologisk utvikling har forsterket denne utviklingen. Tilgangen til helseinformasjon er større enn noen gang, og digitale verktøy gir nye muligheter til å følge opp egen helse. Samtidig forventes den enkelte i større grad å ta ansvar for egen helse (2, 4). 

Motivasjon til egenomsorg preges i dag både av ønsket om livskvalitet og mestring og av påvirkning fra sosiale normer og medier. Treningsapper og aktivitetsmålere kan for eksempel styrke opplevelsen av kontroll og mestring, samtidig som slike verktøy formidler idealer og forventninger knyttet til helse og kropp.

Samlet sett kan utviklingen forstås som et skifte fra kollektivt ansvar og ytre styring til større vekt på individets ansvar og autonomi. Det reiser spørsmål om hvordan motivasjon til helsefremming og egenomsorg vil utvikle seg videre, og hvilke konsekvenser dette kan få for sykepleierrollen.

Fremtidens egenomsorg formes av teknologi

Dagens utvikling peker mot et helsevesen der digitalisering, persontilpasset medisin og kunstig intelligens får stadig større betydning for egenomsorg og helsefremming (7, 16). Slike løsninger kan gi mennesker bedre innsikt i egen helse og styrke mulighetene for mestring og sykdomshåndtering. 

Samtidig kan utviklingen føre til at ansvaret for helse i enda større grad legges på individet, også hos grupper som tradisjonelt har hatt behov for omfattende støtte fra helse- og omsorgstjenestene (2, 4).

Utviklingen reiser spørsmål om hvordan autonomi, kompetanse og tilhørighet vil påvirke fremtidens egenomsorg. Selv om teknologi kan styrke opplevelsen av kontroll og mestring, kan den også bidra til økte helseforskjeller dersom tilgang til kunnskap, digitale verktøy og støtte er ulikt fordelt. 

Motivasjonsarbeidet blir mer komplekst

Når helse i økende grad kan måles, registreres og optimaliseres, kan motivasjonen også påvirkes av nye former for sosial sammenlikning og prestasjonspress.

For sykepleiere innebærer utviklingen et mer komplekst motivasjonsarbeid. Oppgaven handler ikke bare om å støtte pasienters egenomsorg, men også om å bidra til at teknologi og helseinformasjon brukes på en måte som fremmer mestring, autonomi og likeverdige muligheter for pasientene. 

Slikt motivasjonsarbeid forutsetter at sykepleiere har kompetanse til å forstå og følge med på utviklingen innen digitale verktøy og helseinformasjon, vurdere pasientens forutsetninger for å ta dem i bruk og støtte pasienten i å omsette informasjon til handling.

Sykepleieren må veilede i informasjonsjungelen

Tradisjonelt har helsepersonells rolle vært tett knyttet til å formidle kunnskap. I dag er utfordringen ofte ikke mangel på informasjon, men å finne frem i et stadig mer komplekst informasjonslandskap. Den store mengden digitale kilder gjør det krevende å vurdere informasjonens troverdighet. 

Pasienter møter helsetjenesten med kunnskap fra digitale plattformer, der kvaliteten og påliteligheten varierer (17).

Denne utviklingen stiller større krav til sykepleierens vurdering av pasientens kunnskapsgrunnlag og hva som motiverer den enkelte. Sykepleieren må avklare om utfordringen skyldes manglende eller feilaktig kunnskap, eller om den handler om praktiske, sosiale og psykologiske barrierer for egenomsorg. 

Motivasjonsarbeid handler derfor ikke bare om å gi informasjon, men om å støtte realistiske mål, styrke mestringstro og redusere barrierer for varig endring.

Digital helsekompetanse blir stadig viktigere

Utviklingen utfordrer også forståelsen av autonomi. Selv om pasienter har rett til å ta egne valg, forutsetter reell autonomi tilgang til forståelig og pålitelig kunnskap. I en digital kontekst er informasjon lett tilgjengelig, men ikke nødvendigvis lett å forstå eller bruke (18). 

Sykepleierens oppgave er ikke å overstyre pasientens valg, men å støtte refleksjon og informerte beslutninger. Det krever relasjonell kompetanse, der tillit, respekt og anerkjennelse gjør faglige råd relevante og troverdige.

Samtidig blir digital helsekompetanse en stadig viktigere del av sykepleierens kompetanse. Sykepleiere må kunne hjelpe pasienter med å forstå digitale verktøy, tilpasse informasjon til den enkelte og vurdere pasientens forutsetninger for å bruke og nyttiggjøre seg av helseinformasjon (18). 

Målet er ikke mer teknologi, men teknologi som fremmer trygghet, mestring og informerte valg.

Økt individansvar skaper nye dilemmaer

Den pågående dreiningen mot økt individansvar kan både styrke pasientenes autonomi og mestring og samtidig skape nye former for belastning. Flere får verktøy til å gjøre det lettere å følge med på egen helse og ta valg som kan fremme livskvalitet. 

Samtidig kan ansvaret oppleves som krevende, særlig når forutsetningene for å ivareta egen helse og ta informerte valg er ulikt fordelt (19).

Når politiske strategier legger større vekt på forebygging, egenomsorg og bærekraft, kan grensen mellom støtte og forventning bli mindre tydelig. Det kan oppstå en glidning fra å støtte egenomsorg til å forvente at den enkelte skal mestre egen helse (2). I ytterste konsekvens kan tilgang til hjelp bli oppfattet som avhengig av individets evne eller vilje til å ta «riktige» valg (2). 

En slik utvikling kan skape etiske utfordringer for sykepleiere. De skal både støtte pasienters ansvar for egen helse og ivareta sårbare grupper, slik at pasienter ikke blir tillagt skyld for egen helsesituasjon.

Sosiale forskjeller påvirker egenomsorgen

Forutsetningene for egenomsorg er ulikt fordelt. Faktorer som økonomi, boligforhold og arbeidssituasjon påvirker menneskers muligheter til å omsette kunnskap og motivasjon til handling (19). Personer med høy utdanning, god økonomi og høy digital kompetanse har ofte bedre forutsetninger for å dra nytte av ny helseteknologi, mens andre risikerer å falle utenfor (19).

Helsefremming og egenomsorg handler derfor ikke bare om individuell motivasjon, men også om samfunnsmessige rammer og politiske prioriteringer. 

For sykepleiere betyr det at motivasjonsarbeid ikke kan begrenses til individnivå. Det må også omfatte et kritisk blikk på forhold som påvirker pasienters muligheter til å ta vare på egen helse. Sykepleiere må synliggjøre hvordan sosiale, økonomiske og politiske rammebetingelser former pasienters handlingsrom. De må også bidra til at slike forhold tas i betraktning når tjenester utformes og prioriteringer gjøres.

Fremtidens motivasjonsarbeid handler derfor ikke bare om å fremme sunne valg hos den enkelte, men også om å bidra til likeverdige muligheter for egenomsorg.

Fremtidens sykepleie krever ny kompetanse

Motivasjon til egenomsorg og helsefremming har utviklet seg fra å være tett knyttet til plikt, arbeidsevne og kollektive behov til å legge større vekt på autonomi, mestring og individuelle valg. Samtidig har digitalisering, økt tilgang til helseinformasjon og ny teknologi gitt mennesker flere muligheter til å påvirke egen helse.

Denne utviklingen endrer også sykepleierrollen. Fremtidens motivasjonsarbeid vil i mindre grad handle om å formidle informasjon og i større grad om å sikre at pasienten forstår informasjonen, opplever den som relevant og er i stand til å omsette den til handling. 

Det krever at sykepleiere kombinerer klinisk kompetanse, digital helsekompetanse og relasjonelle ferdigheter for å støtte pasienter med ulike forutsetninger. Sykepleiere må derfor ikke bare støtte den enkeltes helsevalg, men også arbeide for likeverdige forutsetninger for god helse.

Forfatteren oppgir ingen interessekonflikt.