Sommer-Norges store fotballfest endte i et surt tap i kampen mot England. I ukene etterpå har debatten gått; var det de teknologiske løsningene som er innført for å sikre dømming basert på objektive data som til slutt sviktet oss og sendte oss ut av VM på falskt grunnlag? 

Diskusjonen har åpnet et filosofisk spørsmål som har stor relevans for oss i det stadig mer teknologidrevne helsevesenet: hvem har rett når erfarne menneskers observasjoner kolliderer med tekniske data?

Teknologien trumfer observasjonene

Et mål ble annullert på bakgrunn av en video som viser et kort utdrag av en situasjon som ender i et dytt. En situasjon som dommeren som observerte forløpet, ikke reagerte på, men som ble dømt som «foul» i analyse av opptaket. Den andre kontroversen har stått om det som har fått betegnelsen vaier-gate. Keepers lange utspark endret brått retning og falt raskt til jorden da den kan ha truffet en vaier i lufta. 

Det var det mange så, og reagerte på, men overvåkningssystemet på ballen registrerte ingen utslag. Hvem har rett? Erfarne fotballfolk som ser en endret ballkurve eller sensoren som kanskje ikke var rigget for å henge med i svingene så høyt oppe i lufta? 

I begge tilfellene fikk teknologien trumfe ekspertenes observasjoner. 

Det er noe fasitaktig over teknologiske data. Selv om vi vet at de er feilbarlige og åpne for tolkning, opplever vi dem som vitenskapelige og uimotsigelige. Noe vi kan lene oss på. 

Overvåkningen erstatter tilsynet

Parallelt med VAR-diskusjonen fra VM har en helserelevant teknologidebatt utspilt seg etter at pleiere har varslet om forholdene på Uranienborg sykehjem. Samtidig med utrullingen av videoovervåkning av pasientene, har sykehjemmet gått fra sju til tre ansatte på jobb på natta. Overvåkningen erstatter tilsyn, og sykepleier kan gå færre runder og heller bare rykke ut når det skjer noe. 

Men problemet pleierne peker på, er at et digitalt tilsyn bare viser at pasienten ligger stille i senga. Så mye annet enn det er det ikke så lett å se på en skjerm. Pleierne forteller at de på morgenen finner pasienter som har ligget lenge våte av urin, har vært våkne og redde eller har slutte å puste i løpet av natta uten at det har blitt fanget opp. En pasient som ligger stille i senga og ikke trykker på alarmen, er ikke det samme som en pasient som ikke trenger tilsyn. 

Jeg bruker alle sansene

Jeg har ofte tenkt litt på det når jeg forsiktig har gått runden på nattevakter; hva er det egentlig vi gjør for å finne ut om alt er i orden i dette mørke rommet uten å vekke noen? Vi står i døråpningen med ørene på stilk. Lytter etter pust, et snork, kanskje? Et smertestønn gjør at jeg tar turen bort til senga for å få en nærmere titt. Vi lukter. En mistenkelig lukt kan gjøre at vi undersøker mer. Kanskje lyser litt med en lykt etter våte flekker i lakenet. Sitter kateter og dren som de skal? Vi bruker alle sansene – suger informasjon ut av rommet. 

Mange sykehus og kommuner ser nå etter teknologiske løsninger som kan frigjøre helsepersonell sin tid og gjøre det mulig å nå over minst like mange pasienter med færre sykepleiere på jobb. Og for all del: pleietjenestene sitt behov for et teknologiløft er stort. Mange prosesser kan forenkles, og mange oppgaver kan bli lettere med riktig teknologi. Men som både VAR-debatten og nattevaktene på Uranienborghjemmet forteller oss; tekniske data kan ikke konkurrere med mennesker når det kommer til å gjøre helhetlige vurderinger.

Tallene trenger en sammenheng

Teknologien er gjerne endimensjonal. Den gir et bilde. Ett tall. Et isolert mål på noe. Et klinisk blikk fra erfarne helsepersonell tilfører sanseinntrykk og tolkninger som ofte setter tallene i et annet lys.

Når vi får vitale målinger matet rett inn i journalen uten å selv ha sett pasienten mister vi den kontekstuelle informasjonen som setter tallene inn i en sammenheng. En oksygenmetning under 90 kan være illevarslende, men om pasienten virker helt ubesværet er det kanskje heller uttrykk for en kronisk tilstand eller noe akutt. Når vi gjør målingene selv, undersøker vi når tallene ikke rimer. Når øretermometer viser 36,5 hos en pasient du forventet å ha feber supplerer du med en håndbak på pasientens panne. Hvis blodtrykket er overraskende lavt, sjekker du om mansjetten har riktig størrelse. Eller var det høyere enn forventet, ber du pasienten hvile litt og tar ett nytt. For kanskje var det krimhistorien han hørte på lydboka da du kom inn, som sendte blodtrykket i været? Tallene alene sier ikke alt. 

Erfaringen kan redde liv

Mange sykepleiere og leger bærer på fortellinger om den ene pasienten vi reddet fordi vi stolte på magefølelsen og rykket ut selv om datagrunnlaget manglet. Men den magefølelsen, eller det kliniske blikket, er bygget opp gjennom år med observasjon og vurderinger. År med snusing og lytting på pasientrom på natta. På samme måte som vi ser skoleelevers grunnleggende lese- og regneferdigheter synke fordi de mer og mer hviler på at teknologien gjør det for det, kan teknologisk datainnhenting også svekke våre kliniske ferdigheter. 

I et helsevesen som leter desperat etter rom for effektivisering og bemanningskutt, må vi kanskje være forberedt på å kjempe for å overbevise beslutningstakerne om at sykepleieres snusing, lytting og hudfølelse kan redde liv. Uansett hvor evidensbasert helsetjenesten vår er blitt, er fortsatt erfarne klinikeres sansing og magefølelse en betydelig del av pasientsikkerheten vår.