Eldre, og særlig eldre menn, ligger på toppen av selvmordsstatistikken i Norge (1). Å bli gammel kan føre med seg en rekke negative konsekvenser som øker risikoen for selvmord. Man kan miste sin livsledsager, nettverket kan bli mindre, og man kan bli mer tilbaketrukket og mer pessimistisk med tanke på seg selv og fremtiden. Depresjon, kroniske smerter og multisykdom er andre faktorer som øker risikoen (2). 

Behov for hjelp og tap av selvstendighet kan gjøre at eldre føler seg som en belastning for andre. Som et resultat av de ulike utfordringene kan eldre bli sittende mye alene hjemme. De kan føle seg ensomme, og tilværelsen kan oppleves som meningsløs. Det kan utløse selvmordstanker (3). Høyere alkoholforbruk kan også være et tegn på større selvmordsfare (4). 

Å spørre krever mot, kunnskap og varhet

Sykepleiere og annet helsepersonell må kjenne igjen risikofaktorer og tegn på økt selvmordsrisiko. Da kan de invitere til en samtale om hvordan pasienten har det, og avdekke eventuelle selvmordstanker.

Å snakke om selvmordstanker betyr å ta opp et tema som kan oppleves både ubehagelig og uvelkomment. Vi skal alle dø engang, og en samtale om selvmord kan også minne oss om at livet tar slutt. 

Å våge å spørre om en person har selvmordstanker krever derfor både mot, kunnskap og varhet. Å spørre en gang for mye er ikke farlig. Det som kan være farlig, er å la være å spørre og dermed ikke oppdage at den eldre har selvmordstanker og konkrete planer. 

Sammenliknet med yngre «lykkes» eldre oftere med å ta livet sitt når de først gjør et selvmordsforsøk (5). Derfor må helsepersonell ta selvmordstanker hos eldre på alvor og ikke utsette eller unngå samtaler om dette. Å spørre den eldre om alkoholvaner og drikkemønster kan også være med å avdekke selvmordsrisiko (4). 

Hvordan spørre om selvmordstanker?

Ofte er det lurt å nærme seg selvmordstanker litt forsiktig før man spør direkte. For mange eldre, og særlig eldre menn, er det uvant å snakke om egen psykiske helse. De kan også ha lite erfaring med å sette ord på følelser. Derfor kan det være vanskelig å svare utfyllende når helsepersonell spør hvordan de egentlig har det (6). 

Fra mange års klinisk arbeid er vår erfaring at det kan være lettere å snakke om selvmordstanker hvis samtalen går fra det generelle til det personlige. Det kan åpne for en empatisk og tillitsfull samtale. Slike spørsmål er i tråd med Helsedirektoratets anbefalinger (7).

Som en innledning til temaet kan helsepersonell for eksempel spørre: 

• «Jeg synes du virker litt trist om dagen. Hvordan har du det egentlig?»
• «Jeg er bekymret for hvordan du har det om dagen. Er det noe du har lyst til å dele med meg?»

Ved bekymring for selvmordstanker eller planer kan man spørre: 

• «Er det slik at du av og til tenker på å ta livet ditt?»
• «Tenker du på å ta livet ditt nå?»

Å fortelle at andre i liknende situasjoner kan ha de samme tankene, kan gjøre at pasienten føler seg mindre alene. 

Helsepersonell må vurdere hvor akutt risikoen er

En samtale om selvmord kan gi informasjon om hvorvidt selvmordsrisikoen er alvorlig og akutt, eller om det er forsvarlig å gjøre en grundigere risikokartlegging senere. Ved akutt fare for selvmord, eller hvis helsepersonellet er usikre, må de ringe 113. Der får de veiledning om hva de skal gjøre.

Helsepersonellet må bli hos pasienten til annet helsepersonell tar over, for eksempel legevakt eller ambulanse. 

Hvis selvmordsrisikoen ikke er akutt, kan helsepersonell med nødvendig opplæring gjøre en systematisk kartlegging for å avdekke og kartlegge risikoen (8). Det kan for eksempel være en ansatt i kommunens psykiske helseteam.

Tett oppfølging kan redusere selvmordsrisikoen

Helsepersonell som møter pasienten jevnlig og kjenner hen godt, har gode forutsetninger for å bygge opp tillit og oppdage endringer som kan tyde på økt selvmordsrisiko. 

Kontinuitet og regelmessig oppfølging hos fastlegen eller annet helsepersonell i primærhelsetjenesten har vist seg å redusere både øyeblikkelig hjelp-innleggelser og gjentatte selvmordsforsøk (9, 10).

Selv noe så enkelt som regelmessige telefonsamtaler med eldre som er i risikosonen, har vist seg å redusere faren for selvmord (11).

Helsepersonell må observere og kartlegge risiko

Helsepersonell må være oppmerksomme på endringer hos eldre som kan være tegn på selvmordstanker. Pasienten kan virke mer trøtt, trist eller nedstemt enn vanlig, trekke seg tilbake sosialt eller virke mindre interessert i omgivelsene. Kanskje har personen nylig mistet noen som sto dem nær, fått forverret sykdom eller redusert funksjonsnivå som har ført til mer isolasjon. 

Helsepersonell har en viktig rolle i å fange opp slike endringer, snakke med pasienten og dokumentere det de observerer. Ved bekymring eller usikkerhet bør de kontakte annet helsepersonell, som pasientens fastlege eller kommunens psykiske helseteam, for faglig råd og veiledning.

Det kan være mange og sammensatte årsaker til at eldre tenker på selvmord. Derfor er det viktig å kartlegge situasjonen grundig. 

Mange risikofaktorer for selvmord er knyttet til somatisk sykdom, multimorbiditet, polyfarmasi, smerter og sosial isolasjon. Disse faktorene øker risikoen for selvmord i alle aldersgrupper, men er vanligere hos eldre på grunn av naturlig aldring og økt risiko for sykdom og funksjonssvikt (12, 13). 

En samtale med pasienten om hvilke faktorer som tynger mest, kan åpne for spørsmål om innhold og mening i hverdagen og eventuelle selvmordstanker. 

Hva kan være gode selvmordsforebyggende tiltak?

Fordi selvmordstanker kan ha ulike årsaker, må tiltakene være skreddersydde til den enkeltes situasjon. Eldre med somatiske plager må få optimalisert behandling for dette. Der det er mulig, bør funksjonsnivået bedres, for eksempel ved hjelp av hjelpemidler. Sorg og tap er en del av mange eldres hverdag. Hos noen kan sorgen utvikle seg til en depresjon som trenger behandling (14).

Eldre med lett til moderat grad av depresjon kan ha like god nytte av samtalebehandling som yngre. Slik behandling kan gis av helsepersonell i psykisk helseteam i kommunen, psykolog eller psykiater. Fastleger kan også ha kompetanse på dette. 

Det kan i tillegg være viktig å bryte sosial isolasjon og ensomhet. Da kan ulike lavterskeltilbud være til god hjelp. 

Lavterskeltilbud kan forebygge isolasjon og selvmord

Både kommunale og frivillige lavterskeltilbud kan hjelpe eldre ut av isolasjon og gi hverdagen mer innhold. Det kan være aktivitetskontakt (tidligere støttekontakt), besøksvenn, dagaktivitetssenter, seniorkafé eller treningsgrupper. Slike tilbud kan også virke forebyggende fordi de reduserer isolasjon og utenforskap og dermed risikoen for psykisk sykdom og selvmord (15).

Fysisk aktivitet kan bidra til å bedre depresjoner. Derfor anbefales sosiale tiltak som også innebærer fysisk aktivitet, som gågrupper eller trening sammen med andre.

Eldre med alvorlig depresjon trenger behandling og bør henvises til fastlegen. Eldre har like god effekt av depresjonsbehandling som yngre. Likevel er risikoen for tilbakefall noe høyere hos eldre (16).

Eldre og yngre har samme rett til helsehjelp. Likevel viser SAMDATA-tall at eldre får færre tilbud fra psykisk helsevern for voksne, og forskjellen øker jo eldre pasientene er (17). Kommunale lavterskeltilbud kan derfor være viktige for å forebygge isolasjon, ensomhet og depresjon hos eldre.

På Aldring og helses nettside om selvmordsforebygging hos eldre ligger et intervju med Per Kolseth. Faren hans tok sitt eget liv da han var blitt eldre. Per forteller om en far som tidligere var stor og sterk og hadde stor arbeidskapasitet, men som følte seg ubrukelig da han ble gammel. Sønnen oppfordrer til mer åpenhet rundt selvmord, som fortsatt er et tema preget av skyld og skam for mange. 

Les intervjuet med Per Kolseth her.

Gratis ressurser kan brukes i undervisning

Nasjonalt senter for aldring og helse har utarbeidet en nettside med undervisningsressurser om selvmordsforebygging. Ressursene kan brukes av fagsykepleiere, lærere eller andre med ansvar for opplæring av helsepersonell eller studenter. Her finnes filmer med tips og råd til samtaler og refleksjonsoppgaver, samt forslag til rollespill og øvelser i å snakke om selvmord. 

Se en kort presentasjonsfilm om opplæringsressursene her. 

Materiellet er tilpasset både korte og lengre undervisningsøkter. Alt er gratis og kan brukes eller lastes ned fra Aldring og helses nettsider.

Her finner du:

• Filmer med tips og råd om hvorfor helsepersonell bør snakke med eldre om selvmord, og hva de kan gjøre hvis de er bekymret for at en pasient har selvmordstanker.
• Podkastepisodene «Om aldring: Hvordan snakke om selvmord?» og «Eldre & Psyken: Eldre menn, ensomhet og selvmord».
• Ferdige Powerpoint-presentasjoner med plansjer og forelesningsnotater.
• Forslag til rollespill der deltakerne øver på samtaler om selvmordstanker.
• Case-filmer som kan brukes som utgangspunkt for refleksjon i personalgruppen eller klasserommet.

Både videregående skoler og praksisfeltet har prøvd ut opplæringsmaterialet. Tilbakemeldingene er gode. En av dem er: «Dette er lettvint og gode ressurser fordi alt er ferdig og klart til å brukes i undervisningen.»

Samtidig understreker de hvor viktig det er å være godt forberedt og kjenne elevene eller medarbeiderne. Selvmord er et følsomt tema som mange kan ha egne erfaringer med. Derfor bør det alltid være rom for en samtale etter undervisningen. Deltakerne bør også få tydelig informasjon om hvor de kan få hjelp hvis de selv eller noen de kjenner har selvmordstanker.

Opplæring kan øke bevisstheten om selvmord hos eldre

Selvmordsforebygging hos eldre er et kontinuerlig arbeid for helsepersonell som jobber med eldre. Pasienter kommer og går, og det samme gjør helsepersonell i eldreomsorgen. 

Vi håper opplæringsressursene på aldringoghelse.no kan bidra til større bevissthet om selvmord blant eldre, både på arbeidsplassen og i utdanningen. Opplæringsressursene ligger klare til bruk, og vi håper mange vil ta dem i bruk. 

Forfatterne oppgir ingen interessekonflikter.