For det første er jeg stolt av å ha levd unevnelig mange år – til tross for mange snikende hygieneregler. For det andre er jeg stolt over å ha overlevd norsk helsevesen i så mange år – på tross av mange helseministre og like mange nye reformer. For det tredje er jeg stolt over å ha gjort en god jobb i norsk helsevesen i så mange år – riktignok var jeg innom svensk slutenvård en periode – men før jeg visste ord av det, var jeg over på norsk side av grensen igjen.

Det hele startet da jeg ble født for unevnelig mange år siden et sted i Norge. Menneskene kaller det å bli produsert, men for meg handler det om at jeg ble født på den fabrikken. Jeg ble født svært så hvit, og likeså fast i kantene. Sømmene var godt sydde, og alt lå til rette for et langt og godt liv.

Medputene mine var noe klagete – jeg husker det som det var i går – men jeg var glad i dem likevel. De så for seg noen liv der de ble hardt brukt, og at de ville få et kort liv. De ønsket helst å bli kjøpt av rikfolk eller lagt på ei hytte som ble brukt bare noen få ganger i året – fordi de da kunne bli pent brukt og holde seg fine i kantene lenge.

Jeg skjønte dem aldri. Jeg hadde da mer lyst til å være til god nytte, skape god søvn og god stemning – heller et kort liv med mening enn et langt og meningsløst et. Tenkte jeg.

Nå, unevnelig mange år etter, tenker jeg faktisk helt likt. Bare at jeg vet at det ble et langt og meningsfylt liv – noe jeg er takknemlig for.

Sammen med mange medputer ble jeg kjøpt inn av et stort sykehus på Østlandet. Lenge lå jeg på et lager – og fortsatt klaget mine medputer. Jeg derimot, lå og lengtet etter å bli brukt. Kanskje et barn har bruk for meg, tenkte jeg. Eller en syk person som kan ha svært god nytte av ei god natts søvn eller to? De andre drømte fremdeles om et liv hos fremstående rike personer med gullkantede senger, eller ei hytte på Kvitfjell.

En vakker dag ble jeg hentet ut i lyset. Plasten ble tatt av meg, og jeg fikk et putetrekk! Jaså, tenkte jeg – jeg får klær! «Det var ei god fyldig pute», sa ambulansemannen, og jeg lå på båra stolt som en hane! Så der lå jeg en stund og ga mange pasienter i ambulansen god søvn eller best mulig hvile mens de ble fraktet fra det ene stedet til det andre. Det er helt utrolig så mye de ambulansefolkene kan!

En gang ble jeg med inn i et akuttmottak, og videre opp på en avdeling. Der fulgte jeg en pasient i tykt og tynt – helt til han forlot denne verdenen med meg fredelig under hodet. Det var en meningsfull oppgave. Etter det var det en observant sykepleier som fikk se at jeg var stemplet «ambulanse Oslo», og hun fikk sendt meg med neste ambulanse som kom. Pliktoppfyllende sykepleier!

Det er også helt utrolig hvor mye de kjører, disse ambulansene. Av og til i full fart med blålys og ingen lyd, andre ganger full fart med blålys og lyd, og atter andre ganger i full fart uten lys og lyd. De kjører også i vanlig fart en del ganger – og etter hvert lærte jeg meg hvem som liker best å kjøre fort og ikke. Noen benytter sjansen til å trene med blålys så fort de øyner en sjanse, mens andre drøyer nesten litt for lenge – men det er bare en liten putes mening.

Enkelte rødkledde kjeder seg og gleder seg til middagen hjemme, mens andre bruker hver en sjanse til å lære, observere og småsnakke med pasienten. Av og til hopper jeg ned på golvet dersom jeg har sjansen, bare for å lage litt ekstra bry for den late, men oftest koser jeg meg der jeg ligger.

Inne på akuttmottakene har jeg etter mange år lært meg de ulike fagprofesjonenes spesialiteter. Jeg blir aldri lei! Jeg ligger og humrer for meg selv, og ingen vet at jeg observerer alt som skjer. Jeg elsker sykepleiere, som gir meg et nytt putetrekk nesten hver gang jeg faller på golvet. Og ikke bare det – men de snakker med meg! De kan si: «Du må vel ha et nytt trekk nå, siden du har fartet rundt omkring på både røntgen og sengepost.» Det kaller jeg god sykepleie!

En gang forvillet jeg meg inn på et rehabiliteringssenter. Det var jammen en ny opplevelse! Der var det så rolig. En nydelig atmosfære av ro, orden og frisk fjelluft. Pasientene mine falt til ro, og de som kom med prekestol, gikk jammen ut igjen med krykker. På bare et par uker eller tre! Dette må det jammen være mye god samfunnsøkonomi i!

Dette var den beste tiden i mitt liv, samtidig som jeg koser meg på ambulansen igjen. Men av og til, når Oslo-kollisjonene og Ullevål-styret herjer på som verst, da savner jeg rehabiliteringsoppholdet på Sørlandet. Nå snakker de om å legge ned hele Ullevål – jeg skjønner ingenting. Akkurat som om omstrukturering og omorganisering pleier å være særlig samfunnsøkonomisk og personalvennlig. Å nei, jeg har sett mer enn at den der biter på meg.

Vi har et bra helsevesen i Norge. Jeg fikk se et glimt fra en annen verdensdel en gang jeg var med på en flytransport, og jeg har klart å la være å begynne med i-landssutringen. Forbedringspotensial – ja, absolutt – men vi har det bra. Vi kunne godt hatt helseutdannede helseministre, ledelser som ser at en solid grunnbemanning lønner seg for alle parter, bedre hygienestandard hos alle faggrupper og enda mer fokus på taushetsplikten – men tross alt, vi har det da godt.

Jeg ønsker meg enda flere år i norsk helsevesen, og vil benytte denne unike muligheten til å ønske alle sykepleiere i alle ledd en riktig god og avslappende sommer! Ikke glem å sette pris på putene – de har en uvurderlig oppgave i det ganske land;)

God sommer!

Dagen etter fikk jeg et «jobbtilbud» som det ikke var aktuelt for meg å takke ja til.

To uker senere ble det stilt flere spørsmål av samme politiker.

Dagen etter fikk jeg et tilbud som jeg føler jeg er helt nødt til å takke ja til. Det er en jobb jeg ikke kan si nei til, og til tross for mine signaler om at jeg vil videreutdanne meg til helsesykepleier og jobbe med barn og unge, så har ikke Stavanger kommune klart å finne en jobb til meg der jeg får økt kompetansen på et område vi er i sårt behov for.

Men: Jeg har fått et tilbud, og jeg vet at jeg fra 12. august får lønn hver måned.

LES:Fikk nei til jobb på grunn av medieomtale

Okei for kommunen å mobbe?

Uansett: Skal vi virkelig være fornøyde med at det må politisk innblanding til i slike saker, før det blir en minnelig løsning? Er det ok? Selvsagt er det ikke det.

Jeg er derimot i tvil om jeg er den rette til å slåss videre i denne saken.

Noen sa: Det er altså okei for kommunen å mobbe samtidig som man jobber hardt for å få slutt på det i skolen? Jeg sier ikke at jeg har blitt mobbet av Stavanger kommune, men mange andre har nevnt ordet.

Neste spørsmål nå er: Vil jeg kompenseres for å ha stått i ulønnet permisjon i tolv måneder?

Alt av følelser

Å sitte fast i noe midt mellom mye annet er alt annet enn moro, det skal jeg love deg. De siste 26 månedene har jeg gått fra å være «Linda» til å bli «Varsleren Linda» eller «Dronningen av varslere», som noen har sagt.

Disse månedene har bydd på absolutt alt av følelser. Jeg har vært stolt og glad. Jeg har følt meg modig og som et godt menneske. Jeg har opplevd at det gir mening å si fra.

Men disse gode følelsene har ikke veid opp for de vonde og tunge. Håpløsheten, desperasjonen, nedstemtheten, redselen, sinnet. Nervøsiteten for om jeg noen gang får en jobb der jeg er ønsket, og der jeg ikke bare blir plassert. Angsten for at jeg er stemplet for all fremtid.

Ønsket dialog …

Sykehjem – eldre – multiple diagnoser – høyt pleiebehov. Det var utgangspunktet for min varsling i Stavanger kommune 5. april 2017. Jeg mente da, og mener fortsatt, at vi ikke er i mål med bemanning, fagkompetanse eller språklig kompetanse hos ikke-etnisk norske helseansatte. 

Jeg ønsket en dialog, en debatt, en diskusjon om hvordan bli bedre, hvordan ivareta pasientene på en god måte. Fordi jeg mener at vi trenger en kontinuerlig, gjensidig og åpen diskusjon mellom ansatte på gulvet, ledere, kommunal administrasjon og politisk ledelse. Bare da kan alle forstå hva det handler om.

… ble personalsak

Det som istedenfor skjedde, var at jeg ble en personalsak. Derfra ble det mange møter, mange blogginnlegg, flere avisintervjuer. Men uten at det løste noe som helst.

Når du drar med deg alt det som følger med en «personalsak» over måneder og nå faktisk år, gjør det noe med deg som menneske.

Desperasjon

Her kan du lese hvordan lederen i Senior Norge Østfold skriver om sin reaksjon på mitt innlegg på NRK Ytring for en del måneder siden, der jeg fortalte hvordan det kan oppleves å være varsler som søker arbeid.

Denne ytringen skrev jeg i en stund av skikkelig desperasjon. Når du sitter og ikke vet hva du får i neste lønningspose, måned etter måned etter måned, så blir du redd til slutt. Redd for å ikke ha råd til å klare å betale regningene og fø ungene dine.

Du blir trengt inn i et hjørne der du ikke har noen annen utvei enn å dra kredittkortet eller å søke om lån og håpe at du en gang skal ha råd til å betale ned gjelden.

Har ikke fungerende vern

DETTE er faktisk realiteten i hvordan det kan gå, når man ikke får arbeid etter å ha varslet! Jeg vet ikke hvor mange mennesker som har kontaktet meg de to siste årene, med liknende eller enda verre historier å fortelle.

Det sier meg bare én ting: Varslere har på ingen måte et fungerende vern. Vi er vanskelige, arrogante, narsissistiske bråkebøtter som ingen vil ta i med tang.

Merkelappene

Jeg leste en gang i fjor tror jeg det var, om noen som hadde stått i kassa på butikken og ikke hatt nok penger på kortet til å betale, en gang da vedkommende var ung. Og at dette hjalp hen med å forstå mennesker som ikke hadde nok penger.

Vel, jeg kan fortelle om følelsen av dette som 43-åring, for kort tid siden. DETTE er også en realitet når man har varslet. En annen er selvsagt de merkelappene man får.

Arbeidssøkende sykepleier

Det har vært så mange runder i denne saken at det ikke engang er noe poeng for meg å begynne å fortelle. Men er du interessert, så har jeg blogget mye om det underveis.

Det siste halvåret har jeg etterspurt dialog med kommunen for å få en avklaring på situasjonen som for meg nå har resultert i at jeg er registrert som arbeidssøkende sykepleier og venter på beskjed om jeg har rett til dagpenger fra Nav. Sykepleier siden 2003. Så langt gikk det altså.

Et par undrende spørsmål og tanker fra en politiker i byen, på hvordan dette har blitt håndtert av kommunen, har fått meg inn i de avlønnedes rekker igjen. Men det er jammen ikke takket være noen andre involverte enn akkurat den politikeren. Som jeg selvsagt er evig takknemlig til.

Akkurat nå opplever jeg sorg, og det er så vondt at det må dele seg opp i mindre bølger som kommer over meg, igjen og igjen. Som om det er for vondt å ta inn på en gang, så jeg får det servert i porsjoner.

Og da kom jeg til å tenke på det jeg ofte forteller folk når jeg holder foredrag om livsglede: Det er ikke skummelt å føle! Hvis vi ikke motsetter oss følelsen i øyeblikket, uansett hvordan den er, men lar den få passere i sitt tempo, vil det alltid komme en ny følelse, en annen følelse – som kanskje ikke er så forbannet vond som den forrige.

Emosjonelt immunsystem

Jeg tror vi mennesker har et emosjonelt immunforsvar, som fungerer like perfekt som vårt fysiske. Når vi får en skade, et kutt i fingeren, begynner kroppens immunforsvar å jobbe, drepe bakterier som ikke hører hjemme innenfor hudens beskyttende lag. Kroppen stopper blødningen selv, om kuttet ikke er for dypt. Den lager jammen en skorpe over såret for å beskytte det, mens det får gro og ny hud lages av kroppen selv.

Det hele er ganske fantastisk når man tenker på det. Alt dette ordner kroppen opp i selv, helt uten vår innblanding, hvis vi stoler på den og lar den gjøre det.

På samme måte tror jeg vi har et emosjonelt immunsystem, som hjelper oss med å komme gjennom vonde følelser, hvis vi bare lar de komme og ikke prøver å styre de eller ha for mye kontroll over de. 

Vi er rett og slett designet til å komme oss gjennom vanskelige ting!

Det å akseptere å ha de følelsene vi har i øyeblikket, virker å ha en beroligende effekt på det hele – da kan vi på en måte begynne der og gå videre …

Da jeg gikk på sykepleien, leste jeg om sorgens faser. Det gir mening når man skal prøve å hjelpe og møte folk der de er. Likevel har jeg begynt å se også et annet mønster av faser når man går gjennom noe vanskelig. 

• Den første fasen –  hendelsesfasen – hvor det som hender, det hender – hvor man på en måte bare stopper opp og reagerer, eller ikke reagerer, og bare prøver å begripe og ta inn det som har skjedd. 

• Den neste fasen er den personlige fasen, hvor man tar sorgen veldig personlig. Med det mener jeg at vi tillegger hendelsen våre egne personlige tanker og hvilken effekt dette får på oss, personlig. De følelsene vi selv har for den vi sørger over.

• Den tredje og siste fasen kaller jeg perspektivfasen. Når vi etter hvert gjenvinner perspektivet og klarer å se mer enn det som er personlig og nært hos oss selv. Dette skjer naturlig, når vi er klar for det. Vi kan ikke påskynde det med viljen vår.

Dersom vi klarer å gå gjennom disse fasene med en aksept av det som er, og det som dukker opp i oss underveis, tror jeg vi best mulig kan komme oss gjennom sorgen, selv om det kanskje aldri vil slutte å gjøre vondt når vi tenker på det. Men da er det også bare det som skjer, at det gjør vondt å tenke på det – fordi vi savner – og det er den naturligste ting i verden! 

Dersom vi går rundt og beskytter oss fra å være glad i noen fordi vi er redd for å bli såret. Eller om vi lar være å ta sjanser fordi vi er redd for ikke å lykkes. Eller om vi holder fast ved gamle konsepter fordi vi er redd for å se i en ny retning. Ja, da er det frykten som har oss, og ikke vi som har frykten. 

Dersom frykten for sorgen har oss, vil vi kunne sitte fast i det som er vondt, mye lenger enn vi har godt av. 

Så igjen:  Hvis det eneste vi mennesker lærer, er å ikke være redd for våre egne følelser, vil det alene kunne endre hele vår verden.

Det har i alle fall endret min verden.

Likevel er det én faktor som mange ganger går under radaren i medlemsorganisasjoner: effekten av gjentakelse, gjerne når den er satt i system. Å gjenta budskap, med de samme aktørene over tid, er i seg selv en prioritering.

Innen idretten er dette velkjent og benyttes som effektiv metodikk. Politikken er likedan. Noen av oss synes det er kjedelig når RBK «alltid» vinner fotballkamper, mens andre finner det mer som normaltilstanden. Innen politikken kunne mange ikke se for seg et Fremskrittsparti uten Carl I. Hagen som leder. Siden mai 2006 har Siv Jensen vært frontfiguren uten at partiet gikk under, heller tvert imot. 

Sammenhengen er altså budskapet knyttet til persongalleriet. Der idrettslag benytter drakter for gjenkjennelse, er det logoer og andre meningsbærende symboler som preger politikken.

Korset i halsen på Frps Sylvi Listhaug er et av mange eksempler. Hensikten er å kommunisere et verdigrunnlag som basis for eget tyngdepunkt. Slikt virker best når det ikke debatteres. Når politiske valg blir oppfattet som naturlover, fortsetter ofte alt som før.

Endring oppleves truende 

Derfor er det slik at endringer medfører støy, og budbringerne kan oppfattes som en trussel. Det noen oppfatter som truende, blir i andre leirer ønsket hjertelig velkommen. På fotballbanen er det alltid noen som ønsker seg mer av de svart-hvite, men andre ser både rødt og blått. I politikken er lokale valg tiden for nye potensielle samarbeid.

I organisasjoner kan det også være slik. For Sykepleierforbundet er det avgjørende å ha alliansepartnere som snakker vår sak: lønn og arbeidstid.

Norsk Sykepleierforbund er den suverent største fagorganisasjonen innen norsk helsevesen. NSF er som fagforening den vesentligste for kvinner med høyskole- og universitetsutdanning, og er den nest største organisasjonen i Unio. Nettopp gjennom nevnte størrelse er NSF leder innen forhandlingene med sykehusene i området Spekter. Av samme årsak er NSF alltid henvist til å la Utdanningsforbundet ta den samme plassen ved kommunal sektor i KS.

Årets mellomoppgjør ble en suksess for NSF også innen KS. Dette er resultatet av flere samtidige faktorer, og viktigst er at arbeidsgiver nå tydelig og offentlig deler NSFs syn på utfordringsbildet: Det er mangel på sykepleiere i kommunene som er utfordring nummer 1.

Dette budskapet er tydelig levert fra ordførere landet rundt i store kommuner til KS, og forhandlingsavdelinga i Kommunenes Sentralforbund har vært forbilledlig klar i talen om emnet.

Vi må tørre mer

Det er ikke rart, virkeligheten er brutal i mange store byer. Denne jobben er ikke ferdig, den har knapt begynt. Nå er imidlertid situasjonen at arbeidsgivere og arbeidstakere snakker likedan om utfordringsbildet – og dermed kan vi gå videre sammen. Om vi selv vil, tør og evner.

Unio er en faktor som både forener og kan utfordre enigheten mellom NSF og arbeidsgiver. I år gikk dette vår vei, men vi tok med alle andre med tilsvarende utdanningsløp på ferden. Det skal selvsagt Utdanningsforbundet huske – det vet vi at både barnehagelærere og vernepleiere også gjør.

Samfunnspolitiske spørsmål må svares ut løpende i politiske organisasjoner. Tydelige styremedlemmer er viktige i den demokratiske prosessen. Så tydelig som Aksel Tjora og andre styremedlemmer i NTNUs styre er, kan det være god grunn til å være. 

I NSFs forbundsstyre er Lill Sverresdatter Larsen en tydelig debattant, som gjerne utfordrer det bestående. I blogginnlegget «Hva er viktig for deg» oppfordrer hun KS til å være mer opptatt av innhold i og kvaliteten av sykepleietjenesten. Å spørre pasienten om hva som er viktigst for ham eller henne uten å sikre forutsetningene for å gi gode tjenester, gir ingen mening. 

Ny lagoppstilling?

Hvordan NSF velger å fortsette, blir derfor interessant å følge. Både arbeidsdeling innad i organisasjonen, politiske grenser internt og grensedragning mot egen administrasjon blir viktige punkter. 

På landsmøtet i november 2019 velges deler av laget, nemlig forbundsstyret med leder. Fylkeslederne er viktige lagspillere og velges av fylkesmøtene i starten av 2020. Administrasjonen er et vesentlig fundament for at alle disse skal kunne lykkes i sine verv. 

Akkurat som de beste fotballagene vrir litt på lagoppstillingen fra sesong til sesong, gjør regjeringer og partier det samme. Grunnen er enkel og effektiv. Det handler om å unngå slitasje av mannskapet, alltid ha en mulig ny innretning på lur for å sikre gjennomslag samt framstå friskt og med overbevisning. Fornyelse «for å sikre kontinuitet» snakkes det ofte om.

Avgjørende retningsvalg

Medlemsorganisasjoner er et virkemiddel for å oppnå effekt på vegne av medlemsmassen. De beste lagene sikrer kontinuiteten gjennom å sette sammen laget fra ulike nettverk og roller. Hvilket persongalleri som utgjør den beste effekten i framtid, er vanskelig å spå. Debatter om retningsvalg og de ulike elementers historikk kan gi deler av svaret.

Om personvalg er det alltid slik at intet er klart før alt er klart. 2020 blir starten på en spennende ny periode i NSF.