Mann kan bli sykepleier, og NSF trenger flere menn i rekkene. Vår største utfordring i Helse-Norge er sykepleiermangelen – særlig i kommunene.

NSF har en del av svarene, og behøver samarbeidspartnere i arbeidslivet og i politikken. For å lykkes behøver vi både å forstå utfordringsbildet, samt å se og snakke også på menns vis.

Vi er alle sykepleiere, men med våre ulike personlige egenskaper og erfaringer. Derfor.

Jeg tilbyr erfaring innpakket i personlige egenskaper som kan være den brikken vi mangler i akkurat dette. Jeg tåler mye, men ikke at NSF ikke får den rettmessige plassen i samfunnsdebatten og norsk helsevesen som vår styrke tilsier.

Vi har et uforløst potensial, og vet at samarbeid alltid er det beste – om NSF blir møtt med respekt og forståelse for vår posisjon i norsk arbeidsliv. I internasjonalt solidaritetsarbeid. I samarbeid med utdanningsinstitusjonene for kompetansen i framtidas helsevesen.

Flere menn i sykepleie, fordi også pasientene trenger det. Vi trenger det.

Har stått i stormen

Jeg har erfaring fra en rekke yrker og bransjer. Jeg har, som Solveig Kopperstad Bratseth sier, stått fremst i stormen i en av de vanskeligste posisjonene for NSF i Kommune-Norge.

Jeg har delt kunnskap og bygd organisasjonskultur i våre fremste ledd, de plasstillitsvalgte. Jeg har bidratt til å bygge ny politikk og mulighetsbilder på nasjonalt nivå med utgangspunkt i lokale tillitsvalgtsområder.

Jeg har med personlig involvering bidratt til å bringe NSF i posisjoner som har gitt oss betydelig måloppnåelse. En blir god brobygger som sykepleier og hovedtillitsvalgt i kommunal sektor.

Stor i kjeften?

Så vet jeg at det kan oppfattes annerledes når språkdrakten blir mer imperativ enn sykepleiere ofte har brukt. Jeg er ikke bare mild og snill, men jeg får ting gjort.

Jeg er imidlertid mildere enn mange når jeg har muligheten til å velge. Den muligheten ligger ikke alltid tilgjengelig når en bedriver endringsarbeid i urent farvann.

En pragmatiker

Jeg er en utpreget samarbeidsorientert mann, noe som også avspeiles i de resultatene og posisjonene jeg har hatt i organisasjons- og arbeidsliv. For NSF kan jeg være en brikke som kan utfylle en troika med noe nytt. Jeg mener det behøves, jeg har sett behovet.

Derfor stiller jeg til valg som nestleder i NSF. Jeg er veldig motivert til å bidra, og jeg vil være rett mann på riktig plass i en nestlederrolle i strategisk og politisk ledelse i Sykepleierforbundet.

NSF har mange talenter, og menn er ingen fare i et kvinnedominert fag- og profesjonsforbund. Vi er sykepleiere først og fremst.

Vi har flere gode og en glitrende lederkandidat, og jeg er stolt av å være en del av dagens forbundsstyre, som gjennom vårt styrearbeid har gjort ledelse og tillitsverv i NSF så attraktivt. Derfor er også en posisjon i forbundsstyret en viktig beslutningsposisjon.

I arbeidsutvalget er det slik at nettverk og erfaringsbakgrunn påvirker. Mitt ståsted vil bidra for å øke fokus og forståelsen av HTV-områdenes funksjon og muligheter. Hvordan faglig fokus er avhengig av kontekst. I KS spesielt, som jeg også nevner i bloggen 2020 – en ny mulighet for NSF.

Følger historien

NSF har utfordringer som avspeiler vår egen historie. Vi skal aldri slutte å spørre om hvem NSF er, hvorfor NSF skal virke, og hvordan NSF kan forbedres.

Det virkelige gullet i denne flotte organisasjonen er våre medlemmer og utallige tillitsvalgte, og de posisjonene vi ivaretar for våre medlemmer. Tillitsvalgte skal aldri være til for å utfylle en administrasjon, det er motsatt. Strategisk ledelse regulerer og avklarer. Trygghet for egen yrkesutøvelse må omfatte både ansattes og tillitsvalgtes posisjoner.

Tar en for laget!

Min tillitsvalgtkarriere avspeiler i så måte NSFs egen historie. Jeg er derfor i tråd med vår egen beste tradisjon, og vet at jeg kan gjøre en forskjell som en del av den strategiske politiske ledelsen.

Å bli nominert er en ære. Veldig mange har spurt. Noen har også husket å skrive. Jeg tar derfor en for laget.

Jeg stiller!

Du eller noen av dine har ikke vært syke nok til å trenge hjelp fra høykompetent sykehuspersonell. La oss håpe vi slipper det også denne sommeren, fordi Universitetssykehuset Nord-Norge ved arbeidssted Tromsø mangler 1200 vakter for intensivsykepleiere. Over 100 av disse er kritiske vakter.

Dette er et årlig problem som blir litt verre hvert år, og det er et nasjonalt problem. Norge mangler sykepleiere med master i intensivsykepleie – en varslet krise gjennom mange år.

Intensivavdelinger er spesielle steder. Jeg har vært i akuttpraksis på intensivavdeling som sykepleierstudent, i opplæring som intermediærsykepleier, og jeg har fulgt mine pasienter både til og fra intensiv. Jeg har fulgt min egen pappa, som klamret seg til liv, og sett spesialsykepleiere og leger gi ham noen år til – og meg støtte til å stå noen timer til.

Som sykepleiere vet vi at det ikke bare er pasienten som skal ivaretas, men også familien. På intensivavdelinger er hele familier i krise. Jeg har selv som sykepleier stått skulder ved skulder med pårørende når respirator ble koblet av.

Det er noe surrealistisk ved at folk kjemper for livet sitt i så skinnende rene og ofte rolige omgivelser. Det er støy, ja: pipene fra pumper, taktfaste dunk fra respirator, småsnakk i dørene mellom rom. Høyspesialiserte sykepleiere – som en imponert kollega av meg beskrev som «Baywatch-stjerner i slow motion» – beveger seg kjapt, men tilnærmet lydløst.

Det er urin, blod og galle i poser. Laktulose gis og avføring tørkes. Medisiner gis fra utallige slanger, men intensivavdelinger er likevel relativt luktfrie.

However, make no mistake! Dette er stedet for action. Intensivsykepleierne merker, noterer og justerer de minste forskjellene i pasientens kurver eller bevegelser. Det er nødvendig, ellers dør du, risikerer alvorlige skader eller forverringer av sykdom.

De ansatte er oppmerksomme, kunnskapsrike, kompetente, modige, fleksible og godt trent til det meste. De har og tar et enormt ansvar for hun som nylig ble operert, han som krasjet med vogntog, de med beinmargstransplantasjonen som ikke får et heldig utfall, hun med hjertesvikten, de som antibiotikaen ikke fungerer godt nok på, han med alvorlig astma og han som har ligget fastklemt under masser av snø etter forrige skitur.

De som arbeider der, mottar selvfølgelig lønn (dog for lite), men der finnes ingen lønnsmottakere av Helle Heins stereotypier. Intensivsykepleierne jeg kjenner – og jeg kjenner en del – de er alle primadonnaer, og med Heins stereotypi er det et hederstegn. De er «en som allerede streber etter den beste standard og kan ikke levere mer enn de allerede gjør – og det er faktisk ofte mer enn nok».

NSFs tillitsvalgte Håkon Moen Stokvold uttalte i 2017 : «Vi … sa at vi ikke frivillig ville påta oss å dekke opp hullene i turnus. Fra klinikkledelsen ble det referert til helseforetakets styringsrett og at beordring ville bli tatt i bruk.»

Styringsrett og beordring? Enhver leder bør vite at man behandler ikke folk slik. Mikrostyring, tvang, styringsrett og beordring gir kun mistillit, og høykompetente fagfolk velger seg andre arbeidssteder. Gudene skal vite at det er ikke lønna, de 40 000 de tjener mer enn sykepleiere uten intensivutdanning, som gjør at de arbeider der de er.

Norge trenger intensivsykepleiere. Pasienter trenger intensivsykepleiere, og plutselig er det du og jeg som trenger dem, men forhåpentligvis ikke i sommer. Når intensivsykepleiere snakker om krise, så er det ikke egen lønn og vinning som er i fokus, det handler om pasientsikkerhet.

Denne årlige krisen må unngås. Løsningen må være å hylle dem som står i arbeidet ved hjelp av lønn, fritid, fagkurs, betalte utdanninger og hva det enn måtte være som trigger disse folkene (som er en blanding av David Hasselhoff og Linda Aiken) til å bli værende i yrket og fortsatt invitere inn kolleger til det de beskriver som et av de mest utfordrende og kuleste yrkene du kan ha.

På lengre sikt gjelder:

• Bemanningsnøkkelen må opp. Nurse activity score viser at intensivsykepleiernes aktivitet ligger høyt over det som er anbefalt for satt bemanning.
• Intensivsykepleiere trenger hverandres råd, og vi må skaffe dem rom for faglig diskusjoner.
• Enerom er bra, men krevende for intensivsykepleiere med tanke på å stå alene med mye ansvar og minimal kollegaveiledning. Hva med alarmsystemer og fagledelse frigjort til å gå mellom rom?
• Intensivsykepleiere trenger medhjelpere som kan ta seg av de oppgavene som anses som mulige for andre å ivareta.
• Vurder om alle screeninger og enhver form for dokumentasjon egentlig er nødvendig, fordi det går utover tida «bedside».
• Utdanningene og sykehusene må få midler og mulighet til å planlegge for å øke utdanningskapasiteten.
• Kompetansebygging av sykepleiere på sengepost er nødvendig for å sikre intermediærkapasitet.
• Operasjoner som kan og bør unngås, bør definitivt ikke tas i sårbare perioder med lite fast personell.
• Om antallet sammenhengende ferieuker skal innskrenkes på sommeren, må ledelsen gjøre det attraktivt å flytte ferie til andre tidspunkter fremfor tvang.
• Vikarbruk må planlegges år i forveien.
• Vi trenger en langsiktig plan for å ivareta de ansatte, slik at de opplever faglig utvikling, trivsel og støtte på en jobb der kompetansebredden ikke er avgrenset verken til organ eller alder.
• Det er nødvendig med aksept for at utvidet arbeidstid og færre ferieuker sammenhengende ikke passer for alle.
• Ansvarsfordeling mellom intensivsykepleier og lege (og ev. sykepleiere, farmasøyter og andre yrkesgrupper) bør tydeliggjøres, ikke bare pro forma, men også som faktisk ansvar for handling.

Helle Hein sier det fint: «Husk, selv om primadonnaer kan være utfordrende så er de den billigste arbeidskraften da de gir alt når de får lov til å gjøre det de er gode på.»

Vi trenger intensivsykepleierne til å gjøre det de er gode på!